«En klasse på samfunnsfagslinja på videregående skole skrev et skarpt brev og refset meg fordi jeg hadde spurt om deres foreldres yrke. Dette hadde ikke noe med saken å gjøre. Det var irrelevant, hadde ingen betydning for deres egen situasjon, påsto de. Det slo meg da at klasseforskjeller kanskje er ett av de få tabuene som fortsatt finnes i Norge. Sex, død, rus, ensomhet snakkes det om, jeg hadde nær sagt i det ustoppelige. Men klasseforskjeller er det noe lummert og ubehagelig over»
(Pedersen 1996: 82-83, min kursiv)
«Det der ordnet vel Gerhardsen opp med på 50-tallet», uttalte en av lærerne ved skolen som sendte klagebrev til sosiologiprofessor Willy Pedersen. Om ikke Gerhardsen ordnet opp helt på egenhånd allerede på 1950-tallet, var i hvert fall Klassesamfunnet på hell i 1987, ifølge fremstående norske sosiologer (Colbjørnsen mfl.). Tittelen henspiller på en påstand om at klasse ikke lenger er en sentral kilde til konflikt i det norske samfunnet, men boken gir også et inntrykk av at det ikke lenger er klasseforskjeller av betydning i Norge. Pedersen, derimot, fremhevet med styrke det motsatte i 1996: «Norge syder av klasseforskjeller», hevdet han (Pedersen 1996:84). Jeg er enig med Pedersen. I 2024 er Norge fortsatt gjennomsyret av klasseforskjeller.
Flemmen & Ljunggren (heretter F&L) har derfor skrevet en av de viktigste utgivelsene i norsk sosiologi i 2024, en god bok som bør få mange lesere. Klasse. En innføring handler i stor grad om klasseforholdene i det norske samfunnet, men den nøkterne tittelen røper lite om innholdet. Klassesamfunnet på fremmarsj er det mer trøkk i, og en slik tittel hadde umiddelbart satt oss på sporet av hva forfatterne ønsker å formidle. For F&L dokumenterer at klasseforskjellene øker. En internasjonal trend er større opphopning av inntekt og formue hos den økonomiske eliten. Dette ser vi også i Norge: «…de økonomiske klasseskillene i Norge [dreier seg] i stor grad…om en kontrast mellom, på den ene siden, den eiende klasse og toppsjiktet av direktører, og på den andre siden, så å si alle andre» (Klasse, s.89, heretter henvises det kun til sidetall). Gjennomsnittsinntekten i dette sjiktet (3 108 865) er nesten åtte ganger større enn for ufaglærte arbeidere. Forskjellene mellom de øvrige inntektsgruppene er relativt små, Norge har derfor fortsatt en sammenpresset lønnsstruktur.
Unntaket er altså den økonomiske eliten, særlig hvis vi ser på formue, som er mye skjevere fordelt enn lønnsinntekter. Andelen formue som tilfaller den rikeste prosenten i Norge er omtrent på nivå med det sterkt klassedelte Storbritannia, et faktum som fillerister myten om at Norge er et egalitært samfunn. Myten er imidlertid ikke helt falsk: Norge har fortsatt mindre ulikhet enn Storbritannia, ikke bare på grunn av den sammenpressede lønnsstrukturen, men også fordi den norske velferdsstaten er mer omfordelende.
Klasse er ikke lenger et tabuemne. Den økonomiske elitens økende rikdom blir hyppig diskutert i det offentlige ordskiftet, og beskatningen av denne eliten er nå et sentralt politisk stridsspørsmål. Klasse har imidlertid flere dimensjoner som er mindre kjent for en bredere allmennhet. F&L har egne kapitler om klasse og kultur, politikk og klasse, sted og segregering, sosial mobilitet og utdanningsulikhet, og om helseulikheter og dødens klasseskille.
Menn i de rikeste husholdningene i Norge lever i gjennomsnitt 14 år lengre enn de fattigste mennene (s.288). Det er et oppsiktsvekkende høyt tall i et samfunn som har smykket seg med en fortelling om likhet. Det er et enormt historisk fremskritt at den gjennomsnittlige levealderen er mer enn doblet siden førmoderne tid. Likevel er altså klasseforskjellene i levealder betydelige, selv om avstanden er mer moderat for kvinner: De rikeste kvinnene i Norge lever 8 år lengre i gjennomsnitt enn de fattigste (s.288). Klasse handler imidlertid om mye mer enn levealder: «Barn som vokser opp i overklassefamilier får langt bedre karakterer på skolen, tar oftere høyere utdannelse, får langt oftere selv overklasseposisjoner, tjener mer som voksne og samler opp større formuer enn barn fra arbeiderklassen» (s.15). Privilegier har med andre ord en tendens til å hope seg opp hos de bedrestilte.
