Måter å bruke «folket» på

For å kunne kaste lys over diskusjoner om «folket» og om det «populære» er det nok å ha i mente at «folket» eller det «populære» [1] («folkelig kunst», «folkelig religion», «folkemedisin» etc.) først og fremst er et stridsemne for intellektuelle. Det å være «folket» eller å føle seg berettiget til å snakke om «folket» eller å snakke for (i dobbelt forstand) «folket» kan i seg selv gi en kraft i de kampene som foregår innenfor forskjellige felt, som det politiske, religiøse, kunstneriske og andre – en kraft som blir større jo svakere autonomi det aktuelle feltet har. Maksimal kraft oppnås i det politiske feltet, hvor man kan spille på alle de ambivalensene ordet «folk» rommer («folkelige klasser», proletariat, eller nasjon, Volk). Minst kraft nås i litterære eller kunstneriske felt som har oppnådd en høy grad av autonomi. Her vil «popularitet» eller «folkelig» suksess føre til en form for devaluering, eller til og med diskvalifisering, av den litterære eller kunstneriske produsenten (vi kjenner for eksempel til anstrengelsene Emile Zola [2] måtte gjøre seg for å rehabilitere det «folkelige» og omstøte feltets herskende forestillinger). Det religiøse feltet stiller seg imellom de to, men kjenner også til en viss grad motsetningen mellom feltets interne og eksterne fordringer. Feltets interne fordringer trekker mot å søke det sjeldne, det utsøkte, det atskilte, som for eksempel en opphøyet og åndelig religion. De eksterne fordringene, som ofte betegnes som «kommersielle», trekker mot å tilby en profan og kulturelt ribbet kundekrets en ritualisert religion med sterke magiske konnotasjoner (som i de store og «folkelige» pilegrimsreisene til Lourdes og Lisieux)[3]. 

Neste påstand: Hvilken stilling man inntar til «folket» eller det «populære», avhenger både i form og innhold av spesifikke interesser. Det gjelder først og fremst interesser knyttet til det å tilhøre et kulturelt produksjonsfelt, og deretter til hvilken posisjon man har i dette feltet. På tvers av alt som internt stiller dem i motsetning til hverandre, er spesialistene innenfor feltet i det minste enige om noe: for det første om å gjøre krav på monopol på den legitime kompetansen som definerer dem, og for det andre om å understreke grensen som skiller de profesjonelle fra de profane. De profesjonelle har en tendens til å «hate» «vulgære legfolk» som ikke anerkjenner de profesjonelles profesjonalitet og klarer seg uten deres tjenester. De profesjonelle er klare til å rette skytset mot alle former for «spontanisme» eller umiddelbarhet (politisk, religiøst, filosofisk, kunstnerisk) som kan frata dem monopol på den legitime produksjonen av de godene og tjenestene de tilbyr. Innehaverne av den legitime kompetansen er klare til mobilisering mot alt som kan favorisere folkelig selvforsyning (magi, «folkelig medisin», selvmedisinering osv.). Når de religiøse virtuoser står overfor praksisformer som i deres øyne ikke uttrykker den «interessefriheten», eller, som man også sier, den «distansen», som knytter seg til deres egne forestillinger om hva som er akseptabel praksis, er de lærde alltid tilbøyelige til å fordømme disse praksisformene som magi eller ritualistisk overtro.

På den ene siden: Det negativt «folkelige», det vil si det «vulgære», defineres altså først og fremst som helheten av de kulturelle godene og tjenestene som hindrer de profesjonelle i å trumfe gjennom sin legitimitet. De profesjonelle søker å påtvinge denne legitimiteten gjennom å produsere (og erobre) et marked ved at de skaper et behov for sine egne produkter. På den andre siden: Det positivt «folkelige» er produktet av at enkelte lærde setter omvendt fortegn (ved for eksempel «naiv» kunst eller «folkemusikk») ut fra et ønske om rehabilitering. Men dette ønsket om rehabilitering kan ikke atskilles fra deres eget ønske om sosial oppstigning eller adeliggjørelse. Det henger sammen med at disse lærde oftest befinner seg i underordnete posisjoner i spesialistfeltet og også ofte kommer fra underordnete områder i det sosiale rommet. Et eksempel er 1930-tallets «populistiske skole» skapt av Louis Lemonnier, André Thérive og Eugène Dabit [4](som alle hadde en lav sosial opprinnelse og lite skolegang). Den definerte seg i motsetning til den aristokratiske, mondene og psykologiske romanen (men også mot naturalismen, som ble anklaget for å gå for langt). På samme måte definerte Henri Poulailles [5] «proletariske skole» seg i motsetning til en populisme som den anklaget for å være småborgerlig inspirert. De fleste positive omtaler av «folket» kommer fra produsenter i underordnete posisjoner i det aktuelle produksjonsfeltet. Og som Rémy Ponton [6] har vist det i forbindelse med hjemstavnsdiktere, er et mer eller mindre idealisert «folk» ofte et tilfluktssted når nederlag eller utelukkelse truer. Man kan til og med se at det forholdet produsenter som selv kommer fra «folket» har til det samme «folket», tenderer mot å endres gjennom livsløpene deres i tråd med svingninger i hvor mye symbolsk kapital de har i feltet (her kunne man vise at Léon Cladel [7] er et eksemplarisk tilfelle).

