I år er det 10 år siden Farvel til Eddy Bellegueule, debutboka til den da pur unge franske forfatteren Édouard Louis (f.1992), kom ut på norsk. Boka ble en dundrende suksess, og siden den gang har Louis blitt litt av en norgesvenn, med gjentatte besøk på litteraturhus og festivaler, flere bestselgende utgivelser, hvorav de fleste attpåtil har blitt dramatisert på Det norske teatret. Faktisk er Louis blitt så «big in Norway» at Forandre seg. Metode, som er den foreløpige siste utgivelsen hans her til lands, kom ut i norsk oversettelse lenge før den kom ut på engelsk. I mars forventes nok en bok fra Louis på norsk, Monique flykter, mens den siste boka hans på fransk, L’Effondrement (Sammenbruddet), som kom ut på tampen av fjoråret, mest sannsynlig også vil bli å finne i norske bokhandlere i nær framtid.
En ekstrem – og problematisk – klassereise
Fellesnevneren for alle Louis’ tekster er at de er selvbiografiske. Forandre seg. Metode, som kom ut på norsk i 2022, kan leses som en oppfølger til debuten. Mens vi i sistnevnte fikk et rystende innblikk i oppveksten til forfatteren, hvis opprinnelige navn altså er Eddy Bellegueule, i småbyen Hallencourt i det postindustrielle Nord-Frankrike, starter førstnevnte der debuten slutter: Den skildrer Louis’ ungdomsår på videregående skole i den provinsielle byen Amiens, før han flytter til hovedstaden Paris og etter hvert bygger seg opp som verdenskjent intellektuell og internasjonal stjerneforfatter. Ifølge Louis’ norske forlag handler boka om forfatterens «ekstreme klassereise» (Aschehoug, u.å.), og det er nettopp denne tematikken, som står sentralt i forfatterskapet, som har fått mest oppmerksomhet.
Utgivelsen av Farvel til Eddy Bellegueule førte til en stor debatt etter at Kjartan Fløgstad i essaysamlingen Etter i saumane. Kultur og politikk i arbeidarklassens hundreår hevdet at Louis’ beskrivelse av oppveksten i Hallencourt kan leses som «klasserasistiske skildringar» (2016a, s. 287). Fløgstad gjentok kritikken i Morgenbladet (2016b), og startet dermed en offentlig debatt om arbeiderlitteratur, klassereise og klasseforakt som varte i flere måneder. Debatten dreide seg blant annet om hvorvidt kampen for arbeiderklassens frigjøring måtte gå på bekostning av andre maktkamper, som kampen for seksuelle minoriteters rettigheter (Aukrust & Sandberg, 2018). Debatten viste også at det var stor uenighet om hvordan arbeiderklassen burde skildres i litteraturen. I den opphetede kampen mellom «Team Fløgstad» og «Team Louis», var det sistnevnte som vant.[1]
Fløgstad-debatten, runde to
Det var den gang da. Nylig blusset en lignende debatt opp, igjen med Fløgstad som ildspåsetter. I et foredrag som sistnevnte holdt på Kapittelfestivalen i Stavanger i september 2024, gjengitt i en redigert og forkorta utgave i Klassekampen, gikk den norske forfatterkjempen nok en gang til angrep på autofiksjonelle tekster, inkludert Louis sine, som omhandler det han kaller den «moderne oppkomlingen»: Det er «skrivekunst som hyllar ekstrem individualisme» og som er prega av «klasserasisme og dermed menneskeforakt». Tonen var den samme som under den første runden av debatten: Fløgstad omtaler Louis med sylskarp ironi og sarkasme, som når han beskriver debutboka som «ei fortelling om følsom ungdom som skriv seg opp frå folkedjupet og frigjer seg ved å bli ein del av Det Gode Selskap» (2024a). Faktisk er ikke Fløgstad snauere enn at han gjenbruker ordrett de samme poengene, ja til og med de samme setningene som sist: «Jo svartare det proletære mørkret fortettar seg rundt Eddy, jo meir strålande skin lyset frå den oppstigande litterære kometen Édouard ned over lesarane til forfattaren Louis» skriver Fløgstad i 2024, nøyaktig det samme som han skrev i Morgenbladet åtte år tidligere (Fløgstad, 2016c).
Fløgstad og andre som leser Louis med vond vilje bør lære av disse unge, norske leserne som har trykket Louis til sitt bryst.
