Det å tilnærme seg selvskading som et sosiologisk, snarere enn et psykologisk eller medisinsk problem, det vil si som en atferd som er meningsfull i forhold til en sosial kontekst snarere enn som en individuell sykdom, er ikke noe nytt. For eksempel, i Norge, har sosiologen Carina Henriksen (2021), også publisert som Fjelldal-Soelberg (2011, 2012, 2014), allerede gjorde det. Men mens Henriksen (2021; Fjelldal-Soelberg, 2011, 2012, 2014) i all hovedsak problematiserer selvskading som et brudd med sosiale normer, ønsker jeg i denne artikkelen å problematisere selvskading som det motsatte, det vil si som en etterlevelse av sosiale normer, og, for å være mer presis, som en etterlevelse av tradisjonelle normer om feminitet.
For å kunne se på selvskading som en etterlevelse av tradisjonelle kjønnsnormer, bør man se på selvskading som en form for vold, som man utøver mot seg selv, til forskjell fra mot andre. Med vold mener jeg et eller annet form for angrep som medfører skade, enten fysisk eller psykisk.
Henriksen (2021, s. 34; Fjelldal-Soelberg, 2011, s. 59, 2012, s. 25, 2014, s. 3-4) snakker om kroppsskading snarere enn om selvskading. Å snakke om kroppsskading kan være et ønskelig etisk valg, i den grad det er å ta hensyn til det at selvet er mer enn kroppen, og derfor at å skade sin egen kropp ikke nødvendigvis er å skade seg selv. Men hvis man snakker om kroppsskading, snarere enn om selvskading, for å antyde at denne typen handling er relasjonell, og derfor sosiologisk, i tillegg til psykologisk, kan det være lite hensiktsmessig, fordi det er i forhold til motsetningen mellom et mennesket sin innside og utside, at selvskading blir meningsfull både som en individuell handling og en normetterlevelse. Dessuten er selvskading en atferd der det kanskje kun er en kropp som skades, men der man likevel engasjerer hele sitt vesen, og derfor også sin forståelse av, og tvil på, hvem man er. Man kan også se i selve ordet selvskading en fraskrivelse av et sosialt ansvar. Det er for å minne om denne ansvarsfraskrivelsen, samtidig som jeg prøver å synliggjøre det sosiale ansvaret som på denne måten fraskrives, at jeg, i denne teksten, snakker om selvskading, snarere enn om kroppsskading.
Selvskading som en ekspressiv handling
Selvskading er verken et forsøk på selvmord eller et skritt mot selvmord, men heller en måte å avverge selvmord på. Sosialantropologen David Le Breton (2018, s. 39) beskriver selvskading som «a kind of survival technique, a way of escaping death […]». Denne teknikken kan bidra til å gjøre livet utholdelig, i den grad den flytter en smerte man opplever i seg til det ytre som huden utgjør. På denne måten, blir smerten iakttagelig, avgrenset, stedfestet og derfor håndterbar. Som filosofen Janice Mclane (1996, s. 112) skriver:
That is, rather than pain being global, chaotic, and uncontrollable—becoming all of life or all the body—self-mutilation defines suffering as one particular injury—this burn, this cut on the skin.
En tenåringsjente spissformulerte denne tankegangen, da hun sa til Le Breton: «Jeg gjør kroppen min vondt for å ha mindre vondt i hjertet mitt» (Gjengitt av Le Breton i Mosna-Savoye, 2022, min oversettelse). På samme måte, i avisartikkelen – Den ytre smerten tok bort den indre (Dregelid, 2022), forteller en 31 år gammel kvinne som har «skadet seg selv med en saks i flere år» at «den fysiske smerten ved å kjenne det skarpe bladet mot huden tok bort de indre smertene […]».
I motsetning til andre former for vold, som understøtter ord, følges av ord og gir ord vekt, som for eksempel terror, er selvskading heller en form for vold som oppstår når ord svikter.
Mclane (1996, s. 115) skriver «no matter whether cut, burned, scalded, or otherwise created, the wound which is a “mouth” can speak what the actual physical mouth has been forbidden to utter». Le Breton (2018, s. 46-47), for sin del, sier at «the scars absorb precisely that which words are unable to grasp, the emotion that words cannot contain».
Holder man seg unna idéen om forbud og dens psykoanalytiske undertone, fremstår det som at selvskading gjennoppretter en form for selvkontroll som ord mister. I den forstand er selvskading det motsatte av all form for vold, som kan like godt bestå i ord som i handlinger, og som utøves mot andre for å skape uro og uorden i samfunnet, samt opplevelsen av en fare som er uforutsigbar og derfor uhåndterbar.
Selvskading som et uttrykk for feminitet
Tradisjonelle kjønnsnormer, som gir ord til menn og fratar ord fra kvinner, bidrar, blant annet, til å regulere hvordan menn og kvinner utøver vold.
