Milton Friedman med president Ronald Reagan, av mange regnet som presidenten som for alvor innførte nyliberalismen i USA. (Foto: Wikimedia)
I fjor vår ble Morgenbladets spalter gjenstand for en begrepsdebatt da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i en kommentar påsto at bruken av ordet nyliberalisme har flytt ut til en «potpurri av alle ting og utviklingstrekk som er dårlige».[1]
Uansett hvordan man stiller seg til utsagnet peker Røe Isaksen på en paradoksal situasjon: Nyliberalisme blir nesten alltid omtalt i negative ordelag, og nesten aldri forsvart, og mens det kryr av nyliberalisme-kritikere finner man knapt noen som i dag vil identifisere seg selv som nyliberal.
Dette til tross blir nyliberalisme ofte omtalt som de siste tiårets dominerende politiske retning i sosiologiske analyser av samtiden.Felles for disse analysene er ideen om at nyliberalisme ikke bør forstås som en ren økonomisk doktrine, men som en total ideologi som vil forandre alle deler av samfunnet.
Nyliberalismen framstilles her som den latente drivkraften bak en rekke manifeste utviklingstrekk og samfunnsfenomen, først og fremst privatisering av offentlige tjenester, deregulering av markeder og økte sosiale forskjeller, men også EU, Brexit, post-moderne teori, ironi-generasjonen, identitetspolitikk, måling i skolen, New Public Management, for å nevne noe.
Nyliberalisme blir nesten alltid omtalt i negative ordelag, og nesten aldri forsvart, og mens det kryr av nyliberalisme-kritikere finner man knapt noen som i dag vil identifisere seg selv som nyliberal
Gjennomgående er imidlertid ideen om at nyliberalismen representerer en generell bevegelse mot mindre stat og mer økonomisk frislipp. Om man ser på nyliberalismens intellektuelle historie ser man imidlertid at denne beskrivelsen bare er delvis dekkende, og i dette essayet vil jeg gi et kort overblikk over denne historien, lest ut fra det som kan beskrives som en samtidig tilbaketrekking i marxistisk og kritisk teori. Jeg vil argumentere for at nyliberalismen best kan forstås som et organisert politisk program for en sterkere og mer aktivt intervenerende stat, et poeng som kritikere av nyliberalismen har tendert til å overse.
Utgangspunktet for innlegget er en debatt om nyliberalisme som ble arrangert av Sosiologisk salong i fjor høst i Trondheim. Sosiologisk salong er en organisasjon som setter opp månedlige debatter om faglige og politiske temaer, initiert og drevet av studenter ved NTNU i Trondheim.
Debatten om nyliberalisme var den tolvte i rekken, og som innleder stilte førsteamanuensis Rune Skarstein ved Institutt for samfunnsøkonomi på NTNU. Skarstein er en økonom som med sine egne ord «ikke driver så mye med økonomi lengre», men dette til tross har han markert seg som en tydelig kritiker av de nyklassiske tenkemåtene som dominerer moderne økonomi, og var en av de få innenfor sitt fagfelt som forutså finanskrisen i 2008.
Det sårbare markedet
Skarstein startet med å redegjøre for forskjellen mellom nyliberalisme og klassisk liberalisme. Ifølge Skarstein argumenterte liberalister som Adam Smith og John Locke ut fra et naturfilosofisk fundament: Mennesket er en egeninteressert homo oeconomicus som av natur er tilbøyelig til «å drive tuskhandel og bytte en ting mot en annen [2]», og et harmonisk samfunn må derfor legge til rette for denne tilbøyeligheten.
Liberalistene innførte dermed et skille mellom sivilsamfunn og stat, hvor det førstnevnte er naturlig og riktig, mens det siste representerer en kunstig inngripen som derfor alltid må legitimeres. Av dette følger prinsippet om laissez-faire: Den beste staten er den som bare styrer der det er strengt nødvendig, og ellers lar menneskene sysle med sitt.
Slik etablerte liberalistene en kobling mellom frie markeder og frie samfunn, hvor kapitalismen framstår som prisen man må betale for å unngå de totalitære styreformene ethvert forsøk på å undertrykke menneskets sanne natur vil føre til.
