Å ytre sin mening og stå på sitt kan kreve pondus og sosial selvtillit, det være seg i foreldremøtet, hos fastlegen eller i politiske diskusjoner. At det er betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltar i demokratiet er velkjent: De med mest ressurser er også de mest aktive. Hvorfor denne udemokratiske trenden er så seiglivet vet vi imidlertid fortsatt forbausende lite om. For å forklare klasseskillene i politisk deltakelse har forskningen gjennom mange år pekt på at arbeiderklassen mangler formell politisk kunnskap. Men er dette den eneste forklaringen? Hva om politisk deltakelse ikke bare handler om klasseforskjeller i kunnskap, men også om klasseforskjeller i følelsen av å ha rett til å delta?
Klasseforskjeller i å uttale seg om politikk
Mye tyder på at noen samfunnsgrupper føler seg mer komfortable og berettigede enn andre til å gjøre sine politiske stemmer hørt. Dette har negative konsekvenser for demokratiet ved at ikke alle har et ord med i laget om styringen av samfunnsutviklingen. I mitt bidrag i boka Arbeiderklassen, undersøker jeg hvordan denne opplevde «retten» til å ha en mening spiller inn på politisk deltakelse. Nærmere bestemt undersøker jeg om det finnes klasseskiller i Norge i hvem som avstår fra å uttrykke politiske synspunkter ved å svare «vet ikke» når de blir spurt om sine politiske holdninger. Konklusjonen er slående: Det er betydelige forskjeller mellom arbeidere og folk høyere opp i klassehierarkiet. Sannsynligheten for å ikke uttale seg om politikk er mer enn dobbelt så høy for ufaglærte arbeidere, som for eksempel sjåfører og servitører, sammenliknet med hva den er for næringslivstopper, leger og professorer. Klasseforskjellene er dessuten stabile over tid og er vel så markante på 2000-tallet som det de var på 1980-tallet.
Fremmedgjøring ved stemmeurnen
Videre tyder mye på at denne tendensen blant arbeidere til å involvere seg mindre i politiske spørsmål ikke begrenser seg til det å ytre seg i politiske diskusjoner. De som ikke gir uttrykk for sitt politiske synspunkt i spørreundersøkelsen, gjør det nemlig heller ikke på stemmeseddelen. Blant ufaglærte arbeidere er sannsynligheten om lag dobbelt så stor for å sitte hjemme på valgdagen. Den opplevde retten til å ha en politisk mening virker med andre ord å henge sammen med hvor mye man faktisk deltar. Dette kan vitne om en mer generell fremmedgjøring fra politikk som gir seg utslag i manglende demokratisk deltakelse. De som føler seg mindre berettiget til å bli hørt utøver mindre innflytelse over hvem som styrer Norge.
Ikke kun et spørsmål om kunnskap eller interesse
Å tenke at dette simpelthen handler om at noen ikke vet nok, eller bryr seg nok, om politikk til å svare er en rimelig innvending. Likevel ser vi at klasseforskjellene ikke følger av hvor komplisert den problemstillingen man skal uttale seg om er. De er faktisk mer i tråd med hvor politisk ladet språket i spørsmålsformuleringene er. Sakens vanskelighetsgrad virker altså å være mindre avgjørende for om man svarer «vet ikke» enn hvor eksplisitt politisk språket i spørsmålet er. Desto mindre tydelig politisk sjargong, jo mindre klasseforskjeller. Og dreier spørsmålene over på andre temaer enn politikk, ser vi ingen forskjeller mellom arbeidere og middelklassene. Hvilken interesse man har for politikken virker heller ikke å kunne forklare de klasseskillene vi ser.