Den narrative hovedstrukturen i boken er slik: F&L starter med en første avklaring av klassebegrepet, deretter skriver de om forståelsen av kapitalisme og klasse hos Marx og Weber, med forankring i Giddens følger dernest en redegjørelse for betydningen av strukturasjonen av klasseforhold, før F&L ender opp hos Bourdieu. Jeg sier ender opp, selv om vi da ikke har kommet lengre enn til kapittel 3, for Bourdieu spiller hovedrollen i resten av boken. Bourdieu er det nærmeste vi kommer Gud for mange norske sosiologer, ikke minst for ulikhetsforskere som F&L. Men vi må starte med begynnelsen av fortellingen.
Klasse og kapitalisme
Klasse viser til kategorier eller grupper av mennesker som har en likeartet sosial og økonomisk livssituasjon, og gir enkeltindivider ulike livssjanser avhengig av hvilken klasse de tilhører. Klasse handler om «hva slags forhold folk inngår i for å overleve» (s. 19). Nøkkelen her er det Max Weber (1978:107) omtalte som «den mest skjebnesvangre makten i vårt moderne liv: kapitalismen». Kapittel 2 om «klasseskillenes strukturelle grunnlag», handler derfor om klasseforskjellene i kapitalismen, med et særlig søkelys på bidragene fra klassikerne Marx og Weber. F&L skriver at «For Marx var klasseskiller implisert i selve organiseringen av produksjon i kapitalismen, mens for Weber var klasseskillene et utfall av den sentrale rollen markedene får i koordinering av økonomisk virksomhet» (s.40). Denne sammenligningen dukker ofte opp i lærebøker, men F&L nedtoner dette, ved å påpeke at «for våre anliggende her er ikke forskjellene så vesentlig» (s.40).
Jeg vil heller si at denne angivelige forskjellen mellom Marx og Weber er misvisende. Weber var helt på det rene med at det skjeve maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere var innbakt i den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, og i likhet med Weber så også Marx krystallklart at dette maktforholdet inngår i en kapitalistisk markedsøkonomi, og kan ikke forstås uavhengig av dette. Skal vi få tak på forståelsen av klasse og ulikhet hos F&L, er likevel Weber mye viktigere enn Marx.
Webers forståelse av ulikhet
Weber skiller seg fra Marx på særlig to måter: For det første åpner han for en mer multidimensjonal forståelse av ulikhet, ved å introdusere begrepene stand og parti som supplement til klasse. Med begrepet stand knyttet til forskjeller i livsstil mellom ulike grupper, foregriper Weber den kulturelle vendingen i klasseforskningen vi har sett i nyere tid, med Bourdieu som den toneangivende bidragsyteren.
Riktig nok er de sosiale posisjonene formelt sett åpne i kapitalismen. Likevel er mange sosiologer, blant andre F&L, kritiske til fortellingen om talent og meritokrati. For å forstå hvorfor, må vi dykke dypere ned i deres klasseanalyse.
For det andre er også Webers klassebegrep flerdimensjonalt. Et sentralt poeng for ham er at begrepet ‘arbeider’ tildekker enorme forskjeller mellom mennesker som er henvist til å selge sin arbeidskraft for å overleve. En direktør i Hydro har helt andre livssjanser enn en stuepike på hotell Plaza. Direktøren tjener mye mer, har typisk bedre helse, og lever lengre, men det mest vesentlige er at direktøren også har makt over andre mennesker, takket være sin stilling i selskapet. Det er bare et lite mindretall som eier store bedrifter, hvor selve eierforholdet gir dem mye makt over mange mennesker. For de fleste vil derfor posisjonen i arbeidsmarkedet være avgjørende, for å få makt over andre, eller for å være blant de heldige som har autonomi og muligheter til selvrealisering i eget yrke.
For Weber er derfor utdanning nøkkelen til å få et yrke og en posisjon i arbeidsmarkedet som er mer privilegert. «I dag blir eksamensvitnesbyrdet hva beviset på adelig byrd var i fortiden», hevdet Weber (1982:154) allerede tidlig på 1900-tallet. Forskjellen er at adelig byrd var medfødt, eller tilskrevet; vitnemålet, derimot, er ervervet, et symbol på egne prestasjoner. I det moderne har vi derfor gått fra et medfødt aristokrati til The Aristocracy of Talent, hevder Adrian Woolbridge (2021). For Woolbridge er det talent som gjelder, og han har derfor også gitt sin bok undertittelen How Meritocracy Made the Modern World. Riktig nok er de sosiale posisjonene formelt sett åpne i kapitalismen. Likevel er mange sosiologer, blant andre F&L, kritiske til fortellingen om talent og meritokrati. For å forstå hvorfor, må vi dykke dypere ned i deres klasseanalyse.
