Fra Universitet til skole

Forleden fikk jeg følge med en hyggelig student i heisen. Institutt for kriminologi og rettssosiologi holder til i syvende etasje i Domus Nova på St. Olavs plass, det ble tid til å veksle noen ord.

Hun var ferdig på skolen for i dag, sa hun. Siste time var over. Jeg nevnte, forsiktig håper jeg, at hun vel kom fra universitetet, fra en forelesning,  og forsøkte også å si noe om Universitetet som noe litt annet enn en skole.

På hjemveien fylte angeren meg. Kanskje hun hadde rett. Jeg var vel en røst fra urtiden, fra den tiden Universitetet ennå ikke var blitt skole.

Hun hadde rett. Et blikk i studieplanen er tilstrekkelig. Bachelor er kommet, tydeligvis for å bli. Ganske skremmende navn på den graden. Bachelor betyr ungkar. I min Oxford dictionary står at det er en mann som ikke er og aldri har vært gift. Og videre: «A confirmed bachelor is one who has decided never to marry.» En kvinne i samme situasjon kalles spinster. Jeg fant ikke noe om slike i studieplanen.

Men det blir verre: Tre år tar det å bli bachelor. Tre år med prøvelser. I kriminologi er det 14 eksamener før man er ferdigprøvet. På sosiologi er det 17. Deretter tar man fatt på å bli mester, det som på godt norsk kalles master. Tre år er den normerte tid, og med syv eksamener. Slik er det både i kriminologi og sosiologi.

Og hvordan var det, i samfunnsfagenes barndom? For å forklare, vil jeg gå helt tilbake til egen barndom:

Jeg var så heldig at jeg ikke måtte gå i barnehage. Vi bodde på Bryn, til leie i et hus med hage. Der tuslet jeg rundt, alene for det meste. Bra for barn å være ute, sa barnelegen. Jeg ville helst vært inne hos mor. Hun hadde vært i lønnet arbeid siden hun var 13, men hjemmeværende etter min ankomst. Utenfor hage-gjerdet streifet farlige gutter omkring, slike jeg i dag trolig ville blitt opplært til å omgås i barnehagen. Isteden lekte jeg med kongler på kjellerlemmen. Der var det trygt. Det var gjerde rundt hagen.

Men så ble det skole, nå på Nordberg. Kanskje var det kjellerlemmen jeg lengtet etter. Eller mor. Uansett; jeg var aldri helt tilstede. Satt for det meste og dagdrømte, vet ikke riktig om hva. Men jeg lærte svært lite, og levde i en stadig angst for å bli eksaminert. Fadervår leste vi i kor hver morgen. Jeg beveget leppene, og ble heldigvis aldri spurt om å si det fram alene. Jeg lærte ikke mye, men i det kan jo også ligge en beskyttelse mot å bli fullstappet med forståelser man ikke har bedt om. Jeg kan ikke lære utenat, men er ganske god til både å lage og å gjenfortelle historier. Det kom godt med i gymnaset hvor to venner og jeg laget antikristelig skoleavis. Aer Liber, eller Frisk luft, het den, og var trykket på spritstensil og duftet herlig. Salget gikk strykende, fem øre pr. nummer. Religionslæreren vår truet med å slutte hvis dette fikk fortsette. Det fortsatte,  men han sluttet ikke. Redaktørvennene mine ville studere, og jeg vandret med. Karakterene på gymnaset ble elendige, men det gjorde ikke noe. På den tid slapp visst alle med artium inn på Universitetet. I dag ville jeg aldri sluppet inn, – om jeg da ikke på et tidlig tidspunkt hadde forstått at jeg hadde måttet bli en annen.

Dette var i 1946, for 66 år siden. Sosiologi fantes ikke som fag på universitetet annet enn som en liten del av juriststudiet. Søsteren til en av mine min ukristelige medredaktører ville bli jurist. Hjemme hos ham fant jeg en stensilert lærebok i sosiologi. MacIver: «A textbook of sociology», forelest over av prisdirektør Wilhelm Thagaard, pappaen til Tove. Jeg fikk låne den ett døgn. Det var som om verden åpnet seg. Noe finere enn å lese om samfunnet, studere samfunnet, streve med å forstå, noe finere kunne ikke finnes. Sosiologi handlet jo om alt det viktigste.