Forskjellige representasjoner av folket framstår på denne måten som en form for forvandlete uttrykk, preget av de enkelte feltenes sensurformer og normer for formgivning. Det som uttrykkes, er et grunnleggende forhold til folket som avhenger av den posisjonen man har i spesialistfeltet (og mer generelt i det sosiale rommet), samt av den løpebanen som har ført fram til denne posisjonen. Sjansene for suksess vil være svakere jo sterkere det spesifikke feltets autonomi er, men forfattere fra underordnete posisjoner i det sosiale rommet kan spille på sin antatte nærhet til folket. Det er på samme måte som når Michelet [8] forsøker å konvertere sitt stigma til et adelsmerke ved stolt å påberope seg sitt opphav, og ved å bruke «sitt» «folk» og sin «folkelige sans» til å sette seg igjennom i det intellektuelle feltet. Som en høyt anerkjent intellektuell (i motsetning til for eksempel populistene eller de fleste av hjemstavnsdikterne, som mislykkes og derfor blir tvunget tilbake til bygdene de kom fra) er han i stand til å påberope seg sitt fattige opphav med stolthet. Han vet at det bare kan gi ham en ekstragevinst å framstå som sjelden, og som en som fullt fortjener sin suksess (men han blir nødt til å unnskylde seg overfor tantene sine som misliker at familien deres blir devaluert på denne måten …). Når det er sagt, uttrykker lovprisningen hans av folket i mindre grad «folket» enn erfaringen hans av et dobbelt brudd – både med «folket» (noe Viallaneix [9] viser fint at Michelet opplevde veldig tidlig) og med det intellektuelle miljøet.

Men det er selvsagt i det politiske feltet at bruken av «folk» og «folkelig» gir den mest umiddelbare gevinsten. Historien om kampene i progressive partier eller i fagforeninger vitner om den symbolske kraften i arbeiderismen: Denne strategien gjør det mulig for dem som kan påberope seg en form for nærhet til de dominerte, å framstille seg selv som om de har en slags forkjøpsrett på «folket». Samtidig kan de, gjennom denne eksklusive misjonen, etablere som en universell norm de tankefigurene og uttrykksmåtene som har blitt påtvunget dem av tilegnelsesbetingelser som i liten grad har vært egnet til å fremme intellektuelt raffinement. Men det er også denne strategien som tillater dem å ta til seg eller påberope seg alt det som skiller dem fra konkurrentene, samtidig som den skjuler (aller mest for dem selv) det bruddet med «folket» som følger av det å få tilgang til rollen som talsperson.

I dette tilfellet, som i alle andre, blir forholdet til ens opprinnelse opplevd på en for dyp og voldsom måte til at man kan beskrive denne strategien som resultatet av en kynisk beregning. Det er fortsatt (og alltid) i et spesialistfelts interne kamplogikk at man finner prinsippet for forskjellige posisjoneringsmåter i forhold til «folket» – hva enten det handler om populistisk arbeiderisme, om den «revolusjonære konservatives» volkische lynne eller om ulike typer «folkelige høyreorienterte». Dette prinsippet forklarer også den helt særlige formen for anti-intellektualisme som noen ganger gir førstegenerasjons intellektuelle avsky både for kunstnernes livsstil (Proudhon, Pareto [10] og mange andre rettet anklager mot «pornokratiet») og for det intellektuelle spillet (som på lang avstand idealiseres). Dette kan gå så langt som til alle jdanoviske Hussonneters [11] hevntørst når hatet næres av bitterhet over selv å ha mislykkes i sine intellektuelle bestrebelser eller over aldri å ha blitt en del av gruppen av dominerende intellektuelle (her kan man tenke på Céline).[12] 

