Vi sosiologer, også om vi er interessert i maktspørsmål, studerer gjerne sosiale fenomener med en samfunnssentrert linse. Sosiologien er jo læren om samfunnet, ikke læren om staten, eller da statsvitenskap. Dette ser vi selv i spørsmål om makt og herredømme. Et godt eksempel på denne litteraturen er den foucauldianske litteraturen, som er iboende samfunnssentrert. Ofte snakker man derfor om et fokus på makt utenfor staten (Miller & Rose 2008). Selv om Foucaults senere arbeid orienteres rundt staten, er staten forstått utelukkende som en sosial konstruksjon i denne litteraturen (Gjerde 2024a). Dette er typisk for det statsviteren Eric Nordlinger (1981) kaller samfunnssentrerte statsteorier, som eliteteori, pluralisme og marxisme.
Selv om sosiologer åpenbart ikke bør bli statsvitere – og selv om det finnes en rekke spørsmål som ikke inkluderer staten – kan det i kjølvannet av pandemien være nyttig å reflektere over hvorvidt vi har undervurdert statens relevans som en strategisk aktør i sosiologiske spørsmål relatert til ulike sosiale institusjoner og prosesser.
Staten, Weber og Foucault
Foucaults dreining mot governmentality i forelesningsseriene fra 1977 og utover er som Jessop (2011: 68) skriver sentralt. Dette fordi Foucault her tar staten til orientering, mens han tidligere langt på vei ignorerte den for å fokusere på «mikromakt». Dette åpner for å koble sammen staten med hvordan makt fungerer på mikronivå.
Fra et sosiologisk perspektiv er Foucaults statslære relativ representativ, all den tid staten defineres på strukturelt og samfunnssentrert vis. Staten forstås som et resultat av institusjonaliseringen av sosiale praksiser og maktforhold (Lemke 2007; Foucault 2008, 2009). Staten defineres som et instrument samt en effekt av makt, som mangler evnen til å handle – staten er ingen aktør (Lemke 2007; Jessop 2011). Staten og dens form defineres av samfunnsforhold, og staten forstås som passiv snarere enn aktiv. Dette er kjernen i samfunnssentrerte teorier – som definerer staten som konstruert fra utsiden, og dermed benekter politikkens relative autonomi, deriblant statens autonomi fra samfunnet (Nordlinger 1981).
Selv om sosiologer åpenbart ikke bør bli statsvitere (...) kan det i kjølvannet av pandemien være nyttig å reflektere over hvorvidt vi har undervurdert statens relevans som en strategisk aktør i sosiologiske spørsmål relatert til ulike sosiale institusjoner og prosesser.
Gjennom å definere staten som en passiv struktur tilsløres statens aktive rolle i sosiale og politiske spørsmål. Fra Webers (1978) og weberianeres perspektiv (eks Mann 1986; Evans 1996) defineres derimot staten som en politisk organisasjon, og slik en sosial aktør. Staten består av ulike institusjoner, som inkluderer organer som fatter beslutninger. Videre utgår staten fra territoriet staten identifiseres med, noe som gir staten en territorial basis. Dessuten krever staten lydighet innenfor dette territorium, og man kan ikke benekte medlemskapet i staten så lenge vi befinner oss på territoriet. Moderne stater krever også voldsmonopol, altså at staten er den eneste som har retten til å anvende vold.
Det weberianske perspektivet lar oss studere staten som en strategisk aktør, på lik linje med individer og private organisasjoner, med unntaket at staten er mektigere og mer altomfattende. Samtidig benekter ikke dette perspektivet strukturelle tilnærminger – man kan kombinere det weberianske perspektivet med samfunnssentrerte forklaringer på staten, som den foucauldianske (Gjerde 2024a, 2024b, 2024c). For å illustrere nytten av en statssentrert forståelse av staten, også fra et sosiologisk perspektiv, vil koronapolitikken brukes som empirisk eksempel.
