Eilert Sundt-tilstanden

– her er vidnerne! hvem kan fortælle alt, hvad de vidne?

variabler som åpner og lukker munnene, sult

han skriver til det svartner for øynene

kan leve med at mengden ikke utgjør totaliteten

han leverer manus til bogtrykkeren og tiltræder strax

en længere reise for indsamle yderligere oplysninger om bogens emne

jeg står altså midt op i undersøgelses-arbeidet

han kan leve med hull og mangler

uten at han av den grunn slutter å lete

i tabellen for å finne

hvordan noe utfolder seg

i sine relasjoner til noe annet som utfolder seg

han kartlegger ved å spørre

og vet han må gi av seg selv

hvis han skal få svar

ingen kan få uten å gi

han lærer av å omgås fantefolket, den første studien

en bratt lærekurve, på alle fire: lær å gå

monner det med disse bestræbelser

spør han i sin andre beretning

hvem kan fortælle alt, hvad de vidne?

hvor skal du?

jeg reiste op og ned ad dalene

og ud og ind i bygderne for at træffe

monner det med disse bestræbelser

han er betenkt, det er en metode

mangengang så det mistrøstigt ud for mig

han merker seg det folk sier i forbifarten

vil følge det opp når hele riket skal veies

skulde jeg fortælle udførligt, hvad jeg erfarede og lærte

under mine undersøgelser, så skulde det vel vise sig

at for hver ny oplysning, som blev vundet

trængte der sig et nyt spørsmål frem

der var ligesom væxt

i tankens arbeide

fortell litt om tilstanden

gå opp Norge i Sundts setninger om landet

løft ikke hendelsene ut av

men plasser tilstanden i sin historiske sammenheng

sine uavsluttede hendelser som han omformer

til en så at sige embedsmæssig beretning

en form han frykter ikke vil behage

ret mange læsere

han ser for seg flere ulike lesere

en særskilt klasse af læsere, som jeg under bogens udarbeidelse

har haft for øie: hverken mere eller mindre end fanterne selv

hine ville vel hist og her kunne få lånt bogen hjem

disse ville nu og da kunne få læse den i arrester og fængsle

de må bare lære å lese først

hva slags innfall er dette, hvorfor skrive for et folk

ikke bare om, for noen som kanskje

vil ha boken innen rekkevidde, men bokstavene utenfor

hvorfor ikke bare la dem

la fantene, de fattige, arbeiderne, fiskerne og kvinnene

hvorfor ikke bare la arbeidet og livet deres

som før er unevnt, forbli unevnt?

hvor mye er misjonæren i ham, og hvor mye

en tanke om å bringe alle med inn i arbeidets fold

om så den arbeidsledige vil eller ikke, på korrektionshuse

hvor de uten moral, udøpte, syndige

lærer å arbeide, som utkast til gode borgere

han vil undersøke hvordan samfunnet

kan involvere seg, vise en annen interesse

enn lensmannens, jurisdiksjonens

vil at fantene skal tilbys arbeid

som vil gi et hjem, de skal misjoneres inn i bokstavene

hvilken kraft er det som vil rokke ved

at det som er, forblir som før

hvorfor må noen komme og endre

det som nå en gang er som det igjen skal bli

hvis alt går som planlagt

hvorfor må denne mannen skrive i den slags notitsebøger

slike som han, slike alvorskarer

sitter bøyd over, med generalglimt i øyet

og lekende barn rundt beina

som over kart, blekkhus, leker som velter

en skarp vinkel hvor noe hekter seg fast

mellom linjene, en betuttet pjokk

står og sjager med et godt grep

i buksebeinet til Eilert, i skjørtekanten til Nikoline

fnokk i den hete ettermiddagsbrisen flyr over dørstokken

gule skyer av pollen fra einerbuskene

der velter stolen, et melkespann til kjøling i en skyggefull bakevje

når Sundt skriver «jeg»

