Innledning
Nancy Fraser sa i et intervju i Klassekampen 21. januar 2023 at hun var bekymret for at venstresiden var blitt fragmentert i ulike rettferdighetskamper de siste tiårene. Omfordelingspolitikken har blitt erstattet av anerkjennelses- og identitetspolitikk (Fraser 2009). Denne tematikken var lansert allerede i 2002 da tidsskriftet Thesis Eleven viet et helt nummer til arven etter 1968 og hvordan venstresidens kritiske prosjekt hadde utartet seg i kjølvannet av «revolusjonens år». I artikkelen «The Left After May 1968 and the Longing for Total Revolution», beskriver Luc Boltanski (2002), ikke ulikt Fraser (2009), hvordan en sosial og økonomisk kritikk av kapitalismen, og ønsket om en total økonomisk samfunnsomveltning, gradvis ble oppløst i tiårene etter 1968. Derimot fikk en «kunstnerisk» kritikk av etterkrigssamfunnets institusjoner og av det disiplinerte samfunnet større gjennomslagskraft. Kritikerne krevde fleksibilitet, autentisitet og selvrealisering, men kritikken ble på 1980- og 1990-tallet sugd opp i kapitalismen. På mange måter ble denne liberaliseringstrangen kapitalismens nye ånd og fikk sitt institusjonelle uttrykk blant annet i nye former for organisering av arbeid.
På begynnelsen av 2000-tallet mente Boltanski at de intense politiske diskusjonene ikke lenger hadde sitt utspring i den økonomiske sfæren. Det var lite temperatur og energi i det offentlige ordskiftet om økonomiske relasjoner, arbeidsledighet og solidaritet. For Boltanski ble den kritiske arven etter 1968 enten appropriert av nyliberal kapitalisme eller overført fra det økonomiske feltet til andre sosiale og kulturelle felt.
Peter Wagner (2002) organiserte sin diskusjon i Thesis Eleven rundt spørsmålet om frigjøring – frigjøring fra hva, frigjøring av hvem og frigjøring til hva. Et av Wagners poeng var at selv om individualisme ikke nødvendigvis var den «sanne naturen» til 1968-generasjonens opprør, så kan det se ut til at «commitment to individual autonomy is a fragmented part of the ‘1968’ heritage» (Wagner, 2002, s. 41). Men dette ser selvsagt forskjellig ut i ulike land, og han alluderer til Marx når han skriver at 1968-generasjonen skapte historie, men under sosio-historiske betingelser de selv ikke hadde valgt, og uten kontroll på alle konsekvensene av sine egne handlinger (Wagner, 2002, s. 42).
På den ene siden virker det åpenbart at en sterkere individualisme vokste fram etter 1968, en individualisme som også fikk legitimitet i stadig flere institusjoner. Samtidig oppstod det også nye sosiale bevegelser som kjempet fram veldig viktige kollektive rettigheter. Feminismen er kanskje det fremste eksempelet i Norge, men også miljøbevegelsen fikk gjennomslag. Både nasjonalt og internasjonalt ble antikrigsarbeid sentralt, og borgerrettsbevegelsen vant historiske seire for den afroamerikanske befolkningen i USA (Dørum, 2021). Virkningshistorien til 1968 er derfor, som det klisjéfylt heter, mangefasettert. Jeg vil likevel ta utgangspunkt i det klassiske sosiologiske begrepet om emansipering eller frigjøring og dens uintenderte konsekvenser, slik Wagner (2002) foreslo for 20 år siden. Frigjøring innebærer at noe som tidligere var rammet inn, disiplinert og begrenset, fikk sine institusjonelle og normative rammer løst opp. Når slike grenser løses opp, kan enkeltmennesker oppleve frihet, og individer kan potensielt finne sammen og danne nye kollektiver.
Hvordan levde 1968-generasjonens kritikkformer videre i tiårene etter? Dette blir diskutert i boka Arven etter 1968 (Dørum, Tønnesson og Vaags, 2021), som dette essayet tar utgangspunkt i. For oss som sympatiserer både med datidens venstreorienterte kapitalismekritikk og kritikken av alt fra patriarkatet til underholdningsindustrien og tidens (disiplinerende) institusjoner (skolen, fengselet, vitenskapen, familien, osv.) oppleves det i dag ofte uklart hvordan ulike kritikkformer og tankefigurer mobiliseres og brukes. Det virker f.eks. ikke enkelt å plassere denne arvens kritikkformer på en venstre-høyre akse. Snarere er ulike typer kritikker viklet inn i hverandre og fremstår ofte i hybride former. Hvordan påvirker arven etter 1968 dagens institusjoner og debatter, i så tilfelle på hvilken måte, og har det noen analytisk gevinst å diskutere dette?
Gunnar Aakvaag (2007) har identifisert to ulike frihetsprosjekter i Norge: «1968», preget av selvrealisering og kreativitet, og «1981», preget av fravær av begrensninger. Aakvaag har pekt på mulige spenninger og konflikter mellom dem. Det er vel ikke helt upresist å si at der «1968» assosieres med venstresiden, er «1981» knyttet til høyrebølgen og liberaliseringen av finanssektoren og boligmarkedet, oppløsning av NRKs mediemonopol mm. Etter hvert overtok Arbeiderpartiet mange av disse ideene med endringene i kraftmarkedet, privatisering, NPM- reformer i staten (se Innsett, 2020 for en diskusjon av disse endringene). Det er ikke alltid lett å holde disse frihetsprosjektene fra hverandre, de er viklet seg sammen og har kanskje påvirket hverandre på ulike måter. En av de største endringene i vestlige samfunn de siste tiårene er utvilsomt veksten i økonomiske og sosiale ulikheter (Piketty, 2014; Savage, 2021). Dette kan knyttes til liberaliseringen som fulgte etter 1981, og jeg tilhører dem som tror at den sosiale polariseringen vi ser i mange vestlige samfunn må ses i sammenheng med de materielle ulikhetene som ikke slutter å vokse.
