Hva skal komme i stedet for banker, meglere og markeder?

I stedet for bare å kritisere bør den marxistiske sosiologien spørre etter alternativet til kapital som grunnlag for investeringer, skriver Roar Hagen som svar i debatten med Oskar Dybedahl.

Av: Roar Hagen

Professor ved Universitetet i Oslo

roar.hagen@uit.no

Oscar Dybedahl hevder at jeg har misforstått Marx. Temaet for min anmeldelse var ikke Marx direkte, men Dag Østerberg sin innføring i marxismen. Det relevante spørsmålet er om jeg innenfor formatet ga en rimelig framstilling av Østerberg. Jeg skal ikke forsvare min tolkning, men overlater til leserne å undersøke saken, så fremt de finner det bryet verdt. Et formål med anmeldelsen var å få sosiologer til å reflektere over hvor hensiktsmessig det er å engasjere seg i diskusjoner om hva Marx egentlig mente. Er kapitalkritikken stadig er godt utgangspunkt for samfunnsanalyse?

Spørsmålet er aktuelt. Det er jo ikke bare Østerberg, men mange som vil blåse nytt liv i teorien om klassesamfunnet. Thomas Piketty har fått masse oppmerksomhet. Marianne Nordli Hansen og Olav Korsnes kommer stadig med nye bidrag. Også Ottar Brox tar bølgen. Det er også mange flere. Et søk på sosiologen.no viser at de store temaene er klasse/elite, makt og kjønn. Den dominerende samfunnsforståelsen blant sosiologer er at samfunnet består av et klassedelt hierarki med en elite på toppen.

Roar Hagen, professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø

FOTO: CAS Oslo

Dag Østerbergs nye bok Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk kom ut for noen måneder siden og ble omtalt av Roar Hagen.

Oscar Dybedahl, master i filosofi, med en avhandling om Marx, reagerte på Hagens anmeldelse og leverte oss en «forsvarspolemikk for Østerberg og Marx».

Boken har skapt debatt i Klassekampen og Le Monde Diplomatique, blant annet på bakgrunn av Ola Innset sin anmeldelse i førstnevnte avis.

Dybedahl har også selv anmeldt boken for Salongen – Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie.

Marxismen gir ingen retningslinjer

Analysene av klassesamfunnet følger et mønster, som vanligvis er slik: Kritikk utgjør omtrent 95 % av teksten. De resterende fem prosent brukes på å skissere alternativer. Utleggingen av alternativet er ikke bare kort, den er også abstrakt. Hos Marx toppes tusenvis av sider med kritikk av en parole om at produsentene bør forvalte produksjonsmidlene i fellesskap. Det er kanskje rimelig at Marx ikke kunne være så presis om alternativet, men 150 år senere har den marxistiske sosiologien ikke kommet stort lenger med å konkretisere hvordan samfunnet skal styres som deltakerdemokrati.

Men også kritikken mangler konkretisering. Den gir ingen retningslinjer for hvordan samfunnet kan regulere de forholdene man kritiserer. Rasjonalet for den empiriske analysen er å peke mot nødvendigheten av fundamental endring, altså mot den kommunistiske utopien. Piketty er mer konkret enn mange andre og foreslår økt skatt på kapital. Den konstruktive delen av Kapitalen i den 21. århundre dekker over ti prosent. Hos Pierre Bourdieu utgjør beskrivelsen av alternativer kanskje mindre enn fem prosent av forfatterskapet? «Motildbøkene» er dessuten mer politiske pamfletter enn vitenskapelige arbeider.

Det er kanskje rimelig at Marx ikke kunne være så presis om alternativet, men 150 år senere har den marxistiske sosiologien ikke kommet stort lenger med å konkretisere hvordan samfunnet skal styres som deltakerdemokrati

Roar Hagen

Arkaisk marxisme

Dette betyr ikke at kritikken er uten poenger. Østerbergs bok har interessante betraktninger om begrensninger ved norsk samfunnsøkonomisk teori og dens utilstrekkelige aktørforutsetninger. Men Østerberg har ikke noe å tilby i stedet. Det gjelder ikke bare Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk, men hele forfatterskapet. Det er nok en klok strategi. I den grad den marxistiske sosiologien forsøker å være konkret blir den enten triviell eller udokumentert. Se for eksempel Erik Olin Wrights prosjekt Real Utopias eller Michael Burawoys «public sociology».