Mulig dette «selvplagiatet» [2] illustrer at debatten begynner å gå på tomgang, og at Fløgstad har så få nye poenger å komme med i denne runden at han må resirkulere de gamle. Det er i alle fall påfallende at han i kritikken av Louis stadig er opphengt i Farvel til Eddy Bellegueule – som om det ikke har skjedd noe i forfatterskapet til Louis siden debuten, blant annet som følge av den første debattrunden med Fløgstad. Samtidig er ikke debattklimaet helt det samme nå som da: Som Fløgstad selv påpekte i en samtale med forfatter og kritiker Sandra Lillebø om litteratur og klasse nylig, har han lenge følt seg nokså alene om disse tankene rundt de litterære klassereisene, «men nå er det ting som tyder på at det er et stemningsskifte på gang» (Klassekampen, 2024). Tatt i betraktning at langt færre kastet seg inn i debatten på «Team Louis» denne gangen, har han sannsynligvis rett i det.
Feilaktige generaliseringer – på begge sider
Et av Fløgstads hovedpoenger er at det ikke bare er klassereisetekstene i seg selv som er problematiske, men også den etter hans skjønn hovedsakelig ukritiske og panegyriske mottagelsen disse bøkene har fått. Han frykter at det bildet av arbeiderklassen som Louis og co maler fram vil allmenngjøres og at det vil feste seg et inntrykk av arbeiderklassen som «åndsfattig», «voldsherjet», «alkoholforstyrret» og «rasistisk», for å gjenta ordene som ble brukt i en anmeldelse av Farvel til Eddy Belleuguele i Aftenposten (Christiansen, 2015). Det er ikke vanskelig å være enig med Fløgstad i at denne typen beskrivelse av en hel sosial klasse ikke bør generaliseres og at det kan være problematisk at det er nettopp en slik skildring av arbeiderklassen som kritikerne først og fremst hyller.
Samtidig er det betenkelig når Fløgstad hevder at det er det han foraktfullt kaller «nyliberalismens litterære spydspisser» som «har lært leseren å forakte og skamme seg over vanlige folk» (Klassekampen, 2024). Jeg syns Fløgstad burde ha litt mer tiltro til leseren – særlig den unge! Som det ble påpekt i et leserinnlegg fra en lærer som sto på trykk i Klassekampen som et tilsvar til Fløgstad, ser unge lesere «straks at vold, rus, omsorgssvikt og helseplager er resultat av fattigdom, utenforskap og avmakt» og «forstår godt at en «oppkomling» kan skildre sitt eget liv og likevel sette problemer under debatt» (Krogdahl, 2024). Det er også min erfaring fra egen undervisning ved Universitetet i Oslo, der Forandre seg. Metode nylig var på pensum i et innføringsemne i fransk litteratur. Selv om flere av studentene var kritiske til den kynismen som man må kunne si at Louis framviser i deler av teksten, var det ikke slik at de så på det som «ukritisk import av franske klasseskilje til norske forhold», slik Fløgstad frykter (Fløgstad, 2024a): De har ikke latt Louis’ skildringer prege deres «verdensbilde», som Fløgstad uttrykker det, altså deres syn på arbeiderklassen som sådan, men heller tolket teksten som et eksempel på hvordan fattigdom og klasseskiller kan oppleves i dagens Frankrike.