Min første hypotese er at deler av 1968- generasjonens kritikk ble innlemmet i høyresidens retorikk, og den hadde institusjonelle konsekvenser. Andre hypotese er at arven fra 1968 har bidratt til å skape om ikke mer, så skarpere polarisering. Selvsagt er det umulig å peke på kausale sammenhenger, kanskje er hypotesene motsetningsfylte, og kanskje har ikke engang kritikkformene og tankefigurene sitt opphav i 1960-tallets kritiske diskurs, men likevel kan det være et utgangspunkt for å utlede noen spørsmål om noen mulige sammenhenger.
Første hypotese: Ble deler av 1968-generasjonens kritikk innlemmet i høyresidens retorikk?
Det kan virke som om noen av 1968-ernes kritikkformer ble en integrert del av høyresidens retorikk- og verdireservoar. Flere har identifisert denne transformasjonen fra venstresidekritikk til høyresideretorikk. I Norge identifiserte Skirbekk allerede på slutten av 1960-tallet «kulturradikalismen som kapitalismens lausbikkje» (1967). Marsdal og Wold (2002) pekte på «postmodernismen som nyliberalismens glidemiddel» på begynnelsen av 2000-tallet og helt nylig har Vetlesen (2021) minnet om at 1970-tallets systemkritikk, motstandskamp og global solidaritet de siste decenniene har blitt omkodet til å handle om autentiske livsstilvalg og selvrealisering.
I boka Arven etter 1968 (Dørum, Tønnesson, Vaags red. 2021) diskuteres virkningshistorien av 1968, og flere bidrag peker på slike forbindelser som er beskrevet ovenfor. I kapittelet skrevet av Einar Lie (2021) viser han at den antiautoritære tendensen var felles for venstreradikalere og den liberale høyresiden. Lie (2021, s. 220) minner for eksempel om at autoritets-, byråkrati-, og ekspertkritikken i sketsjene til Rolf Wesenlund og Harald Heide-Steen jr. mot slutten av 1960-tallet, vanskelig lot seg plassere politisk. I sketsjen Supperådet, var karakteren Balle Clorin (spilt av Heide-Steen jr.) talsmann for 400-500 ansatte i «Norsk supperåd», og dette var langt på vei statskanalens voksenvariant av den mer rebelske kritikken som fantes i ungdomsgenerasjonen (Lie, 2021, s. 221).[1] Kritikken av offentlig pengebruk, der hundrevis av byråkrater fulgte nøye med på ulike suppers popularitetsendringer var ikke enkel å plassere langs en venstre-/høyreakse. Slik sett hadde kanskje Wesensteens humorkritikk av sløseriet et slektskap til den såkalte Sløseriombudsmannens kritikk i nyere tid?
[1] https://www.youtube.com/watch?v=hMlJz7mGabk.
Siden 2014 har Sløseriombudsmannen lagt ut eksempler på Facebook på «dårlig» offentlig bruk av penger, et veiprosjekt som ble 250 millioner dyrere for at et uglepar skulle reddes, sluttpakker i millionklassen til rådmenn som ikke hadde gjort jobben sin, osv.[2] Men først da han ha la ut et avantgardistisk kunstverk, tok det fyr, og kunstneren Morten Traavik lagde et kunstprosjekt («Sløserikommisjonen») av kunstkritikken. Siden da har alle slags grenser vært i spill: populistisk kritikk vs. elitekritikk, uthengning av marginaliserte kunstnere vs. innsyn i kulturmaktens kontorer, debatt om (evt. uthengning av) prosjektets forsvarere vs. debatt om (eller uthengning av) prosjektets motstandere m.m. Ytringsfrihetskommisjonens invitasjon av Sløseriombudsmannen fikk en person til å trekke seg fra kommisjonen, og noen kunstnerorganisasjoner støttet dette. Det førte til intern strid innad i organisasjoner som Forfatterforeningen, og noen foreninger trakk tilbake sin støtte. Det ble flere runder i offentligheten om scenenekt og krenkelse, ytringsfrihetens grenser, ja, også spørsmålet om juridiske grenser er overtrådt siden en kunstner har blitt beskyldt for å ha forfalsket et dokument (Aasmundsen, 2021). Høsten 2022 fikk ikke kunsteren Traavik stipendpenger fra Norsk Kulturråd. Han brukte ordet kanselleringskultur, men angret siden på ordbruken (Morgenbladet 2022), og nye diskusjoner fulgte om kunst, habilitet og ytringsfrihet. Supperådets Balle Clorin fra 1969 og Sløseriombudsmannen på 2020-tallet ser ut til å ha felles en type kritikk av det de mener er uvettig bruk av offentlige midler, men forskjellene er kanskje større enn likhetene mellom Wesensteen (som kritiserer systemet) og Sløseriombudsmannen (som nok oftere kritiserer enkeltpersoner).
