Arbeideres krav på slutten av 1800-tallet lød: 8 timer til arbeid, 8 timer til hvile og 8 timer til å gjøre hva man vil. I løpet av de siste 40 år har vi fått kortere arbeidsuke, lengre ferie og 15 minutter nedkortet arbeidsdag. Det betyr at 8‐timersdagen fortsatt gjelder i hovedsak. Derimot har arbeidstakeres situasjon, siden slutten av 1960‐tallet, endret seg betydelig for en stadig stigende andel av befolkningen.
Kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners økonomiske selvstendighet. I dag deltar mange mødre i arbeidslivet 100% før barnet har fylt året. Når vi regner tiden til og fra jobb og plusser på to timer til de mest nødvendige husholdsoppgavene med mat, renhold, vedlikehold med mer, kommer den bundne tiden opp i 10‐11 timer. På grunn av arbeidsbyrden en slik situasjon medfører, var kvinnebevegelsen tidlig ute med krav om 6 timers arbeidsdag.
Økt produksjon og feilfokusert arbeidstidsforkorting
6‐timersdagen har fått tilslutning fra politiske partier på venstresiden og Miljøpartiet De Grønne. Fagforeninger som Fellesforbundet, LO’s største forbund, har arbeidet aktivt for en slik velferdsreform i solidaritet med dem som strever med å forene ulike hensyn og krav. Forsøksordninger kan vise til positive resultater. Et eksempel er Tine Heimdal som har innført 6‐timersdag fordelt på to skift. Med kortere arbeidsdag ble sykefraværet betraktelig redusert mens produksjonen økte.
Har våre politikere og lovgivere gitt fra seg ansvaret for å utforme et arbeids‐og tidsregime som de fleste kan klare uten å overanstrenge seg?
Teknologisk utvikling fører til at vi produserer stadig mer med færre hender. På mange områder er det overproduksjon i vår del av verden. Klima og miljø tilsier at vi prioriterer andre hensyn enn økt produktivitet. Likevel opprettholdes 8‐timersdagen, og det er mye som tyder på at nedkorting av den daglige arbeidstiden sitter langt inne hos sentrale beslutningstakere som forhandler om lønns‐og arbeidsforhold. Når arbeidstidsforkorting kommer på tale, er det lengre ferie som løftes fram. Søkelyset må derfor rettes mot den norske modellen som innebærer samarbeid om lønns‐og arbeidsforhold mellom de tre partene staten, arbeidsgiversiden ved NHO og fagbevegelsen. Har våre politikere og lovgivere gitt fra seg ansvaret for å utforme et arbeids‐og tidsregime som de fleste kan klare uten å overanstrenge seg?
Krevende dobbeltarbeid
Dagens mellomgenerasjon gir sterke beretninger om en tidspresset hverdag med små barn og jobb. Leger og psykologer varsler om slitasjen de ser blant sine dobbeltarbeidende klienter. Men ønsker og krav om kortere normalarbeidsdag blir ofte bagatellisert eller bortforklart i samfunnsdebatten. Arbeidstakere i andre land har det verre. Småbarnsforeldre kan jo søke om redusert tid i en periode. Dessuten kan de som klager redusere på kakebaking eller på standardene for renhold, hevdes det.
Å kreve lettelser i hverdagen er hverken tøft, mandig eller karrierefremmende. Det er prestasjon og konkurranse som gjelder
Forsvar for 8‐timersdagen har en sterk ideologisk forankring tilbake til selvbergingsøkonomien. Da var det nødvendig å stå på fra morgen til kveld for å holde nød og fattigdom fra livet og i beste fall bedre livsvilkårene. Slike stå–på‐holdninger videreføres i overflodssamfunnet som normer og idealer. Det gir status å arbeide lange dager og ha det travelt. Å kreve lettelser i hverdagen er hverken tøft, mandig eller karrierefremmende. Det er prestasjon og konkurranse som gjelder. Helse og velferd som kvinner tradisjonelt har tatt seg av, får komme i andre rekke. Ikke desto mindre erfarer også stadig flere menn en tidspresset hverdag når de i tillegg til lønnsarbeid tar sin del av barneomsorgen og husholdsarbeidet.
Roland Paulsens studier av «tomt arbeid» gir originale perspektiv på arbeidssamfunnet, som han bl. a. foredro om på «Ut av akademia» i år Foto: Jessica Segerberg
Intensivt eller «tomt» arbeid
I deler av arbeidslivet arbeides det svært intensivt som i servicenæringen, eller i helsevesenet og i skolen som ofte er underbemannet. I andre deler kan ansatte mangle arbeidsoppgaver. Som en strategi for å motvirke kjedsomhet, kan dagen fylles ut med andre aktiviteter enn det som forventes. Studier tyder på at 2‐4 timer av arbeidsdagen kan gå med til utenforliggende sysler som nettsurfing, korridorprat, private telefonsamtaler osv.
Eksemplene som Roland Paulsen viser til i boken Empty Labour (2014) er særlig rapportert blant ansatte som arbeider med administrasjon i offentlig så vel som i privat sektor. Som regel begrunner de ansatte sine sysler med at de ikke har tilstrekkelig med arbeid. Noen kvier seg for å melde fra til ledelsen av frykt for innskrenkninger eller oppsigelser. Andre ber lederen om å få mer å gjøre, men får likevel ikke mer arbeid.
I konkurransen om tildeling av ressurser, vil ledere helst holde skansen eller ekspandere. Det blir viktig å opprettholde en fasade av effektivitet blant annet med PR‐fremstøt som presenterer virksomheten som visjonær og dynamisk. Ifølge Roland Paulsen ligger det et stort potensial for nedkorting av arbeidstiden i det «tomme» arbeidet.
Studier tyder på at 2‐4 timer av arbeidsdagen kan gå med til utenforliggende sysler som nettsurfing, korridorprat, private telefonsamtaler osv
Arbeidstid handler om solidaritet. Selv om mange lever godt med 8‐timersdagen, er det på høy tid å ta hensyn til dem som sliter. Både de som må arbeide intensivt og de som ikke har nok å gjøre, vil med 6‐timersdagen kunne få et bedre liv med større frihet og overskudd til å gjøre hva man vil.
En fyldigere versjon av artikkelen er publisert i Samtiden nr. 2, 2016.
Om artikkelforfatteren:
Tone Schou Wetlesen er professor emerita ved Universitetet i Oslo, og har i sin forskning «arbeidet teoretisk og empirisk med familiekonteksten med vekt på livsløp, kjønn og foreldre/barn relasjoner».
Hun har blant annet gitt ut Spor etter krigen. Livshistorier (2006, med Haldis Hjort) og Å gi videre. Kultur og oppdragelse i familien (2000), samt redigert Dialog, selv og samfunn (2004, med Ivar Frønes).
Foto: UiO
