FN’s liste over 17 bærekraftsmål (Sustainable Development Goals – SDG) har vært grunnlag for omfattende konferanse- og møtevirksomhet verden over i noen år nå. Mange universiteter har gjort dem til sentrale elementer i egne faglige prioriteringer. Også i Norge. I Bergen arrangeres årlig SDG-konferanser med forskere og fagfolk for utveksling av kunnskap og inspirasjon for å bidra til realiseringen av målene. Mitt inntrykk er at norsk sosiologi står litt på sida i arbeidet med disse målene. Det kan skyldes mange ting.
Kanskje ser man målene som håpløs utopisme og all aktiviteten rundt dem som legitimering av det bestående under et tåketeppe av gode hensikter om endring. Kanskje er det et uttrykk for at sosiologien har vært lite involvert i globalt utviklingsarbeid, helt generelt, og derfor er lite kjent med og fortrolig med de institusjonelle sammenhengene dette foregår i. Begge deler må ikke utelukkende være av det onde.
En kritisk sosiologi kan lett drukne i all staffasjen slike globale prosjekter bygges opp med. På den annen side, det synes som det er større engasjement, interesse og forventninger knyttet til realiseringen av bærekraftsmålene i det Globale Sør enn i det Globale Nord. Det inviterer til forpliktende engasjement også fra en kritisk sosiologi i Nord. Dessuten, målene er svært ambisiøse, og åpner i høyeste grad for – ja, jeg vil si, krever – radikale og kritiske vinklinger av spørsmål om måloppnåelsens forutsetninger. Det gjør sosiologiens deltakelse ytterligere relevant.
Foto: UiB
Ole Johnny Olsen er professor ved Sosiologisk institutt, UiB. Hans faglige interesser er særlig orientert mot relasjonene mellom arbeid og utdanning og kapitalisme og demokrati.
Det er mange sosiologi-relevante målsetninger i FNs bærekraftsmål Her vil jeg kommentere mål nummer 8, Anstendig arbeid og økonomisk vekst (fn.no), som åpner for mange viktige problemstillinger. Målet retter søkelys mot behovet for bærekraftig økonomisk vekst, som kan skape anstendige jobber for alle og bedre folks levestandard.
I beskrivelser av «decent work” på FNs egne sider legges det vekt på muligheter til å ha arbeid som gir rimelig inntekt, sikkerhet på arbeidsplassen og sosial trygghet for familier, utsikter for personlig utvikling og sosial integrasjon. Fraværet av slikt arbeid er ikke bare et problem for den enkelte, heter det, men for samfunnet som helhet: “A continued lack of decent work opportunities, insufficient investments and under-consumption lead to an erosion of the basic social contract underlying democratic societies: that all must share in progress” (ILO, 2021).
“Decent work”
«Decent work» er et typisk ILO-begrep (International Labour Organization). Det samme er tanken om den sosial kontraktens forutsetninger og betydning. Ved ILOs 100år jubileum i 2019 leverte deres egen «Global Comission on the Future of Work» en rapport med tittelen «Work for a brighter future» (ILO, 2019). Den kan ses som et forsøk på politisk påtrykk for FN’s bærekraftsmål. Kommisjonen hadde prominente medlemmer. Den var ledet av Stefan Løfven, statsminister i Sverige, og president Cyril Ramaphosa, president i Sør-Afrika. Begge gamle fagforeningsledere. Av andre medlemmer kan nevnes Kristin Skogen Skoglund, NHO, og arbeids-rettslige akademikere som Alain Supiot fra Frankrike. Deres budskap er tydelig. Under overskriften «seizing the moment» oppfordrer de regjerninger og arbeidslivets organisasjoner til forpliktende tiltak for å sikre en ny giv for den sosiale kontrakten. «They need to reinvigorate the social contract that gives working people a just share of economic progress, respect for their rights and protection against risk in return for their continuing contribution to the economy” (s. 10). Uten slik sosial kontrakt kan det gå ille. Med direkte henvisning til hele motivasjonen for dannelsen av ILO heter det: “This is not the first time that fundamental distruption in the world of work has required a collective response.” “Today as then, lasting peace and stability depend on social justice” (s. 22).
Uten slik sosial kontrakt kan det gå ille
Kommisjonens forslag til agenda handler om å styrke folks kompetanse, styrke og revitalisere arbeidslivsets formelle institusjoner, og støtte opp under investeringer for anstendig arbeid. Som tiltak anbefaler de at de multilaterale institusjonene som WTO, Verdensbanken og Pengefondet samarbeider tettere med ILO for å fremme dette arbeidet.
FNs bærekraftsmål
Hva kan man si om alt dette?
Som ideologikritikk kan man kanskje se ILO-rapporten som et uttrykk for at de siste 40 årenes nyliberalistiske hegemoni begynner å slå sprekker. Å tro at Verdensbanken og Pengefondet skal spille på lag for sosial rettferdighet gjennom formell regulering av arbeidslivet ville vært uaktuelt bare for noen år siden. Spørsmålet er imidlertid hvor dypt slike sprekker eventuelt har gått eller kan gå. ILO drømmer om regulering av kapitalismen i tråd med «The Spirit of Philadelphia» (Supiot, 2012). De drømmer om gjenopprettelse av den type klassekompromiss som lå til grunn for arbeidslivets regulering under den organiserte kapitalismens periode. De drømmer om «en nordisk modell», om man vil. Ser vi på de faktiske forholdene i arbeidslivet verden omkring, er det naturligvis veldig fjernt til slike drømmer. Precarious work er ikke «atypisk» men det typiske i det Globale Sør. Det «uformelle arbeidet» er det normale. Løsarbeidet dominerer. Den formelle arbeidsledigheten er skyhøy. Ja, snakker vi med fagforeningsfolk i det globale nord, vil svekkelse og «erosjon» av det gamle «normalarbeidsforholdet» også her være del av dagliglivets fortellinger.