Med andre ord, både kvinner og menn som tyr til vold tenderer mot å gjøre det innenfor de grensene som de tradisjonelle sosiale forventningene knyttet til deres kjønn (eller til det kjønnet de ble tillagt eller ønsker å tilegne seg) definerer.
Forventningene som knytter det ytre og det offentlige til maskuliniteten, og det indre og det intime til feminiteten (Bourdieu, 2000), fremstår som spesielt gjeldende i denne sammenhengen.
Mens gutter kan tendere mot å utøve vold mot den ytre verdenen, og derfor skape offentlige saker, ved å slåss, råkjøre, ta imot vågale utfordringer og begå lovbrudd, kan jenter tendere mot å utøve vold mot seg selv, i stillheten eller bak låste dører, ved, for eksempel, å faste og/eller skade seg (Le Breton, 2007, s. 126; Le Breton i Vidard, 2016).
Menn som retter sin aggresjon mot andre, retter seg etter tradisjonelle normer om maskulinitet. Kvinner som bøyer sin aggresjon slik at de selv blir gjenstand for den, føyer seg etter tradisjonelle normer om feminitet. Selv Henriksen, som er opptatt av å vise selvskading som en atferd som stemples som avvikende (Fjelldal-Soelberg, 2011, 2012, 2014; Henriksen 2021), antyder også at denne atferden er en etterlevelse av en norm om feminitet (Fjelldal-Soelberg, 2014, s. 6):
My data shows that young women’s experience of bodily self-harm is closely related to such a “girling” practice, i.e. that young women who injure their body are at the same time a process of doing gendered identity in relation to a series of established norms on “girling”.
I antologien med den definitive tittelen Ungdommen, stiller forskerne Mira Aaboen Sletten, Monika Grønli Rosten og Kristoffer Chelsom Vogt (2021) seg kritiske til fortellinger om ungdom som består i en svartmaling av gutter og en sykeliggjøring av jenter. Men de tar ikke i betraktning at vold inngår i de kjønnene som tradisjonelle kjønnsnormer definerer. De problematiserer ikke at, ifølge disse normene, bør en mann kunne ta utfordringer og en kvinne være selvoppofrende (Bourdieu, 2000), til tross for at dette innebærer at en gutt kan svartmale seg selv for å fremstå som en gutt, og en jente sykeliggjøre seg selv for å fremstå som en jente, samt at det å svartmale gutter og sykeliggjøre jenter kan være å anerkjenne gutter og jenter som henholdsvis gutter og jenter.
Det at selvskading, som en form for vold man utøver mot seg selv, kan inngå i konstruksjonen av feminitet, kommer tydelig fram i NRKs dokumentar Innafor: Selvmord på Instagram (2019), som kaster lys på lukkede nettverk av Instagram-profiler der unge deler selvmordstanker og bilder av de skadene de påfører seg selv. I denne dokumentaren, kommenterer programleder Vilde Bratland Erikstad at hun, og hennes kollegaer, fant rundt 1000 av slike, såkalt «mørke», profiler, og at «de aller fleste er jenter», noe som stemmer med det forskning for øvrig sier om hvem selvskadere er (Le Breton 2007, s.126; Le Breton i Mosna-Savoye, 2022; Fjelldal-Soelberg, 2011, s. 59, 2012, s. 27, 2014, s. 2; Henriksen, 2021, s. 35).
Selvskadingens normalitet
Hvis jentene som skader seg bryter med normer, er det ikke ved å utøve vold mot seg selv, men heller ved å la denne volden etterlate seg spor som, selv om disse sannsynligvis skjules, er potensielt observerbare. Ved å utøve vold mot seg selv, tilfredsstiller de heller en sosial forventning, som man fornekter når man, som sosiologen Guro Ødegård (2016, s. 32), presenterer selvskading som en form for ungdomsopprør, og på denne måten, som et brudd med normer. Betegnelsen ungdomsopprør kan dessuten forbinde selvskading til de alderne som vi er tilbøyelige til å tilskrive James Dean eller Greta Thunberg da de ble ungdomsidoler, mens selvskading er en atferd som er aktuell på mye lavere aldre. I NRKs dokumentar henvist til ovenfor, forteller Sofie, en ung kvinne som brukte å skade seg, at hun var ti år da hun begynte:
Jeg hadde ikke noe særlig med venner verken i barnehagen eller på skolen. Så jeg hadde alltid følt meg nedfor. Men rundt 4. og 5. klasse var det noen problemer i klassen. Jeg ble holdt mye utenfor og kalt diverse stygge ting. Jeg begynte å kutte meg første gangen da jeg var 10.
