«We make nothing but money», skal ha vært den store investeringsbanken Lehman Brothers’ formålsparagraf. Det er noe så sjeldent som en presis og brutalt ærlig formulert forretningsidé. Ideen reflekterer et grunnleggende forhold ved dagens økonomi. Det har blitt viktigere å tjene penger på penger enn å tjene penger på produksjon.
Da jeg begynte min karriere som arbeidslivsforsker på slutten av 1970tallet, var bankene til for bedriftene. Nå virker det som bedriftene er til for bankene. En gang skulle bankene sørge for at pengestrømmer understøttet fornuftig og lønnsom produksjon. Bankene satte grenser. Nå kan det virke som både organiseringen og tjenestene deres er uten grenser. Skatteparadiser er bare ett uttrykk for denne utviklingen.
Nær sagt alt kan transformeres til finansielle objekter, til salgbar kapital eller det vi kaller penger. I perioder blir økonomien «preget av en hektisk virksomhet for å tjene penger uten innblanding av produksjonsprosessen» (Karl Marx). Produksjon har nemlig en uunngåelig materiell treghet som bestandig kan gjøre den til potensielt mindre lønnsom enn rendyrket pengeflyt. Produktivitet blir en kostnad.
I en tid der spekulasjon, det vil si produksjon av penger ved hjelp av penger, er en ledende forretningsidé, blir det viktig å spørre hva penger er, og om hvilke finansielle logikker de kan komme til å utløse. Svaret er mangfoldig og ikke så lite gåtefullt. Nesten alt kan nemlig fungere som penger. Sigaretter, poteter, kull, tunge steiner med hull i midten har alle gjort nytten. Det er nok at et eller annet fellesskap er enige om at akkurat disse tingene er penger.
Om forfatteren:
Tian Sørhaug er professor emeritus ved ISS, UiO, og har nylig gitt ut Gull, arbeid og galskap. Penger og objekttrøbbel.
Finansfeltet er dypest og enklest sett et system av løfter. Penger lover at noe kommer til å bli utbetalt. Gjennom å skape forventninger blir penger intimt knyttet til framtid. Framtiden er i siste instans ukjent og usikker. «Er denne i seg selv verdiløse papirlappen verdt noe i morgen?» er et religiøst og eksistensielt spørsmål så vel som et økonomisk. Penger skaper en usikkerhet som gjør oss dypt avhengige av dem. De skaper problemer som bare de selv er i stand til å løse.
Penger er gåtefulle fordi de er både ting og relasjoner. Ser vi på dem som ting (noe vi kan eie og avhende), framstår de som relasjoner (forventninger), og ser vi på dem som forventninger, blir vi straks avhengige av at de framstår som noe vi kan eie og avhende. Men det er i relasjonen pengenes verdi ligger. Spekulasjon betyr rett og slett bare å se. Det er persepsjon som skaper verdier, ikke produksjon. Verdien ligger ikke egentlig i mynten eller i seddelen eller, slik som i dag, i et digitalisert uttrykk som vanlige kunder aldri ser eller sanser. Verdien ligger i selve løftet, og et løfte må man tro på for at det skal være gyldig, og det er også helt avgjørende hva andre tror. Det hjelper ikke hva du tror for deg selv.
En av pengenes viktigste funksjoner er etablering av kreditt. Kapitalismens voldsomme, framtidsbaserte utviklingsorientering hadde vært umulig uten fleksibiliteten som skapes gjennom utsettelse av betalingsforpliktelser. Kreditt, som opprinnelig betyr tro, gjør det mulig å involvere framtidens (ikkeeksisterende) verdier i dagens (eksisterende) verdiskaping. Penger kan rett og slett være med på å skape noe ut av ingenting, og begrensninger knyttet til knapphet kan omgås. Det er således noe reelt grenseløst, mirakuløst og mysteriøst med penger. Alle pengebrukere vet at penger er en illusjon, men vi tror også at illusjonen er realiteter. De er tegn på verdi som samtidig har verdi. Penger er magi.
‘Er denne papirlappen verdt noe i morgen?’ er et religiøst og eksistensielt spørsmål
Det sterkeste enkeltbidraget til sosiologisk forståelse av penger er antakelig fremdeles Georg Simmels storverk «Pengenes filosofi» (1907). Grovt sett tenkte Simmel seg at pengene i den nordvestlige, moderne kapitalismen gradvis hadde mistet iboende innhold og verdi, og at dette innholdstapet hadde tilført pengene en enorm makt og en egenartet verdi. Pengene har gjennomgått en åndeliggjøring. De har blitt mer abstrakte, flytende og fleksible. Åndeliggjøring innebærer at pengene blir «bare penger». De blir «rene redskaper» som gjennom sin mangel på øvrige egenskaper blir mer og mer effektive til å bytte og skape alle mulige slags objekter med.
Penger «forbrødrer umuligheter og er alle tings hore», sier Karl Marx. Et par hundreår i forveien hadde Shakespeare utdypet dette forholdet: «Synlige guddom. Du som tett forbrødrer umuligheter. Tvinger dem til kyss! Du taler hvert språk.»
