Det skjedde i de dager at det gikk ut en anbefaling fra Emile Durkheim om at hele verden skulle registreres i en befolknings-statistikk slik at vi alle kunne få vite hvem som var integrerte og hvem som var marginaliserte.
Denne aller første innskriving ble laget mens Karl Marx fortsatt bodde i London, og satt på biblioteket på London School of Economics, og skrev på første bindet av ‘Das kapital’.
Og alle mennesker dro til hver sin by for å la seg innskrive og få personnummer.
Den glade og sosiale Ferdinand Tønnies dro fra byen Heidelberg i Tyskland og opp til Berlin, til Georg Simmel’s by -siden han var av samme sosiologiske ætt som han, og for å la seg registrere sammen med sin trolovede, Arlie Hochschild, som dessuten hadde et varmt (men ‘styrt’) hjerte for ‘det inkluderende ‘gemeinschaft’ og som ventet barn med ham.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte han og la han i en krybbe. For det var ikke plass til dem på hotellet.
Det var noen sosiologer på feltarbeid i nærheten som var inspirert av institusjonell etnografi – og de studerte stjernehimmelen og ‘the every-night life as problematic’.
Men med ett sto det en lysende Dorothy Smith foran dem – og de ble meget forferdet- ‘Frykt ikke’ – sa hun:
‘Arlie Hochschild og jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for alle i hele verden: I dag er det født dere en himmelsk sosiolog; han er svaret på alle vitenskapsmenneskers drøm, og vet alt om alle. Og dette skal dere ha som tegn:
Dere skal få et hemmelig passord som dere kan logge dere på internett med – der vil dere finne verdens største kunnskapskilder.
Klodens folk kan få stille sin lengsel etter mer kunnskap om integrasjon, migrasjon, sosial ulikhet, globale omsorgskjeder, sosial mobilitet, lagdeling og sosiale klasser, den opprinnelige akkumulasjon, solidaritet, følelsers bytteverdi og nytteverdi, betydningen av kjønn og seksualitet, rasisme, fremmedgjøring og marginalisering.
Og med ett var både Arlie Hochschild og Dorothy Smith omgitt av en himmelsk hærskare av engler, som lovpriste Max Weber, og sang:
‘Ære være moderniteten og byråkratiet – og fred på jorden blant kapitalismens mennesker som flokker seg om den kalde fornuftens ‘jernbur’.
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til sine akademiske elfenbens-tårn, sa sosiologene til hverandre:
‘La oss gå til Berlin for å se dette som har hendt, og som feministene har kunngjort for oss’.
Og de skyndte seg av sted og fant Arlie Hochschild og Ferdinand Tønnies og det lille barnet som lå i krybben.
Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det sosiologene fortalte. Men Arlie Hochschild gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det.
Sosiologene dro tilbake, mens de priste og lovet Den Nyfødte, Himmelske, Nyskapende og Gude-aktige Sosiologen som ville forkynne om ‘sosiologisk analyse og teori’ for alle verdens mennesker og det de hadde hørt og sett:
Alt ville bli slik som det var blitt sagt til dem:
Kapitalismen kommer til å råde over hele verden, alle blir fremmedgjorte, ensomme og svøpt inn i ‘rasjonalitetens jernbur’.
Men den som lytter til Emile Durkheim, og tenner et bål, vil komme til å se at menneskene flokker seg om bålet. Noen kommer til å sitte langt unna bålet, og bli diskriminert og støtt ut i kulden.
Men siden de fleste mennesker (fortsatt) har varme hjerter, vil de dele på godene og inkludere flest mulig i ringen nærmest bålet der de kan holde sammen, fortelle historier og dele på varmen.
God Jul!
