Oppegaard bruker Studiebarometeret som eksempel på at sosiologikunnskapene hans er nyttige. De gjør ham i stand til å kritisere spørsmålsformuleringene i undersøkelsen. Denne kritikken er jeg helt enig i. Jeg besvarte undersøkelsen selv, og syntes noen av svaralternativene var klønete formulert. Det er ikke veldig mye nyttig informasjon som kommer ut av dårlig formulerte spørsmål og svar, men det gjelder heldigvis ikke alle spørsmålene i undersøkelsen.
Han stopper imidlertid ikke der, men skriver videre at ”sosiologene i oss vil sannsynligvis også reagere på analysebyråets positivistiske tilnærming”, at undersøkelsen kanskje burde vært ”foretatt ved hjelp av en metode som fokuserer mer på forståelse enn kun på tallfesting”, at dette ville gitt ”et mer korrekt bilde av hva studentene synes om sin hverdag” og at undersøkelsen i sin nåværende form gir en ”konstruksjon av tall som gir en pekepinn på ett eller annet, fremstilt som en objektiv vurdering av læresteder”.
Om Adrian:
Adrian Farner Rogne kommer fra Oslo og går på masterstudiet i sosiologi på UiO. Når han ikke studerer eller jobber prøver han å leve opp til forventningene og normene knyttet til papparollen. Når han heller ikke skifter bleier eller bygger klosser prøver han å få tid til å spille dataspill.
Problemet er at vi sosiologer holder på med mye rare greier, henger oss opp i høytsvevende, sosialfilosofiske diskusjoner, skriver og leser virkelighetsfjerne, obskure tekster, og på dårlige dager bruker tid og krefter på å skyggebokse med positivismens spøkelse.
På nærmest Sokal-aktig vis, men i fullt alvor, konstruerer han en positivistisk stråmann, og avfeier i velkjente, sosialkonstruktivistiske ordelag spørreundersøkelser som metode. Disse er skinnobjektive ”konstruksjoner av tall”, som angivelig har lite å tilby. Min påstand er at denne typen tilnærming til ellers potensielt nyttig og viktig kunnskap er blant de tingene som bidrar til at sosiologien taper terreng.
Generelt kan ”konstruksjon av tall” fortelle oss masse om hvordan folk har det og hva de driver med. Det føles banalt å skrive det, men godt utformede spørreundersøkelser om studentenes læringsmiljø og andre ting er kjempenyttig og viktig. Det samme gjelder gode kvalitative studier. Den overordnede kritikken som Oppegaard fremmer er til gjengjeld ikke spesielt nyttig.
Oppegaard peker på synlighet som årsaken til manglende anerkjennelse. Jeg tror ikke hovedproblemet er at sosiologer ikke er synlige. Sosiologer er ofte å finne i mediene og deltar stadig i viktige debatter om samfunnet. Problemet er at vi sosiologer holder på med mye rare greier, henger oss opp i høytsvevende, sosialfilosofiske diskusjoner, skriver og leser virkelighetsfjerne, obskure tekster, og på dårlige dager bruker tid og krefter på å skyggebokse med positivismens spøkelse. I mellomtiden blir vi forbigått i konkurransen om å levere solid og nyttig samfunnsforskning av andre grupper som økonomer og statsvitere.