[2] Jeg har hentet disse eksemplene herfra: Norsken, svensken og dansken, episoden «Moral Spesial» https://radio.nrk.no/serie/norsken-svensken-og-dansken/sesong/202109/KMTE82003821
La oss dra utenriks: Fraser (2009, s. 214) og Fraser og Jaeggi (2018, s. 85-86) har vist hvordan progressive grupper har tatt opp i seg 1960-tallets kritikk av sosiale og kulturelle normer og utviklet en progressiv annerkjennelseskultur, samtidig som noen av de samme gruppene har akseptert de økonomiske ulikhetene nedtonet betydningen av økonomisk omfordeling. Av og til skaper det usannsynlige sengekamerater:
In the end, as I just explained, a counterintuitive convergence of forces prevailed: on the one hand, movements descended from the global New Left, which mobilized youth, women, people of color, peripheral subjects, capitalism 86 and immigrants, all seeking emancipation – not only from racism, imperialism, and sexism, but also from consumerism, familialism, and bureaucratic paternalism; on the other hand, an ascending “neoliberal” party of free-marketeers, intent on unshackling market forces from government “red tape,” liberating entrepreneurial creativity, and globalizing the capitalist economy. When those two unlikely bedfellows joined forces under the banner of emancipation, the result was to shatter the social-democratic alliance of marketization and social protection (Fraser og Jaeggi, 2018, s. 86).
Fraser (2009) hevder at kommunismens fall, konkurranseideologiens seier og framveksten av «identitetspolitikk» (både den fundamentalistiske og den progressive), har bidratt til å desentrere, om ikke eliminere, krav om egalitær fordeling. Det skjer derfor en løsrivelse av kulturpolitikken fra sosialpolitikken, av forskjellspolitikken fra likhetspolitikken (Fraser, 2009, s. 213-214). Venstresidens kritikk og sosiale energi glir over i en nyliberal form og blir innlemmet i høyresidens retorikk. Grensen mellom venstresidens krav om frigjøring og høyresidens individualisme virker i flere sammenhenger nokså ullen. Hun argumenter overbevisende for at rettferdighet i dag krever både omfordeling og anerkjennelse.
Under arbeidet med reformeringen av den videregående skolen – en prosess som startet tidlig på 1960-tallet og endte med Reform 74 – inntraff det et generelt opinionsskifte der industrisamfunnets ulike institusjoner og praksiser ble kritisert
La oss se på to konkrete eksempler. I kapittelet om skolen i boka Arven etter 1968 viser Helsvig (2021) at den autoritetskritiske, elevsentrerte arven etter 1968 i norsk pedagogikk har funnet sammen med nyliberalismen i målet om å skape en skole som gir elevene kompetanser som kreves i et stadig mer konkurranseutsatt kunnskapssamfunn. Noe lignende oppdaget jeg i arbeidet med min egen doktoravhandling, og det første eksempelet henter jeg derfra (Skarpenes, 2007). I avhandlingen studerte jeg pedagogiske og innholdsmessige endringer i fagene matematikk, norsk og samfunnslære i den videregående skolen fra begynnelsen av 1960-tallet til midten av 1990-tallet – altså overgangen fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Under arbeidet med reformeringen av den videregående skolen – en prosess som startet tidlig på 1960-tallet og endte med Reform 74 – inntraff det et generelt opinionsskifte der industrisamfunnets ulike institusjoner og praksiser ble kritisert. Industrikapitalismen, fattigdomskrisen, Vietnamkrigen, EEC og miljøspørsmål ble viktige tema. Behavioristisk pedagogikk og positivistisk vitenskapsfilosofi ble kraftig kritisert.
Skolens pedagogikk og kunnskapsinnhold kunne blant annet lastes for å reprodusere kapitalismens vekstideologi og en tilhørende instrumentell rasjonalitetsform. Det ble skapt en ny usikkerhet angående skolens faglighet og pedagogikk. I denne overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn var kunnskapen til å begynne med forankret i verdier knyttet til langsiktige nyttebetraktninger forent med kollektive likhetsverdier, men at et kompromiss mellom mer individuelle frigjøringsformer, forankret i både romantiske og mer markedsbaserte verdsettinger, gjorde seg gjeldende utover i perioden. Dette verdikompromisset nøt stor legitimitet, og én årsak var sammenfallet mellom en venstreradikal, progressiv utdanningstenkning og den nyliberale markedslogikken: Begge vektla selvrealisering, individuell autentisitet og «elevsentrert læring». Dette har preget utviklingen i skolen fram til våre dagers «Fagfornyelse». Undervisning har blitt erstattet av læring, faglig innhold har blitt erstattet av «ferdigheter» og «kompetanse». Paradokset er at den venstreradikale frigjøringsideologien fra slutten av 1960-tallet passer både til den elevsentrerte pedagogiske skolen og til OECDs nyliberale målstyringsorienterte skole (Helsvig, 2021).[3]
[3] Grensen mellom lærer og elev, faglig kunnskap og elevens hverdagskunnskap har blitt endret. Elevtypen dette kan skape er herlig overdrevet av Lene Kongsvik i «Enkeltindividets protestvise». https://www.youtube.com/watch?v=TCob87aJOzY
Det andre eksempelet henter jeg fra vitenskapssosiologien. Ved Universitetet i Edinburgh ble det på 1960-tallet opprettet et sosiologisk studium av vitenskap. Sentrale figurerer var David Bloor, Barry Barnes, Steven Shapin og Donald MacKenzie (Enebakk, 2008 gir en imponerende oversikt over Edinburghskolen, som den er blitt hetende), og særlig de to førstnevnte ble kjent som forfatterne av Edinburghskolens «sterke program» (strong programme). Jeg skal ikke redegjøre for programmet i sin helhet (se Bloor, 1991) men snarere kort drøfte ett sentralt poeng. Ifølge Edinburghskolen er vitenskapen en sosial aktivitet (som andre aktiviteter), og den kan følgelig studeres sosiologisk.
