Samfunnsforskere har lenge vært opptatt av fenomenet tillit, både teoretisk og empirisk. Mange regner klassikeren Georg Simmel som en vesentlig forløper i studiet av tillit. I nyere tid har imidlertid interessen for tillit fått et kraftig oppsving. Mange av vår tids faglige og politiske bekymringer blir gjerne koblet på spørsmålet om tillit: innvandring og integrering, populisme, og økt ulikhet blir forstått som utfordrende blant annet fordi det kan undergrave tilliten – mellom mennesker og i samfunnet.
I tråd med slike bekymringer kartlegger forskere borgernes tillit til hverandre og til de politiske institusjonene og diskuterer hvorfor visse land er mer preget av tillit enn andre. En utfordring er at forståelsen av tillit i disse makrostudiene ofte ikke er den samme som anlegges i analyser av tillit mellom enkeltmennesker.
En annen utfordring i dagens forskning er at grenseoppgangen mellom (aggregert) tillit og det populære begrepet sosial kapital er uklar. Begrepet sosial kapital har blitt et rufsete begrep som omfatter mye forskjellig, kvaliteten på sosiale nettverk, omfanget av sosiale bånd, tillit, trygghet, og deltakelse i det sivile samfunn.
Vi bør derfor etter min mening behandle tillit ut fra et aktør- og handlingsteoretisk perspektiv, fordi det er nettopp på dette nivået tillit dannes.
Trygve Gulbransen er førstemann ut i vår essayserie om tillit (foto: Institutt for samfunnsforskning).
Essayserie frem mot Vinterseminaret 2020: Tillit
Temaet for Vinterseminaret 2020 er tillit. I denne serien lader vi opp til seminaret med tekster som tar for seg tillitsbegrepet fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger.
Trygve Gulbrandsen er en pioner innen studie av tillit i norsk sosiologi, og arbeider som forsker på Institutt for samfunnsforskning. Tidligere i år kom han ut med boka «Elites in an Egalitarian Society- Support for the Nordic model» (2019) på Palgrave Macmillian.
Definisjoner av tillit
Hva er så tillit? Simmel så tillit som en «antakelse om andres framtidige atferd som er sikker nok til å fungere som grunnlag for praktisk handling. Tillit befinner seg mellom kunnskap og uvitenhet om et annet menneske». (1) Blant senere forskere har tillit vært definert på ulike måter.
Felles for mange av de aktør-orienterte tilnærmingene er at tillit forstås som et aspekt ved handling: «tillit er å handle med få forholdsregler», som Harald Grimen formulerte det (2). Andre har lagt vekt på at tillit innebærer å gjøre seg sårbar, slik at det å stole på noen innebærer å handle under risiko (3). Selv har jeg foreslått en definisjon der tillit forstås som en mental innstilling (kognitiv eller emosjonell) hos den enkelte: Tillit er en innstilling hos en person til en annen person (eller til et bestemt sosialt system) som rommer en forventning om at den andre en gang i nær eller fjern framtid vil utføre eller avstå fra bestemte handlinger (4). Med andre ord, tillit er en holdning som dannes før en aktør setter i verk en tillitsbasert handling.
Ulike dimensjoner ved tillit
Disse definisjonene viser at tillit har ulike dimensjoner. Tillit er for det første et relasjonelt fenomen – en person har tillit til bestemte andre mennesker eller til en bestemt institusjon. For det andre forutsetter tillit valgfrihet. Tillitsgiveren må ha mulighet til å velge annerledes. For det tredje er tillit preget av usikkerhet om framtiden. Den som gir tillit vet ikke om den som mottar tilliten i framtiden vil vise seg tilliten verdig, og tillitsgiveren kontrollerer ikke denne usikkerheten. Denne usikkerheten får Giddens til å beskrive tillit som en troens sprang – «a leap of faith» (5). For det fjerde medfører tillit alltid en risiko for tap som følge av at den andre (eller institusjonen) skuffer tilliten. Tillit er forbundet med sårbarhet.