Så jeg fant meg noen flere bøker om sosiologi, og med foreldrehjemmet som base leste jeg bøker om dagen, og korrektur til livets opphold om kvelder og netter. Etter hvert ble det også litt skriving i avisen, det var i VG, den gang en avis av samme type som Information i Danmark, motstandsbevegelsens avis under krigen. En dag ringte det på døren hjemme, en fremmed sto utenfor, det var Odd Ramsøy, han bodde rett ved, hadde hørt om meg, han syntes også det var fint med sosiologi og til overmål kjente han en tredje person med samme interesse. Det var Olav Skårdal, opprinnelig gjetergutt fra Telemark, deretter svennebrev som fotograf, men senere henfallen til sosiologi.

Nå var vi tre, og mente vi burde skape et sted å være med sosiologistudiet vårt. Det står uklart for meg hvordan det begynte, men det ble til at universitetet på en eller annen måte skaffet oss et rom på Halling skole, en bygning der det på forhånd fantes en del akademisk virksomhet. Vi malte og pusset opp selv, men universitetet betalt malingen.

Tiden var med oss. Det fantes ingen lærer i faget  på den tiden, heller intet institutt. Men entusiaster fantes. Snart dukket Reidar Haavie opp,  han fikk lønn av Erik Rinde for å skrive i avisene om sosiologiens velsignelser. Selv skrev jeg også om det i VG. 1950 ble stiftelsesåret for både Institutt for samfunnsforskning og Institutt for sosiologi. Dosent og senere professor i faget var allerede på plass fra 1948/49.

Vi i denne første studentgruppen var ikke bare glade for den raske utvikling. Jeg har skrevet litt om det i Sosiologisk Tidsskrift 2005, s. 83-74, og gjentar det ikke nå. Bare dette: Institutt for sosiologi delte mot slutten av min studietid hus i Løkkeveien med det som litt senere ble til Institutt for kriminologi og strafferett. Sverre Holm satt i det ene store kontor, Johs Andenæs i det annet. I et forværelse mellom dem satt fru Saxlund og styrte dem begge. De to professorer hadde begge vært lys på samme skole, og beundret hverandre gjensidig. Jeg klarte å skjule hvor dum jeg hadde vært på skolen, og fikk det bra med Andenæs.

Jurister representerer ofte den motsatte ytterlighet i forhold til sosiologene. Juristene er provinsielle, de snakker i hovedsak om Norge, og gjorde det enda mer før. Og de tar utgangspunkt i hendelser, beskriver dem grundig, for deretter å finne en kategori – en plass i lovverket – hvor hendelsene passer inn. Hos Holm og sosiologene ble det hurtig annerledes. Det kom også en strøm av utenlandske gjester til sosiologien, med ord og kategorier jeg ikke hadde noe å forbinde med.  Erfaringene de snakket ut ifra ble for fremmed. I Norge var Finnmark brent ned, far til finansministeren hugget på den tid tømmer for å avhjelpe valutamangelen, og politi og rettsvesen arbeidet på høytrykk for å dømme 60-70 000 nordmenn for det som ble kalt «landssvik». På den tid skulle vi streve med mønstervariablene til Talcott Parsons.

Det er viktig hvordan man introduseres til et fag. Man har allerede levd et langt liv, kanskje opplevd det meste, personlig, eller ved beretning fra andre. Sosiologi har med samvær å gjøre. Livshendelsene har stormet på fra første dag; nærhet, kanskje avvisning, – og så stadig nye hendelser å utforske, foreldre, kjærester, gleder, katastrofer. Vi har  syndet og blitt syndet imot, vi har fungert som forsvarere og anklager, som dommere, trøstere og straffere. Oppvekst i familier er svært ofte dramatiske hendelser. Bøker kan skrives om slikt, og blir stadig skrevet.

