Mødre på jakt. Det er desember. Lett synlig, omtrent to meter innenfor butikkenes inngangspartier, tårner utstillinger med fargerike blyanter, viskelær, vanter, godteri og klistremerker med og uten glitter og fjær. Rundt sirkler mødre på jakt etter kalendergaver. De gamle julekalenderne med plastfigurer eller småsjokolader duger ikke lenger. De er for «kommersielle» og «upersonlige». Nå skal 24, 48, 72 eller flere smågaver kjøpes inn. Utfordringen er å finne noe billig, men meningsfylt — noe som utvikler barnas estetiske sans og pirrer deres intellektuelle nysgjerrighet, helst til en pris under ti kroner stykket. I tillegg kommer julegavene. Hva er det som driver dem? Utøver mødrene en kreativ form for omsorgsutøvelse som bekrefter dem selv som kvinne og mor? Eller danser de ganske enkelt etter markedskreftenes pipe?
Øker forventningene
Kalendergavene er kort fortalt en videreføring av adventskalenderen. Hver dag fra 1. til 24. desember åpner barnet én gave, gjerne akkompagnert av mors mildt, triumferende røst: «Nå er det én dag mindre til jul!». Ved å telle ned dagene til jul, er kalendergavene ment å understreke julens betydning og øke barns forventninger til det nær forestående, julen og dens høydepunkt, julaften. Mens voksne ser mest frem til en fredelig feiring med familien, julemiddag, øl og akevitt, er barns oppmerksomhet mest rettet mot julegavene. Som en del av juleforberedelsene kan kalendergavene ikke ses uavhengig av hvordan julen forstås og praktiseres.
Godteri og «ræl»
Julen er først og fremst en rituell feiring av «de varige verdier» – av familie, barn, nestekjærlighet og ettertanke. Men den er også en feiring av «det materielle» – av kjøpefest og fråtsing i nips, fet mat og alkohol. Selv om vi i dag uttrykker mange av julens varige verdier gjennom det materielle (julenips, julemat, julegaver m.m.), er det et indre, hierarkisk motsetningsforhold mellom dem, der de varige verdier kulturelt er ansett som langt mer høyverdig enn det materielle. Denne hierarkiske motsetningen kommer også til uttrykk i kalendergavene. De er ment å uttrykke omsorg og nestekjærlighet for barn, men uttrykker også verdien av godteri og «ræl». Mødre forholder seg derfor ambivalent til kalendergavene. De ønsker å være en god mor, men føler seg også som et lettlurt fjols – et offer for markedsføring og kjøpepress.
Nye trender
En god jul er i regelen en tradisjonell jul, en jul omtrent slik vi feiret den i fjor. Men julen er også åpen for nye trender – juleverksteder, etiske julegaver, kalendergaver. Mange av de nye trendene uttrykker julens tradisjonelle verdier på en måte mange av oss oppfatter som «mindre kommersiell» enn den masseproduserte julen «Made in China». Da den mindre kommersielle julen er trendy, og i så måte en garantert kommersiell suksess, vil de nye, mindre kommersielle uttrykkene fanges opp av trendanalytikere, masseproduseres og erstattes av nye, mindre kommersielle uttrykk. Slik føyer de «personlige» kalendergavene seg inn i rekken av stadig nye, mindre kommersielle uttrykk, drevet frem av mødrenes lengsel etter å skape «en ekte jul» – en «førkommersiell» jul, slik den blant annet er beskrevet i filmer som «Reisen til julestjernen», tsjekkiske «Askepott», «Snekker Andersen» osv.
Kvinnenes innsats er selvsagt «helt frivillig», men likevel sterkt forventet, nærmest forpliktet
ØKER FORVENTNINGENE: Adventskalender med pakker.
Kvinnenes ansvar
Som en type omsorgsutøvelse og slektsbevaring har julen tradisjonelt vært kvinnenes ansvar. Gjennom kjønnssosialiseringen er ansvaret for julen nærmest risset inn i kvinnenes kropper – som «kontrakter» de moralsk sett er forpliktet til å følge. De siste 50 år har flere kvinner tatt lønnet arbeid utenfor hjemmet. En større del av ansvaret for hjem og barn er følgelig overlatt til menn.Særlig har mennenes tid sammen med barna økt. Mennenes deltagelse letter kvinnenes hverdag, men truer også hennes posisjon, selvfølelse og samvittighet overfor barna. Ved å forberede til jul og handle inn kalendergaver, utøver hun ikke bare omsorg for andre, men bekrefter også sitt domene i hjemmet og seg selv som kvinne og mor. Kvinnenes innsats er selvsagt «helt frivillig», men likevel sterkt forventet, nærmest forpliktet. For hva ville skje dersom hun ikke stelte til jul – dersom hun, mot formodning, hverken kjøpte kalendergaver, hengte opp julestjernen, pakket julegavene eller sørget for at mannen gjorde sin del av juleforberedelsene; kjøpte inn juletre, fenalår og juledram?
Utslag av kjøpepress
Brutte forventninger er jevnt over kilde til uro og sår tvil om familiens ve og vel, også utad. Å skille seg ut som annerledes er ekstra sårbart for barn som ikke selv er i stand til å forstå og forsvare seg mot den tvil de utsettes for. Barn snakker sammen. Tidlig i desember er kalendergavene etter alt å dømme et hett tema på skoleveien, i skolegården, på korpsøvelse og på fotballtrening. Barn vet hva jevnaldrende får og ikke får, hva som er «kult», «teit» og «helt greit». De sammenligner, vurderer og konkluderer. Noen sladrer til mor. Kalendergavene kan dermed ses som et utslag av kjøpepress, et kjøpepress som ikke bare er skapt av handelsstanden, men også av mødrenes angst for ikke å strekke til, for hverandre og for jevnaldergruppens blikk.
Kalendergavene er som nevnt ment å understreke julens betydning og øke barns forventninger til det nært forestående, men forringer muligens noe av gleden ved julegavene. Men akkurat dét er kanskje helt i julens ånd?
Utilsiktede konsekvenser
Nye trender anses ofte som handelsstandens verk. Det er for enkelt. Jeg har her hevdet at kalendergavene er et utslag av en rekke samfunnsmessige faktorer; markedsføring og innovasjon, javisst, men også ulike, til dels kryssende, hensyn og interesser blant forbrukere: Kulturelle verdier som tradisjon, familie og forakt for det upersonlige og kommersielle; kjønnssosialisering og identitet, egoisme og altruisme; frivillighet og tvang; makt og avmakt. Mødrenes engasjement i førjuls-tiden er velmenende nok, men kan ha utilsiktede konsekvenser. Ved å fremme de varige verdier, fremmer de også de materielle. Ved å styrke sin posisjon hjemme, kan de svekke sin posisjon ute. Og ved å gi etter for kommersielt press, bidrar de til kommersielt press. Når 24 kalendergaver er åpnet og julaften endelig er her, skal julegavene til pers. Kalendergavene er som nevnt ment å understreke julens betydning og øke barns forventninger til det nært forestående, men forringer muligens noe av gleden ved julegavene. Men akkurat dét er kanskje helt i julens ånd?
Anita Borch er utdannet sosiolog ved UiO og tok sin doktorgrad (Ph.D.) ved Universitetet i Helsinki om pengespill og spilleproblemer i hjemmet. Hun er forskningsleder ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Hun har jobbet med en rekke tema, blant annet fedme, matsikkerhet, bærekraft og miljø.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 3. desember 2007, og er gjengitt her med tillatelse av forfatteren.
Les mer
Første luke i julekalenderen: Julekonsertene smører folkekirken