Synliggjøre de usynlige
Fløgstad og andre som leser Louis med vond vilje bør lære av disse unge, norske leserne som har trykket Louis til sitt bryst. Istedenfor å se på Louis’ tekster som en svartmaling av en hel sosial klasse, som bidrar til å svekke den politisk og kaste den i klørne på ytre høyre, kan man heller se på dem som en nødvendig framvisning av deler av denne sosiale klassens levekår i Frankrike – altså en synliggjøring av de som gjerne kalles «la France des invisibles» eller «la France des oubliés», de usynlige og glemte i republikken Frankrike (Riché, 2011). Å skrive om dem, er en politisk handling: «Det mest politiske jeg gjør, er å vise frem det usynlige», som Louis selv formulerer det (Aukrust, 2022). Hvorfor det er viktig, illustrerer han blant annet i Forandre seg. Metode, der han beskriver responsen han fikk da han sendte bokmanuset til Farvel til Eddy Bellegueule til franske forlag:
de sa at ingen ville tro på det jeg hadde skrevet, enda jeg ganske enkelt hadde gjengitt barndommen min. Det er merkelig – disse redaktørene befant seg så langt borte fra den virkeligheten jeg skildret at de ikke trodde den eksisterte, at barnet jeg hadde vært ikke hadde eksistert, de sa at så mye fattigdom og vold kunne ikke eksistere i Frankrike. (Louis, 2022, s. 227–228)
Det Louis blottlegger her, er det sosiologene Marte Mangset og Jørn Ljunggren har kalt «middelklassens blindsone». De peker på hvor vanskelig det kan være for deler av middelklassen «å få innblikk i og forståelse for vanlige mennesker med vanlige lønninger, økonomiske utfordringer og ikke minst med politiske holdninger som er i utakt med deres egne», og på hvilken rolle litteraturen kan spille i så måte, ikke minst når det gjelder å komme med «potensielt øyeåpnende skildringer» (Ljunggren & Mangset, 2019). Ettersom arbeiderklassen normalt har lite tilgang til den offentlige sfæren, er det vesentlig at det finnes litteratur som beskriver hvilke livsbetingelser deler av denne befolkningsgruppen lever under, hvor enn ubehagelig det måtte være for Fløgstad og andre. Den litterære synliggjøringen er viktig også politisk, for hvordan skal man kjempe mot bunnløs fattigdom hvis man ikke vet at den eksisterer?
Det Fløgstad tolker som et uttrykk for narsissisme, individualisme og nyliberalisme, er snarere beretningen om et liv satt inn i en større sosial sammenheng.
I Frankrike lever 14,4 % av befolkningen under fattigdomsgrensen, og i regionen Hauts-de-France der Louis har vokst opp, er andelen hele 17,2 % (Fusillier & Gicquiaux, 2023). Gjennom hele sitt forfatterskap og sitt virke som offentlig person har Louis vært opptatt av å vise fram nettopp denne delen av arbeiderklassen, og kjempe for den. I motsetning til det inntrykket Fløgstad har fått, er det ikke slik at politisk organisering er et «sosialistisk[] framandord på gresk» (Fløgstad, 2024a) hos Louis: Han har flere ganger beskrevet hvordan han i ung alder meldte seg inn i et venstreradikalt parti (Louis, 2022, s. 83), og har ikke minst vært aktiv i flere sosiale bevegelser. Da de gule vestene satte Frankrike på hodet i 2018-2019, var Louis en av de første som tok dem i forsvar da de møtte kritikk for demonstrantenes hærverk: «Hva er vel en brent bil eller en tag på Triumfbuen sammenlignet med den ekstreme volden det er å være offer for sosial dominans, for dyp fattigdom?» spurte Louis i et intervju med New Yorker (Schwartz, 2018). Dette er et eksempel på et gjennomgående trekk ved Louis’ tekster som jeg mener Fløgstad overser: Ideen om at strukturell vold avler mer vold. Det er altså ikke det «rå og uvitande folket» som får skylda for arbeiderklassens misere hos Louis (Fløgstad, 2024a), men samfunnsstrukturene.
En innføring i det franske raseriet
Parallelt med at han viser fram den dype fattigdommen som deler av den franske arbeiderklassen lever i, viser han også fram årsakene til et sentralt trekk ved den franske befolkningen som helhet: raseriet. Hvert år gjennomfører Ipsos en stor spørreundersøkelse som heter Fractures françaises (Franske brudd), og i 2024 svarte hele 43 prosent av de spurte at de var rasende og 54 prosent at de var misfornøyde, mens kun tre prosent var fornøyde med tilværelsen. Som Louis viser blant annet i Hvem drepte faren min, er det flere tiår med politisk vold med lave lønninger, kutt i trygdeordninger og press om å stå i jobb selv om man er syk eller skadet som skaper dette raseriet. Som tittelen på boka antyder, har denne politiske volden nærmest tatt livet av faren hans. Moren hans har også kjent på den samme volden, og reagerer deretter:
Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned på sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. […] Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en. (Louis, 2015, s. 50)
Gjennom å vise fram morens stille og ensomme hat og raseri, og hvor nytteløst det hatet og raseriet er så lenge det forblir stille og ensomt, oppfordrer samtidig Louis til det Fløgstad anklager ham for å ikke gjøre – å organisere seg, og danne fellesskap. Jeg leser ikke Louis’ beretning om egen klassereise som en historie om «det einsame heroiske individet som på eiga hand frigjer seg frå den foraktelege flokken» (Fløgstad, 2024a): I Forandre seg. Metode og flere andre bøker navngir han de som har hjulpet ham på veien, enten det er bibliotekaren Pascale Dubois, eller Babeth som gir ham jobb som billettkontrollør på teateret. Han sier det slik: Han hadde ikke kommet seg ut av en tilværelse preget av maskulin dominans og heteronormativ undertrykkelse hvis ikke det hadde vært for dem. Det finnes altså sterke fellesskap i Louis’ tekster, selv om det kanskje ikke alltid er de fellesskapene Fløgstad ønsker seg.