Grunner til tillit
Det kan være mange ulike grunnlag for og grunner til tillit. Psykologer som Erik H. Erikson har pekt på at tillit til andre mennesker beror på en grunnleggende beredskap for tillit som blir etablert i barndommen.
Andre skiller mellom vurdering av tillitsverdighet basert på kunnskap og tillit som primært springer ut av følelser. I det siste tilfelle vokser tilliten fram uten nærmere overveielser, for eksempel som følge av en forelskelse. Dette kan misbrukes, noe det tradisjonelle uttrykket «sol-og-vårmann» er et eksempel på. Dette betegner en bedrager som sjarmerer sine ofre, oftest kvinner, inn i et kjærlighetsforhold for å lure penger fra dem. Vi finner tilsvarende i dag i form av dating-svindel på nettet.
I denne serien lader vi opp til seminaret med tekster som tar for seg tillitsbegrepet fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger (illustrasjon: Lisbeth Moen).
Tillit som bygger på kunnskap kan være forankret i tillitsyterens egne eller andres erfaringer med tillitsmottakere. Rykte for pålitelighet er viktig informasjon for en potensiell tillitsyter. Men ofte må en person relatere seg til andre uten å ha noe kunnskap om dem. Hva gjør en person da for å kunne bedømme den andres tillitsverdighet? Vedkommende vil isteden lete etter ytre tegn ved den andre som kan fortelle noe om denne fortjener tillit. Det kan dreie seg om væremåte, klesdrakt, meningsbærende symboler som kors i halsen. For noen vil kanskje personer som snakker samme dialekt som dem selv oppleves som mer tillitsverdige enn andre. Tillitsyteren kan videre vurdere om det er i den andres egeninteresse å ikke skuffe tilliten. En passasjer som går opp i et fly kan ha tillit til flygeren i visshet om at denne har den samme interesse i å føre dem alle trygt fram.
I mangel på gode tegn på tillitsverdighet kan en person isteden vurdere om den sosiale konteksten taler for at den som mottar tilliten vil leve opp til den. En flypassasjer vil antakelig med større trygghet be en annen, ukjent passasjer om se etter kofferten sin i hallen hvor alle gatene ligger enn i avgangshallen utenfor. Ute i avgangshallen er det alltid en risiko for personer som er ute etter å stjele passasjerers eiendeler.
Samtidig rommer tillit en usikkerhet som aldri fullt ut kan reduseres gjennom kunnskap. Ved nær sikker kunnskap om den andres framtidige handlinger er det teoretisk ikke lenger snakk om tillit. Som Simmel så treffende formulerte det: «Den personene som har fullstendig kunnskap trenger ikke tillit».
For øvrig er det lettere for personer med ressurser og makt å gi tillit enn for mennesker med færre ressurser. (6) Ressurssterke individer har råd til å bli skuffet, og de kan ha muligheter for å sanksjonere den som skuffer deres tillit. Til sist er mange forskere opptatt av at kvaliteten på nasjonale institusjoner har stor betydning for tilliten mellom borgerne. Eksistensen av et godt rettssystem innebærer for eksempel at en tillitsyter i en del tilfelle kan ta den andre til retten hvis vedkommende skuffer ham eller henne.
Tillit som egenskap ved hele samfunn
Problemet med mange av studiene av aggregert tillit, dvs. tillit som egenskap ved hele samfunn, er at de tar for gitt at det de spør om faktisk er tillit. Ta for eksempel utsagnet «vil du si at de fleste mennesker er til å stole på, eller vi du si at man ikke kan være forsiktig nok i omgangen med andre mennesker?», som er mye brukt i survey-forskningen, for eksempel i World Value Survey. Norge og de nordiske landene skårer høyest i verden på denne indikatoren – sammen med Kina (merk!). Men positive svar på dette generelle og litt uforpliktende utsagnet er jo ikke til hinder for at nordmenn flest i sine dagligliv likevel opptrer med en viss vaktsomhet og tenker seg nøye om før de gir tillit til for eksempel bestemte håndverkere, bruktbilselgere, barnevakter, eller ansatte i barnevernet. Er det da egentlig tillit de svarene intervjuobjektene gir på det nevnte spørsmålet? Eller er det mer en persepsjon av at folk og atferd i Norge er forutsigbare, at forholdene i landet er stabile? Jeg opplever ikke at makroforskerne alltid går inn i disse spørsmålene.