Selvskading er en atferd som ikke kan skilles fra en individuell historie. Men når det er en overvekt av jenter blant selvskadere, og når denne atferden kan begynne på aldre som er for lave til å kunne gi mening til idéen om protest mot det bestående, bør man innse at denne atferden kanskje ikke er så avvikende som man kan eller vil tro. Sårene og arrene som selvskadingen resulterer i, er avvikende i den grad de er møtt med vantro og sinne, snarere enn med medlidenhet og omtanke. Men volden som reduserer kvinner til overflater, som volden som gjør menn til prosjektil, er forventet, ønsket, oppfordret av normer, som man godt kan kalle tradisjonelle, men som allikevel fortsatt er gjeldende.
Det kan være viktig å ta disse normene i betraktning, dersom man vil unngå at barn, som ikke utgjør noen trussel mot noen, bokstavelig talt på egen hånd, prøver å ta tak i lidelser, som voksne er tilbøyelige til å oppfatte som ubegripelige. Mellom individuelle lidelser og individuelle sår og arr, er det en hånd som vender seg innover mot kroppen den er en del av. I kvinners tilfelle kan det være sosiale normer som vender denne hånden, og som på denne måten sannsynliggjør atferden som kalles selvskading, samtidig som andre former for mer eller mindre smertefulle grep på kroppen, som man kanskje finner mindre forstyrrende, hvis ikke normale eller ønskelige.
«Du må lide for skjønnheten» heter det i ordtaket. Som Fjelldal-Soelberg (2011, s. 59) skriver kan «distinksjonene mellom hva som er body harm og body care […] være vanskelige […]». Det vil si at forskjellen mellom selvskading og selvpleie kan være uklar. Det som skiller den ene fra den andre er da kun den sosialt betingede muligheten til å oppfatte en refleksiv vold som vold.
Referanser
Bourdieu, P. (2000). Den maskuline dominans (K. Stene-Johansen, Overs.). Pax Forlag.
Dregelid, S. (2022, 5. November) – Den ytre smerten tok bort den indre. Nettavisen Pluss. https://www.nettavisen.no/selvskading/selvmord/helse/den-ytre-smerten-tok-bort-den-indre/f/5-95-663484
Fjelldal-Soelberg, C. (2014). An injured Body’s Encounter With Cultural Discourses: Young women’s experiences of an injured body. Journal of Comparative Social Work, 9(1), https://doi.org/10.31265/jcsw.v9i1.108
Fjelldal-Soelberg, C. (2012). Kroppsskading og deltakelse i den virtuelle verden. Tidsskrift for ungdomsforskning, 12(1), 25-42. https://journals.oslomet.no/index.php/ungdomsforskning/article/view/1026
Fjelldal-Soelberg, C. (2011). Hva er oppskriften på et normalt menneske? Stigmatisering av personer som skader egen kropp. Fontene Forskning, 58-68. https://fontene.no/forskning/hva-er-oppskriften-pa-et-normalt-menneske-6.584.865299.9bab86b127
Henriksen, C. (2021). Digital Stories of Youth Who Injure Their Own Bodies and Challenges in Today’s Society. Advances in Social Science and Culture. 3(1), 33-45. https://doi.org/10.22158/assc.v3n1p33
Le Breton, D. (2018). Understanding Skin-cutting in Adolescence: Sacrificing a Part to Save the Whole. Body & Society, 24(1-2), 33–54. https://doi.org/10.1177/1357034X18760175
Le Breton, D. (2007). Anthropologie des conduites à risque et scarifications à l’adolescence. Arquivos Brasileiros de Psicologia, 59(2), 120-131.
McLane, J. (1996). The voice on the Skin: Self-Mutilation and Merleau-Ponty’s Theory of language. Hypatia, 11(4), 107–118.
Mosna-Savoye, G. (Produsent). (2022, 8. juin). La douleur 3/4: Sport, scarification, tatouage : pratiquez-vous la douleur? (Episode i radioprogram). I Les chemins de la philosophie. France Culture. https://www.radiofrance.fr/franceculture/podcasts/les-chemins-de-la-philosophie/les-chemins-de-la-philosophie-du-mercredi-08-juin-2022-7032110
NRK. (produsent) (2019). Innafor: Selvmord på Instagram [Dokumentar]. Del 1: https://tv.nrk.no/serie/innafor/2019/MDDP12100519/avspiller. Del 2: https://tv.nrk.no/serie/innafor/2019/MDDP12100619/avspiller.
Sletten, M. A., Rosten, M. G. & Vogt, K. C. (2021). Svartmaling av gutter og sykeliggjøring av jenter. I G. Ødegård & W. Pedersen (Red.), Ungdommen (s. 87-110). Cappelen Damm Akademisk.
Vidard, M. (Produsent) (2016, 5. mai) Le goût du risque à l’adolescence (Episode i radioprogram) I La terre au carré. France Inter. https://www.radiofrance.fr/franceinter/podcasts/la-tete-au-carre/le-gout-du-risque-a-l-adolescence-9888279
Ødegård, G. (2016). Ungdom, opprør og tilpasning. Et essay om generasjonsdannelser. Sosiologi i dag, 46 (3-4) 9-37. http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/1297
