Universitetet som skole

Noen vet ikke hva de skal bli før de er blitt det.

For meg ble livsveien bestemt rett etter at den annen verdenskrig var over. Litt tilfeldig fikk jeg låne en bok om sosiologi (MacIver: Society). Det var som verden åpnet seg. Her sto det jo om alt det viktigste; hvordan samfunn fungerte, hvordan mennesker påvirker hverandre, på godt og vondt – og hvordan det kanskje kunne bli bra for mange.

Det var intet institutt og ingen faste lærere i faget på den tiden. Kanskje ikke den største ulykke. Man måtte famle seg fram, finne veien selv. Nærmeste slekt sto fjernt fra studier og akademisk liv. Men de så min glede over å få holde på med dette. Det ble å spørre bøker og skrifter av alle slag, og også noen mennesker som kanskje visste noe spesielt om hvorledes samfunnet hang sammen. Finne svarene selv, ikke for å vise noen at man visste, men for selv å få vite og  forstå.

Men eksaminasjonen?

Forberedende prøver fantes. Men så var det ikke mer, før helt til slutt: Magistergraden. En innlevert avhandling, og så to eksamensdager med en skriftlig oppgave i hvert av de to støttefagene. Heldigvis med  tolv timer hver dag, slik at man fikk tenkt seg om. Ja, og så var det å holde en forelesning over oppgitt emne og så helt til slutt en samtale med tre eksaminatorer som var mobilisert i sakens anledning. I sum; to eksamener, så var man magister i sosiologi. I dag er det 24/25 eksamener før man blir det som i moderne norsk  språkdrakt heter ”master” i fag som sosiologi og kriminologi.

Men man måtte vel være ”skoleflink” for  å kunne klare seg i et system uten lærere, uten tett veiledning, uten deleksamener? Det gjaldt i hvert fall ikke for meg. Jeg klarte meg så vidt, og bare så vidt, gjennom skolens forskjellige trinn. Karakterene var ofte på randen av katastrofe. I dag ville jeg ikke kommet inn på Universitetet. Den gang var det visst ingen som spurte om eksamensresultater.

Hvorfor gikk det da ikke galt på Universitetet?

Jeg er overbevist om at det kom av at jeg fikk spørre selv, spørre, spørre – og så finne svarene selv. Spørre bøkene, spørre medstudenter, eller kanskje noen lærere som etter hvert dukket opp.

I dag ville jeg gått til grunne. Stoffet er blitt ferdig ordnet i antatte hovedtemaer. Noen har bestemt hva som er viktig og samlet stoff det foreleses over og som må leses, fordøyes. Deretter følger eksaminasjonen slik at noen kan få kontrollert hvor godt man har tilegnet seg denne av andre utvalgte lærdom. Om det går bra, kan man gå videre til nye kurs med oppstykket samfunnskunnskap. Om fremdriften blir for langsom, kan det hende man mister studiestøtte, eller også blir nektet å fortsette i faget. Den evige student – et ideal i min tankeverden – er en slik som ikke lenger bør finnes.

Det ligner på noe

Det ligner på noe, det som nå er vokst fram. Det ligner på skole. Det er skole. Oppdelte fag, pensumlister, kyndige lærere, ukyndige elever som skal bli kyndige, og så til slutt kontroll for å sikre at de kan hva kunnes skulle.

Som oftest graderte karakterer, alfabetet tas i bruk. A er toppen. Så kan man gå videre til neste kurs.

Universitetet er blitt en skole, og kunne vel vanskelig bli noe annet slik vi har organisert vår verden med eksamen herfra som inngangsport til de mest respekterte yrker. Og det enten dette er livsveier hvor man faktisk får bruk for denne kunnskapen, eller det er slike hvor papirer på høyere utdannelse kanskje mer tolkes som adgangskort til de høyutdannedes samfunnssjikt.

Men noe er tapt. Denne evige studenten, kanskje hun eller han er på jakt etter noe? Kanskje på jakt etter svar på  spørsmål som ingen ennå har klart å formulere? Det er vel slike upassende fomlere et Universitet i særlig grad burde ivareta. Slike som kanskje ville mene at noe kunne gjøres eller lages eller tenkes om på helt andre måter enn det som for øyeblikket læres bort.

Isteden suges vi inn i samfunnets vedtatte forståelse av seg selv, og av veien videre.

Samfunnsbestillingen

Mens jeg funderer over dette, kommer et klart eksempel. I Aftenposten 2. februar skriver Håkon Haugli og Lars Holden, direktører i henholdsvis Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter og Norsk Regnesentral:

”Vi må bygge forskningsmiljøer og ny kunnskap med høy kvalitet på områder samfunnet har bruk for. Forskningsrådets rolle er å omsette politiske prioriteringer til forskning, og etablere gode konkurransearenaer som sikrer de beste miljøene og prosjektene tilgang til forskningsmidlene, uavhengig av  institusjonstilhørighet. Veksten i forskningsmidler bør gå gjennom Forskningsrådet, og ikke direkte til enkelt institusjoner. Konkurranse fremmer kvalitet, også i forskningen.”

Sannelig var jeg heldig som kom til det universitet som dengang fantes. Jeg fikk lete i fred, spørre, undres. Det var ingen som la opp noe studieprogram, ingen som viftet med forskningsmidler i overensstemmelse med politiske prioriteringer. Det var noen andre rundt meg som også strevde med å forstå hvordan samfunnet hang sammen. Vi ble kollegaer, ikke konkurrenter. Skulle staten, gjennom Forskningsrådet, bestemt min forskningsvei, ville jeg aldri ha funnet den.

Vi må videreutvikle Norge

Nyttårskvelder er det mange blant oss som hvert år samles rundt radio eller fjernsyn for å høre statsministertalen. Et gjennomgangstema i disse talene er at vi må utvikle Norge, gjøre det enda bedre, ruste oss i konkurransesamfunnet, finne veier til å bevare eller skape enda mer velstand for landet vårt. Bestillingen ligger klar og penger trolig lett tilgjengelig. Her må forskere hjelpe til.

Kanskje utviklingen burde dempes?

Men det kunne jo hende at det var noe galt med ønskene om å skape enda mer av den vekst og velstand vi allerede har så mye av. I jakten på fremskrittet, kunne det kanskje vise seg nyttig å stoppe opp, se oss tilbake, finne ut om det var noe i fortidens landskap vi gjerne ville hatt med også i dag. Hvordan kan vi med kravet om stadig materiell utvikling få med oss hva både vi og våre forfedre har ment var det fine med landet? Grunnspørsmålet blir vel dette: Hvordan kan vi videreutvikle Norge uten å miste det?  For å kunne samle seg om slike spørsmål,  trenger vi forskere uten sterk avhengighet av å tilpasse seg ønsker fra stat og forskningsråd.

Denne teksten ble trykket i Aftenposten 18. februar 2015, og er gjengitt med tillatelse fra Nils Christie. Les en lengre versjon med mer utdypende tanker fra Christie her.