Kronikk
Dette er en kronikk. Meningene i teksten står for skribentens regning.
I hvilken grad, på hvilken måte, når, hvordan, hvorfor, og av hvem, er skeive analysert i norsk sosiologi? Og i hvilken grad, på hvilken måte, når, hvordan, hvorfor og av hvem, trekkes disse analysene frem? Og de samtidige spørsmålene: i hvilken grad ikke, på hvilken måte ikke, når er det ikke, hvordan ikke, hvorfor ikke, og av hvem ikke?
Gjennom utdanningsløp, og senere kontaktflate med norsk sosiologi, har det vagt ligget i bakhodet at faget sjelden tematiserer skeive. Og jeg har følt på en mangel til tross for at det i ulike deler av faget, for eksempel innen familiesosiologi og forskning på sosiale bevegelser og forskning på seksualiteter, er en fremtredende tematikk.
Fraværet har slått meg først og fremst i situasjoner hvor sosiologer tematiserer kjønn. Trigget av vissheten om et fravær av typer kjønnsteori og forståelse av kjønn som finnes, men som i stor grad er kontret ut av sosiologien. I tillegg er fraværet innenfor mitt eget felt om klasse og ulikhet.
Når fraværet har slått meg, har det ikke ledet noen vei. Litt fordi jeg ikke har sett umiddelbart hva som mangler, og fordi de fleste sosiologiske analyser er analyser av sosiale fenomener som så å si i like full grad berører skeive.
Det er delvis noe uhåndgripelig i denne opplevelsen av et fravær. Noe kan komme ut av å dra en parallell til hvordan Dorothy Smith uttrykte det å oppleve et manglende samsvar mellom hennes erfaringer som kvinne og det samfunnet sosiologien skildret.
Stian Aleksander Uvaag, stipendiat i sosiologi ved Universitetet i Bergen, stiller spørsmål ved skeives usynlighet i sosiologien (foto: Privat).
I likhet med hva Smith skildrer, er det noe av egen erfaringsverden, noe i hverdagen, som jeg ikke gjenfinner i sosiologien. Dette har imidlertid ikke ført til noen følelse av å være fremmedgjort, bare en erkjennelse av at betingelsene som ligger rundt eget liv ikke er fullstendig utmeislet eller synliggjort.
Skeiv forskning i lys av sosial klasse
Jeg har forblitt i stuss, samtidig har det vært et ønske å slippe å posisjonere seg eller å bli en talsperson for en gruppe man ikke føler man har helt tak på. I tillegg er det en nøling med å lufte dette temaet uten å ha noe gjennomtenkt å komme med. Å bli feiltolket som at man mener det er behov for at skeive skal tematiseres i alle sammenhenger: at analyser av skeive må inkluderes på pensum, i alle programmer og i alle større verk og antologier. At alle sosiologiske områder må bygge ut en underdisiplin i form av en skeiv bindestrek. Det vil i så fall være å underkjenne det generelle og allmenne som ligger i mange sosiologiske analyser.
En annen grunn til nøling, er at det ikke er et rent fravær av temaet. Tross alt dukker det opp både en del forskning og masteroppgaver om skeive. Det er mange med høy utdanning som er opptatt av problematikken. Skeive har også et ganske høyt utdanningsnivå og er som gruppe i helhet godt representert i akademia. De strukturelle forholdene ligger egentlig rette for en overtematisering i forhold til andre grupper i samfunnet med mye mindre mulighet til å bli hørt.
Gjennom utdanningsløp, og senere kontaktflate med norsk sosiologi, har det vagt ligget i bakhodet at faget sjelden tematiserer skeive
Når det er sagt, må fraværet like fullt påpekes. Her kan jeg blant annet vise til mitt eget forskningsfelt, klasse og ulikhet. I 2021 kom det ut flere bøker om klasse og sosial ulikhet i Norge på norsk: Økonomisk og sosial ulikhet i Norge (Halvorsen og Stjernø) og Arbeiderklassen (red. Hansen og Ljunggren) (hvor jeg var med som medforfatter i ett kapittel). Mitt inntrykk, uten å ha finkjemt bøkene, er at skeive ikke ser ut til å være særlig nevnt, utover at blant annet samkjønnspar nevnes i familiekapitelet i Ulikhet. Uten å ha pløyd gjennom den internasjonale litteraturen, er hovedinntrykket at det generelt er lite om skeive der også. De mest interessante bidragene fra sosiologer som tar for seg klassede erfaringer og å være skeiv de siste årenes, er de litterære verkene til Didier Eribon og Eduard Louis, henholdsvis Hjem til Reims og Farvel til Eddy Bellegueule. Begge skildrer en form for klassetrajektorie i Frankrike fra arbeiderklassen på vei mot intelligentsiaen. Disse bøkene får frem mange interessante sider ved skeive liv og klasse, men viser tross alt til samme snevre mobilitetserfaring.