At vitenskap er avhengig av penger, bygninger, laboratorier, datateknologi, opplæring, bøker, tidsskrifter, kolleger, administrasjon osv., er trivielt. Det er heller ikke kontroversielt å si at forskere er historisk situerte, dvs. at de preges av sine sosiale omgivelser, fagtrender og politiske og moralske overbevisninger. Tradisjonell vitenskapsteori aksepterer også at denne «sosialiteten» preger forskere. Men et av Edinburghskolens brudd med konvensjonell vitenskapsteori var å hevde at sosiale, ikke-rasjonelle forhold også påvirket vitenskapelig praksis og vitenskapelige funn. Steven Shapin sier at de mente det var viktig å skille mellom gyldighet (validity) og troverdighet (credibility). Man kan betrakte vitenskapelige påstander som gyldige, men vurderingen av deres gyldighet gjør ikke rede for deres troverdighet, dvs. for de betingelsene som gjorde at de ble vurdert som gyldig. Skillet mellom gyldighetsvurderinger og troverdighetsbetingelsene er ofte brutt sammen. Men, sier Shapin, sannhet er aldri en tilstrekkelig forklaring på at noe blir vurdert som sant: «Statements judged as true and statements judged as false are alike with respect to the conditions of their credibility» (sit. i Harsbo, 2021: 25). Sannhetspåstander, eller representasjoner av virkeligheten, er alltid sosiale (hva annet kan de være?), og dette er viktige innsikter i historisk sosiologi om vitenskapelig kunnskap og i studier av vitenskapelige kontroverser.
Til tross for til dels store vitenskapsteoretiske forskjeller mellom disse programmene tror jeg det er riktig å si at de alle sammen ville «demokratisere» vitenskapen
Shapin sier at denne relativismen ga en metode for å tenke omkring hvorfor noe er troverdig. Like fullt var dette på ingen måte en epistemologi som hevdet at «alle påstander er like sanne eller falske» og det ga heller intet carte blanche til å tro på hva en vil; dessverre har den slags forsettlige misforståelser av Edinburghskolens relativisme spredd seg og vedvarer fremdeles (Shapin i Harsbo, 2021: 25-26). I empiriske studier viste representanter for Edinburghskolen å kunne identifisere sosiale gruppers og klassers interesser helt inn i kjernen av vitenskapelige teoriers utvikling og tolkning. Klasseinteresser kunne identifiseres i eksempelvis tolkninger av frenologi (Shapin, 1975), eller utviklingen av Pearson’s r (Mackenzie, 1979). I Bath utviklet Harry Collins sitt vitenskapssosiologiske program (1981), og i senere casestudier har han vært opptatt av mikrososiologiske prosesser, særlig knyttet til eksperimenter (se Collin, 2021, s. 89-103). I Paris utviklet Bruno Latour sin aktør-nettverksteori (Latour og Woolgar, [1979] 1986). Til tross for til dels store vitenskapsteoretiske forskjeller mellom disse programmene tror jeg det er riktig å si at de alle sammen ville «demokratisere» vitenskapen (se også Collin, 2021). Edinburghskolen har i flere studier villet vise at vitenskapelig utvikling ofte er drevet av elitenes interesser, Collins har trukket inn begrepet om «lekmannseksperter», og Latour har ofte kritisert vitenskapens autoritet.
Hva slags betydning har denne vitenskapskritikken hatt? Hva er dens virkningshistorie? Åpenbart ble vitenskapssosiologien kraftig kritisert for å undergrave betydningen av vitenskap på 1990-tallet, i det som ble omtalt som «the science wars», men først et par tiår etter «krigen», har Collins (2019) og Latour (intervjuet av journalisten Ava Kofman i New York Times Magazine i 2018) reflektert over om deres sosiologi ha bidratt til å svekke tilliten til vitenskap og ekspertise. Kofman skriver om Latour:
As early as 2004 he publicly expressed the fear that his critical “weapons,” or at least a grotesque caricature of them, were being “smuggled” to the other side, as corporate-funded climate skeptics used arguments about the constructed nature of knowledge to sow doubt around the scientific consensus on climate change (Kofman, 2018).
Er det slik at det som helt tilbake til 1970-tallet startet opp som et venstreprogressivt oppgjør med vitenskapelig elitisme og autoritet har noen relasjoner til dagens høyresideskepsis mot alt fra vaksiner til etablerte fakta om klimaendringer? Selvsagt handler dagens høyrepopulisme om mer enn postmodernismen, sosialkonstruktivismen og «the social studies of science», men det er påfallende sammenhenger mellom tidligere vitenskapelige relativisme og nåtidens høyrepopulistiske problematisering av ekspertkunnskap og aksept av alternative fakta (Fuller 2016; Ruser 2021); om ingenting annet kan det oppstå underlige allianser i det vitenskapsskeptiske fellesskapet. Det kvinnedominerte New Age-miljøet, med sitt positive fokus på selvet, og det mannsdominerte konspirasjonsteoretiske miljøet, med sitt negative og til dels paranoide blikk på global politikk, virker umiddelbart antipodiske, men gruppene deler flere oppfatninger: Både tilhengerne av konspirasjonsteorier og New Age er felles om synet at ingenting skjer ved tilfeldigheter, ingenting er slik det ser ut til å være og at alt er forbundet (Ward & Voas, 2011). Ut av dette vokser det en type «konspiritualitet». En felles kritikk av tradisjonell vitenskap – basert på en «konspiritualitet – kan altså skape f.eks. vaksineskeptikere blant svært ulike grupper, fra den «biopolitikk»-kritiske, Foucault-inspirerte filosofen Giorgio Agamben til det høyreorienterte tyske partiet Alternative für Deutschland (AfD).