Det er lettere for personer med ressurser og makt å gi tillit enn for mennesker med færre ressurser
Tillit til institusjoner
Et tilsvarende problem finner en i studiene av tillit til institusjoner. Er det egentlig mulig å snakke om tillit til institusjoner og sosiale systemer? Kan en person ha tillit til Stortinget når vedkommende egentlig ikke har noe annet valg?
I boka «Elites in an egalitarian society» som jeg fikk trykket på Palgrave Macmillan i år, har jeg et eget kapittel om elitenes tillit til de politiske institusjonene. Der finner jeg blant annet at personer som stemte på høyrepartier i valget i 2013 hadde større tillit til regjeringen i 2015. Det var helt naturlig, det var jo «deres» regjering. I dette tilfellet måler vi antakelig ikke tillit, men generell politisk tilfredshet med regjeringen. Ikke alle statsvitere er opptatt av om det de måler er politisk tillit eller om det er noe annet.
Jeg tror likevel det gir mening for de fleste å tenke og uttrykke at de har tillit til en bestemt institusjon. Men denne tanken og holdningen er avgjort noe annet enn den opplevelsen av tillit som samme person har til bestemte andre mennesker. I sine senere arbeider om tillit bruker Luhmann begrepet ‘confidence’ istedenfor begrepet ‘trust’ om individers holdning til institusjoner (7). For Luhmann er ‘confidence’ en visshet, som nærmer seg sikkerhet, for hvordan framtiden i en eller annen henseende vil fortone seg, m.a.o. noe annet enn tillit. Claus Offe på sin side hevder at tillit til institusjoner egentlig er tillit til individer. Det er en tillit til at representantene for institusjonene følger institusjonenes regler og normer og tillit til de individene som skal kontrollere institusjonene.
Avslutning
I dag er det en utbredt oppfatning at tillit har stor betydning for at et samfunn skal fungere godt. Tillit vokser fram på aktørnivå, samtidig er summen av borgernes tillit til hverandre og til de politiske institusjonene er et mål på kvaliteten ved det enkelte samfunnet.
Tillit omfatter imidlertid litt ulike fenomener: en ureflektert beredskap til å stole på omverdenen, en bevisst holdning til andre aktører og til institusjoner, en rutinemessig handling i vante og forutsigbare omgivelser, en bevisst og risikabel satsing på et annet menneske eller en medkontrahent (avtalemotpart, red.anm) i næringslivet.
Noter
1: Simmel, G. (1950), The Sociology of Georg Simmel. Oversatt og rediger av K.H. Wolff. Glencoe, Illinois: The Free Press.
2: Grimen, H. (2009), Hva er tillit? Oslo: Universitetsforlaget.
3: Se for eksempel Offe, C. (1999), ”How can we trust our fellow citizens?”. I P. Warren, red., Democracy and Trust. Cambridge: Cambridge University Press.
eller Deutsch, M. (1962), ”Cooperation and trust: Some theoretical notes”. I M.R. Jones (red.): Nebraska symposion on motivation. Lincoln: Universiy of Nebraska Press.
4: Gulbrandsen, T. (2000), «Om tillit». Sosiologi i dag, 3:67-95.
5: Giddens, A. (1990), The Consequences of Modernity. Stanford: Stanford University Press.
6: Gulbrandsen, T. (2001), «Makt og tillit». Sosiologisk tidsskrift, 9 (4):297-327.
7: Gulbrandsen, T. (2019) Elites in an Egalitarian Society. Support for the Nordic Model. Palgrave Macmillian.
8: Luhmann, N. (1988), ”Familiarity, Confidence, Trust: Problems and Alternatives”. I D.Gambetta, red., Trust: Making and Breaking Cooperative Relations. Oxford: Basic Blackwell