Man forstår at en forutgående analyse av det objektive forholdet til objektet er en absolutt nødvendighet for forskere som ønsker å unnslippe valget mellom en klassemessig etnosentrisme og dens speilbilde, populismen. Fordi populismen (som også kan ta form av relativisme) er drevet av ønsket om rehabilitering, kan den føre til at dominansens virkninger skjules: I det den forsøker å vise at «folket» ikke har noe å misunne «borgerskapet» når det kommer til kultur og distingverthet, glemmer populismen at dens kosmetiske eller estetiske forsøk allerede i utgangspunktet er diskvalifisert som overdrevne, malplasserte eller upassende. Dette er et spill hvor de dominerende bare i kraft av at de finnes til enhver tid kan bestemme spillereglene (mynt: jeg vinner; kron: du taper), og de bedømmer slike forsøk ut fra en regel om diskresjon mens enkelhet bedømmes ut fra en norm om raffinement.

Man kan innvende at det er mulig å unnslippe dette speilkammeret gjennom empiriske undersøkelser. Man kan be «folket» om å bedømme de intellektuelle kampene de selv er gjenstand for. Men er alt det som de mennesker som alminneligvis betegnes som «folket», virkelig «folkelig», og er alt det som kommer ut av munnen på det «sanne» «folket», «folkets» virkelige sannhet? Med fare for å gi fariseerne for «folkets sak» en god anledning til å vise sine høyverdige intensjoner ved å fordømme mitt ikonoklastiske angrep på populistiske forestillinger, vil jeg si at intet er mindre sikkert. Man ser det godt når bondestanden, som den «revolusjonære konservatismens» tradisjon alltid har sett som selve inkarnasjonen av det autentiske, godtroende lirer av seg utbrukte klisjeer fra folkeskolens stiler eller fra den paleo- eller neoøkologiske ruralistiske vulgata som de har blitt lært og innprentet gjennom et arbeid utført av flere generasjoner av kulturformidlere (lærere, prester, sosialpedagoger, JAC [13] osv.). Hvis man undersøker opprinnelsen, kan alt dette tilbakeføres til en helt særlig kategori av forfattere som hjemsøker folkeskolens lesebøker, bygderomaner og mindre betydelige diktere, som ofte er henvist til å feire «folket» og «folkelige» dyder på grunn av manglende evner (noe som ofte kan skyldes deres «folkelige» eller småborgerlige bakgrunn) til å slå gjennom innenfor mer betydelige sjangre. Det samme gjelder diskursen om arbeiderklassen,  selv om den, takket være de tillitsvalgtes eller partiskolenes formidling, skylder Karl Marx og Emile Zola mer enn de skylder Jean Aichard, Ernest Perrochon, Jean Richepin eller François Coppée. For å forstå diskursen om arbeiderklassen, som har fått en posisjon som det aller viktigste emnet takket være populistiske opptak og nedtegnelser (hyllet gjennom suksessen båndopptatt litteratur og livshistorieskriving har hatt), må man forsøke å gripe hele det systemet av relasjoner som diskursen selv er et produkt av: Man må altså ta et nytt grep om helheten av de sosiale produksjonsformene bak diskursprodusentene (særlig folkeskolen) og bak diskursen, det vil si hele «folke»-diskursens produksjonsfelt, og det er først og fremst de underordnete områdene av de litterære og politiske feltene. Og på den måten kommer man tilbake til utgangspunktet – et sted som i hvert fall er langt vekk fra «folket» slik den populistiske fantasien forstår det.

Kort sagt: «Folkelig kultur» er som en blekkflaske … Kategoriene som man bruker for å tenke om den og spørsmålene man stiller til den, er inadekvate. Snarere enn å snakke generelt om «folkelig kultur» vil jeg ta eksemplet med det man kaller «folkelig språk». De som gjør opprør mot den dominansen som utøves gjennom anvendelsen av det legitime språket, ender ofte i en form for omsnuing av det symbolske styrkeforholdet. De tror de gjør rett ved å feire det dominerte språket, for eksempel i sin mest autonome form, det vil si slang eller argot. Denne omsnuingen fra for til mot, som også kan ses på kulturens område når man snakker om «folkelig kultur», er også en effekt av dominansen. Det er virkelig paradoksalt å definere det dominerte språket gjennom dets forhold til det dominerende språket, som selv bare definerer seg i forhold til det dominerte språket. Det er faktisk ikke andre definisjoner av det legitime språket enn at det er en avvisning av det dominerte språket. De to står i forhold til hverandre som kultur til natur, så det er ikke noen tilfeldighet at man for eksempel snakker om «rått språk», langue verte. Det man kaller «folkelig språk», er talemåter som sett fra det dominerende språks side framstår som naturlige, ville, barbariske, vulgære. Og de som ut fra et ønske om rehabilitering snakker om folkelig språk eller kultur, er derfor ofre for den samme logikken som får stigmatiserte grupper til å påberope seg stigmaet sitt som en identitetsmarkør.