Precarious work er ikke «atypisk» men det typiske i det Globale Sør. Det «uformelle arbeidet» er det normale. Løsarbeidet dominerer.
Men spørsmålet vi kan stille oss er også i hvilken grad det er fruktbart å stille opp det gamle type klassekompromiss som veien til anstendig arbeid for alle. Er det nok å stille krav om sosial rettferdighet i form av fordeling av arbeidets resultat – uten først å stille krav om rettferdighet i form av innflytelse over hvilket arbeid som skal gjøres og hvor? Kan vi komme til en rettferdig fordeling av godene uten demokratisk kontroll over produksjonsmidlene?
Lønnsarbeidet binder arbeidstakerne til kapitalens interesser og kapitalismens vekstparadigme. Kapitalen må vokse eller dø; uten vekst ingen nye arbeidsplasser. (Og i dag: vokser den ikke med superprofitt, kan likevel produksjonen flyttes eller legges ned, og arbeidsplasser forsvinne.)
Dette er en gammel diskusjon i arbeiderbevegelsen og i sosialistisk teori, om jeg skal bruke det uttrykket. 30-tallets klassekompromiss er ofte kritisert for å oppgi kampen om sosialismen gjennom en prinsipiell anerkjennelse av privateiendommen og dens styringsrett.
At «institusjonaliseringen av klassekonflikten» skjedde gjennom nasjonale avtaler og nasjonalt lovverk, førte også til en form for «nasjonalisering av sosialismen», som den engelske historikeren E.H. Carr formulerte det. Og med det noen utfordringer for internasjonal solidaritet.
Demokratisk kontroll over produksjonsmidler
Disse spørsmålene stiller seg på ny i vår tid. Klimakrise og ødeleggelse av jordens livsgrunnlag reiser behovet for en demokratisk kontroll av produksjonsmidlene på spissen. Ja, det samme kan vi si om pandemien og overvåkingskapitalismen og krigsindustrien osv. Hvilken fornuftig grunn tilsier at kunnskap som er skapt gjennom bidrag fra felleskapets innsats skal tilegnes som privat eiendom og utgjøre grunnlag for superprofitt gjennom produksjon og salg av vaksiner som skal hindre død og fordervelse? Om sosialismen ble nasjonalisert, er kapitalismens i økende grad blitt internasjonal. Og et spørsmål er hva som gir grunnlaget for rikdommen ikke bare for kapitalistene, men også for ansatte i det global nord. En av mange gode beskrivelser av dette problemet er Stefan Lessenich sin bok «Living well at other’s expense. The Hidden cost of Western Prosperity». Det er enda en faktor som må tas med i diskusjonen om grunnlaget for «anstendig arbeid for alle».
Slike problemstillinger kommer vi ikke utenom når spørsmålet om anstendig arbeid for alle skal diskuteres. Kritikk av forutsetningene for anstendig arbeid må innebære en kritikk av kapitalismen.
Slike problemstillinger kommer vi ikke utenom når spørsmålet om anstendig arbeid for alle skal diskuteres. Kritikk av forutsetningene for anstendig arbeid må innebære en kritikk av kapitalismen.
Hva slags kritikk?
En ting er sosiologisk kritikk utviklet og formulert i offentlige eller akademiske arenaer. En slik kritikk vil alltid være av teoretisk karakter. En annen ting er en konkret eller praktisk kritikk formulert gjennom kamper på arbeidsplasser, gjennom fagforeninger eller sosiale bevegelsers aktiviteter. ILOs kommisjon oppfordrer multilaterale organisasjoner til samarbeid for å styrke reguleringen av arbeidslivet. Jeg tror muligheten til å overkomme den den avmakten (avhengigheten) som bunner i kapitalens strukturelle makt og konkurransen mellom arbeiderne nasjonalt og internasjonal, må søkes i utvikling av organisatorisk – eller «associative» – motmakt, det være seg på arbeidsplasser, i samarbeid mellom fagforeninger og lokale sivilsamfunn, i allianser mellom fagforeninger og ulike sosiale bevegelser. Sosiologien kan gi nyttige bidrag til kunnskap om forutsetninger for slik motmakt. Det kan være et viktig bidrag til en prosess for å realisere målsetningen om anstendig arbeid.
Til inspirasjon for en kapitalismekritisk arbeidssosiologi: Klaus Dörre mfl (eds), Capitalism and Labor, Towards Critical Perspectives, Campus Verlag, Frakfurt/NY, 2018. For interessante studier av forutsetninger for fellesskap og fagorganisering: Adam Reich & Peter Bearman, Working for Resepct. Community and Conflict at Walmart, Columbi University Press, NY, 2018; Bridget Kenny: Retail Worker Politics, Race and Consumption in south Africa. Shelved in the Service Economy, Palgrave McMillan, 2018.
Referanseliste
ILO. (2019). Work for a brighter future [Report]. http://www.ilo.org/global/publications/books/WCMS_662410/lang–en/index.htm
ILO. (2021). Goal #8: Decent work and economic growth (The 2030 development agenda). https://www.ilo.org/global/topics/sdg-2030/goal-8/lang–en/index.htm
Supiot, A. (2012). The Spirit of Philadelphia: Social Justice vs. the Total Market (p. 160). Verso Books.
