Som akademiker er språket en viktig ressurs for analytisk stringens og faglig formidling. Under mitt feltarbeid på Sølvberget kulturhus kom ordene imidlertid til kort i møte med det pulserende, sensoriske vevet av empirisk data jeg var omgitt. Både lukt, lyd, smak og berøring var leverandører av en etnografi som ikke lot seg gripe verbalt. Analytiske tråder og empiriske poeng manifesterte seg i former som krevde et helhetlig, kroppslig engasjement, og hvis verdi lå utenfor semantikkens tegn. For eksempel var endringen i atmosfæren etter oppussingen av møteplassen i bygningen kun mulig å erindre gjennom skiftet i lyd. Dette var stringent analytisk info selv om den ikke artikuleres eller var gjenstand for tekst. Slike vitaliteter strekker seg forbi språkets rekkevidde og fordrer et flersensorisk rammeverk for at det skal forstås samt bevares.
Steven Feld (2004) tok den flersensoriske metodikken til sin ytterlighet da han spilte inn mer enn 1000 Bosavi-sanger fra regnskogen i Papa New Guinea. I sangene får vi et glimt av et levende naturlandskap. Ulike arter toner inn på ulikt tidspunkt; vann renner over bekker, fugler beveger seg fra å være synlig til usynlig og kvinner synger fra fuglens perspektiv. Som leser blir vi del av denne opplevelsen gjennom lyd, og ikke bare tekst. I mitt masterprosjekt ble sansene på analogt vis ikke bare en metodisk rekvisitt, men en iboende del av, og en forutsetning for etnografisk innsyn. Lydklipp og bilder beriket teksten som transportører av levende og pulserende etnografi. Det var nemlig ikke nok å formidle disse opplevelsene språklig; de krevde sitt eget vokabular.
Dette er derfor en oppfordring til forskere å engasjere hele sansespekteret i sin tilnærming, og bevege seg forbi rammeverket språket har å tilby; qua metode og analyse. Virkeligheten går lenger enn riket for symbolske tegn og ikoner, hvorpå vi som forskere må tenke kreativt for å opprettholde akademisk kredibilitet. Ordene våre springer til syvende og sist ut av et enda mer kraftfullt og levende virkelighetsrom. Det ligger derfor i vår fortjeneste å skildre dette landskapet på passende og anstendig vis.
Misforstå meg rett; den språklige dimensjonen er og skal fortsette å være en betydelig del av all vitenskapelig produksjon. Men som forskere må vi våge oss lenger for å opprettholde etnografiens rytme og originalitet. Hadde jeg forringet masteroppgaven til det språket evner å representere, ville jeg mistet betydelig mengde data og vigorøs empiri.
Som forskere må vi våge oss lenger for å opprettholde etnografiens rytme og originalitet.
Fenomenolog Maurice Merleau-Ponty postulerer oppsummerende at “The body appears as a particular tension or rhythm that respons to the color seen and the tones heard” (1945: 201). Sansene er bindeleddet mellom oss og det vi observerer. Det ligger derfor i vår plikt å forbli lojale mot etnografien i all sitt særpreg og fasetter, enn bare å formidle et analytisk perspektiv. Det er her den flersensoriske tilnærmingen med sin teft for kropp og sjel kommer til unnsetning. Ikke bare i studiet av materielle artefakter eller bygningsrom, men alle slags sfærer, mangfold og realiteter.
En adekvat akademisk formidling ligger ikke bare i ordenes anvendelighet eller forskerens evne til appell, men også i sanseriket rundt oss. Beriket empirisk data lar seg ikke artikulere og fortjener å bli hørt, i seg selv. Mens teksten distanserer oss fra opplevelsen av empirisk data, transporterer for eksempel lydklippet, bildene og videoene etnografien direkte til oss. Mitt håp er å fremdyrke det sensoriske, pulserende og ikke-tekstlige ved naturen rundt oss, især når digitale fremrykk og teknologiske realiteter stadig overtar for naturens kunst. Følgelig er dette ikke bare en akademisk oppfordring, men et personlig håp om at vi kan verdsette sanselandskapet i en tid hvor virkeligheten og således akademia blir stadig mer virtuell.