Man har erfart det meste. Etterhvert settes ord på hendelsene. Det gjør vi alle. Men hva så om ordet – og klasser av ord – kommer før hendelsene. Om de ligger der ferdige, som et filter, noe  likt med det risp i øyet Per Gynt ble tilbudt å bruke i Dovregubbens hall for å kunne se som et troll? Noe av strevet, som sosiolog, ligger kanskje i å redusere filtrenes betydning, hjelpe oss selv og andre til å gjenvinne litt av evnen til å se på nytt. Vi trenger ordnende prinsipper. Noen nøkkelord kan være fin redskap å ha med på ferden. Men de må ikke komme for tidlig. Ord er farlig redskap, særlig de store ordene. De behersker opplevelsen av hendelsene. Ord kan åpne, men også sperre. De kan lukke for andre forståelser av fenomenene enn den for øyeblikket gjeldende.

Jeg husker den første artikkelen jeg leverte til Johs Andenæs rett etter jeg var blitt universitetsstipendiat. Den het ”Noen samfunnsvitenskapelige synspunkter på normbrudd”. Den var meget lærd. Johs Andenæs var en ærlig mann og sa at han intet forstod. Etter den tid gikk jeg over til å skrive med vanlige ord om hendelser jeg visste noe om fra mitt eget liv. Nokså nylig gav jeg ut en liten bok jeg er nokså glad i. Den heter «Små ord for store spørsmål» (Christie 2009). Der synes jeg at jeg fikk sagt noe viktig. Men det finnes en enda viktigere bok. Den sier jeg noe om i en artikkel som offentliggjøres i neste nummer av «Materialisten». Jeg ble bedt om å skrive om fem bøker  som har betydd mye for meg. Og jeg svarer slik om den første av de fem:

«Den viktigste boken er med bestandig, alle steder, natt og dag. 

Mange fra en barnehage skal på bytur og venter på bussen. flokker seg rundt voksenpersonene, noen rundt stjernen i barneflokken, enkelte helt for seg selv. Bussen kommer. Det ser ut som om de velter seg på, de små. Det gjør de ikke. Det er noen regler.  Noen tett ved en av voksenpersonene. Han er svart. Vil svart bli valgt av svart? Eller trumfer kjønn? Spennende,  som en bok.  Nesten utålelig å gå av bussen. De skulle lenger. Nå får jeg aldri vite hvordan det kapitlet endte.

For å skrive om bøker slo jeg på forskeres vis opp på ordet «bok» i noen etymologiske ordbøker, altså slike bøker som forteller hvor ordene kommer fra, ur-betydningen kunne man si. Men det var ikke hjelpsomt. Hos Rosbach (2009) fantes ikke ordet «bok» som annet enn «Bokkøl», hos Falk og Torp (1994) ble jeg fortalt at «Boken» var et ord som egentlig brukes om matvarer som har lidd av varmen, noe sammenskrumpet kjøtt eller fisk.  Deretter foreslo også de «bokkøl». Oxford Dictionary (1971) hadde selvfølgelig en helside om saken og her dukket den skrevne tekst opp som forslag. Men kanskje var det finere med Rosbach og  Falk og Torp. Hvorfor skal en bok være skreven tekst? Livets bok er viktigere. Jeg passerte regjeringsbygget en fredag formiddag, det var før bombens tid. Ut kom påpyntede folk, de skulle vel til Konge i statsråd. Og  så startet balletten; hvem skulle inn i hvilke av de svarte biler, – og med hvem? Det var samme styr og samme styringer som med barn  på bussen. Her ville jeg tilbake mange fredager, tenkte jeg der og da. Slik ble det ikke.