Å stenge ned et samfunn
Under koronapandemien opplevde store deler av menneskeheten noe som minner om en global nedstengning. Nedstengninger ble innført med statlig bruk av legitime voldsmidler, primært politiet, i land fra Kina og India til Norge, Nigeria og Italia, dog med ulike grader av tvang (Cheibub m.fl. 2020). Dette førte til det Green (2021) kalte en global konsensus rundt nødvendigheten av statlig tvang. Skoler, restauranter og kontorer ble stengt på statens ordre. Eldre opplevde å bli isolert på sykehjem. I mer autoritære kontekster ble portforbud kombinert med andre inngrep, som for eksempel forbud mot begravelser. I Norge var nedstengningen mildere. Staten nektet folk å dra på hytta, begrenset hvor mange gjester man kunne ha og stengte ned en rekke sfærer, men var forholdsvis mild, sammenlignet med den «globale konsensus» (Gjerde 2021; Sandset & Villadsen 2023).
Nedstengningen illustrerer statens autonomi fra samfunnet – stater kan velge å stenge ned eller ei. Ved en nedstenging endrer staten hele samfunnets struktur, om så midlertidig. Staten har slik kapasitet til å anvende makt over samfunnet (cf Mann 1986). Videre viser dette statens rett til å definere en situasjon som ekstraordinær, og slik rettferdiggjøre ekstraordinære tiltak, også i vårt liberale demokrati (cf Schmitt 1996).
Statens konstruksjon av virkeligheten
Statens beslutningsmonopol, muliggjort praktisk av statens voldsmidler, styrkes av at vi stoler på staten. Statens herredømme forstås som legitimt (Weber 1978; Mann 2008). For å forstå statens maktmuligheter må vi se forbi viruset, all den tid virusets egenskaper primært er et diskursivt og kulturelt spørsmål (Rosenberg 1989). For eksempel brukte den norske stat ulike retoriske teknikker, som ofte handlet om referanser til ideer om ansvar, som kom til uttrykk gjennom bruk av metaforer som dugnad, krig, og ekspertise (Gjerde 2022). Bruk av slike retoriske strategier åpner for at vi, som borgere, adlyder staten og internaliserer statens forståelse av situasjonen. Staten har ikke bare klart å legitimere sine inngrep. Staten har også mobilisert oss, som privatpersoner, som verktøy. Foucauldianere snakker gjerne om førstnevnte som styring gjennom frihet, som da er liberalismens primære styringsform (Foucault 2008; Miller & Rose 2008).
Bruk av slike retoriske strategier åpner for at vi, som borgere, adlyder staten og internaliserer statens forståelse av situasjonen. Staten har ikke bare klart å legitimere sine inngrep. Staten har også mobilisert oss, som privatpersoner, som verktøy.
Staten kan slik, først, gjennom sin symbolske eller ideologiske makt, motivere oss til å styre oss selv uten formell kontroll. Selvstyringen forekommer der vi, som borgere, internaliserer statens moralske påbud og forbud, og handler i tråd med disse. Under pandemien kunne dette for eksempel handle om å bruke masker, holde avstand, eller ikke besøke venner og familie. Staten påvirket oss normativt, gjennom å peke på dugnaden – vi måtte lide for fellesskapet. Affektivt forsøkte staten delvis å skremme oss, gjennom krisediskurser og krigsdiskurser hvor pandemien beskrives som en krise a la annen verdenskrig. Blir vi ikke skremt av retorikken, skal våre interesser ofres «for bestemor». For å legitimere disse retoriske strategiene vektlegges ekspertisen – som da underbygde anbefalingene (Gjerde 2022).
Propagandateknikkenes effektivitet viser den symbolske makten til staten. Videre har jeg observert dette mer konkret i sammenligningen av håndteringen av pandemien i Norge og Sverige (Gjerde 2024c). Den svenske staten ligner kulturelt, institusjonelt og politisk på den norske, men den svenske valgte en radikalt annerledes tilnærming, med mindre statlig tvang. Begge tilnærmingene er legitime, altså akseptert av befolkningene. Den norske befolkning aksepterte nedstengning, mens den svenske befolkning aksepterte fraværet av nedstengning. Begge statene anvendte språket strategisk for å legitimere sine tilnærminger, som vi, borgerne, gjerne aksepterte (se Hedenigg 2021; Nielsen & Lindvall 2021; Almlund m.fl. 2023). Staten har slik ikke bare evnen til å anvende makt over samfunnet, med tvang. Statens symbolske makt påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten. Fra et diskursivt perspektiv kan vi si at staten produserer en sosial virkelighet som vi er tilbøyelige til å akseptere. Statens symbolske makt manifesteres slik ikke bare i at vi aksepterer statens virkelighet – vi er også tilbøyelige til å handle i tråd med denne virkeligheten – noe som gjør at staten på indirekte og subtilt vis styrer oss.