Som en – selv i noen dominerendes øyne – distingvert form for «vulgært» språk er slang, argot like fullt et produkt av de underordnedes jakt på distinksjon. Av den grunn er den dømt til å ha noen paradoksale virkninger, som slett ikke kan forstås hvis man lukker dem inne mellom alternativene motstand eller underkastelse, et motsetningspar som preger tenkningen omkring «folkelig språk». Når den dominertes jakt på distinksjon får de dominerte til selv å bekrefte det som særpreger dem, når det er i kraft av nettopp disse trekkene de domineres og konstitueres som vulgære – kan man da snakke om motstand? Sagt på en annen måte, hvis jeg for å yte motstand ikke har tilgang til andre ressurser enn å påberope nettopp det som gjør meg dominert, er det motstand? Neste spørsmål, det motsatte tilfelle: Når dominerte strever for å slippe unna det som stempler dem som «vulgære» og for å tilegne seg den standarden de måles etter når de betegnes som vulgære (i Frankrike er det for eksempel den parisiske aksenten), er det da underkastelse? Jeg mener dette er en uløselig motsetning. Det er en motsetning som er skrevet inn i den symbolske dominansens egen logikk, men de som snakker om «folkelig kultur», vil ikke innrømme det. Motstand kan være fremmedgjørende, og underkastelse kan være frigjørende. Det er de dominertes paradoks, og det er ingen utvei. I virkeligheten er det enda mer komplisert, men jeg tror dette har vært nok til å forkludre noen enkle kategorier, i særdeleshet den motsetningen mellom motstand og underkastelse som vi gjerne bruker til å tenke om disse spørsmålene med. Motstanden kommer fra helt andre områder enn det som i en streng forstand regnes som det kulturelle – og her er det ikke de minst bemidlede som utøver den. Et vitnesbyrd om det er alle de forskjellige formene for «motkultur», som jeg godt kunne vise at alltid krever en viss kulturell kapital. Og motstanden tar de mest uventede former, og kan forbli nesten usynlig for et kultivert blikk.

Noter

[1] «Folkelig» og «populær» er samme ord på fransk (populaire).

[2] Emile Zola (1840–1902), naturalistisk forfatter.

[3] De to viktigste steder for valfartende katolikker i Frankrike. Vann fra Lourdes hevdes å kunne helbrede sykdommer.

[4] Bourdieu viser antakelig til forfatteren Léon Lemonnier (1890–1953). Forfatteren André Thérive (1891–1967) kom fra en offiserfamilie og hadde selv en universitetsgrad, så beskrivelsen av hans bakgrunn er ikke helt eksakt. Lemonnier, som tidligere hadde publisert et populistisk manifest, grunnla sammen med Thérive en populistisk pris i 1930. Eugène Dabit (1898–1936) vant denne prisen for romanen Hôtel du Nord.

[5] Forfatteren Henri eller Henry Poulaille (1896–1980) grunnla Groupe des écrivains prolétariens de langue française for autodidakte forfattere som kom fra arbeider- og bondefamilier og skrev om disse sosiale gruppenes livsforhold. 

[6] Sannsynligvis en referanse til Rémy Pontons artikkel «Les images de la paysannerie dans le roman rural à la fin du dix-neuvième siècle», i Actes de la Recherche en Sciences Sociales nr. 17–18, 1977.

[7] Léon Cladel (1835–1892), naturalistisk forfatter.

[8]  Jules Michelet (1798–1874), historiker og professor ved Collège de France.

[9] Sannsynligvis en referanse til blant annet dette verket av Paul Viallaneix: Michelet, Les travaux et les jours 1798–1874. Paris: Gallimard/NRF 1998.

[10] Pierre Joseph Proudhon (1809–1865), samfunnsteoretiker og føderalist. Vilfredo Pareto (1848–1923), italiensk sosiolog og matematisk orientert økonom.

[11] Hussonnet er en person i Gustave Flauberts roman L’éducation sentimentale (på norsk under titlene Hjertets skole eller Frédéric Moreau: En ung manns historie). Tross en radikal ungdom endte Hussonnet med å få ansvar for teatersensur. Andrej Jdanov styrte den sovjetiske kulturpolitikken under Stalin.

[12] Forfatteren Louis Ferdinand Céline (1894–1961), særlig kjent for romanen Reisen til nattens ende, men også for antisemittisme og nazistiske sympatier.

[13] Jeunesse Agricole Catholique, et katolsk bondeungdomslag.