Fra klassikerne til Anthony Giddens
For F&L går veien til Giddens via både anerkjennelse og kritikk av klassikerne. Anerkjennelse, fordi «noe av det bemerkelsesverdige ved klassikerne [er] at de var i stand til å sette fingeren på noen grunnleggende trekk ved moderne samfunn som, tross store endringer, er med oss ennå» (s.58). Kritikk, fordi klassikerne, ifølge F&L, gir en abstrakt forståelse av klasse. At forståelsen av klasse er abstrakt innebærer at analysene «isolerer og konsentrerer seg om noen få trekk, løsrevet fra andre sosiale forhold som de eksisterer sammen med» (s.59). Det som trengs, hevder F&L, er en mer konkret forståelse av klasse, og det er her Giddens kommer inn. Og nettopp med Giddens er jeg redd det begynner å butte imot for noen lesere. Tittelen indikerer at boken er tenkt som en innføring, mest for studenter, men trolig også for en bredere allmenhet.
Spenning mellom to målsettinger?
Med slike målgrupper er det for det første et problem at F&L til tider uttrykker seg på en faglig innforstått måte. Eksempelvis forsøker de å forklare begrepet livsstil på denne måten: «Bourdieu utbroderte begrepet i Distinksjonen, hvor han forstår livsstil som en samling distinkte preferanser som gir uttrykk for den samme «ekspressive intensjon» innenfor symbolske praksiser som i seg selv følger egne logikker» (s.109). Jeg er redd mange lesere med lite kjennskap til Bourdieu vil bli sittende fast ganske lenge i denne formuleringen.
Heltedyrkelsen er riktig nok lavmælt, som om Bourdieus sentrale posisjon - for å bruke hans eget begrep – har blitt en form for doxa, noe som tas for gitt. For jeg finner ikke én eneste kritisk bemerkning om Bourdieu i boken.
For det andre er nok boken tenkt som noe mer enn en lett tilgjengelig innføringsbok. Boken skal også være et faglig bidrag, for F&L posisjonerer seg tydelig i forskningsfeltet. Det er en mulig spenning mellom disse to målsettingene, noe som etter min mening kommer til uttrykk nettopp i avsnittene om Giddens (i kapittel 3 om «Klassestruktur og sosial ulikhet»). Her diskuterer F&L overgangen fra en abstrakt til konkret forståelse av klasse, noe de med Giddens kaller for strukturasjonen av klasseforhold. Disse avsnittene er faglig sett svært viktige for F&L, for det er først her (på sidene 58-64) at de virkelig begynner å klargjøre sin egen posisjon i forskningsfeltet. Samtidig mistenker jeg at mange vil oppleve disse avsnittene som krevende å lese. Her er det nok vanskelighetsgraden som er problemet, mer enn den språklige formidlingen. «La oss si det er komplisert», innrømmer F&L (s.60).
Å holde flere baller i luften samtidig
Å forstå hva overgangen fra en abstrakt til en konkret forståelse av klasse innebærer, er i seg selv komplisert. Dette forsterkes imidlertid av at F&L også har en kompleks forståelse av hva klasse er. De bygger på Weber, Giddens og Bourdieu, og argumenterer for en multidimensjonal forståelse av klasse.
Sammen med Maren Toft publiserte Flemmen i 2019, «Var klassesamfunnet noen gang på hell?». I artikkelen kritiserer Toft og Flemmen Klassesamfunnet på hell (KPH) fra 1987, blant annet for bruken av multivariate metoder: «Et sentralt grep i boka er at en vil følge en slags ‘mainstream’ holdning i kvantitativ sosiologi hvor en faktors ‘virkelige’ kausale betydning bare kan studeres gjennom multivariate analyse hvor andre faktorer holdes konstant» (Toft & Flemmen 2019:141). I KPH er dette knyttet til en ide om at klasse, tenkt som posisjon i samfunnsmessige produksjonsforhold, må holdes atskilt fra yrke og utdanning. Toft og Flemmen (2019:141) argumenterer, på linje med Weber, for at en slik tilnærming er en «villfarelse, siden yrke og utdanning på grunnleggende vis er implisert i klasseskillene».
Klasse er derfor noe flerdimensjonalt og kan ikke forstås reduksjonistisk. En metodisk konsekvens av denne typen kritikk er derfor «at vi ikke bruker kontrollvariabler på lignende måte som KPH» (2019:142). Isteden vil de analysere ulike dimensjoner i sammenheng, noe vi metaforisk kan sammenligne med å holde flere baller i luften samtidig.[i] Og enda flere baller blir det når vi skal bevege oss fra en abstrakt til en konkret forståelse av klasse. F&L uttrykker det slik: En konkret forståelse av klasse skal «ikke forstås som noe mer håndfast og presist, men som en forståelse hvor de grunnleggende bestanddelene ikke isoleres og tenkes atskilt fra alt de opptrer sammen med i praksis» (s.59).