Det er nok de uskrevne bøkene jeg liker aller  best å lese. Og så bøker som er fortellinger,  fram og tilbake over kjøkkenbordet. Eller noe uskrevet der inne i kroppen et sted, noe som trenger på for å bli forstått –  om man bare fant ordene og fikk satt dem sammen i en form verdt å sies eller leses. For meg gir det større glede å skrive enn å lese. Skriving, det er oppdagelsesreise, forskerferd i ukjent land. Nye ting, usette observasjoner, forbausende sammenhenger, kanskje dukker det opp. Hånden vet mer enn hodet.

Lesing kan også være fint, spesielt om man leter etter noe man vil finne. Men lesing kan også minne om skolens tvang. Noen skal dytte i meg noe jeg ikke har bedt om å få. Det kan være skadelig å lese.»

Det er vel dette, det ukjente inne i oss, som både er kraftkilden, og det vi forsøker å få fram. Finne noen sammenhenger, se helheter, forstå. Og det er vel her vi så fortvilende feiler i våre Bolognastyrte studieplaner.  Bologna vil gjøre akademikeres mobilitet mulig. Derfor deles fagene opp i bitte små moduler, slike som kan passes inn hvorfra man enn kommer eller går.

Men moduler er forståelsen fremmed.  Mye av forståelsen kommer gjennom streiftog i landskapet. Kanskje man plutselig får øye på likheten mellom steinaldermannens fester og skapsprengernes? Hvilken fest for kunnskapen!

Og så, det frykteligste i dagens system; eksaminasjonen. 21 eksamener for å dokumentere mesterskap kriminologi, 24 for å dokumentere mesterskap i sosiologi. Intet under at lærerne blir mange og administrasjonen stor i det kontrollsystem som her er bygget opp.  Det er mulig man leser for å forstå. Men man leser også for å bestå.  Slik lesing, og dette er sikker viten, blir kortidslesing. Pugging for et mål, og så kan det glemmes. Dette er skolens inntog på Universitetet.

På ny må jeg få gå til livshistorien. Jeg strevde så godt jeg kunne med å  forstå sosiologien og dens omliggende herligheter hvoriblant den ene var kalt kriminologi og den annen psykologi.  Jeg skrev en avhandling, den var om fangevoktere i konsentrasjonsleire. Heldigvis hadde jeg ingen veiledere, hadde jeg det hatt ville jeg fortsatt vært student.  Og da jeg syntes jeg hadde forstått nok, gikk jeg til tre lærere og sa at jeg gjerne ville sertifiseres som magister i sosiologi.  Det var Sverre Holm, Johs Andenæs og Harald Schjelderup. De godkjente avhandlingen Så fulgte to dager med hver sin skriftlige oppgave.  Dagene var begge på 12 timer, rikelig tid til å få tenke seg om mens man svarte. Deretter fikk jeg  tekst til en forelesning jeg måtte holde tre uker senere. Så ble jeg magister. Det har det vært fint å være.  Det er en av uforstand frembragt ulykke at magistergraden er avskaffet. Den var et pustehull og en eksaminasjonsform et universitet verdig. Cecilie Høigaard var en særlig aktiv forkjemper for gradens bevarelse.

Universitet som skole

Hun hadde rett, studenten i heisen.  Hun kom fra  timen på skolen. Hun var elev, ikke student. Skolen har spist seg inn på Universitetet. Men hva gjør vel det? For å få et svar, la oss sammenligne de to organisasjoner.

For det første; de har forskjellig målsetning. Universitetene er basert på to pilarer. Etablert kunnskap skal formidles til nye studenter. Kulturarven skal ivaretas og overføres. Men så, som den annen pilar, universitetene er også steder hvor det skal skapes tvil om de etablerte sannheter, og hvor ny  kunnskap skal skapes.

Den første oppgaven, formidlingen av kulturarven, det  er en fortsettelse av  skolens virksomhet. Det er en lærer-elev relasjon, et forhold mellom den ene som vet og den andre som ikke vet. Både undervisningstimen og eksaminasjonen symboliserer eksistensen av noe sikkert og stabilt, noe som kalles kunnskap. Læreren har denne kunnskapen, vet hva som er de rette svar, ja til og med den form svarene skal støpes i. Sikre svar finnes, hos ham eller henne, eller i bøker. Elevene er tomme kar hvori kunnskapen skal fylles. Og er de i tvil, kan læreren spørres.