Autososiobiografien – en sosiologisk selvbiografi
Fløgstad peker på at det er selvbiografiske tekster som dominerer litteraturen om klasse i dag og det har han selvsagt helt rett i. Spørsmålet er om det er et problem? For Fløgstad er det det: Han går hardt ut mot denne typen tekster, som han mener er utrykk for samfunnets nyliberale utvikling, der individet er i sentrum. Dette mener jeg er en vranglesning: Man skal ikke ha lest mye Louis for å skjønne at intensjonen med sjangervalget er det stikk motsatte.
For Louis er selvbiografien «en av de mest politisk kraftfulle formene» å skrive på. Det jeg’et som uttrykker seg er «gjennomsyret av verden, sosiale mekanismer, kjønns- og klasseidentiteter som man ikke nødvendigvis er bevisst på» – det er disse han ønsker å løfte fram, samtidig som han vil konfrontere leserne med en virkelighet de «vender blikket bort fra» (Diatkine, 2020, min oversettelse). Den politiske ambisjonen til Louis ligger også i at han ønsker å «skrive bøker som kunne være våpen for andre», slik han uttrykker det i Forandre seg. Metode (s. 232). Dermed får jeg’et i tekstene en kollektiv verdi, slik det også får hos Annie Ernaux (2003, s. 73). Både Ernaux, Louis’ nære venn og forfatterkollega, sosiologen Didier Eribon, og Louis selv skriver det man kan kalle autososiobiografier. Opphavskvinnen til begrepet regnes for å være Ernaux selv, som har sagt at hun foretrekker merkelappen «auto-socio-biographiques» på noen av tekstene sine framfor den mer tradisjonelle selvbiografiske betegnelsen (Ernaux, 2003).
Det er spesielt i Tyskland at dette begrepet har fått fotfeste i akademiske miljøer (Lammers & Twellmann, 2021), og det har de siste årene stadig oftere blitt tatt i bruk om tekster som knytter individuelle erfaringer med sosial mobilitet til en analyse av aktuelle sosiale problemer: Det er altså en hybridsjanger som blander selvbiografi med sosiologisk analyse og kan bidra til en dypere forståelse av dynamikken i sosial ulikhet (Blome, 2020). Autososiobiografi er en sjangerbetegnelse som i Louis’ tilfelle er langt mer presis enn roman, autofiksjon eller selvbiografi: Det Fløgstad tolker som et uttrykk for narsissisme, individualisme og nyliberalisme, er snarere beretningen om et liv satt inn i en større sosial sammenheng. Skjebnen som beskrives er betraktet som et resultat av omgivelsene, og ikke som framkomsten av et «jeg» som er avskåret fra all ytre påvirkning (Jaquet, 2014, s. 19). Valget av denne sjangeren kan også være med på å forklare noe av Louis’ suksess som forfatter, også i Norge: Den tyske kulturteoretikeren Eva Blome argumenterer for at autososiobiografiens særegne kombinasjon av et autentisk og et analytisk perspektiv på egen erfaring, formidlet på en lett tilgjengelig og fengende måte, bidrar til sjangerens popularitet (Blome, 2020).
En klasseforræder?
I en ny bok om klassereiser i europeisk samtidslitteratur, settes det fokus på nettopp slike autososiobiografiske verk, som altså har utviklet seg til å bli en internasjonal trend (Gjesdal & Vestli, 2025). Det er verk som bygger bro mellom det personlige og det sosiale og som gir innsikt i spørsmål som sosial mobilitet, klasseproblematikk, og konsekvensene av sosioøkonomiske ulikheter. Spesielt i Frankrike er dette problemstillinger som er særs aktuelle for å forstå både hvordan samfunnet fungerer og politiske strømninger. Når det gjelder sosial mobilitet, finnes det ikke noe fransk uttrykk som tilsvarer det norske «klassereise». Som Sandra Lillebø har vært inne på i Klassekampen (2023), har man på fransk kun ord for å betegne den «klassereisende». Lenge var det begrepet «transfuge de classe» som ble brukt, som direkte oversatt betyr «klasseoverløper», men de siste årene har andre uttrykk, som i mindre grad konnoterer det klasseforræderiet som Fløgstad synes å lese inn i fortellingene, dukket opp som erstatninger: Sosiologen Gérald Bronner har foreslått å innføre begrepet «nomade social», sosial nomade (Lillebø, 2023), mens filosofien Chantal Jaquet (2014) bruker begrepet «transclasse».