Appellen om en konkret tilnærming er med andre ord et program for en empirisk orientert holisme. I tråd med dette tar F&L (Flemmen 2021:203; Helle mfl. 2023:121) til orde for at vi bør analysere en konfigurasjon av ulikhetsfaktorer, noe som peker i retning av et ideografisk kunnskapsideal. En konfigurasjon viser til en særegen kombinasjon av faktorer som er bestemmende for folks liv:
Framfor å skulle isolere hver enkelt variabel og søke å finne deres rene og isolerte effekt, handler det om å rekonstruere de spesifikke konfigurasjonene av inntekt, formue, utdanning, kultur i hjemmet osv. som folk har levd og lever i. Det vil altså si å forsøke å analysere klasse i sine konkrete manifestasjoner, framfor å statistisk abstrahere de enkelte faktorene fra det systemet de inngår i. (Flemmen 2021:203).
Tenker vi slik, bør også ulike ulikhetsdimensjoner ses i sammenheng, ikke bare klasse, men også kjønn, etnisitet og alder (s.102). Likevel analyserer vi uansett aldri alt, men noe vi oppfatter som viktig. Giddens trekker særlig frem spørsmålet om lukning av mobilitetssjanser. Er klassestrukturen åpen, slik at det er mye forflytninger mellom klasser, enten opp eller ned? Eller er klassestrukturen preget av lukning, slik at folk forblir i samme klasseposisjon? Da kan vi få mer homogene klasser over tid. Folk kan ha likeartede arbeidserfaringer (lignende arbeidsoppgaver, samme grad av autoritet og medbestemmelse i jobben), omtrent samme materielle levestandard og forbruksmønster, og de bor i samme boligstrøk. Hvis ulike kilder til klassestrukturasjon sammenfaller på denne måten, «vil klassene tendere mot å utvikle egenartede livsstiler» (s.62).
Å bringe sosiologien på rett vei: Fra Giddens til Pierre Bourdieu
Lesere som er kjent med Bourdieus sosiologi vil nikke gjenkjennende til dette. Det er jo ikke rart at F&L lar seg inspirere av Giddens, for i synet på strukturasjonen av klasseforhold er det en kort vei fra ham til Bourdieu. F&L presenterer også klasseteoriene til blant andre John H. Goldthorpe og Erik Olin Wright. Etter presentasjonen av Giddens er det likevel Bourdieu for nesten alle penga, noe også F&L (s.348) innrømmer: «Gjennom boka har vi gjennomgående støttet oss på en forståelse av klasse som ble presentert av Bourdieu i Distinksjonen».
Jeg kan ikke komme på noen annen bok som bedre illustrerer hvor sentral Bourdieu er i den norske sosiologien. Det finnes etter hvert en omfattende kommentarlitteratur om Bourdieu, og denne litteraturen kan sorteres på en skala fra kritisk avvisende, eksempelvis Jon Elster (1981), til heltedyrkelse, eksempelvis Loïc Wacquant.[ii] Klasse er nærmest det siste ytterpunktet. Heltedyrkelsen er riktig nok lavmælt, som om Bourdieus sentrale posisjon – for å bruke hans eget begrep – har blitt en form for doxa, noe som tas for gitt. For jeg finner ikke én eneste kritisk bemerkning om Bourdieu i boken.
Hva er det som er så bra med Bourdieu?
For det første vil F&L fremheve at Bourdieu tilbyr en «ettertrykkelig konkret klassemodell» (s.77). Med andre ord er det særlig Bourdieu som gjør det mulig å analysere strukturasjonen av klasseforhold, noe som jo er et hovedanliggende for F&L. Det konkrete, eller strukturasjonen, handler som nevnt om hvordan klasse er sammenvevet med sosiale dimensjoner i livet. Men nettopp her synes jeg F&L gjør en pedagogisk tabbe i presentasjonen av Bourdieu. Tabben er ironisk nok at F&L selv gjør noe de ellers advarer mot: De atskiller analytisk vesentlige elementer i Bourdieus klasseforståelse. Problemet er da at den konkrete sammenvevingen blir mindre tydelig.
Allerede på første side i innledningen påpeker F&L at klasseskillene har en dobbel eksistens, og selv om Bourdieu ikke nevnes, er det nærliggende å tro at det er særlig hans sosiologi de har i tankene. På den ene siden er folks livsmuligheter knyttet til hvilke ressurser de har, og hvilke handlingsalternativer dette gir dem. Dette er klasseskillenes objektive dimensjon. På den annen side er klassetilhørighet avgjørende for formingen av folks «indre liv, hva folk tenker, føler, ønsker seg og verdsetter» (s.15). «Jeg hadde ikke hatt en barndom, men en klassebarndom. Alle mine vaner, alt jeg gjorde, alt jeg sa, alt jeg mente, var preget av fortiden», skriver Edvard Louis i sin selvbiografiske roman Forandre seg. Metode (2022:40). Dette er klasseskillenes subjektive dimensjon.