Den annen universitetsoppgave  er av annen art. Den er basert på  den antagelse at vi slett ikke vet alt, og aldri vil få alt å vite. Universitetene skal formidle kunnskapene, men samtidig formidle at det kanskje er galt det aller meste og at helt  andre svar kanskje eksisterer der ute et sted. Og nettopp her oppstår farene når skolens organisasjon og tenkemåte invaderer universitetene. For å få kunne ha en kvalifisert tvil, må det skapes oversikt over feltet. Man må ha ro til å fundere. Modulene stykker opp, de hindrer oversikt, dreper tvilens vekstvilkår. I tillegg kommer de hyppige eksamener. Et kort kurs, og så skal det reproduseres. Det er ingen velegnet form i en institusjon hvor tvil skal fremmes.

Den gode lærer skal skape uro og tvil, hvis tvilsgrunner finnes, om stoffet hun eller han formidler.  Det kan i særlig grad være tvil om de anvendte kategoriers berettigelse. Kriminalitet er en hovedkategori i kriminologien. Jeg mener kategorien er ubrukelig, og markerer det ved å si at kriminalitet ikke finnes, – vi må gå inn på de enkelte lovbrudd. Det skaper i det minste uro, men også fortvilelse hos mang en eksamenskandidat.  Markedsverdien av en kandidat med eksamen fra et sted med så mange merkverdigheter på pensum vil trolig også synke.

* * *

Men studentene har lært noe. De kan sitt stoff. De har dokumentert dette gjennom krattskogen av eksamener. De kan reprodusere. Men kan de produsere? Kan de finne ut noe på egen hånd, noe nytt, slik man er antatt å skulle gjøre på et Universitet?

Jeg har de siste dager lest mye om fagene våre, studieplaner og bestemmelser. Det er, og jeg sier det uten ironi, et imponerende system som er bygget opp.  Men jeg sier også, med betydelig lettelse, jeg er glad jeg unnslapp.

Det  er spesielt fire forhold ved dagens ordning jeg er lykkelig over å ha unnsluppet:

1. Kravet om studieprogresjon

2. Kravet om godkjennelse av tema og plan  for avhandling

3. Kravet om å skulle ha veiledere

4. Presset i retning av å skulle delta i samarbeidende grupper.

Min ufine antydning er at vi ved disse elementene har skapt et undervisningssystem til produksjon av ufrie mennesker.

Studieprogresjon?  Men alle de fomlete menneskene da? Slike som rusler rundt og lurer på noe. Askeladden. Kanskje finner han noe.  Under enhver omstendighet er det fint å ha noen slike omkring. Ofte har de jo nettopp tid – og tanker.  De fyller opp. Det er jo bra. Men de får det vondt, blir aldri ferdig! Ja vel, men slik er det vel med så mange av oss, på forskjellige livsområder. Og, for å sitere Erling Sandmo fra et foredrag ganske nylig; Hvor blir det av frirommene i samfunn som våre? Barn polstres mot de truende farer, Universitetene renses fra det upassende.

Godkjenning av tema og plan for avhandling? Men det er da helt umulig, før oppgaven langt på vei er utført. Skulle man finne ut noe som omkalfatret alle planer, blir visst det nærmest som feil å regne. Og man kan ikke holde på med slike endringer, flere ganger. Selv er jeg vokst opp i en tradisjon hvor forsking er vandring i ukjent land. At planer stadig må endres,  er en naturlig del av forskningsprosessen.

Veiledere? Det er noe av det forferdeligste. Ha slike, hengende over seg, i det som burde få bli en skapende prosess. Alle masterstudenter i sosiologi har en plikt til ¨inngå en veiledningsavtale med en hovedveileder.» Det samme på høyeste utdanningstrinn:  «Alle ph.d.–kandidater skal ha minst  en veileder, men anbefales å ha to», står det i reglementet for Det samfunnsvitenskapelige fakultet. De skal lese gjennom planen, gi råd, godkjenne den, og kontrollere fremdrift.