Slik fungerer det franske klassesamfunnet – det kan man i likhet med Fløgstad beklage, men det blir feil å kritisere Louis for «kulturell underkastelse» av den grunn.
I Louis’ tilfelle er klassereise et ganske dekkende begrep, da den faktiske reisen fra et geografisk sted til et annet er spesielt viktig. Som Jaquet er inne på i Les transclasses ou la non-reproduction (boka kom ut på engelsk i 2023 under tittelen Tranclasses. A Theory of Social Non-Reproduction), fører mangelen på anerkjennelse og omsorg fra omgivelsene, koblet med forakt, samt både familiær og sosial fordømmelse, ofte til at «sorte får» føler seg uønsket og utstøtt i miljøet de har vokst opp i, og forlater dette miljøet for å ta «hevn på skjebnen» (2014, s. 79, min oversettelse). Dette er spesielt vanlig blant unge homofile, som gjerne drar fra rurale strøk eller små provinsbyer for å bo i større byer, der homoseksualitet er mer akseptert. Ifølge Jaquet er den avgjørende faktoren som utløser «flukten» i disse tilfellene ikke klasse, men seksualitet: De flykter primært for å bryte med, eller «ikke reprodusere», den dominerende heteroseksuelle seksuelle modellen, mens den «sosiale ikke-reproduksjonen», mao. selve klassereisen, blir en bieffekt av dette (2014, s. 81–82).
Analysen til Jaquet passer godt med det Louis beskriver i sine verk. Han sier aldri at det er arbeiderklassen per se som er problemet: Problemet er snarere at det er umulig å leve ut enkelte seksualiteter «i enkelte sosiale miljøer, spesielt blant de fattigste klassene» (La Grande Librairie, 2014). Dette er en opplevelse som mange homofile deler: I sine intervjuer med arbeiderklassemenn tilknyttet det homofile miljøet i Sydney, fant den australske sosiologen R.W. Connell at mange av informantene hadde kommet til storbyen nettopp for å unnslippe «a stifling rural background» og «country conservatism» (2005, s. 147, 157). Den geografiske bevegelsen fra et miljø til et annet handlet altså primært om å gjøre motstand mot konvensjonelle definisjoner av kjønn og seksualitet, ikke mot sin opprinnelige klasse som sådan.
Politisk skam
Dette aspektet ved klassereisen til Louis synes å ha gått Fløgstad hus forbi – han underspiller det i alle fall veldig. I tillegg leser han skam inn overalt, også der den ikke hører hjemme. Riktignok har han rett i at «i Frankrike er klassemarkørane nådelause i språk og omgangsformer» og at Louis av den grunn føler på skam «over feil betoning av eit ord» (Fløgstad, 2024b), noe som kan fremstå underlig for nordmenn. Men dette er jo en skam som er påført utenfra, og som ikke kommer fra Louis selv: Det er først når han kommer til Amiens og blir ledd av på grunn av sin nord-franske aksent, som oppfattes som bondsk og vulgær, at han forstår at han blir sett på som underlegen (Louis, 2022, s. 60). Det er medeleven som ler av ham som påfører ham skam og som viser klasseforakt (Aukrust, 2025), ikke Louis selv, slik Fløgstad insisterer på. Louis har ifølge den dominerende klassen ikke høy nok «lingvistisk kapital» og blir derfor nødt til å endre både aksent og vokabular for å snakke «riktig» og bli lyttet til (Bourdieu, 1982, s. 42). Slik fungerer det franske klassesamfunnet – det kan man i likhet med Fløgstad beklage, men det blir feil å kritisere Louis for «kulturell underkastelse» av den grunn Det Louis beskriver, har også andre beskrevet før han, slik Karin Sveen gjorde med begrepet «kulturell skam» (Sveen, 2012, s. 105). Men det er et strukturelt problem Louis gir innsikt i gjennom skammen han skildrer, ikke en individuell dom han feller over arbeiderklassespråket.