De objektive sidene ved klassestrukturen beskrives i kapittel 3, «Klassestruktur og sosial ulikhet» (stikkord: det sosiale rom, økonomisk, kulturell og sosial kapital, volum og sammensetning av kapital) og de subjektive dimensjonene ved klasse i kapittel 4, «Klasse og kultur» (stikkord: livsstilenes rom, smak). I kapittel 3 redegjør F&L for det sosiale rommet på sidene 76-78. Dette er forenklet Bourdieus modell av klassestrukturen i samfunnet. Vi må imidlertid bla helt til side 113 før de forklarer forholdet mellom dette rommet og livsstilsrommet. Et kjerneargument for Bourdieu, skriver de, «var at disse to rommene var homologe. Med dette mener Bourdieu at på tross av de åpenbare forskjellene mellom kapital versus smak, finner en de samme skillelinjene i begge» (s.113.). Dernest beskriver de klassedelingen av livsstil, og først når dette er gjort kommer en utdypende forklaring av habitusbegrepet.
Når jeg ber studentene om å gjette på spesifikke koblinger mellom bestemte posisjoner i det sosiale rommet (eksempelvis den økonomiske overklassen), og livsstildimensjoner (stemmer Høyre), svarer de ofte med stor grad av treffsikkerhet.
Mitt poeng er at dette er for spredt, slik at sammenhengene blir pedagogisk utydelige. Alternativet er å forklare de ulike elementene tettere på hverandre og i sammenheng: I det sosiale rommet plasseres individer objektivt i en posisjon i klassestrukturen på basis av både volum og sammensetning av kapital (økonomisk og kulturell, for å forenkle analysen holdes sosial kapital utenfor). Individer med en likeartet posisjon i det objektive sosiale rommet vil være tilbøyelige til også å utvikle likeartede disposisjoner i det subjektive livsstilsrommet. Habitus, som kroppsliggjorte handlingsdisposisjoner, blir dermed bindeleddet mellom de to rommene. Det er sammenfallet, eller sammensmeltningen, mellom posisjoner og disposisjoner som er homologien mellom de to rommene. Graden av homologi vil avhenge av hvor homogene de ulike klassene er. Det er et empirisk spørsmål.
Bourdieu – og forskning inspirert av ham – har gitt oss et svært rikt reservoar av eksempler for å illustrere disse sammenhengene. Når jeg trekker på disse eksemplene i min undervisning, oppstår det ofte en slags magi; ja, vi kan kanskje si at studentene rett og slett lar seg forføre av Bourdieu og hans innsikter. Såpass forført er mine studenter at de til og med kaller sin studentforening for «Linjeforeningen Habitus»! Den sterke appellen ligger nok nettopp i at dette er en såpass konkret klasseforståelse at studentene kan relatere den til erfaringer i eget liv. Når jeg ber studentene om å gjette på spesifikke koblinger mellom bestemte posisjoner i det sosiale rommet (eksempelvis den økonomiske overklassen), og livsstildimensjoner (stemmer Høyre), svarer de ofte med stor grad av treffsikkerhet.
F&L vil sikkert hevde at studentene lar seg forføre rett og slett fordi Bourdieus sosiologi har stor forklaringskraft! Dette er det andre svaret på hva som er så bra med Bourdieu, for F&L – og mange med dem. Og det er en side ved dette som jeg tror forsterker forførelsen, både for studenter og forskere som F&L. I vår tid er det få selverklærte positivister. Likevel er det etter min mening et element av positivisme blant mange forskere. Jeg vil kalle dette for en positivistisk lengsel etter å forklare mest mulig med minst mulig. Reduksjonismen i Klassesamfunnet på hell, som Toft og Flemmen kritiserer, er et godt eksempel på dette. Men F&L er jo ikke reduksjonister; den empirisk orienterte holismen jeg tillegger dem, kan jo tolkes som det stikk motsatte av en lengsel etter å forklare mest mulig med minst mulig. Min påstand er likevel følgende: Bourdieu tilbyr et relativt lite knippe med begreper, og utstyrt med disse begrepene er forskere som F&L – og studenter! – overbevist om at de kan forklare mye av samfunnslivet. Relativt lite forklarer tilsynelatende mye.
Attraksjonen ved det som forklares med forankring i Bourdieu, ligger ikke bare i gjenkjennelse, men også i det motsatte. Den tredje grunnen til at Bourdieu er så bra, er derfor at han tilbyr en epistemologisk omvendelse, et annet blikk på den sosiale virkeligheten; en avsløringssosiologi som avdekker sider ved samfunnslivet som angivelig er skjulte, usynlige eller forstått på feilaktige måter av mange, kanskje de fleste. Tilegnelse av denne avsløringssosiologien gir næring til forfengeligheten: «Vi har forstått noe som andre ikke har forstått».
