Foto: Fra åpningsseremonien EM 2016.
Henri Delaunay het han, mannen som tilkjennes mye av æren for at en del av oss i disse dager bruker ettermiddager og kvelder på å se kamp etter kamp fra en europeisk landslagsturnering i fotball. Dens offisielle navn er EURO 2016, skjønt jeg foretrekker å kalle det EM i fotball. Delaunay var det europeiske fotballforbundets (UEFA) første president, fra organisasjonen ble stiftet i 1954 til han døde året etter.
Det første konkrete resultatet av UEFA-konstruksjonen var etableringen av europacupene for klubblag. Selv om engasjementet for disse turneringene varierte (engelske klubber var for eksempel lenge bare måtelig interessert), ble de viktige både som mediefenomener og ved å kunne sammenligne nivået i ulike ligaer. Det var gjennom europacupen Real Madrid fikk demonstrert sin overlegenhet i slutten av 50-årene, en dominans som kulminerte da de slo Eintracht Frankfurt 7-3 i serievinnercupfinalen i Glasgow i 1960.
Artikkelforfatter Arve Hjelseth
Det første mesterskapet
Arbeidet med å skape en attraktiv landslagsturnering for UEFAs medlemmer gikk tregere. Til det første mesterskapet i 1960 stilte hverken England, Vest-Tyskland eller Italia opp. Selve turneringsformen var også smålåten. Delaunay tenkte seg turneringen som en europeisk nasjonscup, med hjemme- og bortekamper. Enden på visa ble likevel at det ble spilt en avsluttende turnering mellom de fire lagene som hadde kvalifisert seg, det vil si med semifinaler, bronsefinale og finale. Ganske beskjedent i forhold til VM-turneringen altså, som allerede den gang besto av 16 lag og 32 kamper.
Fram til 1976 forble EM en slik miniturnering med bare fire lag. Tsjekkeren Panenkas berømte chip i finalen mot Vest-Tyskland i 1976, som avgjorde straffesparkkonkurransen i finalen, var altså avslutningen på et sluttspill som bare gikk over fem dager og fire kamper. Publikum rakk ikke å komme i turneringsmodus før det hele var over.
Første utvidelse
Fra 1980 ble turneringen utvidet til åtte lag. Disse mesterskapene har derfor også i større grad festet seg i manges bevissthet. 1980-mesterskapet var riktignok relativt grått (og endte selvsagt med vest-tysk seier), men turneringene både i 1984, 1988 og 1992, som ble spilt etter samme format, sitter godt i minnet hos alle fotballinteresserte som er gamle nok til å huske dem: Platinis utrolige ni mål på fem kamper i 1984, Danmarks friske spill og mange profiler samme år, van Bastens fantastiske volleyscoring i finalen i 1988 (han avgjorde også semifinalen mot tyskerne rett før slutt), og for oss skandinaver ikke minst Danmarks svært overraskende seier i Sverige i 1992.
I disse årene holdt turneringen svært høyt nivå. Nåløyet for å få bli med var nemlig svært trangt. Bare åtte nasjoner; det var betydelig færre enn Europas VM-kvote.
Andre utvidelse
I 1996 ble turneringen arrangert i England, og for første gang gjorde man det til en 16-lagsturnering. Finalistene spilte alt i alt seks kamper, og mesterskapet strakk seg dermed for første gang over drøyt tre uker, slik at det ble til en ordentlig EM-sommer, som varte og rakk. De tre ukene gledet fotballnerdene, men irriterte nok i tiltakende grad en del av deres fruer, eventuelt deres ektemenn. Holder det ikke med VM hvert fjerde år, tenkte de nok, de som ikke brød seg nevneverdig om utfallet av en kamp i gruppespillet mellom Skottland og Sveits.
Til tross for høyt sportslig nivå, har EM lavere status hos publikum enn VM. Selv om det vanligvis bare er Brasil og Argentina som kan konkurrere med de til enhver tid fem-seks beste UEFA-nasjonene, har VM noe som EM mangler.