Andre hypotese: Skarpere polarisering?
Andre kritikkformer fra 1968-generasjonen har senere blitt ønsket velkommen av helt andre årsaker, fordi kritikkene skapte og skaper tydelige fronter som det er takknemlig å markere retorisk og verdimessig avstand fra. Når det gjelder USA, påpeker Dørum at etno-, feminist-, og LHBT-bevegelsene, samt engasjementet rundt miljøvern, økologisk jordbruk og alternative livsformer, er varige virkninger av 1968-opprøret.
Utover på 1980- og 1990-tallet fikk venstresiden også mer definisjonsmakt over hva slags ytringer som var korrekte og krenkende (som kanskje ikke helt tilfeldig sammenfalt med synkende innflytelse over politisk-økonomisk forhold i det nyliberale samfunnet) . Identitetspolitikken vokste fram, og på høyresiden ble det samtidig en voksende kritikk av feminisme, abort, homofili og innvandring (Dørum, 2021, s. 51-54). I Sverige gir Jimmie Åkesson, lederen av Sveriges nest største parti etter Riksdagsvalget i 2022, 68er-bevegelsen skylda for at forestillingen om «nasjonale verdier» har blitt til noe stygt (Dørum og Tønnesson 2021: 17), og i samme land har en representant for Moderaterna, Hanif Bali, blitt kjent gjennom en stor følgergruppe på Twitter hvor han omtaler barnerike minoritetsfamilier som «folk som trykker ut avkom», barn av IS-krigere kalles «jihadist-avkom» og meningsmotstandere er «batikkhekser» (Riiser Gundersen 2020: 6).
Bali bruker ytringsfriheten for å bli hatet så mye som mulig så langt ut til venstre som mulig, sier Riiser Gundersen, og han omtaler dette som at det ytringsliberale vokabularet gjerne blir kapret av dem som bevisst saboterer den offentlige samtalen. Enkelte går lenger enn Åkesson og Bali og fremsetter mer problematiske utsagn (sett med venstresidens øyne) men også disses rett til å ytre seg må forsvares, og det underliggende paradokset er at man kan ende med å forsvare retten til å hevde synspunkter som i seg selv kanskje undergraver ytringsfrihetsrommet (det liberale dilemmaet). Ytringsfriheten settes stadig på prøve ved koranbrenning, der mange vel føler på ambivalensen når man både synes selve handlingen er avskyelig, men forsvarer likevel retten til å utføre den.
Etter hvert har en ganske massiv amerikansk samfunnsforskning vist hvordan kulturelle verdier deler befolkningen og bidrar til polarisering. Saker som abort, kjønns- og seksuelle rettigheter, religion, miljø, minoritetskulturer og identitetsmangfold, virker polariserende. Det er slett ikke amerikanske tilstander i Norge. Kanskje er medias ønske om polarisering større enn den faktisk er. Tore Rem formulerte noe i diskusjon under Arendalsuka 2023, slik jeg husker det var poenget hans at kanskje medias etterspørsel etter polarisering var større enn tilbudet. Altså kanskje media skaper slike polariseringer? I gamle dager spilte Are Kalvø en VG-journalist i humorprogrammet på radio som het Hallo i uken. På litt en litt sånn slapp og cocky østlandsdialekt ringte han rundt til personer på jakt etter skandaler. Et innslag kunne typisk vært:
– Hei, du, det er fra VG her, har jeg kommet til Birkenlund barneskole?
– Ja.
– Ja, er det ikke sånn at det ikke blir markering av adventstid her i år fordi det er mange ikke-norske på skolen? Og jeg har også hørt at juletrefesten er avlyst.
– Neida, det blir adventsforberedelser som vanlig her, og vi markerer også andre religiøse høytider.
– Men, ok, jeg skriver det da, at juletrefesten er avlyst og julesalmetradisjonen går i oppløsning. Ha det, a.
Poenget er at polariseringen kanskje er mer et medieskapt enn et reelt fenomen. Og forskning i Norge viser at det ikke er sterkere polariseringer (se flere av bidragene i Tidsskrift for samfunnsforskning Vol.64, Utg.3). Men selv om det ikke er amerikanske polariserte tilstander i Norge, er det vel også slik at grensene tydeliggjøres også her? Kolleger som forsker på kjønn og innvandring opplever mest hets (Kilden. Kjønnsforskning.no, 14. september, 2021), og kvinnelige politikere med ikke-hvit hudfarge opplever mest sjikane, og kombinasjonen ikke-hvit, kvinne og politisk aktiv virker aller mest utsatt. Deprimerende ofte hører vi om hets av politisk aktive personer som Hadia Tajik, Lan Marie Berg og Sumaya Jirde Ali. Dagens debatt handler om ytringsfrihet og akademisk frihet, og begge «frihetene» har fått sine viktige kommisjons- og ekspertgruppebehandlinger. Å forstå, forklare og beskrive rasisme, misogyni og hat mot seksuelle minoriteter er en del av samfunnsvitenskapens oppgave.