En venn av meg er siviløkonom, høyskolelektor og forbruksforsker. «Jeg har kastet bort livet mitt, det er sosiolog jeg burde blitt!», sa han til meg en gang. Dog ikke en hvilken som helst sosiolog, men en Bourdieusosiolog. «Vis meg innholdet i kjøleskapet ditt, så skal jeg fortelle deg hvem du er!», hevdet han begeistret i et avisintervju. Politisk står han imidlertid på høyresiden, og stemmer Høyre. Det er en fjerde grunn til at Bourdieu er så bra for mange, og denne siden ved hans sosiologi har neppe den samme appellen til folk på høyresiden. Avsløringssosiologien er nemlig også en kritisk sosiologi: Bourdieu og andre venstreorienterte sosiologer – og her tror jeg vi trygt kan inkludere F&L – har som særlig siktemål å vise at den sosiale ulikheten i samfunnet er forankret i urettferdige privilegier og illegitime maktforhold. Og det verste er at disse urettferdige samfunnsforholdene har en tendens til å bli opprettholdt over tid; den sosiale ulikheten reproduseres.
Hvordan forklares dette?
I en bok med den megetsigende tittelen Social Mobility Myths, hevder den høyreorienterte britiske sosiologen Peter Saunders (2010) at det er venstreorienterte forskere som dominerer i klasseforskningen. Det som forener slike, blant andre Bourdieu og mange av hans tilhengere, er noe Saunders kaller for The SAD thesis (!). Kjernen i denne tesen er at klassesamfunnet er grunnleggende urettferdig, noe som gjør at for folk fra en mer beskjeden sosial bakgrunn er oddsene for å lykkes godt i livet «massively stacked against them» (Saunders 2010:3): «I call this belief the ‘SAD thesis’, for it assumes that ‘social advantage and disadvantage’ conferred at birth is what shapes people’s destinies». Denne tesen er det dominante paradigmet, «through which all evidence gets filtered, and against which all arguments are evaluated», hevder Saunders (2010:3).
Hans karakteristikk av det dominante paradigmet er treffende også for Klasse. ‘SAD’-tesen blir fyldig utbrodert fra ulike perspektiver i mange kapitler, ikke bare med forankring i Bourdieu, men også med andre forskere som utfyller tesen. Sentralt i et Bourdieuperspektiv er kapittel 7, om «Sosial mobilitet og utdanningsulikhet», fordi Bourdieu var særlig interessert i utdanningssystemets betydning for reproduksjonen av ulikhet.
Strukturell mobilitet: En kilde til mangfold i samfunnet
Når det gjelder sosial mobilitet, må det sies at F&L skriver en del om noe som ved første øyekast ser ut til å motsi ‘SAD’-tesen: Mer enn tre fjerdedeler av befolkningen har beveget seg i samfunnsstrukturen, og befinner seg i en annen klasseposisjon enn sine foreldre. Denne store forflytningen skyldes imidlertid det som kalles for absolutt, eller strukturell mobilitet. Det betyr at klassestrukturen har endret seg mye over tid. Nå er det kun et lite mindretall som har et yrke knyttet til primærnæringene. Isteden har vi fått sysselsetting i sekundærnæringer (industri), og særlig i tjenesteytende sektor, noe som innebærer at en del middelklassekategorier har blitt større (s.240). I denne forstand har det strukturelt blitt skapt et større mulighetsrom som gjør samfunnet mer åpent.
«Klasse er en motstandskvotient», hevdet Dag Østerberg. For dem som kommer fra en beskjeden sosial bakgrunn vil denne motstanden kunne oppleves som betydelig: mangel på penger, kulturell kapital og nyttige nettverk. Da vil det kunne ta lengre tid å bevege seg oppover i klassehierarkiet.
F&L påpeker dette, men gjør likevel ikke et stort nummer ut av det. Det gjør imidlertid Gunnar C. Aakvaag (2013) i sin ‘positive sosiologi’ om det han kaller for frihetens demokratisering i det norske samfunnet. I det førmoderne Norge var flertallet enten bonde eller fisker (eller en kombinasjon). NAV kategoriserer nå alle som er i arbeid i 400 yrkeskategorier. Riktig nok er disse kategoriene brede, med mange lignende yrker under samme kategori. Likevel innebærer trolig denne kategoriseringen en massiv undervurdering av det faktiske antallet yrker i samfunnet.
Aakvaags poeng er at det er denne enorme økningen i spesialisering og arbeidsdeling som er den virkelige kilden til mangfold i samfunnet, ikke innvandringen fra andre kulturer. Hvis vi antar at forskjellige individer har ulike evner og anlegg, gir vår komplekse yrkesstruktur den enkelte store muligheter til å finne et yrke vedkommende passer særlig godt til. Verdsetting av individuelle valgmuligheter og selvrealisering er en sentral del av (middelklasse)kulturen i vår tid. Denne kulturen ville vært utenkelig uten denne differensierte yrkesstrukturen.
The Dark Side of the Moon: Relativ mobilitet
‘SAD’-tesen setter imidlertid inn støtet fra et annet perspektiv på mobilitet; det som kalles for relativ mobilitet. Budskapet er dystert: De som er født inn i en privilegert sosial klasse har en mye større sjanse for å ende opp i en lignende posisjon i voksen alder. ‘SAD’-forklaringen på dette er sammensatt. Dels handler det om opphopning og samvirke mellom kapitalressurser (økonomisk, kulturell, sosial) hos privilegerte grupper, og dels om to spesifikke effekter som særlig dreier seg om kulturell kapital.