I tillegg til denne kulturelle skammen som åpenbart eksisterer i Louis’ tekster, identifiserer Fløgstad også en annen type skam. Ifølge ham anser Louis, i likhet med andre «autofiksjonære» forfattere, fysisk og manuelt arbeid som skamfullt: De ser på «kroppsarbeid som eit stigma, som om ærleg arbeid er ei fornedring» (Fløgstad, 2024b). I Louis’ siste bok som ennå ikke har kommet på norsk, L’Effondrement (Sammenbruddet), beskriver han broren, som var maler (altså håndverker, ikke kunstner), som kommer ham til unnsetning når han trenger hjelp til å pusse opp leiligheten sin: «I flere dager på rad malte han, stille og konsentrert. […] Han stakk ut tunga og beit lett i den mens han malte, og han sa til meg, Se, det er sånn man gjør det, ser du, det er sånn» (2024, s. 96, min oversettelse). Her finner jeg ikke et gram av skam over brorens manuelle yrke: Det er snarere en respekt for en fagkunnskap han selv ikke besitter, ikke en nedvurdering av fysisk arbeid.
Kanskje Édouard Louis ikke er en klasseforræder allikevel?
En av brorens kjærester, Géraldine, jobber som renholder for en rekke bedrifter. Louis beskriver arbeidet hennes som fysisk krevende og utmattende: Hun må tidlig opp og stå «på alle fire under skrivebordene for å rengjøre, hun måtte dra så raskt som mulig før de ansatte kom, de skulle absolutt ikke se henne, kanskje fordi denne konfrontasjonen ville tvinge dem til å innse urettferdigheten, styggheten i utnyttelsen av en kvinnes kropp for deres komfort, en kvinne som pustet inn kjemikalier i timevis og ødela hendene i kokende vann» (2024, s. 146, min oversettelse). Hvis det er en skam å spore her, så er det ikke Louis’ skam over Géraldines yrke, men skammen som de bedriftsansatte påfører henne fordi de ikke anerkjenner jobben hun gjør, eller at hun i det hele tatt eksisterer. Louis, derimot, anerkjenner ikke bare hennes bidrag til samfunnet og hennes eksistens, han ser henne og hva det koster å gjøre det hun gjør. Dermed bidrar han til å politisere skammen, snarere enn å la den forbli individuell (Linck, 2016).
Fløgstad på «Team Louis»?
Géraldine blir slått av Louis’ alkoholiserte bror, gjentatt ganger, over flere år. Broren, som til slutt dør 38 år gammel av alkoholisme, slo flere av kjærestene sine, han skadet faren, han var rasist, han mente homofile burde voldtas med et stålrør, og på et tidspunkt ville han drepe Louis, nettopp fordi han er homofil. «Jeg hatet ofte broren min, men jeg trenger å forstå», skriver Louis i L’Effondrement (Louis, 2024, s. 155, min oversettelse). Da Louis besøkte Litteraturhuset i Oslo i 2022 og framførte en tidlig versjon av dette manuset, var det nettopp dette han vektla: Man trenger ikke å elske noen for å kjempe for dem, men man må forstå dem, tale deres sak, anklage politikerne og strukturene som er ansvarlig for livssituasjonen deres (Aukrust, 2022). For pekefingeren til Louis retter seg aldri mot individene i arbeiderklassen, det er ikke slik at han mener det er «dei fattige og underprivilegerte sjølve som har skulda for forfallet», slik Fløgstad hevder (2024a).
For å kjempe for noen, må man først vite at de eksisterer. Som jeg har forsøkt å vise i denne teksten, bidrar Louis, gjennom å fortelle sin egen historie, brorens historie, morens historie, farens historie, til å synliggjøre de som til vanlig forblir usynlige. Gjennom å skrive sin egen autososiobiografi, samt selvbiografiene til dem som ikke skriver (Lejeune, 1980, s. 229), har Louis blitt en del av en tendens i fransk samtidslitteratur som gjerne kan ses på som en ny type «littérature engagée», altså en politisk engasjert litteratur som har lange tradisjoner i Frankrike (Aukrust, 2024). Denne tendensen kjennetegnes av en form for litterær aktivisme der forfatterens viktigste rolle er «å bære vitnesbyrd om en virkelighet […] eller å støtte en politisk sak» (Boblet & Bréan, 2021, s. 9, min oversettelse). For Louis synes denne saken å være ganske klar: «Kjønnskamp, kampen mot maskulin dominans, er en klassekamp. […] Hvis du ikke kjemper mot maskulin dominans, kan du ikke kjempe mot sosial ulikhet» (Zaleska, 2017, min oversettelse).
