Roar Hagen vil ikke forsvare noen av utspillene sine om klasseanalyse. H vvil heller snu på flisa og ha meg til å belegge “hypotesen om klassesamfunnet”. Det kan jeg godt, og det uten slikt unødvendig utenomsnakk og sleivete stråmannsargumentasjon som preget Hagens innlegg.
I Hagens kritikk av Dag Østerberg påstod han, sånn i forbifarten, at norsk klasseanalyse var sterkt preget av marxisme og forenklede modeller av klassestrukturen, og at det er derfor økonomene nå vinner terreng i ulikhetsstudier. I mitt tilsvar tilbakeviste jeg dette ved å vise til at moderne klasseanalyse, i både teori og forskningsspørsmål, i veldig liten grad er inspirert av Marx og er mye klarere relatert til tradisjonen etter Weber. Dessuten innebærer de sentrale modellene av klassestrukturen som er i bruk – Goldthorpe-modellen, mikroklasseskjemaer eller Bourdieu-inspirerte forståelser – langt mer finmasket og komplekse framstillinger av klassestrukturene enn Hagen ga inntrykk av.
Hagen besvarer dette med tirade som, til tross for at den er lang som et vondt år, ikke rommer noen imøtegåelse av noen av innvendingene mine. Istedenfor skifter han tema og går til motangrep. Beklageligvis byr Hagen på lite annet enn ren stråmannsargumentasjon.
Om debatten
Dag Østerbergs nye bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk kom ut for noen måneder siden og ble omtalt på Sosiologen av Roar Hagen.
Oscar Dybedahl, master i filosofi, med en avhandling om Marx, reagerte på Hagens anmeldelse og leverte oss en «forsvarspolemikk for Østerberg og Marx».
Deretter svarte Roar Hagen med å vende fokuset bort fra Marx og Østerberg over på dagens samfunnsforskning, hvor han hevder at innflytelsen fra Marx er sterkt tilstede.
I «Misforstått om klasseanalyse» går Magne Flemmen i rette med sistnevnte påstand.
Hagen hevdet så det er samfunnsanalysen til Flemmen som er problematisk, ikke klasseanalysene.
Dette innlegget forsøker å svare på sistnevnte påstand.
I innlegget polemiseres det spydig mot ting jeg verken har skrevet eller ment. Jeg har for eksempel ikke hevdet at nordmenn har falsk bevissthet, et begrep jeg oppfatter som problematisk av mange grunner. Jeg har heller ikke påstått at “moderne samfunn holdes sammen av makt og undertrykking”, ei heller at “teorien om det demokratiske kretsløpet er falsk bevissthet som dekker over de faktiske forholdene”. Kanskje ordskiftet ville blitt bedre om Hagen heller holdt seg til saken og synspunkt jeg faktisk har tilkjennegitt.
Om klasseanalyse
Så i stedet for å svare på poengene mine lanserer Hagen en utfordring til meg. Det som altså skulle, eller burde, vært et svarinnlegg snus til at jeg må “belegge hypotesen om klassesamfunnet”. Skal vi først snakke om utfordringer bør vel Hagen ta tak i utfordringene han har med å svare på kritikk og å forholde seg til hva jeg faktisk skriver. Men, jeg vil jo ikke la anledningen gå meg forbi:
Slik jeg ser det er fundamentet for klasseskillene i kapitalismen det institusjonelle skillet mellom produktivkrefter og arbeidskraft: “‘eiendom’ og ‘eiendomsløshet’ er derfor alle klassesituasjoners grunnkategorier”, som Weber skrev. I kapitalismen selges arbeidskraft på markeder, som innebærer at disse grunnsituasjonene differensieres videre etter hva aktører kan benytte seg av i konkurransen der.
For Weber dreide dette seg primært om ulike typer eiendom og grader av kvalifisert arbeidskraft. Noen typer eiendom og noen typer arbeidskraft er “verdt mer” på markedet. Ved å trekke på Bourdieu kan vi også se hvordan sosial differensiering samvirker med dette: I noen felter fordeles det kapitalformer som får mer generell verdi, slik som utdanningskapital, når den kan fungere som det Giddens har kalt markedskapasiteter, og altså påvirke ens situasjon på arbeidsmarkeder. Videre fordeles visse typer jobber og stillinger i små og mer avgrensede arbeidsmarked, hvor posisjoner og løpebaner i feltet blir avgjørende i seg selv. Slik en kan se eksempler på i feltene for kulturproduksjon og politikk.