For det første er det søkelys på klassespesifikke forskjeller i primærsosialiseringen. Arbeiderklasseforeldre blander seg mindre inn i sine barns utvikling; middelklasseforeldre, derimot, er mer hands on: «Det innebærer flere voksenstyrte og organiserte aktiviteter, gjerne med et eksplisitt mål om individuell læring og utvikling, både språklig og fysisk, for å være bedre rustet for å oppnå gode prestasjoner både på skolen og senere i voksenlivet» (s.260). Denne oppdragelsesstilen har blitt kalt for tough love (Saunders 2010:100), og gjør middelklassebarn bedre skikket til å lykkes i skolen.
For det andre reproduserer skolen sosial ulikhet, fordi den formidler og verdsetter den utdannede middelklassens kultur, og dermed gjør det lettere å lykkes for barn som har internalisert denne kulturen. I tillegg legitimerer skolen sosial ulikhet ved at prestasjonsforskjellene i skolen forstås og forklares som et rettferdig resultat av elevenes ulike evner og anlegg (Bourdieu & Passeron 2006). Skolen legitimerer seg ved at den er et meritokrati, men for Bourdieu er dette en tilslørende ideologi, en falsk myte. Dette fordi det ikke er iboende evner som forklarer prestasjonsforskjellene mellom elever, men forskjellene i kapitalressurser mellom klassene, særlig kulturell kapital, og – som nevnt ovenfor – et skolesystem som premierer nettopp den kulturelle kapitalen som særlig de høyt utdannede besitter mye av, og som formidles til barna gjennom sosialiseringen.
Er meritokratiet en falsk myte, slik Bourdieu påstår? Jeg vil ta et par omveier før jeg diskuterer dette spørsmålet mer inngående. Aller først vil jeg vurdere ‘SAD’-tesen og Bourdieus sosiologi i lys av norsk statistikk om mobilitet.
Hva forteller norske data om mobilitet?
To typiske mønstre i mobilitetsdata ser ut til å være i overensstemmelse med ‘SAD’-tesen. For det første er det, som antydet ovenfor, store forskjeller i de relative mobilitetssjansene, noe F&L (s.246-248) påviser med forankring i Bourdieus modell. I 1995 gjorde Kristen Ringdal en analyse av mobilitetsmønstrene til norske menn med forankring i modellen til Goldthorpe.[iii] I 2024 vil det være lurt å inkludere jentene i en slik analyse. Dette kommer jeg tilbake til. Likevel er mobilitetsmønstrene hos Ringdal på linje med det F&L finner. Øvre serviceklasse er den øverste klassekategorien i Goldthorpes modell. Ringdal viser at 30% av norske menn med fedre i øvre serviceklasse selv ender opp der. Det tilsvarende tallet for menn med fedre som er ufaglærte arbeidere, er kun på beskjedne 6%. Prosentdifferansen på 24% illustrerer den store forskjellen i relative mobilitetssjanser for de to kategoriene.
For det andre er den sosiale mobiliteten primært over korte distanser. F&L (s.247) nedtoner derfor betydningen av langdistansemobilitet. Ringdal gjør det samme. I hans analyse er det 36% av mennene med fedre fra øvre serviceklasse som ‘faller’ ett trinn ned, til nedre serviceklasse, mens det er kun 6% fra den samme kategorien som synker helt ned til ufaglærte arbeidere. Om forflytninger over korte distanser er det typiske mønsteret, er betydelig mobilitet oppover over lange distanser likevel mulig: 21% og 24% av sønnene til henholdsvis ufaglærte og faglærte arbeidere i Ringdals analyse forflytter seg opp til den nedre serviceklassen.
Det er også grunn til å tro at mobilitetsforskningen undervurderer forflytningene oppover. Det er fordi den intergenerasjonelle mobiliteten (fra generasjon til generasjon) ofte blir målt for tidlig, gjerne i 30-årene. Kristoffer C. Vogt (2018) har vært opptatt av at vi ikke må svartmale gutter som blant annet sliter med å komme seg gjennom videregående skole på normert tid. Hvis vi er mer tålmodige med dem, går det seg til for de fleste, et stykke ut i 20-årene. Det samme poenget kan vi knytte til klassemobilitet. «Klasse er en motstandskvotient», hevdet Dag Østerberg.[iiii] For dem som kommer fra en beskjeden sosial bakgrunn vil denne motstanden kunne oppleves som betydelig: mangel på penger, kulturell kapital og nyttige nettverk. Da vil det kunne ta lengre tid å bevege seg oppover i klassehierarkiet. Den intergenerasjonelle mobiliteten bør derfor måles senere i livsløpet, kanskje i 50-årene?