I 1982-VM hadde for eksempel intet mindre enn 14 av turneringens 24 land vært europeiske! Samlet sett var nivået i EM i disse årene høyere enn i VM.
Før jeg spekulerer på hva dette «noe» kan være, er det grunn til å understreke at EM byr på store opplevelser. For engelskmennene er semifinaletapet mot Tyskland i 1996 typisk både for deres oppfatning av tysk fotball og for sin egen hang til å dyrke og mytologisere det hederlige nederlaget. Semifinalen mellom Tyskland og Italia i 2012 hadde også en historisk dimensjon: tyskerne, som har en tendens til å komme seirende ut av de store oppgjørene, har påfallende ofte bukket under for nettopp Italia. Slik gikk det en linje tilbake til den klassiske semifinalen i 1970-VM, da Italia vant 4-3 etter ekstraomganger. Det er alltid en god del slike klassikere i enhver EM-turnering.
Overraskelser?
EM har også bydd på store overraskelser, ikke bare i enkeltkamper, men gjennom smått sensasjonelle vinnere. Danmarks triumf i 1992 er nevnt, men hva med Hellas, som presterte å vinne hele greia i 2004, uten egentlig på noe tidspunkt å imponere? I EM er alle lagene relativt jevne, og marginene avgjør. Men frem til nå har det holdt å spille seks kamper for å bli europamester, mot sju i VM. Jo færre kamper, jo større er sjansen for å få en uventet vinner. I VM har mange overraskelser kommet seg til semifinalen, i EM når de rett som det er finalen. Alle VM-turneringer ender med at ett av de store lagene – Brasil, Argentina, Italia, Tyskland, og i de senere årene også Frankrike eller Spania – vinner, men siden 1982 har Europa hatt ikke mindre enn tretten ulike semifinalister. Men lenger kommer de liksom ikke. I finalen er det alltid favorittene og de gamle traverne som står overfor hverandre.
Slik sett ligger mye til rette for at EM skal bli like attraktivt som VM. Men EM mangler en eksotisk dimensjon. Det er noe annet når Europas beste lag møter Brasil og Argentina, enn når de møter hverandre. Det er andre farger, en annen lukt, en smak av noe mer ukjent, selv når luktene og smaken er basert på en illusjon. I virkeligheten kommer jo de tekniske og uvørne brasilianerne i gule trøyer fra trauste og ikke minst rike europeiske klubber. Men VM-mytologien lar oss i det minste late som de egentlig kommer barbeinte rett fra Copacabana eller fra storbyenes slum.
Men til tross for dette forblir VM et mer eksotisk mesterskap. Det er mer stas å fylle opp turneringen med lag som Sør-Korea, Ghana og Costa Rica, enn med Ungarn, Nord-Irland og Albania.
VM vedlikeholder slik det eksotiske selv når grunnlaget for det er borte. Før medierevolusjonen var jo virkelig all annen fotball enn den norske og engelske eksotisk for oss nordmenn. Det var bare i VM-turneringene vi fikk sjanse til å se andre spille fotball. I dag spiller nesten alle de beste i Europa, og vi kan se dem omtrent når vi vil. Kvalitetene til Neymar og Messi kommer ikke overraskende på oss, slik Pelé en gang gjorde.
Men til tross for dette forblir VM et mer eksotisk mesterskap. Det er mer stas å fylle opp turneringen med lag som Sør-Korea, Ghana og Costa Rica, enn med Ungarn, Nord-Irland og Albania. Dette er kanskje særlig påfallende i årets turnering. Nå er den nemlig igjen utvidet, denne gang fra 16 til 24 lag. I praksis betydde dette at minst halvparten av landene som kunne ha et realistisk mål om å kvalifisere seg, faktisk lyktes i sitt forsett (UEFA har 55 medlemsland, men jeg holder da nasjoner som Andorra, Liechtenstein, Gibraltar og noen til utenfor gruppen av land med realistiske deltakelsesambisjoner). Det er, forsiktig sagt, ganske mye, og kvaliteten blir mer variabel.