Men så er det noen ganger at småting store i (det medieskapte) ordskiftet, og av til blir forskjeller terpet på i så stor grad at ønsket om å skape toleranse skaper sin egen negasjon. Høyresidens forsvar av opplevde nasjonale verdier som spel og spill, kjøtt og kristendom, trollfelt og brunost, blir raskt tatt ned, ikke sjeldent med retorisk eleganse fra venstresiden. Ofte er det på sin plass, men noen ganger bør man kanskje la være? Når skal man irettesette, og når skal man la være? Av og til havner vi rundt et lunsjbord, på en tribune med andre foreldre som ser sine barn drive idrett, eller i et middagsselskap med kjente og ukjente, og en person bruker et ord eller en vending som er støtende. Noen ganger gjøres det bevisst provokativt, og lykkes provokasjonen kan provokatøren i neste omgang bli fornærmet for at den provoserte faktisk ble sint eller sur. Slike personer kan fremstå som irriterende retthaverske. I møte med slike personer som bevisst framprovoserer sin egen kronisk potensielle forulempethet (ved å forulempe andre) oppstår av og til et behov for å irettesette. Det kan da føles viktig å problematisere bruken av ord – og punktere det ofte brukte «jeg mener ikke noe vondt med det». Denne forulempede figuren har sin politiske ekvivalent i enkelte av Frps stunt, som da Siv Jensen i 2017 kledde seg ut i drakt fra den amerikanske urbefolkningen. Respektløst, sa representanter for ulike urfolksgrupper. Kulturell appropriasjon, sa kommentatorene. Krenkorama, sa både Frp-ere og andre «vanlige folk» med utydelig partiprofil. Zahid Ali (skomaker Ali) i Jul i Tøyengata (fra 2006) fikk lignende reaksjoner fra Henki Kolstad (skomaker Andersen). Kolstad følte seg krenket.
Det virker av og til som om folk leter etter saker de kan bli moralsk opprørte av, og det kan også irritere og skape polariserte fronter
Men de fleste av oss har vel truffet andre mennesker, som slett ikke er ute etter å provosere og som kanskje heller ikke har sin tilhørighet på høyresiden – en kompis som plumper uti med feil begrepsbruk på puben eller en tante som nynner på en politisk ukorrekt barnesang fra 1950-tallet. Dette er helt feil, kan vi tenke, men vi lar være å påtale ytringen, rett og slett for ikke å sette den andre i et dårlig lys. Det er nok av dem som er redde for å dumme seg ut i møte med det politisk korrekte. De er ydmyke og nervøse, og når de blir irettesatt kommer det fram alt fra antirasistiske verdier til synspunkter om viktigheten av selvbestemt abort. De vil ikke assosieres med mørkemenn fra verken Texas eller Flekkerøya. Kan ikke også de som er begrepsmessig og moralsk oppdaterte framstå som kronisk potensielt forulempbare, dersom de alltid må sette andre i forlegenhet i diskusjoner av eksempelvis funksjonsmangfold, når den andre ikke vet at det er for tiden er illegitimt å bruke ordene «blindeskrift» og «døv»? Det virker av og til som om folk leter etter saker de kan bli moralsk opprørte av (Pedersen 2021), og det kan også irritere og skape polariserte fronter.
Og så et eksempel fra akademia. Helene Aarseth sendte inn en artikkel til et topptidsskrift om oppdragelsesprosjekter i akademikerfamilier og finanselitefamilier, og fikk beskjed om å innarbeide «hvithet» i analysen (Kilden. Kjønnsforkning.no 11. desember 2017). Men finanseliten i Norge er fortsatt overveiende hvit, og det var andre poeng hun ville ha fram. Det ble opplevd som provoserende. «Forskere som jobber innenfor det identitetsteoretiske paradigmet forstår ikke at slike frenetiske forsøk på å unngå ekskluderende kategorier selv bidrar til stadig sterkere fiksering på identitetskiller.» (Kilden. Kjønnsforkning.no 11. desember 2017). Jeg husker vi leste en fortelling på skolen, hvor det i en passasje i teksten stod om en mor som oppfordrer sitt barn til ikke å snu seg og kikke på en person (jeg husker ikke hva slags karaktertrekk denne personen hadde som skulle være iøynefallende), med den konsekvens at barnet umiddelbart snudde seg og da oppdaget at personen var annerledes. Oppfordringen til toleranse åpner øynene for annerledesheten og kan bidra til å skape, ikke eliminere stigma. Men problemet er kanskje, og her er jeg selvkritisk, at bak det som av og til fremstår som identitetsmarkeringer, så ligger jo det en kamp om sosial, kulturell og økonomisk anerkjennelse som til syvende og sist handler om bolig, penger, kapital, politisk innflytelse og juridiske rettigheter; makt. Det er kanskje lett å «glemme» det i all støyen.
Er det også et slektskap mellom ønsket om å avskaffe gamle (disiplinerende? undertrykkende? urettferdige?) institusjoner og kollektiv, og etableringen av nye, mer individuelle grenser? En ting er at nasjonale grenser ikke skal sette skranker for flyten av penger, varer, strøm, mennesker og ideer. Motstand mot dette forener venstreorienterte, markedsskeptiske globaliseringskritikere og høyreorienterte, nasjonalistiske antiglobalister. Skillet mellom fortid og nåtid blir også utfordret når nåtidens verdier og normer krever statuer fjernet, gatenavn endret og bøker revidert. Forferdelige TV-reportasjer og bøker om dyrs levekår skaper gode begrunnelser for å gi dyr nye juridiske rettigheter, det snakkes om artslikestilling, og grensen mellom dyr og mennesker forandres. Det argumenteres godt for at bevaring av naturen ikke bør legitimeres antroprosentrisk, men økosentrisk.