Fraværet i klasseforskning peker også, vil jeg anta, mot gjensidig fravær. Skeiv forskning har heller ikke inkludert nok om klasse. Og videre, er det en tendens til en generell arbeidsdeling mellom forskere i hvilken ulikhetsdimensjon som er ens spesialitet.
Muligheter, muligheter
Et sentralt spørsmål er hvorvidt sosiologien har verktøy til å analysere skeive, og i hvilken grad man er avhengig av å importere queer theory. Skeives liv har en helt klar kjønnsdimensjon, og det er derfor nødvendig å engasjere seg i hvilke forventninger som knyttes opp kjønn i ulike arenaer, og hvordan individer forholder seg til dette. Forventninger som blant annet er kjønnede, men alltid mer enn kun kjønnede. Forventninger folk føler de må leve opp til, som har stor innvirkning på deres handlinger, og noe de aktivt må vurdere og ta stilling til.
Et annet spørsmål er hvordan sosiologiske analyser av skeive skal forholde seg til endret heterogeniteten blant skeive. Spillereglene har endret seg, med innføringen av likekjønnet ekteskap og nye forutsetninger samkjønnet foreldreskap. Man har dermed en stor variasjon fra, i mangel på bedre begreper, «heteronormative» eller «heterotypiske» til skeive» liv. I og med at aksepten for LHBT+ har økt, får for eksempel stigmatisering en endret, og for mange en mindre fremtredende, rolle, men gjenstår som en av flere byrder, fordelt langs ulikhetsdimensjoner innad blant skeive. Her er det rett og slett en heterogenitet å få fanget opp.
Poenget her er ikke kun å være pådriver for en tradisjon i sosiologien, men å understreke at det er fullt mulig å analysere skeive ut fra en sosiologisk verktøykasse
For å fange opp heterogeniteten kan det være en analytisk gevinst i å tenke seg et skeivt felt, eller et felt av undergrupper av skeive. Som skeiv er man nødt til å forholde seg til hva det vil si å være skeiv, og må som en konsekvens av det forholde seg til et skeivt felt hvor folk blant annet har ulik posisjonstakning til hva det vil si å være skeiv. Samtidig må skeive forholde seg til samfunnet generelt, med en hverdag med deltagelse på arenaer hvor det er klassede forventninger om livsførsel og væremåte, som man møter med klassede forutsetninger. Her kan det dras på en sosiologi om evalueringer, symbolske grensedragninger og posisjonstakning for å analysere sosiale dynamikker.
Poenget her er ikke kun å være pådriver for en tradisjon i sosiologien, men å understreke at det er fullt mulig å analysere skeive ut fra en sosiologisk verktøykasse. Utgangspunktet for denne teksten var å fremheve erfaringen av å bli satt i stuss av en opplevelse av mangel på sosiologi om skeive. Det er ikke ment som kommentartekst med en sterk underliggende tone om at «Noe Må Gjøres», men et ønske om å spille opp til en drøfting av spørsmål som: I hvilken grad, på hvilken måte, når, hvordan, hvorfor, og av hvem, er skeive analysert i norsk sosiologi? Og i hvilken grad, på hvilken måte, når, hvordan, hvorfor og av hvem, trekkes disse analysene frem? Og de samtidige spørsmålene: i hvilken grad ikke, på hvilken måte ikke, når er det ikke, hvordan ikke, hvorfor ikke, og av hvem ikke? Og sist, men ikke minst: hva kan en sosiologi om skeive være?