Deltakelse i samarbeidende grupper? Dette er et krav på et lavere nivå – foran masteroppgaven – men tenkemåten er vel den samme ved Ph.d.  Man skal samarbeide ved utformingen av sine planer, drøfte med andre, tenke i kor. Dette skal foregå i noe som kalles «Prosjektseminarer». Mitt råd til studenter, ja til alle, er at man ikke først skal gå til andre med sine famlende ideer. Man skal gå til seg selv.

I boken min om små ord (Christie 2009), har jeg tatt med 20 råd om skriving. Råd nummer 2.  og 3. er av spesiell relevans her. De lyder: ( S.95-96):

2. Ikke skynd deg til biblioteket

Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart, tenkt. … om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje bare du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidde i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler

3. Ikke snakk temaet i stykker

Snakke må man, men ikke før man er kommet så langt man makter på egen hånd, og slett ikke før tankene har festnet seg så godt at de ikke blåses bort av den første motvind. Av samme grunn bør man ikke la sine tanker leses i stykker. Det er sarte prosessert vi arbeider med. Å finne noe nytt krever beskyttelse av det nye. Den som mener å ha funnet noe, må få tid til å festne funnet.

Jeg må visst også få føye til at råd nummer 4. er ett om å la veilederen gå bakerst, og nummer 5. er at Kaos bør få råde – en stund.

Jeg nærmer meg slutten.  Men først må jeg få med et yndlingssitat. Det er fra Janet Frames selvbiografi (1991). Janet Frame hadde ikke så mye hud mellom seg og verden. og var en stund plassert i et galehus. Her hadde de planer om å få henne lobotomert, men dagen før det skulle skje, mottok hun en litterær pris, og da ville de ikke lobotomere henne likevel. Hun slapp ut, bodde i en periode i et hus nær en mann hun også av og til spiste frokost med. Og hun forteller, jeg tar det på engelsk:

If Mr Sargeson had breakfast with me, sitting on his side of the counter, I was inclined to chatter. Within the first week of my stay he drew attention to this. «You babble at breakfast,» he said.

I took note of what he said and in future I refrained from «babbling», but it was not until I had been writing regularly each day that I understood the importance to each of us forming, holding, maintaining our inner world, and how it was renewed each day on waking, how it even remained during sleep, like an animal outside the door waiting to come in; and how its form and power were protected most by surrounding silence. My hurt at being called a «babbler» faded as I learned more of the life of a writer. (Frame 1991, p.247).

Jeg kommenterer det litt mer i en artikkel om Four bloks against insight: Notes on the oversocialization of criminologists (Christie 1997)

For  å ende med egen livshistorie: Etter fullførte studier ble jeg assistent her og der, og senere noe mer fast og trygt. Men er nå vendt tilbake til stipendiatenes rekker, denne gang på Statens Pensjonskasses regning. En bra tilværelse. I høy alder er det ikke fullt så farlig å være stipendiat. Det er mye angst ved å være ung.

Denne teksten er basert på et foredrag av Nils Christie ved Universitetet i Oslo i 2012, og er gjengitt med tillatelse. Christie har senere skrevet et mer komprimert innlegg om temaet i Aftenposten, som også er gjengitt med tillatelse.

Noen referanser

Christie, Nis (1997) Four blocks against insight. Theoretical Criminology. Sage, London

Christie, Nils  (2010) Fra sosiologiens barndom. Sosiologisk Årbok, s. 44-55. Oslo’

Falk, Hjalmar og Alf Torp (1994) Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Bjørn Ringstrøms antikvariat. Oslo.

Frame, Janet (1991) An Autobiography. New York, George Btraziller.

Oxford Dictionary (1971) A compact edition. Oxford University Press.

Rosbach, Johan H. (2009)  Etymologi for alle. Levende ord. Pax. Oslo