1.
Da norsk sosiologi ble etablert rett etter andre verdenskrig, kom sosiologene til dekket bord. Gjennom feltarbeid og spørreskjemaer kunne de utforske et norsk samfunn som aldri før var lagt under lupen av samfunnsforskere. De kom opp med banebrytende ny kunnskap om hva som skjer i viktige institusjoner som familien, fabrikken, skolen, sykehus, rettsvesenet, fengsler og lokalsamfunn.
På denne måten avmystifiserte de samfunnet. Empirisk vitenskap erstattet religion, myter, sagn, eventyr, litteratur, kunst og filosofi som kilde til forståelse av sosialt liv. Kort sagt, norsk sosiologi har bidratt sterkt til det norske opplysningsprosjektet. Der det før var mørke (uvitenhet), er det nå lys (kunnskap).
Men norske sosiologer har nøyd seg med å studere samfunnets delsystemer; de har aldri tatt seg bryet med å spørre hva slags samfunn disse delene til sammen utgjør. Faget har alltid fremstått som en løst sammensatt koalisjon av lettere autistiske bindestreksdisipliner som studerer hver sin sosiale arena (som familien eller utdanning) eller hvert sitt sosiale fenomen (som klasse, kjønn og etnisitet) – uten å snakke sammen.
Resultatet er spesialiseringens forbannelse. Norske sosiologer vet mer og mer om mindre og mindre. Det faget mangler mer enn noe annet, er samtidsdiagnostiske ambisjoner: forsøk på å lage helhetlige modeller av samtiden.
Et klart uttrykk for mangelen på helhetlige analyser, er boken «Det norske samfunn». Her gir ledende norske sosiologer en oppdatert oversikt over det norske samfunnet. Dessverre bruker de ikke anledningen til å sammenstille sine delanalyser til et helhetlig samfunnsbilde. Tvert om. I 6. og hittil siste utgave fra 2010 finner vi 21 kapitler om sosiale arenaer som familien, utdanning, religion, sivilsamfunn og media, og sosiale fenomener som klasse, kjønn, etnisitet, forbruk, aldring og livsfaser. Boken har derimot ingen innledning, avslutning eller et eget kapittel der delanalysene forsøkes sydd sammen til en samtidsdiagnose.
«Det norske samfunn», med sitt collage-preg, sier derfor like mye om norsk sosiologi som det norske samfunn. At det er slik, kan du sjekke neste gang du i faglig eller sosial sammenheng treffer en sosiolog. Spør vedkommende: Hva slags samfunn lever vi i? Du vil møte flakkende blikk og mye mumling. Spør du derimot hvordan det går med andregenerasjons innvandrere på arbeidsmarkedet, kommer poengene som perler på en snor.
Mitt forslag er å innføre femårig empiriforbud for norske sosiologer
Er mangelen på samtidsdiagnostiske ambisjoner et problem? Ja, av tre grunner. En er at sosiologien svikter sitt faghistoriske mandat, som nettopp er å lage helhetlige teorier om samtiden. En annen er den nye uoversiktligheten avviklingen av industrisamfunnet i Norge siden 1970-80 har medført. Situasjonen kaller på oppdaterte kulturelle orienteringsredskaper i form av sosiologiske samtidsdiagnoser. Og endelig er de to største utfordringene vi som samfunn står overfor – velferdsstatens bærekraft og global oppvarming – systemutfordringer. De kan kun løses hvis vi forstår hvordan samfunnet virker som helhet.
Så hva kan gjøres? Mitt forslag er å innføre femårig empiriforbud for norske sosiologer. Faget drukner i empiri og skriker etter helhetlig teori. De neste fem årene bør norske sosiologer kun få lov til å systematisere og integrere foreliggende empiri i overordnete teorier og samfunnsmodeller.
«Frihetens demokratisering» er mitt forslag i så henseende. Denne enkle samtidsdiagnostiske formelen oppsummerer i mine øyne det viktigste som har skjedd i Norge i etterkrigstiden: at muligheten til å leve «sitt eget liv» ikke lenger er et eliteprivilegium, men tilgjengelig for de fleste.