Staten utenfor staten
Foucauldianere er opptatt av det de kaller «makt utenfor staten» (Miller & Rose 2008). Men som Peter Evans (1996) viser i sin bok Embedded autonomy; de mektigste statene er innebygd i sivilsamfunnet og kan slik anvende sivilsamfunnet for politiske formål. Evans (1996) fokuserer på hvordan de østasiatiske statene Japan, Sør-Korea og Taiwan brukte sin innebygdhet i sivilsamfunnet til de mest imponerende økonomiske prosjektene i etterkrigstida.
Men innebygdhet kan også brukes til andre politiske formål – langt utenfor spørsmålet om politisk økonomi. Under pandemien så vi at staten mobiliserte alt fra skoler og sykehus til kontorer og kafeer for smittevernsformål. For å kunne holdes åpne måtte alle institusjoner og arbeidsplasser, private som offentlige, følge en rekke krav, som avstandskrav eller begrensninger på hvor mange som kunne entre et rom på et tidspunkt. Slik påførte staten smittevernsansvar på ikke-statlige aktører, som dermed fungerte som statlige agenter innenfor disse spesifikke kontekstene. Formelt ikke-statlige aktører ble mobilisert som statlige instrumenter.
Et godt eksempel på dette er også da det beryktede karantenehotellet. Staten mobiliserte hotellet – da en privat bedrift – for smittevernsformål. Under pandemien ble «gjestene», som gjerne oppfattet seg som «innsatte» (Gjerde 2023), plassert i et privat fasilitet hvor ikke-statlige aktører i praksis fungerte som statsagenter. Staten anvendte slik makt utenfor sitt formelle rammeverk, gjennom uformelle statsagenter, som transformerte hotellet til et politisk instrument (Gjerde 2024b).
Vår statssentrerte virkelighet
Denne korte redegjørelsen for ulike typer pandemipolitikk inviterer til å stille et spørsmål: Hvordan kunne staten stenge ned samfunnet og få igjennom sin vilje? Tidligere var slike tiltak – som jo har blitt utviklet siden svartedaudens tidsalder – vært kontroversielle. Da den kinesiske staten stengte ned under vinteren 2020, reflekterte man i vestlige land over at slik kunne man ikke holde på her (Green 2021). Så feil kunne man ta.
Først og fremst vitner dette om statens autonomi. For å utforske statens rolle i samfunnet trengs da den weberianske forståelsen av staten som en relativt autonom politisk organisasjon med evne til å handle strategisk basert på egne interesser. Statlig autonomi har de siste århundrene økt drastisk på et globalt plan, med noen få unntak, gjennom sentraliseringsprosessene som begynte med absolutismens tidsalder og fortsatte gjennom etableringen av moderne byråkratier og et forsterket statlig voldsmonopol (Weber 1978; Mann 1986, 2013). Denne prosessen har også fortsatt de siste tiårene, til tross for nyliberalismen og dens tilsynelatende antistatlige tendenser. Statens tvangsmakt sentraliseres, statens institusjonelle evner styrkes, og legitimiteten til staten tenderer til å øke. Selvsagt eksisterer det mye mangfold – alle stater har ikke de samme evnene, for eksempel. Men tendensen er likevel klar – samtiden blir stadig mer statssentrert.
