Kronikkforfatter, Kristoffer Chelsom Vogt, holdt nylig et innlegg for de ferske sosiologistudentene ved Universitetet i Bergen. Teksten er basert på innlegget han holdt. Foto: UiB
Til alle dere som starter som sosiologistudenter i disse dager. Kanskje har valget av sosiologi vært ganske tilfeldig – et greit valg gitt at du vet sånn ca. hva som interesserer deg. En sosiologigrad kan brukes ganske enkelt for å få jobb, og sosiologer gjør det godt på arbeidsmarkedet. Men her står også noe større på spill; nemlig at samfunnet trenger folk som har studert sosiologi.
Vi svømmer nå i et hav av informasjon. Google og Siri kan svare oss på ufattelig mange spørsmål. Men denne overfloden gjør det også viktigere enn noensinne med folk som kan tenke klart om vanskelige spørsmål. Gjennom sosiologi-studiet skal dere fordype dere i hvordan vi mennesker lever sammen, hvordan selve samfunnet fungerer. Dette kan sammenliknes med å drive mental høyde-trening. Konkrete oppgaver i arbeidslivet etterpå, som ofte vil være mer avgrenset til ett saksfelt eller en bedrift, vil bli som en lett joggetur i forhold.
Folk som har studert sosiologi sier ofte at det de har mest nytte av i arbeidslivet er sine «analytiske ferdigheter». I intervjuer forteller de om hvordan slike ferdigheter er verdifulle i utrolig mange forskjellige jobber. Og så lurer dere kanskje: hvordan skal dere tilegne dere slike mystiske «overførbare analytiske ferdigheter»? Jo, ved å tenke dypt, hver dag.
Kronikkforfatter, Kristoffer Chelsom Vogt. Foto: UiB
Verden er full av folk som tenker raskt og grunt. Dette forsterkes nå av ny teknologi som trekker oss inn i personlig tilpassede informasjonsstrømmer som vi kan flippe raskt gjennom med minimal fordypning i hver sak. Som sosiologistudenter skal dere lære å tenke dypt om hvordan mennesker lever sammen. Dere skal forhåpentlig tenke så hardt og dypt rundt dette at det kjennes ut som det går varmt oppi hodet.
Desirable difficulty heter dèt på fint: ønskverdige vanskeligheter. Gradvis vil dere gjøre det å tenke dypt til en vane. Slike folk er etterspurt på arbeidsmarkedet, og trengs ute i samfunnet.
Når det gjelder spørsmål om hvordan mennesker med ulik bakgrunn, ulike kjennetegn, i ulike livsfaser, behandles av samfunnet er det forbausende ofte ved kunnskap at slaget står. For å forstå hva som foregår i forskjellige sosiale sammenhenger, og for å eventuelt å kunne bidra til å forbedre det, er det en stor fordel å forstå hvordan ulike typer kunnskap blir produsert. Den som kan dissekere kunnskapsgrunnlaget, kan ofte danse i sirkler rundt de som ikke kan det.
Sosiologi er det bredeste av samfunnsfagene, både metodisk og teoretisk. Dere skal gradvis lære å produsere argumentasjon som er forankret i eksisterende kunnskap (teori), og bygger på et solid undersøkelsesgrunnlag (metode).
Jeg er altså ekstremt håpefull på deres vegne. Dere har intet mindre enn oppvåkning i vente. Dere vil ganske snart se verden rundt dere på nye måter, og stille spørsmål ved mye av det dere nå tar for gitt. Og på veien vil dere utvikle hypersensitive bullshit-detektorer.
Men jeg bærer også en frykt på deres vegne. Om at dette beste som kan skje her på universitetet vil ledsages av det verste: at dere utvikler kunnskapsarroganse, en fornemmelse av at dere kan og vet alt, og uttaler dere bastant og skråsikkert. Heldigvis finnes en gammel kur også for dette. Den kalles akademisk ydmykhet og ble oppfunnet av Sokrates. Da han ble utpekt som den «klokeste i Athen» av oraklet i Delphi tenkte folk at det var fordi han kunne så mye. Da sa han at «nei, om jeg er den klokeste må det være fordi jeg forstår at det er så mye jeg ikke kan».
Å lære sosiologi er ikke bare alvor, det kan også være utrolig morsomt. Dèt har det i hvert fall vært for meg og utallige andre. Nå går dere altså forhåpentligvis inn i noen år av livet som vil by både på både «ønskverdige vanskeligheter» og læringsglede. Bare ikke mist ydmykheten på veien. Velkommen som sosiologistudenter.