Til den liberale naturfilosofien hører også en egen skapelsesberetning: I denne skildres markedssamfunnet som et organisk og spontant resultat av økende arbeidsdeling og varebytte, en framstilling blant andre Karl Polanyi har kritisert ved å dokumentere den brutale og toppstyrte innføringen av industrikapitalisme i Storbritannia. Ifølge Polanyi finnes det ikke noe naturlig ved kapitalismen: Mennesket er ikke grunnleggende motivert av økonomiske motiver, men tvert i mot et sosialt vesen som handler for å sikre sin status i gruppen. Kapitalismen er derfor en unaturlig samfunnsform, og liberalistenes idé om et selvregulerende marked blir en utopi som aldri kan gjennomføres i virkeligheten. [3]
Ifølge Skarstein deler nyliberalistene Polanyis oppfattelse. For Lippman, Hayek og Friedman er ikke markedet et resultat av menneskets grunnleggende natur, men en sosialt konstruert orden som må skapes og opprettholdes. Der de klassiske liberalistene mente at staten kunne trekke seg tilbake og la markedet ordne opp av seg selv, har nyliberalistene dermed ingen slike illusjoner: Markedet må beskyttes, og å beskytte markedet er statens viktigste oppgave. Skarstein følger altså Foucault og Mirowski i å hevde at nyliberalismen ikke bør forstås som et argument for deregulering og laissez-faire, men tvert i mot som et program for en sterk, aktiv og kontinuerlig intervenerende stat. [4]
Der de klassiske liberalistene mente at staten kunne trekke seg tilbake og la markedet ordne opp av seg selv, har nyliberalistene dermed ingen slike illusjoner: Markedet må beskyttes, og å beskytte markedet er statens viktigste oppgave
Men hvorfor skal disse markedene i det hele tatt opprettholdes? Et tradisjonelt argument for det frie markedets overlegenhet kommer fra Friedrich von Hayek. Argumentet er epistemologisk, altså basert på en analyse av menneskelig kunnskap: Menneskets kjennskap til omverdenen er alltid begrenset og delvis feilaktig, og siden å skulle styre en kompleks økonomi forutsetter total og perfekt kunnskap om alt som foregår i denne økonomien, er ethvert forsøk på å styre økonomien dømt til feilslag.
Redningen finnes i markedet, som for Hayek fungerer som en overindividuell og upersonlig informasjonsprosessor, med priser som den sentrale mekanismen for spredning av desentralisert kunnskap og informasjon. Markedet vet alltid best, og vil derfor alltid styre seg selv på en mest mulig effektiv måte. Det sentrale poenget er at markedet fungerer uavhengig av vår kunnskap om det: Markedet er ikke en menneskelig oppfinnelse, skriver Hayek i The Use of Knowledge in Society, men en mystisk størrelse menneskeheten «snublet» over på et eller annet punkt i historien. [6]
Ikke ulikt rollen til monolitten i Kubricks romodyssé har det frie marked vært motoren bak all menneskelig utvikling, som regel uten at vi selv er klar over det. Menneskets framskritt avhenger av at vi underkaster oss denne motoren: «Det var menneskets underkastelse under det frie markedet som i fortiden gjorde sivilisasjonens mulig, og det er ved slik underkastelse vi hver dag er med å bygge opp noe som er større enn noen enkelt av oss kan fatte› [6]. I følge Philips Mirowski er målet til Hayek å overbevise oss om vår uvitenhet og avmakt ovenfor markedskreftene –markedet er rasjonelt, mennesket er det ikke, og vi må derfor til enhver tid adlyde det frie markedets uendelige visdom. [7]
Markedssamfunnet som politisk prosjekt
Nyliberalismens prosjekt er dermed å gjøre så mange deler av samfunnet som mulig om til markeder, og samtidig begrense demokratiets mulighet til å påvirke disse markedene så langt det er mulig. En vanlig manøver er å flytte sentralbanken utenfor demokratisk kontroll, eller å innføre offentlige målstyringsregimer som gjør utformingen av velferdstjenester til et teknisk-administrativt anliggende snarere enn et politisk problem.
Uansett spørsmål må svaret alltid være mer marked: Markedsskapte problemer skal løses av markedet selv, en idé som fikk praktisk konsekvens i dreiningen mot austeritetspolitikk og handelsliberalisering etter finanskrisen i 2008. [7] For nyliberalistene er det dermed ingen nødvendig kobling mellom demokrati og frie markeder – ifølge Hayek er det godt mulig å kombinere en liberal økonomi og et autoritært styresett, og dette vil også være å foretrekke framfor en demokratisk stat basert på illiberale prinsipper. [8]
I motsetning til det mange vil tro finnes det dermed ingen nødvendig motsetning mellom nyliberal politikk og en sterk stat. Den franske sosiologen Pierre Bourdieus begrep om statens venstre og høyre hånd kan virke oppklarende her: Velferdsordninger og sosiale tjenester er utrykk for statlige venstrehånds-funksjoner, og skal bygges ned, mens de juridiske og administrative høyrehånds-funksjonene som opprettholder lov og orden styrkes og utvides. [9]
Nyliberalismens prosjekt er dermed ikke å deregulere staten, men å reregulere den: Bak retorikken om å gjøre staten mindre finner man i realiteten en omstrukturering hvor staten trenger stadig dypere inn i samfunnet, med innførelsen av markeder som den sentrale styringsteknikken.