Med andre ord er klassekamp og kampen mot sosial ulikhet fanesaker for både Louis og Fløgstad – slik var det under forrige runde av debatten i 2016 (Aukrust & Sandberg, 2018), og slik er det fortsatt. En annen ting de har felles, som Fløgstad muligens ikke er klar over, er at Louis, i likhet med ham, synes å ha dyttet det borgerskapet han lenge lengtet etter å tilhøre ned fra pidestallen. I et intervju fra april 2024 sier han at han føler seg stadig mer ukomfortabel med å være en del av kulturborgerskapet, noe som fører til at han ofte er i utlandet for å unngå miljøet i Paris: «jeg tåler mindre og mindre volden i en del av det kulturelle feltet. Det å fjerne meg fra denne verdenen lar meg beholde min radikalitet, og unngå å tilpasse meg forventningene til den kulturelle verden» (Kaprièlian, 2024, min oversettelse). Kanskje Édouard Louis ikke er en klasseforræder allikevel?
25. september 2024 erklærte Louis på Instagram at utgivelsen av boka L’Effondrement om broren markerte «avslutningen på et familieportrett som begynte med Eddy Bellegueule for 10 år siden. Etter dette vil jeg ikke lenger skrive ordet familie». Hva vi kan forvente oss fremover er uvisst, det eneste vi vet er at Louis ønsker å skape «en freske av den sosiale verden, med portretter av forskjellige personer fra arbeiderklassen i hver bok» (Kaprièlian, 2024, min oversettelse). Det høres ut som noe også Fløgstad kunne satt pris på. Kanskje han også ender på «Team Louis» til slutt? Det hadde vært noe.
Fotnoter
[1] For en kritisk gjennomgang av både de norske og franske debattene rundt Farvel til Eddy Bellegueule, se Aukrust & Sandberg, 2018.
[2] For ordens skyld: jeg bruker dette begrepet humoristisk.
Referanser
Aschehoug. (u.å.). Édouard Louis: Forandre seg. Metode. Hentet 23. oktober 2023, fra https://aschehoug.no/forandre-seg-metode
Aukrust, K. (26. oktober, 2022). Tapernes manifest. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2022-11-26/tapernes-manifest1
Aukrust, K. (2024). Sosiale bevegelsers rolle i fransk politikk – «le pouvoir est dans la rue»? I K. Aukrust & P. Rieker (Red.), Franske tilstander. Forstå det moderne Frankrike (s. 119–139). Universitetsforlaget.
Aukrust, K. (2025). Kroppens klassereise. En analyse av Édouard Louis’ Forandre seg. Metode. I A. M. Gjesdal & E. N. Vestli (Red.), Klasse(reise) i samtidslitteraturen. Skandinavisk, fransk og tysk samtidslitteratur. Universitetsforlaget.
Aukrust, K., & Sandberg, K. L. (2018). Arbeiderklassen, Édouard Louis og Kjartan Fløgstad. Et kritisk tilbakeblikk på debattene rundt Farvel til Eddy Bellegueule i Frankrike og Norge. Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, 21(2), 140–160. https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.18261/issn.1504-288X-2018-02-03
Blome, E. (2020). Rückkehr zur Herkunft. Deutsche Vierteljahrsschrift für Literaturwissenschaft und Geistesgeschichte, 94(4), 541–571. https://doi.org/10.1007/s41245-020-00118-y
Boblet, M.-H., & Bréan, S. (2021). Modes de présence et fonction des écrivains en France. Introduction. Elfe XX-XXI. Études de la littérature française des XXe et XXIe siècles, 10. https://doi.org/10.4000/elfe.4044
Bourdieu, P. (1982). Ce que parler veut dire. L’économie des échanges linguistiques. Fayard.
Christiansen, A. (13. juni, 2015). Édouard Louis: Mannen som ble født på ny. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/kultur/i/qm1e/edouard-louis-mannen-som-ble-foedt-paa-ny
Connell, R. W. (2005). Masculinities. Polity Press.
Diatkine, A. (18. september, 2020). Edouard Louis: «L’autobiographie est l’une des formes les plus puissantes politiquement». Libération. https://www.liberation.fr/theatre/2020/09/18/l-autobiographie-est-l-une-des-formes-les-plus-puissantes-politiquement_1799890/
Ernaux, A. (2003). L’Écriture comme un couteau. Stock.