ordner setningene rundt ham selv

som førsteperson entall handlende subjekt

han mangler et eget rom, han må ut, gå, Norge må inn hit

midt i tykkeste forskningen trængte der sig frem

han finner en utvidelse av forskerens oppdrag

herregud, han har gått seg fuldstændig vild

hva den nå er, i alle sine forvandlinger

sine myriader av små forhandlinger

som lar Sundt utvikle sitt gehør

et verksted for mer enn rene fakta

som avgrenser det han kaller tilstander

hva er på den andre siden av alt det, av tilstanden

en ny tilstand

eller den samme, andre

medens jeg endnu sat og hørte på

tilfeldigheter, enkelttilfeller

men nu tænker jeg mig, at den forsigtige læser

vil gjøre sig en sådan bemærkning

det er dog underligt at fremstille et sådant exempel

for dermed at belyse tilstanden i landet

thi det kan jo meget vel have været ikkun et træf

at der just på en dag viste sig så meget uhyggeligt

og det er ikke engang sagt

at man af det ene exempel

tør slutte sig til

den almindelige tilstand i samme bygd

og hvorledes kan det da tjene til

at give os begreb

om tilstanden

i Norges land, mengden

en tilstand spør tilbake

det er en slik tilstand

hvis han stiller seg der

hvis han kan lytte med undring til tallenes mandat

hvad jeg så og hørte

havde forundret og forfærdet mig

og det spørgsmål påtrængte sig

hvordan er det gået til, at tilstanden er blevet sådan

og skal han holde tritt med spørsmålet

må han kanskje bli denne forskeren

som noterer raskere eller kommer på besøk igjen

før oppmerksomheten trekker ham etter seg

vor erkjendelse er stykkevis

selv de klareste sætninger

af vor erfarings-viden klæber der

gjerne megen dunkelhed ved

og al forskning er endeløs, dette gjælder

ikke mindst forskningen over folkelivet

og den moralske tilstand i et land

en sag, som halvt tilhører evighedens skjulte ting

men bare halvt

jeg foer alt Norge over

med en ransel på ryggen

skriver han, oppdagelsesreisende i det allerede oppdagede

i almuens virketrang og kyndige husflid

for å skape beretningen

om hvordan de gjør sine ting

mens de gjør det, eller fortalt i preteritum

en naturalhusholdning, med én fot i døra

til det marginale økonomiske kretsløpet

huset som teller dager og netter, teller fattig og rik

på veien der nede

teller fisk på valne fingre

som brytes rundt et sølvkors

setter et hvitt avtrykk i håndflaten

før blodet har ført det videre

teller dager ledd for ledd, finger ved finger

familiemedlemmene kommer og går

grove, nyhøvlede bord i mannslange lengder

ild, aske, tårer, fødsler

bak hjemmets fire vegger

jordmora banker på, presten banker på, Sundt banker på

får ikke lukket dør

ikke møkkagreipet i bratt vinkel mot strupen

skjellsord, tresko, kost over nakken

unngår å bli tatt for å være en omreisende fant

med alt de bringer av den dypeste skrekk

der de kommer med sine forhexelser

til avsidesliggende hus

stuer som ikke vil åpne, hus

med raske skygger bak vinduet

i mørket bak blondegardinene som så vidt

kunne blafre i samme sekund

folden gled tilbake

og la seg til ro

mens røyken steg

rolig fra pipa

han får

kom inn

så umiddelbart

som en kropp

hans egen

stiger inn

setter seg

får navngi seg

er velkommen

ferdes i statlig oppdrag

noe ved ham kan møtes uten skam

uten unnskyldninger eller frykt

tvert om, det er noe likandes ved ham

heller enn oppdragets myndighet

eller begge deler

som gjør at han får

folk i tale

vinder fortrolighed

blir fortalt, får se

kan møte det

kan lytte

bli kjent med

har lett for det

spør ikke

hvordan skal nordmannen leve

men hvordan lever du

Espen Stueland er lyriker og litteraturkritiker, bosatt på Voss. «Eilert Sundt-tilstanden» er hans tiende utgivelse.  Forlaget Oktober skriver følgende om utgivelsen: «Eilert Sundt-tilstanden» er et storslått diktverk om mennesket Sundt, om hans idealer for en objektiv forskning, om ømheten for de fattige og deres utrettelige slit under elendige forhold, og om kampen mot fordommer og bakstreverske ideer.