Velferdsordninger og sosiale tjenester er utrykk for statlige venstrehånds-funksjoner, og skal bygges ned, mens de juridiske og administrative høyrehånds-funksjonene som opprettholder lov og orden styrkes og utvides
I Never Let a Serious Crisis Go to Waste bruker Mirowski god plass på å sitere taler fra sentrale nyliberale tenkere, som regel gitt til Mont Pelerin Society, et debattseminar som kan beskrives som nyliberalismens intellektuelle fødested og viktigste tenketank. Mont Pelerin Society ble opprettet av blant andre Hayek, Friedman og von Mises i 1947 som en frisone hvor likesinnede kunne utvikle nyliberalismens ideologiske grunnlag i skjermede omgivelser (Mont Pelerin-seminarene arrangeres ennå årlig, og man må som alltid være spesielt invitert for å delta).
Et slående trekk ved disse sitatene er at nyliberalistenes selvforståelse ikke skiller seg drastisk fra kritiske framstillinger: Markedssamfunnet er hverken naturlig, demokratisk eller spesielt fredelig, og flere nyliberale er også ambivalente til hva slags frihet samfunnet deres egentlig vil føre til. Det som skiller dem er nyliberalistenes tro på markedssamfunnets overlegenhet.
Forsøket deres på å realisere dette samfunnet kan vanskelig beskrives som noe annet enn en suksess, og det en suksess som virket alt annet enn gitt på forhånd. At nyliberalistenes ideer skulle få gjennomslag i offentligheten virket derfor lenge så usannsynlig at selv ikke Milton Friedman turte å håpe på at det ville skje. Da Hayek ga ut Road to Serfdom i 1944, forøvrig samme år som Polanyi publiserte Den liberale utopi, sto Europa på tampen av tredve år med keynesiansk pengepolitikk og velferdsstatlig ekspansjon.
Som intellektuell bevegelse var nyliberalismen lenge utskjelt og marginalisert, begrenset til de få intellektuelle og forretningsmennene som kretset rundt Mount Pelerin-samfunnet, forøvrig navngitt for å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet. [7] Nyliberalismens framvekst representerer dermed en av de mest vellykkede integreringene av teori og politisk praksis i nyere historie.
Motstandshandlinger og kritisk teori
En parallell kan derfor trekkes mellom nyliberalismen og marxistisk teori. For der nyliberalistene lyktes i å gjøre sine abstrakte teoretiske modeller om til politisk handling, har den marxistiske etterkrigs-tradisjonen blitt beskrevet som en tilbaketrekking fra revolusjonær handling til filosofisk kontemplasjon. [10]
Ifølge Perry Andersson er vestlig marxisme preget av nederlag, skapt i situasjoner preget av «politisk isolasjon og fortvilelse» etter at revolusjonen i Russland feilet i å spre seg til resten av Europa. [11] På samme måte kan man si at nyere kritisk teori ofte ser ut til å være skrevet i skyggen av nyliberalismens usannsynlige triumf. Nyliberalismen beskrives gjerne med metaforer hentet fra krig og konflikt – nyliberalismen angriper tradisjonelle velferdsinstitusjoner, truer samfunnsfelleskapet, og representerer «den metodiske gjennomførte destruksjonen av kollektiver», og så videre. [9]
Et typisk sitat finner man i David Harveys bok om nyliberalismens historie, hvor han beskriver bevegelsen som en eksistensiell trussel som ikke bare vil ødelegge sosiale institusjoner, men også menneskers «livs- og tenkemåter» og «hjertensvaner». [12] Selv om denne bekymringen for det meste er velbegrunnet, er det vanskelig å ikke se en viss konservatisme i disse analysene, hvor den kritiske venstresiden på en paradoksal måte framstår som forsvarerne av det bestående: «Mot ødeleggelsen av en sivilisasjon», som Pierre Bourdieu skriver. [9]
Framstillingen av nyliberalisme som en destruktiv kraft har tydelige røtter i Marx og Engels sin berømte skildring av samfunnet hvor alt som er fast smelter om til luft. Der er argumentet at endring i produksjonsmidler vil føre til en tilsvarende forandring i øvrige samfunnsmessige forhold, og at den konstante teknologiske utviklingen under kapitalismen fører til en uavbrutt rystelse og splintring av tradisjonelle sosiale institusjoner.
Slik framtrer kapitalismen som samfunnets virkelige revolusjonære kraft, og borgerskapet som denne revolusjonens fortropp. [13] Men der Marx og Engels tolker denne utviklingen som et tegn på at en ny samfunnsorden snart vil komme, er det ofte mer uklart om nyliberalisme-kritikerene ser fram mot et nytt samfunn, eller tilbake på et som har gått tapt.