Hvorfor blir den marxistiske samfunnsanalysen slik? Jeg vil hevde at det er fordi den arbeider med arkaiske begreper som essens og natur. Merverdien er kapitalens essens. Den kan ta uendelig mange former, men formene uttrykker alltid det samme utbyttingsforholdet. Opp mot kapitalens fordreide sosiale relasjoner settes den menneskelige natur. Å løse samfunnsproblemer betyr å fjerne kapitalismen slik at folket kan ordne sine relasjoner i overensstemmelse med sin natur. En slags akademisk animisme altså, og en helt usosiologisk tenkemåte.

Marxismen mangler rett og slett goder begreper for å analysere sosiale relasjoner

Roar Hagen

Funksjoner, ikke essens

Alternativet til essens er å tenke i termer av funksjoner. Funksjon viser til en helhet, og for sosiologien har samfunnsdelene funksjoner relativt til samfunnets behov som helhet. Denne tenkemåten finner vi også hos Marx, for eksempel i skillet mellom nødvendig og unødvendig arbeid. Det er arbeid samfunnet trenger og som det ikke trenger. Funksjonsperspektivet oppmuntrer til å lete etter alternativer og virker disiplinerende for kritikken. Den dårlige blandingen av essens og funksjon er også funksjonalisme.

Funksjonsperspektivet vinner fram som vitenskapelig tenkemåte først på nittenhundretallet. Merverditeorien stadig er bundet til essenstenkningen. Det får uheldige konsekvenser for samfunnsanalysen. Marxismen mangler rett og slett goder begreper for å analysere sosiale relasjoner. Det helt sentrale begrepet «produksjonsforhold» settes for eksempel lik «eiendomsforholdene», og man overtar en juridisk terminologi.

I stedet for bare å kritisere bør den marxistiske sosiologien spørre etter alternativet til kapital som grunnlag for innvesteringer. Hva skal komme i stedet for banker, meglere og markeder? Det vet vi i dag en del om. I Norge er de ulike markedene regulert og omkranset av et mylder av institusjoner som skal gjøre dem nyttige for samfunnet. I tillegg har vi skapt velferdsstaten som et alternativ til allokeringer gjennom markeder.

50 % av nasjonalproduktet fordeles av staten etter mer eller mindre sosialistiske og kommunistiske prinsipper. Men likefullt av staten. For Marx er staten under kapitalismen et redskap for borgerskapet. Marxistisk inspirert sosiologi vil derfor være tilbøyelig til å analysere velferdsstaten som en ny og mer fordekt form for undertrykking. Alternativt som ordninger arbeiderklassen har kjempet fram, men som kapitalismens økonomiske lover snart vil sørge for at de mister. Alt skal komme nedenfra må vite, og driftes av folket eller sivilsamfunnet.

Forståelsen av det moderne samfunnet som en hierarkisk ordning med borgerskapet, eller en elite av menn, globalister et cetera på toppen av samfunnspyramiden, er dominerende i den forstand at sosiologien ikke synes å ha noe annet å erstatte den med.

Roar Hagen

Utilstrekkelige analyser

Jeg tror ikke det kommer noe godt av igjen å vende seg mot Marx. Problemet ligger ikke bare hos de som nå tar bølgen. Forståelsen av det moderne samfunnet som en hierarkisk ordning med borgerskapet, eller en elite av menn, globalister et cetera på toppen av samfunnspyramiden, er dominerende i den forstand at sosiologien ikke synes å ha noe annet å erstatte den med. Kanskje det er derfor samfunnsøkonomene har fått en sentral plassering i 2016 utgaven av Det norske samfunn, mens klasseperspektivet er mindre framtredende enn i tidligere utgaver. Er det fordi samfunnsøkonomien, til tross for sine utilstrekkelige aktørforutsetninger, leverer bedre empiriske analyser av sosiologiens kjerneområder? Fordi den marxistiske sosiologien aldri greier å skaffe empirisk belegg for påstanden «the system is rigged», altså i kapitalen og elitenes favør?