I kampen for likestilling var det avgjørende å skille biologisk kjønn (sex) fra sosialt og kulturelt kjønn (gender). Noen vil mene at kampen for kvinners rettigheter krever kollektive kategorier, mens andre har gode argumenter for at framveksten av nye kjønnskategorier er viktigere for å utvikle rettigheter til flere. Tendensen ser ut til å være at nye kjønns- og seksuelle minoriteter etablerer seg, og det er lett å sympatisere med tendensen (og flere av dem som ble beskrevet over) – samtidig som vi innser at det bidrar til oppløsning av kollektive kjønnskategorier som tidligere var viktige i likestillingskampen. Et annet skille som også brytes ned, er det mellom det offentlige og det private. Både gamle og nye medier er intimisert, der kjente folk står fram med sine angstlidelser eller de åpner endelig opp om hyttebråk og bryllupsplaner. Også litteraturkritikken blir individualisert og intimisert i det 21. århundre, og konsekvensene av denne endringen blir diskutert i den ferske boken til Eirik Vassenden (Vassenden, 2023). Oppløsning av slike grenser ser ut til å være et kulturelt fenomen som av og til er forståelig, viktig og lett å sympatisere med, andre ganger er mest forvirrende og støyende.
Det er også interessant at når disse gamle binære grensene delvis går i oppløsning, så blir det skapt nye. En konservativ republikansk studentgruppe har etablert en «safe space» for sine studenter slik at de kan dele meninger uten å møte motstand fra ansatte og studenter som er uenige, og ulike grupper som sosialarbeidere, lærere, psykologer, leger, kriminalomsorgsarbeidere og sexarbeidere har kommet sammen for å få egne safe spaces (Furedi, 2021, s.156). Det foregår en slags privatisering av grenser. Bård Tufte og Harald Eia (også Ane Dahl Torp medvirket) tematiserte dette (med en form for humorkritikk) for ca. 10 år siden i sine informasjonsfilmer fra «Helsedirektoratet» om støttegruppen for kvinner som sliter med uønsket atferd ved egen omsorg [4] og også i sketsjen «Alt om min onkel», der hovedpersonen er «både Svein: den friske onkelen din, løpeonkelen din, Sørlandsmester-i-stillelengde-onkelen-din, og Truls Ove: den funksjonshemmede onkelen din, lam fra halsen og ned … påkjørt av leddbuss 12 år gammel. Noen forbannede stilker av noen ben».[5] Og enda tydeligere i innslaget Løvtynne handicap. Harald Eia starter: «Debatten om hvem som offisielt skal klassifiseres som handicappede raser videre». Sture Nilsen kommer inn, lederen for Foreningen for evighetsgrimaser.[6] Sketsjene kan kanskje bli opplevd som drøye i 2023,[7] men de kan tolkes som en type sosiologisk kritikk av tidens introverthet og individualisme. Vi får en type hyperindividualisering, Andreas Reckwitz (2019) har foreslått begrepet singularitetenes samfunn (Die Gesellschaft der Singularitäten), et samfunn som fort kan komme til å streve med å skape solidaritet og tillit.
[4] https://www.youtube.com/watch?v=iWiHxWjt1lE
[5] https://www.youtube.com/watch?v=q85zZtnYRK8
[6] https://www.youtube.com/watch?v=1bXjw7qVqqg.
[7] Etter at jeg skrev dette hadde Morgenbladet (18.mars 2023) en rekke artikler (intervjuer, kommentarer, osv) som problematiserte det de kalte 90-talls humoren etter Bar Boca-hendelsen der Sumaya Jirde Ali anmeldte komiker Atle Antonsen for hatefulle ytringer. Lena Lindgrens kommentarartikkel i Morgenbladet 18. mars var tankevekkende. Den ironiske rasismen, f.eks. komikeren som tar på seg rollen som rasist fra folkedypet og ironiserer over denne figuren, denne humoren har mistet sin ironiske snert i et mangekulturelt samfunn, og Lindgrens poeng er at slike vitser fort kan fremstå som rasistiske heller enn ironiske, det er feil publikum som ler, det leende publikum er nå de som poster hets på nettet med stavefeil. Jeg har selv tenkt på (før Morgenbladet hadde en sak om dette) om min generasjons humor er problematisk i dag, når og på hvilke måter, er de sketsjene jeg refererte til også «feil» i 2023? Det er jeg i tvil om, men jeg mener de peker på en type individualiseringstendens som er sosiologisk interessant.
Oppsummering
Diskusjonen i essayet gaper åpenbart over for mye, og intensjonen har primært vært å forsøke å utvikle noen hypoteser. Det er heller ikke sikkert at premisset for diskusjonen stemmer, nemlig at den energien som fantes i kapitalismekritikken på slutten av 1960-tallet, gradvis gled over i det sosiale og kulturelle feltet. Kanskje er det en motsatt bevegelse på gang? For flyter ikke noe av energien nå tilbake til diskusjoner om arv, skatt, fordeling, boligpriser, kapitalakkumulasjon, lønn, fagforeninger, solidaritet, sykelønnsordninger og rettferdige pensjoner? Kanskje kraften i de nye sosiale krisene etter årevis med COVID-pandemi, Ukraina-krig, og stigende mat- og strømpriser er stor nok til å flytte mer av energien over til det økonomiske feltet? Man skulle kanskje tro at en slik bevegelse ville føre til økt oppslutning om rød-grønne partier, men etter valget høsten 2023 er det dessverre lite som tyder på det.
Referanser
Aasmundsen, J.S. (2021). Konfliktrådet hevder kunstner Tormod Carlsen forfalsket dokument. Aftenposten, 17. september.
Bloor, D. (1991). Knowledge and Social Imagery. Chicago og London: The University of Chicago Press.
Boltanski, L. (2002). The Left After May 1968 and the Longing for Total Revolution. Thesis Eleven, 69(1), 1-20. https://doi.org/10.1177/0725513602069001002
Collin, F. (2021), Socialkonstruktivisme. En introduction. København: Samfundslitteratur.