Det historiske eksemplet på åndeliggjøring er (nord) vestlige pengers forskyvninger fra gull til sedler og videre til informasjon. Utviklingen har beveget seg fra forflytninger av klirrende mynt til feite lommebøker med sedler, bankbøker med stempler og fram til dagens enorme, globale, komplekse og lynraske sirkulasjon av bits som vi verken kan se, ane eller forstå. Åndeliggjøring reduserer betydningen av materiell treghet. Den gjør det mulig for pengene å flyte billigere, friere og hurtigere. Både mennesker og virksomheter har blitt koplet til pengestrømmer som de i en viss forstand må nøye seg med å tro på.
Bokomslag, Gull, arbeid og galskap.
Å tro på papir er langt mer krevende og sårbart enn å tro på gull. Gull er knapt, ganske konstant, solid og vedlikeholdsfritt. Ikke minst har det en flere tusen år lang historie i å framstå som vakkert og verdifullt i seg selv. Papir er lett å lage i store mengder. Det er lite slitesterkt, lett å ødelegge og i seg selv nærmest verdiløst.
«Finansialisering» er en klossete og uklar begrepskonstruksjon. Dessverre er det like greit å lære seg ordet med en gang. I dag er vi nemlig i dette ordets vold. Internasjonalisering, deregulering og digitalisering har sluppet finansielle logikker løs på våre kulturer. Innflytelsen av det pengeaktige vokser kolossalt, eser ut og kan motivere og kontrollere nær sagt alle sider ved våre liv.
Persepsjon av verdi kan i seg selv bli verdi. Fiksjon og fakta kan løse seg opp i hverandre.
Symbolsk kan finansialiseringen koples til en beslutning og en dato. I 1971 opphevet Richard Nixon ensidig USAs forpliktelse om å innfri dollar i gull til en bestemt rate. Dermed mistet pengene sin faste, eksterne referanse. Pengers verdi ble internt bestemt av andre pengers verdi, og det skjedde en endring fra faste til flytende kurser. I prosesser uten uavhengige, eksterne og bli vanskelig å skjelne mellom verdsetting og verdiskaping og dermed mellom persepsjon og produksjon. Persepsjon av verdi kan i seg selv bli verdi. Fiksjon og fakta kan løse seg opp i hverandre.
I finansverdenen er det ikke slik at man tror det fordi man ser det. Det er omvendt. Man ser det fordi man tror det. Det er altså ikke teorien (modellen) som imiterer virkeligheten. Virkeligheten imiterer teorien. Selv store banker, som Lehman Brothers, kan gå konkurs på grunn av endringer i trosbasert persepsjon. Underliggende realøkonomiske forhold kan forbli uberørte.
I finansverdenen er det ikke slik at man tror det fordi man ser det. Det er omvendt.
Hvis alt dette er riktig, er det finansfeltet og ikke kulturfeltet som er den viktigste bæreren av postmoderne strømninger. Relativisme (flytende kurser), kritikk av essensialisme (alt er egentlig forestillinger) og konstruktivisme (verdsetting som skaper verdier) utgjør et godt signalement av det postmoderne. Postmodernitet passer i det hele bra til finansialisering, og man kan frykte at økonomiens tap av en ekstern, uavhengig og objektiv referanse fører til et generalisert tap av distinksjoner og standarder.
Finansøkonomien blir mer og mer uavhengig av realøkonomien, og i de siste tiårene har verdien av finansielle transaksjoner vokst seg mange ganger større enn verdien av realøkonomiske transaksjoner. I denne prosessen løsriver verdiskaping seg fra arbeid. Det finnes ingen nødvendige sammenhenger mellom verdi og nedlagt arbeidstid. Beregninger av produktivitet og timelønn kan bli rene skinnspørsmål.
«Alle» typer aktører, ikke bare stater og banker, kan nå lage penger og uten at det arbeides. Selv dyp gjeld kan rekonstrueres til finansielle objekter og skifte status fra passiva til aktiva. Slik kan kostnader framstå som inntekter. Mange virksomheter har forandret seg fra å bruke banker til selv å være banker. Det lages utrolig mye penger på utrolig mange måter, men penger er penger er penger. Er de først laget, sett og akseptert, så spiller det ingen rolle hvordan de har blitt til. Skillet mellom tro og viten kan dermed bli uthulet. Å tro er nok til å vite.
Det pengene gjør med mennesker, er i virkeligheten noe mennesker gjør med mennesker. Likevel fører vi et språk om finanskriser som de var natur.
I spekulasjon er selve skillet mellom fantasi og virkelighet utydelig. Det er god plass til fantasier, og man trenger dem. Til syvende og sist blir derfor forskjellen mellom fantasi og virkelighet diffus og bevegelig. Forskjellene på en effektiv svindel og en god handel kan bli tilnærmet umulig å sortere fra hverandre. Dette er en skandaløs verden uten overbevisende innsikter i egne skandaler. Den er uten et selvfølt behov for et moralsk kompass. Alle slags lønnsomme valg kan oppleves som nødvendige, og de immuniserer mot moralske vurderinger.
Klima og finans er to framtredende og bekymringsfulle globale kriseområder i dag. På en måte er de diametralt forskjellige. Klima handler om natur og om samhandling mellom kultur og natur. Det pengene gjør med mennesker, er i virkeligheten noe mennesker gjør med mennesker. Likevel fører vi et språk om finanskriser som de var natur, det vil si ytre og voldsomme krefter som vi er overlevert til. Dette er noe av et paradoks, siden finansielle forhold kanskje er det mest rendyrket kulturelle det går an å tenke seg.
Redaksjonens bemerkninger: Denne teksten ble opprinnelige trykket i Klassekampen 3. mai 2016, og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