Samfunnet som bortebane
Fra forskning på andre områder vet vi at arbeiderklassen ofte føler seg mindre berettiget til å bli hørt og komme med sin mening i møte med samfunnsautoriteter; at de opplever å ha begrenset anerkjennelse på en rekke samfunnsarenaer, som i møte med skolen og helsevesenet. Dette har vist seg å spille inn på hvor kompetente og sosialt selvsikre de føler seg, og å gjøre det vanskeligere åutfordre meninger de møter. Der amerikanske arbeiderklasseforeldre i større grad aksepterer det autoritetspersoner forteller dem og overlater «jobben» med barneoppdragelsen til skolen, griper middelklasseforeldre mer aktivt inn og «navigerer» systemet for å få fremmet sine interesser (Lareau, 2011)¹. Dette finner vi også igjen i dagens Norge hvor arbeiderklasseforeldre ser ut til å innta en mer beskjeden rolle i barnas utdanningsvalg samtidig som de stoler på at deres barns interesser blir ivaretatt av skolens rådgivningstjeneste (Berg, 2021). På liknende vis vet vi at arbeiderklasseyrker oftere er forbundet med lav status i samfunnet, et statushierarki norske arbeidere selv er kjent med (Helland og Ljunggren, 2021) og at disse yrkesgruppene oftere opplever at samfunnet ikke verdsetter den kompetansen de har eller den jobben de gjør (Tica, 2021). Dette vitner om delte erfaringer som bunner ut i en følelse av at samfunnet ikke verdsetter de perspektivene eller den livserfaringen de besitter. At denne følelsen av fremmedgjøring fra samfunnet i stort også kan spille en rolle i folks forhold til politikk ble først tematisert av Bourdieu (1984) – som undersøkte klasseforskjeller nettopp i det å svare «vet ikke» på politiske spørsmål – og bekreftes også i nyere forskning blant amerikanere så vel som svensk ungdom.
Sår tvil om demokratiets legitimitet
Idealet bak demokratiske spilleregler er at alle borgere likestilles ved å være sikret en rett til en plass rundt bordet hvor deres framtid formes. Det hviler på en antakelse om at alle samfunnsborgere deler en trang og tilbøyelighet til å ta til orde når politiske beslutninger angår dem. En sånn antakelse er problematisk: Selv om alle formelt sett har like mye makt med «én velger, én stemme» er det en forutsetning at alle anser seg selv som anerkjente og kvalifiserte til å i det hele tatt møte opp. Den norske arbeiderklassen er mindre politisk involvert og opplever en større avstand til politikk enn hva folk med lengre utdanning og mer økonomiske midler gjør. Mye kan tyde på at dette henger sammen med en følelse av å være mindre berettiget til å bli hørt og delta i politikken. Utfallet av dette kan være at større samfunnsgrupper i mindre grad anser politikken som en felles arena hvor de kan delta, men snarere som noe fjernt, et «spill» som er forbeholdt spesielt kvalifiserte. Og bedre blir det kanskje ikke om det rettes normative pekefingre mot de politisk «skremmende uvitende» fra Elfenbeinstårnet, med sterk anmodning om at de som ikke er villige til å tilta seg kunnskap ikke har noe i stemmeboden å gjøre (Ekeli & Gamlund, 2017). Dette sår tvil om demokratiets legitimitet og dets potensiale som løsning på fellesskapets utfordringer. Og det opprettholder skjevfordelt makt, ved at de som har mest også får mest å si.
Politisk maktesløshet
Er det tegn til at dette er i endring? Man kan snakke om en fremmedgjøring fra politikk når opplevd avstand og avmakt overfor politiske prosesser går hånd i hånd med en generell mistro til politiske ledere og institusjoner. En prosess som kan tenkes forsterket med økt sosial avstand mellom samfunnsgrupper og til det politiske systemet. To utviklingstrekk i tiden er særlig bekymringsverdige. Norge, i likhet med andre vestlige demokratier, opplever en tiltakende profesjonalisering av politikken: Politikere speiler i økende grad de øvre klasselag (Andersen, 2014) og politikkutforming avhenger mer av akademiske eksperter (Christensen & Hesstvedt, 2018). I tillegg er den økonomiske ulikheten i Norge økende, som nylig har vist seg å være betraktelig mer markant enn tidligere antatt (Aaberge, Modalsli & Vestad, 2020). Denne økte avstanden mellom grupper med og uten høy utdanning og inntekt kan tenkes å forsterke følelsen av det politiske som noe fremmed for de som allerede føler seg minst berettiget en plass i politikken. Når man sjeldent hører politiske stemmer som gir gjenklang i ens eget levesett eller tankesett, kan politikken fort oppfattes som noe av og for «dem» og ikke «oss». Vi vet at sosiale markører vel så mye som innholdet i det politiske budskapet – altså hvordan politikeres sosiale og kulturelle tilhørighet er speilet i hvordan de opptrer og snakker ikke bare i hva de sier – kan være avgjørende for politisk tilhørighet (Heath 2013). Dessuten kan politisk ekthet (authenticity) – nært knyttet til fremtoning og opptreden – veie tyngre enn etterrettelighet (Fieschi, 2019), som i noen politiske kulturer i arbeiderklassene gjerne forbindes med folkelighet og hverdagslighet. Følelsen av å ikke være berettiget til en plass i politikken, er knyttet til følelsen av avmakt; av å ikke høre til; av å ikke ville bli tatt på alvor. Økt politikerforakt og stemmer fra arbeiderklassene som etterlyser politikere med mer folkelighet og noen som snakker deres sak, kan være uttrykk for nettopp en sånn politisk maktesløshet.