Fløgstad, K. (2016a). Etter i saumane. Kultur og politikk i arbeidarklassens hundreår. Gyldendal.
Fløgstad, K. (22. april, 2016b). Livet i Hallencourt. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2016/04/22/livet-i-hallencourt/
Fløgstad, K. (6. mai, 2016c). Hallencourts komet. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2016/05/06/hallencourts-komet/
Fløgstad, K. (21. september, 2024a). I Jakobsstigen. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2024-09-21/i-jakobsstigen
Fløgstad, K. (26. oktober, 2024b). Skam. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2024-10-26/debatt-skam
Fusillier, K., & Gicquiaux, C. (3. oktober, 2023). Les multiples visages de la pauvreté dans les Hauts-de-France—Insee Analyses Hauts-de-France—159. Insee. https://www.insee.fr/fr/statistiques/7675852#
Gjesdal, A. M., & Vestli, E. N. (2025). Klasse og klassereise i europeiske samtidslitteratur – hva står på spill? I A. M. Gjesdal & E. N. Vestli (Red.), Klasse(reise) i samtidslitteraturen. Skandinavisk, fransk og tysk samtidslitteratur. Universitetsforlaget.
Jaquet, C. (2014). Les transclasses ou la non-reproduction. PUF.
Kaprièlian, N. (25. april, 2024). Édouard Louis: “Pendant longtemps, j’ai eu honte d’écrire sur la joie”. Les Inrockuptibles. https://www.lesinrocks.com/livres/edouard-louis-pendant-longtemps-jai-eu-honte-decrire-sur-la-joie-616573-25-04-2024/
Klassekampen. (12. desember, 2024). Sandra Lillebø og Kjartan Fløgstad i samtale med Karin Haugen: Klasse og litteraturen. klassekampen.no. https://klassekampen.no/arrangementer/klasse-og-litteraturen
Krogdahl, T. (30. september, 2024). Om oppkomlingen. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2024-09-30/debatt-om-oppkomlingen
La Grande Librairie. (9. januar, 2014). Edouard Louis, «En finir avec Eddy Bellegueule» [Videoopptak]. https://www.youtube.com/watch?v=tWxMe7jvUOU
Lammers, P., & Twellmann, M. (2021). L’autosociobiographie, une forme itinérante. COnTEXTES. Revue de sociologie de la littérature. https://doi.org/10.4000/contextes.10515
Lejeune, P. (1980). Je est un autre. L’autobiographie, de la litérature aux médias. Seuil.
Lillebø, S. (2. mars, 2023). Nekter å skamme seg. Klassekampen. https://klassekampen.no/artikkel/2023-03-02/nekter-a-skamme-seg
Linck, D. (2016). Die Politisierung der Scham: Didier Eribons «Rückkehr nach Reims». Merkur. Deutsche Zeitschrift für europäisches Denken, 70(808), 34–47.
Ljunggren, J., & Mangset, M. (7. november, 2019). Middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAObaK/middelklassen-mangler-forstaaelse-for-dem-som-lever-under-helt-andre-livsbetingelser-enn-dem-selv-ljunggren-og-mangset
Louis, É. (2015). Farvel til Eddy Bellegueule (E. Halmøy, Overs.). Aschehoug.
Louis, É. (2022). Forandre seg. Metode (E. Halmøy, Overs.). Aschehoug.
Louis, É. (2024). L’Effondrement. Seuil.
Riché, P. (19. desember, 2011). La France des « invisibles » et des « oubliés » de Marine Le Pen. Le Nouvel Obs. https://www.nouvelobs.com/rue89/rue89-idees-land/20111219.RUE6547/la-france-des-invisibles-et-des-oublies-de-marine-le-pen.html
Schwartz, A. (14. desember, 2018). To Exist in the Eyes of Others: An Interview with the Novelist Édouard Louis on the Gilets Jaunes Movement. The New Yorker. https://www.newyorker.com/news/news-desk/to-exist-in-the-eyes-of-others-an-interview-with-the-novelist-edouard-louis-on-the-gilets-jaunes-movement
Sveen, K. (2012). Klassereise. Oktober.
Zaleska, M. (8. mai, 2017). Édouard Louis on Class, Violence, and Literature as a Space of Resistance. Literary Hub. https://lithub.com/edouard-louis-on-class-violence-and-literature-as-a-space-of-resistance/