Dette er ikke noe vi bare ser under pandemien. Det er en mer generell tendens. Vi ser for eksempel at statsmakta eskalerer til uante høyder gjennom antiekstremisme og antiterrorisme, som fører til overvåkningskapasiteter som nærmest minner om Orwells storebror (Hegghammer 2021). Videre ser vi at statens rekkevidde vokser gjennom et økt fokus på rettigheter (Mann 2008). Miljøorganisasjoner, antirasistiske bevegelser og barnerettsorganisasjoner, som mange andre, kommer med krav om rettigheter relatert til et sunt miljø, individuell verdighet og barnets autonomi – men hvem kan ivareta slike rettigheter?
Kanskje bør vi, til en viss grad, returnere til Webers lære om staten – og etablere en mer statssentrert sosiologi?
Som Hannah Arendt (1968) påpeker med referanse til de statsløse – uten en stat som garanterer rettigheter er de bare tomme ord. Arendts refleksjoner er empirisk observerbare, for eksempel i flyktningleirer eller for marginaliserte minoriteter som mangler statsborgerskap i samfunnene de lever i. Rettigheter garanteres av staten, ikke av organisasjonene eller andre som krever deres etterlevelse, noe som betyr at nye rettigheter for grupper eller enkeltmennesker styrker statens makt (Mann 2008; Mearsheimer 2018). Staten må vokse for å tilby borgerne flere rettigheter eller goder.
Statens totale natur under pandemien er ikke statens normale virke, men statens totaliserende evner er ikke tilfeldige. Statens rekkevidde har økt de siste århundrene, tiårene og årene – og vil trolig fortsette å øke gjennom de neste årene, tiårene og århundrene. Spørsmålet er hva dette gjør med samfunnet vårt – og hvordan vi som sosiologer kan undersøke fenomener uten å ta den voksende statens virke til orientering.
Konklusjoner om en statssentrert sosiologi
En blanding av forbedret teknologi samt mer effektive organisasjonsformer gir staten økt kapasitet (Mann 2013). I praksis betyr dette at staten griper aktivt inn i kulturlivet, familielivet, arbeidslivet og troslivet. Staten er ikke bare en muliggjørende faktor, men også en strategisk aktør med egne interesser. Har vi som sosiologer brukt nok tid på å reflektere over hvor dypt ned i samfunnet staten strekker seg, og hvor statssentrert vår sosiale virkelighet har blitt?
Som sosiologer er vi godt posisjonert til å studere statens forhold til samfunnet samt interne konflikter innenfor staten, og hvordan staten som en aktør påvirker og påvirkes av samfunnet. Kanskje bør vi, til en viss grad, returnere til Webers lære om staten – og etablere en mer statssentrert sosiologi?
Et slikt kall for en statssentrert sosiologi krever åpenbart ikke at all sosiologi blir statssentrert, noe som ville vært like forenklende som en utelukkende klassebasert eller kulturbasert sosiologi. Sosiologien må forbli mangfoldig fordi samfunnet er mangfoldig. Men en statssentrert sosiologi fortjener kanskje en tilsvarende posisjon i litteraturen som familiesosiologi, rasismesosiologi, klassesosiologi, organisasjonssosiologi o.l. – især siden nærmest ingen sosiologiske spørsmål i dagens Norge eller andre moderne samfunn kan besvares tilstrekkelig uten at vi tar til orientering at staten blander seg aktivt inn i alle spørsmål, enten på en av partenes side, eller gjennom en forhandlerrolle.
Å blande typiske sosiologiske innsikter – som for eksempel et ekteskap mellom Weber og Foucaults teorier om makt (Gjerde 2024a, 2024b) – kan her være hensiktsmessig. Kan man på samme vis «gifte» Webers statsteori med ulike andre sosiologiske perspektiver, for å undersøke staten som en strategisk aktør i spørsmål relatert til kjønn, seksualitet, klasse, miljø, arbeid, barneoppdragelse, utdanning o.l., for å bevare det sosiologiske fokus, men samtidig ta staten og statens aktive, strategiske virke til orientering?
Referanser
Almlund P., Kjeldsen J. E., Mølster R. (2023) Expression of governance, risk, and responsibility: Public campaigns in the crisis and risk management of Covid-19 in Denmark, Norway, and Sweden. In: Johansson B, Ihlen Ø, Lindholm J, et al. (eds) Communicating a Pandemic: Crisis Management and Covid-19 in the Nordic Countries. Gothenburg: Nordicom, University of Gothenburg, pp.121–147.