Tredje utvidelse
Det er fristende å si at det er i ferd med å bli for mye. Turneringsformen innebærer også at ikke mindre enn 16 av de 24 lagene går videre til cupspillet. I EM skal altså deltakerne bruke to uker på å få sendt hjem bare en tredjedel av lagene. Det er vel synd å si at det i alle gruppene vil føles som noe drama for andre enn de involverte nasjonene, når det stunder til tredje og siste kamp i gruppespillet.
UEFA er en organisasjon som opererer i et marked for opplevelser, hvor det hersker en ubendig tro på at tiden vil løpe fra den som står stille. De er derfor stadig på jakt etter å fornye både turneringsformat og arrangementsform. Stor sett handler det som vi har sett om å vokse. Denne innstillingen er egentlig ganske påfallende: fotball er i bunn og grunn en svært konservativ idrett, uten at den har blitt irrelevant av den grunn.
Men de som nedvurderer landslagsfotballens betydning, bør huske hvordan de selv ble hektet på fotballen: Ofte var det noen minneverdige sommeruker med VM- eller EM-fotball.
Turneringen om fire år vil ha samme omfattende format som i år, men den vil bli holdt i ikke mindre enn tretten forskjellige land, med semifinaler og finaler på Wembley i London. Med andre ord gir det like mye fotball som i år, men langt mer spredt i geografisk forstand.
I første omgang var tanken bak dette å markere mesterskapets 60-årsjubileum. Senere har andre argumenter kommet til, som også kan innebære at ordningen blir varig. Det er store finansielle utfordringer knyttet til å arrangere et stort mesterskap. Utvidelsen til 24 lag, som ser ut til å bli videreført, gjør ikke utfordringen mindre. Det er derfor gode grunner for å velge å spre turneringen på flere land.
EM er en TV-begivenhet
Fra et kritisk perspektiv kan det imidlertid anføres at en slik løsning reduserer det festival-aktige ved turneringen. Den synliggjør at EM først og fremst er en TV-begivenhet. For oss som sitter hjemme og ser på, spiller det jo ikke så stor rolle om kampene går i Bilbao, Paris eller St. Petersburg. For publikum i hver enkelt by, enten man er fastboende eller tilreisende, blir kampene mer enkeltstående begivenheter med mindre tydelig sammenheng mellom delene. Turneringen kan slik komme til å etterlate et mer fragmentert inntrykk, den blir ikke en månedslang festival lokalisert til ett eller to land.
For dem som følger fotball året rundt, er klubbfotballen det viktigste. EM og VM går når de store ligaene har pause, så det er ikke så farlig. Men kvalifiseringsspillet og andre landskamper stjeler tid og oppmerksomhet fra klubbfotballen. «Landslagshelgene» representerer for disse tom tid, den vante rytmen i seriespillet brytes, hverdagen kommer i ulage. Her ligger det også en kime til konflikt: Klubbspillere som har spilt VM, EM eller Copa América kommer slitne tilbake til sesongoppkjøringen. Hvem skal betale prisen for det?
Men de som nedvurderer landslagsfotballens betydning, bør huske hvordan de selv ble hektet på fotballen: Ofte var det noen minneverdige sommeruker med VM- eller EM-fotball. Slike turneringer vil fortsette å være viktige for å rekruttere nye fotballinteresserte, også til klubbfotballen. Nasjonalstatenes rolle som identifikasjonsfaktor synes heller ikke å bli mindre med årene. Dette vil vi ha.
Redaksjonelle bemerkninger: Teksten var opprinnelig på trykk i Dagbladet, 18. juni 2016. Sosiologen gjengir med tillatelse fra forfatteren.