Collins, H.M. (1981). Stages in the Empirical Programme of Relativism. Social Studies of Science, 11(1), 3-10. https://doi.org/10.1177/030631278101100101
Collins, H. M., Evans, R., Durant, D. & Weinel, M. (2019). Experts and the Will of the People: Society, Populism and Science. London: Palgrave Macmillan.
Dørum, K., Tønnesson, Ø.& Vaags, R. H. (Red.) (2021). Arven etter 1968. Oslo: Cappelen Damm.
Dørum, K. (2021). USA og 1968. I K. Dørum, Ø. Tønnesson.& R.H. Vaags (Red.), Arven etter 1968 (25-57). Oslo: Cappelen Damm.
Enebakk, V. (2008). Vitenskapsstudier. Historie, teori, kritikk. Oslo: Unipub.
Fraser, N. (2009). Sosial rettferdighet i identitetspolitikkens tidsalder. Omfordeling, anerkjennelse og deltakelse, Agora, 27(4), 213-235. https://doi.org/10.18261/ISSN1500-1571-2009-04-14
Fraser, N. & Jaeggi, R. (2018). Capitalism: A Conversation in Critical Theory. Cambridge: Polity Press.
Fuller, S. (2016). Embrace the Inner Fox: Post-Truth as the STS Symmetry Principle Universalized. Social Epistemology Review and Reply Collective. https://social- epistemology.com/2016/12/25/embrace-the-inner-fox-post-truth-as-the-sts-symmetry- principle-universalized-steve-fuller/
Furedi, F. (2021). Why Borders Matter. London & New York: Routledge.
Gundersen, B.R. (2020). Det ytringsliberalse vokabularet kapres gjerne av de som bevisst saboterer den offentlige samtalen. Agenda Magasin, 11. februar.
Harsbo, R. (2021). Steven Shapin. Roskilde University.
Helsvig, K. (2021). Det lange 1968 i norsk pedagogikk og skole. I K. Dørum, Ø.
Tønnesson.& R.H. Vaags (Red.), Arven etter 1968 (233-255). Oslo: Cappelen Damm.
Innset, O (2020). Markedsvendingen. Nyliberalismens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget.
Kofman, A. (2018). Bruno Latour, the Post-Truth Philosopher, Mounts a Defense of Science. The New York Times Magazine, 25. oktober. https://www.nytimes.com/2018/10/25/magazine/bruno-latour-post-truth-philosopher-science.html.
Latour, B. & Woolgar, S. 1986 [1979]. Laboratory life: The Construction of Scientific Facts. Princeton: Pinceton University Press.
Lie, E. (2021). Ungdomsopprøret og høyrebølgen. I K. Dørum, Ø. Tønnesson.& R.H. Vaags (Red.), Arven etter 1968 (213-230). Oslo: Cappelen Damm.
Lindgren, L. (2023). Bar Boca-episoden er et humorhistorisk vendepunkt. Morgenbladet. 18.03.23.
MacKenzie, D. (1979). Karl Pearson and the professional middle class. Annals of Science, 36(2), 125-143. https://doi.org/10.1080/00033797900200441
Marsdal, M. E. & Wold, B. (2002). Nyliberalismens glidemiddel. Samtiden, 3, 83-100.
Nielsen, N. (2023). Samfunnfunnskroppen. Klassekampen 21.01.
Pedersen, F. H. (2021). Splinten i øyet. Oslo: Pelikanen forlag.
Piketty, T. (2014). Capital in the twenty-first century. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Reckwitz, A. (2019). Singulariteternes samfund. København: Has Reitzels Forlag.
Ruser, A. (2021). Hijacking the Postemodern Project: Post-Truth and the Need to De- Politicize Epostemological Dispute. Social Epistemology. Publisert online 6. Des. 2021 https://doi.org/10.1080/02691728.2021.2004621
Savage, M. (2021). The Return of Inequality. Social Change and the Weight of the Past. Cambridge, Massachusetts & London, England: Harvard University Press.
Shapin, S. (1975). Phrenological Knowledge and the Social Structure of Early Nineteenth Century Edinburgh. Annals of Science, 32, 219-243.
Skarpenes, O. (2007). Kunnskapens legitimering. Fag og læreplaner i videregående skole. Oslo: Abstrakt forlag.
Skindlo, I. (2021). Kjønns- og innvandringsforskere opplever mest hets. Kilden. Kjønnsforskning.no 14. september.
Skirbekk, G. (1984). Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge [1967]. I G. Skirbekk. Ord. Oslo: Det Norske Samlaget.
Tidsskrift for samfunnsforskning Vol.64, Utg.3
Vassenden, E. (2023). Kritikerens spøkelse. Om kunsten å felle smaksdommer i det 21. århundret. Pelikanen.
Vetlesen, A. J. (2021). Foucault om nyliberalismens idéhistorie. Agora, 38(3-4), 120-155
Wagner, P. (2002). The Project of Emancipation and the Possibility of Politics, or, What’s Wrong with Post-1968 Individualism? Thesis Eleven, 68(1), 31-45. https://doi.org/10.1177/0725513602068001003
Ward, C. &. Voas, D. (2011). The Emergence of Conspirituality. Journal of Contemporary Religion, 26(1), 103-121. https://doi.org/10.1080/13537903.2011.539846
Wernø, I. L. (2022). Jeg angrer på at jeg brukte begrepet kansellering. Det var uklokt. Morgenbladet, 2. sept.
Aakvaag, G. C. (2007). Frihet på norsk: Den endimensjonale friheten. I T. H. Eriksen & A. Vetlesen (red.), Frihet (79–110). Oslo: Universitetsforlaget.
Aarseth, H. (2017). Den rette lære i akademia. Kilden. Kjønnsforkning.no, 11. desember.