Arendt, H. (1968) The Origins of Totalitarianism. San Diego, CA: Harcourt Brace Jovanovich.
Cheibub, J. A., Hong, J. Y. J., & Przeworski, A. (2020). Rights and Deaths: Government Reactions to the Pandemic. Working paper, http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.3645410.
Evans, P. B. (1995). Embedded autonomy: States and industrial transformation. Princeton: Princeton University Press
Foucault, M., (1991). Discipline and punish: the birth of the prison. London: Penguin book
Foucault, M. (2008) The Birth of Biopolitics – Lectures at the Collège de France, 1978-1979. Basingstoke: Palgrave Macmillan.
Foucault, M 2009 Security, Territory, Population: Lectures at Collège De France, 1977-1978. London: Palgrave Macmillan.
Gjerde, L. E. L. (2021). Governing humans and ‘things’: power and rule in Norway during the Covid-19 pandemic. Journal of political power, 14(3), 472-492. https://doi.org/10.1080/2158379X.2020.1870264
Gjerde, L. E. L. (2022). Den norske regjeringens diskursive muliggjøring av koronapolitikken: Et Foucauldiansk perspektiv. Norsk Sosiologisk Tidsskrift, (3), 29-45. https://doi.org/10.18261/nost.6.3.3
Gjerde, L. E. L. (2023). Biopolitical and juridical creations of the quarantine hotel: A discourse analysis of the Norwegian case. Acta Sociologica, 66(4), 357-371, https://doi.org/10.1177/00016993221136038
Gjerde, L. E. L. (2024a) Biopolitical Leviathan: Understanding state power in the era of COVID-19 through the Weberian-Foucauldian theory of the state. Theoria: A Journal of Social and Political Theory. 71 (1) 48-74 doi:10.3167/th.2024.7117803
Gjerde, L. E. L. (2024b) Marrying the Sources and Mechanisms of Power? Understanding the Quarantine Hotel through Michel Foucault and Michael Mann. Journal of Political Power. pp 1-20 https://doi.org/10.1080/2158379X.2024.2337617
Gjerde, L. E. L. (2024c) Leviathans of Scandinavia: A Weberian-Foucauldian Study of the Politics of COVID-19 in Norway and Sweden. EUI: Thesis. DOI:10.2870/467130
Lemke, T., 2007. An indigestible meal? Foucault, governmentality and state theory. Distinktion: Scandinavian Journal of Social Theory, 8 (2), 43–64. doi.org/10.1163/9789087909857_004
Mann, M. (1986) The sources of social power. Volume 1. A history of power from the beginning to A.D. 1760. Cambridge: Cambridge University Press
Mann, M. (2008). Infrastructural power revisited. Studies in comparative international development, 43(3), 355-365.
Mann, M. (2013) The sources of social power. Volume 4, Globalizations, 1945-2011. Cambridge: Cambridge University Press
Miller, P. & Rose, N. (2008) Governing the Present: Administering Economic, Social and Political Life. Cambridge: Polity Press
Mearsheimer, J. (2018) The great delusion. New Haven: Yale University Press
Nielsen, J. H., & Lindvall, J. (2021). Trust in government in Sweden and Denmark during the COVID-19 epidemic. West European Politics, 44(5-6), 1180-1204.
Nordlinger, E. 1981. The Autonomy of the democratic state. Harvard: Harvard university press
Sandset, T., & Villadsen, K. (2023). Pandemic modelling and model citizens: Governing COVID-19 through predictive models, sovereignty and discipline. The Sociological Review, DOI:00380261221102023.
Schmitt, C. (1996) The Concept of the Political. Chicago: University of Chicago Press
Snowden, F. M. (2020) Epidemics and Society: From the Black Death to the Present. London: Yale University Press.
Rosenberg, C. E. (1989). What is an epidemic? AIDS in historical perspective. Daedalus, 1-17
Weber, M. (1978). Economy and society. New York: University of California Press.