Framstillingen av nyliberalisme som en destruktiv kraft har tydelige røtter i Marx og Engels sin berømte skildring av samfunnet hvor alt som er fast smelter om til luft
I Acts of Resistance skriver Bourdieu at funksjonen til kritisk teori er å tilby intellektuelle våpen til å kjempe mot nyliberalismens ødeleggelser. [9] Om man ikke vil kjempe mot vindmøller, er det viktig at denne teorien blir mest mulig presis.
Tidligere i år kommenterte den britiske skribenten George Monbiot at nyliberalisme ennå er et ukjent ord for de fleste, og sammenlignet situasjonen med at innbyggerne i Sovjetunionen aldri skulle ha hørt om kommunisme. [14] I Monbiots framstilling får nyliberalismen en eim av noe konspiratorisk, av en mektig ideologi som opererer i det skjulte, og som mange sosiologer dermed ønsker å avkle.
I iveren etter å framstille nyliberalismen som mest mulig farlig ligger det imidlertid en risiko for å beskrive bevegelsen som mer allmektig og hegemonisk enn det den er. I et intervju med podcasten Symptomatic Redness hevder Mirowski at venstresiden har misforstått nyliberalismens vesen på en grunnleggende måte. Nyliberalismen representerer ikke en spontan bevegelse mot laissez-faire og frislipp, men snarere et toppstyrt prosjekt ledet av en gruppe godt organiserte ideologer.
På samme måte viser Kevin Doogan i New Capitalism? at sosiologiske analyser av samtiden ofte baserer seg på etablerte forestillinger om økt bedriftsmakt, svekkelse av staten, globalisering og økt usikkerhet i arbeidsmarkedet, forestillinger som ofte har begrenset empirisk støtte, men passer godt inn i et nyliberalt narrativ om økonomien som en kraft det er umulig å styre og kontrollere. [15] Ifølge Gregory Peck kjennetegnes nyliberalismen først og fremst av at den er i krise – det frie og uregulerte markedet er et mål som aldri kan realiseres, og det er gjennom kampen for å realisere dette umulige målet at nyliberalismen får sitt momentum. [16]
Som bevegelse er altså nyliberalismen langt mer preget av selvmotsigelser, konflikt og tilbakeslag enn det litteraturen kan gi inntrykk av. Nyliberalismen er hverken en hegemonisk ideologi med kontroll over alle deler av samfunnet, eller en autonom kraft som fungerer uavhengig av enkeltmenneskers vilje og handling, men av mange organiserte politiske strømninger som i dag kjemper om kontrollen over morgendagens samfunn. Å studere bevegelsen i et slikt perspektiv vil ikke bare være god sosiologi, men kan også gi de intellektuelle redskapene for å kjempe mot det nyliberale spøkelset som for tiden hjemsøker verden.
Takk til Håkon Leiulfsrud og Sigurd Martin Nordli Oppegaard for kommentarer.
Litteratur
[1] Røe Isaksen, T. (2016, 22.04.2016). Hva er nyliberalismen? Morgenbladet.
[2] Smith, A. (2012[1776]). Nasjonenes velstand I. Oslo: Bokklubben, s.24
[3] Polanyi, K. (2012[1944]). Den liberale utopi. Otta: Res Publica.
[4] Foucault, M. (2008). The Birth of Biopolitics. Lectures at the Collège de France. New York: Picador.
[5] Hayek, F. v. (1945). The Use of Knowledge in Society. The American Economic Review, 35(4), 519-530.
[6] Hayek, F. v. (1975[1944]). Veien til trelldom. Oslo: Elingaard Forlag.
[7] Mirowski, P. (2013). Never Let a Serious Crisis Go to Waste. How Neoliberalism Survived the Financial Meltdown. London: Verso.
[8] Hayek, v. F. (1969). Studies in Philosophy, Politics and Economics. London: Routledge, s.161
[9] Bourdieu, P. (1998). Acts of Resistance. Cambridge: Polity Press.
[10] Therborn, G. (2008). From Marxism to Post-Marxism. London: Verso.
[11] Andersson, P. (1976). Considerations of Western Marxism. London: Verso.
[12] Harvey, D. (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford: Oxford University Press.
[13] Marx, K., & Engels, F. (2003[1848]). Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken Forlag.
[14] Monbiot, G. (2016, 15.04.2016). Neoliberalism. The ideology at the root of all our problems. The Guardian.
[15] Doogan, K. (2009). New Capitalism? The Transformation of Work. Cambridge: Polity Press.
[16] Peck, J. (2010). Constructions of Neoliberal Reason. Oxford: Oxford University Press.