Det konfliktteoretiske perspektivet og begrepsapparat til Bourdieu er i stor grad rettet mot å forklare reproduksjonen av allerede foreliggende ulikhetsmønstre. Burde vi ikke da, med forankring i Bourdieu, forventet en mye mer rigid reproduksjon av ulikheten i det norske samfunnet?
Så til mobilitet nedover. Tabellen til Ringdal fra 1995 viser eksempelvis at av mennene som har fedre fra øvre serviceklasse, er det hele 70% som blir deklasserte! Et tall som trolig er enda høyere i 2024, noe jeg kommer tilbake til. Riktig nok faller 36% av mennene ‘bare’ ett trinn, men legger vi sammen de øvrige prosenttallene er det 34% som synker lengre ned i klassehierarkiet. Tall taler ikke for seg selv, men det er rimelig å tolke dette som et høyt tall.
F&L kommenterer at nedadgående mobilitet virker vanligere enn oppadgående. For å forstå dette, påpeker de, er det viktig å huske at klassene ikke er like store: «Det er langt flere mennesker i arbeiderkategoriene enn i overklassekategoriene» (s.247). Det er med andre ord trangt om plassene på toppen. Spissformulert av Gudmund Hernes, på en måte som bare han kan: «Det er flere ambisjoner enn posisjoner».[iiii] «Drøye 19% av hele overklassen har overklassebakgrunn», påpeker F&L (s.342), og det er jo et klart mindretall.
Det konfliktteoretiske perspektivet og begrepsapparat til Bourdieu er i stor grad rettet mot å forklare reproduksjonen av allerede foreliggende ulikhetsmønstre. Burde vi ikke da, med forankring i Bourdieu, forventet en mye mer rigid reproduksjon av ulikheten i det norske samfunnet? Vi burde vel i det minste kunne forvente særlig to ting: at andelen av overklassen som selv har overklassebakgrunn burde være mye høyere enn 19%, og at de ressurssterke klassene høyere opp i klassehierarkiet i (enda) større grad klarer å beskytte sine avkom mot deklassering. Likevel er det betydelig nedadgående mobilitet. Dette burde vi kanskje også forvente at norske sosiologer var mer interesserte i?
Fotnoter
[i] Forskere som er inspirert av Bourdieu foretrekker derfor å bruke en teknikk som kalles for multippel korrespondanseanalyse; se Hjellbrekke (2018).
[ii] Wacquant har også skrevet bok sammen med sitt store forbilde; se Pierre Bourdieu og Loïc J.D. Wacquant (1993).
[iii] Tallene fra Ringdal, som er gjengitt i det følgende, er hentet fra Marianne N. Hansen & Fredrik Engelstad (2003): Samfunnsklasser og klasseteorier», i Ivar Frønes & Lise Kjølsrød (Red.): Det norske samfunn, 4.utg. Oslo: Gyldendal, s.164-165.
[iiii] Sitert etter hukommelsen.
Litteratur
Bourdieu, P. og Wacquant, L. (1993): Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Samlaget
Bourdieu, P. & Passeron, J.C. (2006): Reproduktionen. Bidrag til en teori om undervisningssystemet. København: Hans Reitzels Forlag
Colbjørnsen, T. m.fl (1987): Klassesamfunnet på hell. Oslo: Universitetsforlaget
Elster, J. (1981): «Snobs», London Review of Books, Vol. 3, Nr. 20, 5. November
Flemmen, M. (2021): «Om Piketty og klassepolitikk. Noen sosiologiske refleksjoner». Agora, Nr. 1-2:179-205
Helle, G.B, Flemmen, M, Andersen, P.L & Ljunggren, J. (2023): «En skjult utestengning fra politikk. Kulturell klasseanalyse og politisk ulikhet». Agora, Nr. 2-3:116-153
Louis, E. (2022): Forandre seg. Metode. Oslo: Aschehoug
Pedersen, W. (1996): «Marginalitet – arbeiderklassens sårbare sønner». I Øia, Tormod (Red.): Ung på 90-tallet. En antologi. UNGforsk/Cappelen Akademisk Forlag
Saunders, P. (2010): Social Mobility Myths. London: Civitas
Toft, M. & Flemmen, M. (2019): «Var klassesamfunnet noen gang på hell?». Norsk Sosiologisk Tidsskrift, Vol.3, Utg 2, s.137-155
Vogt, K.C. (2018): «Svartmaling av gutter». Norsk Sosiologisk Tidsskrift, Årgang 2, Nr.2, s.177-193
Weber, M. (1978): «Vestens rasjonalitet». I Østerberg, D. (Red.): Handling og samfunn. Sosiologisk teori i utvalg. Oslo: Pax Forlag
Weber, M. (1982): Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Woolbridge, A. (2021): The Aristocracy of Talent. How Meritocracy Made the Modern World. SD Books
Østerberg, D. (1975): Essays i samfunnsteori. Oslo: Pax forlag
Aakvaag, G.C. (2013): Frihet. Et essay om å leve sitt eget liv. Oslo: Universitetsforlaget