Tar saken i egne hender eller «tar til sofaen»?
Men trenger en følelse av avmakt å føre til politisk passivitet? På minst to måter kan det tenkes å slå ut: man tar saken i egne hender, eller at man «tar til sofaen». For noen kan det tenkes å oppildne til protest og økt politisk engasjement i en søken etter å endre de politiske spillereglene. Når vi stadig hører om arbeiderklassens politiske «comeback» er det nettopp et sånt økt engasjement som antydes: Politisk mobilisering via etablerte kanaler – som økt folkelig støtte til populistiske kandidater og partier – eller demokratisk destruktivitet som da Trump-tilhengere stormet den amerikanske kongressen. Imidlertid gir både min egen forskning, og litteraturen om politisk deltakelse mer generelt, grunn til å tro at sosial og politisk avstand vel så gjerne vil føre til vedvarende politisk passivitet. Og framveksten av samfunnsgrupper i Norge som sitter på sofaen ved valg etter valg (Bergh & Christensen, 2017) og opplever mer eller mindre permanent politisk «utenforskap».
Klasse: en udemokratisk kraft
Så hva kan gjøres? All endring begynner med bevisstgjøring. I et forsøk på å øke valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere i 2017 ble unge kontaktet av andre førstegangsvelgere i forkant av valget med oppfordring om å delta (Bergh, Christensen & Matland, 2019). I likhet med alder i eksemplet over kunne et første steg kanskje være å anerkjenne sosial klasse som en forskjellskapende og udemokratisk kraft. Med flere politiske stemmer fra anleggsplassen, butikkgulvet og frisørsalongen, kunne kanskje norske arbeidere oppleve en større grad av anerkjennelse for at deres erfaringer og perspektiver er ønsket og velkommen i politikken.
Fotnote
1 Se bokkapitlet for full referanseliste.
Referanser
Aaberge, R. Modalsli, J. og Vestad. O. 2020. Ulikheten – betydelig større enn statistikken viser. SSB Analyse 2020/13
Andersen, P. L. (2014). Den norske politiske eliten. Sammenhengen mellom politiske posisjoner, klassebakgrunn og utdanning. I O. Korsnes, M. N. Hansen & J. Hjellbrekke (Red.), Elite og klasse i et egalitært samfunn (s. 144–164). Oslo: Universitetsforlaget.
Berg, A. (2021). Klassetilpasset rådgivning i skolen, I: Jørn Ljunggren & Marianne Nordli Hansen (red.), Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.
Bergh, J., Christensen, D. A. & Matland, R. (2018). Voter Mobilisation in a High-Turnout Context: Get Out the Vote Experiments in the 2017 Norwegian Parliamentary Election. Rapport – Institutt for samfunnsforskning. 2018:7
Bergh, J. & Christensen, D. A. (2017). Hvem er hjemmesitterne? En analyse av valgdeltakelse ved tre påfølgende valg. I J. Saglie & D. A. Christensen (Red.), Lokalvalget – et valg i kommunereformens tegn? (s. 61–78). Oslo: Abstrakt forlag.
Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgment of Taste. London, England: Routledge & Kegan Paul.
Christensen J. & Hesstvedt, S. (2018). Expertisation or greater representation? Evidence from Norwegian advisory commissions. European Politics and Society, 20(1), 83–100.
Ekeli & Gamlund (2017, 20. juli). «Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme». Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/ dVQEJ/uvitende-uansvarlige-og-irrasjonelle-borgere
Fieschi, C. (2019). Populocracy: The Tyranny of Authenticity and the Rise of Populism. Newcastle upon Tyne: Agenda Publishing.
Heath, O. (2015). Policy Representation, Social Representation and Class Voting in Britain. British Journal of Political Science, 45(1), 173-193.
Helland, H. & Ljunggren, J. (2021). Arbeidere og yrkesstatus i Likhets-Norge, I: Jørn Ljunggren & Marianne Nordli Hansen (red.), Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.
Lareau, A. (2011). Unequal childhoods: Class, race, and family life (2. utg.). Berkeley, CA: University of California Press.
Tica, S (2021). Samfunnets usynlige førstelinje, I: Jørn Ljunggren & Marianne Nordli Hansen (red.), Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.