Også i det forholdsvis likhetspregede og åpne norske samfunnet er det langt enklere å tre inn i disse posisjonene dersom en er så heldig å fødes inn i en av de mest kapitalsterke gruppene
I følge Hagen er det “lett å konstruere sosiale grupper,” men “det viktige spørsmålet er hva forskjellen betyr”. Ved vårt forskningsmiljø på Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har vi arbeidet en stund med et klasseskjema som konstruerer grupper basert på hvor mye og hva slags sammensetning av økonomisk og kulturell kapital de disponerer. Det skal vedgås at det er mye igjen å gjøre, men vi har i hvert fall noe forskning som tyder på at disse forskjellene betyr en god del for fordelingen av livssjanser og makt i dagens Norge, ikke minst mellom generasjonene.
En ting er at en rekke sosiale problemer – som for eksempel arbeidsløshet, gå på trygd, bli tenåringsmor osv. – langt oftere hjemsøker de som fødes i gruppene lavere ned i klassestrukturen. Videre er det slik at dess mer kulturell kapital ens foreldre disponerte, jo bedre går det på skolen. Og vi har jobbet, og jobber videre, med å undersøke om, og dokumentere hvordan, det er systematiske forskjeller i rekrutteringen til samfunnets topposisjoner etter hvor mye og hva slags kapital ens foreldre disponerte. Også i det forholdsvis likhetspregede og åpne norske samfunnet er det langt enklere å tre inn i disse posisjonene dersom en er så heldig å fødes inn i en av de mest kapitalsterke gruppene. Og det er også slik at hva slags kapital foreldrene hadde er viktig: det er lettere å oppnå topposisjoner innen kultur dersom ens foreldres kapital var mest kulturell og lettere å komme seg til topps i næringslivet, eller endog bli rentenist, dersom foreldrenes kapital var mest av det økonomiske slaget.
Dette understøtter at det er en tydelig klassedifferensiering av livssjanser i dagens Norge. Det er også ting som tyder på at klasseskillene kan spores i andre aspekter av sosial praksis her til lands. For eksempel setter klasseskillene seg gjennom i den romlige delingen av Oslo, ikke minst med framveksten av de øverste klassenes “gylne ghettoer”. De mest dyptpløyende analysene av forbindelsen mellom klasseskiller, livsstil og sosial endring er begrenset til Stavanger, men viser at klare forskjeller i smak og holdninger følger fordelingen av økonomisk og kulturell kapital. Dette dreier seg ikke om trivielle og intetsigende forskjeller i hvem som liker P2 eller P4, men om symbolske forskjeller som er viktige for folk og som spiller en stor rolle for hvem en identifiserer seg med og hvem en markerer avstand til og rakker ned på (se her, her og her). Vi har også artikler på vei som viser at det er markerte klasseforskjeller i politiske og moralske holdninger så vel som smak i musikk, film, TV, avisstoff, matvaner og mer i dagens Norge.
Kapitalismen er én institusjonell dimensjon ved moderniteten og klasseskillene én side ved den igjen
Opp gjennom årene har ikke norske sosiologer akkurat gått mann av huse for å studere klasseforholdene, så det er ikke tvil om at der er langt mer som burde undersøkes. Men vi har altså belegg for å omtale Norge som et klassesamfunn, selv om det ikke betyr at “klassesamfunn” er en uttømmende beskrivelse av dagens Norge. Kapitalismen er én institusjonell dimensjon ved moderniteten og klasseskillene én side ved den igjen. I tillegg kommer alle slags særegenheter ved akkurat den manifestasjonen av moderniteten vi med kanskje ikke helt presise begreper kaller “det norske samfunnet”.
At nordmenn ikke oppfatter det som at de lever i et klassesamfunn, selv om klasseskillene er blitt skarpere, var altså det eneste jeg har skrevet som Hagen forholdt seg til. Han ironiserer over dette med at jeg “tydeligvis vet noe som vi andre ikke vet”. Dette forekommer meg å være en underlig ting å si for en professor i sosiologi. Noe av poenget med forskning er å frambringe kunnskap og innsikt.
De som arbeider med dette vil vel da med en viss nødvendighet vite noe som andre ikke vet. Eller er det slik at Hagen anser at de fleste mennesker har full oversikt over og innsikt i alle sosiale prosesser som omgir og impliserer dem? I så fall kunne en vel lagt ned samfunnsvitenskapene.
