Forestill deg at du sitter bøyd over tastaturet, svettende og krokbøyd, i et hyperfokusert analytisk arbeid. Du taster inn de siste kodene i statistikkprogrammet og flytter blikket spent opp til skjermen. Du begynner å skjelve, og det er ikke lenger bare av koffein. Dette er stort! Resultatene du ser er ikke bare høyst relevante for forskningsfronten på ditt område. Dette revolusjonerer samfunnsvitenskapen over hele verden! De tok alle feil! Kurs må avvikles, lærebøkene må skrives om, hyllemeter på hyllemeter av litteratur må kastes, kolleger må sparkes og hele forskningssentre ved Stanford, Princeton, Berkeley og Oxford må rett og slett legges ned. Ikke minst må du rydde plass på peishylla. Nobelprisen er sikret!
Ut fra kronikken deres burde ikke dette være langt fra den opplevelsen Rogne, Lyngstad og Hootegem (RLH) må ha hatt da de fant ut at sosial bakgrunn knapt betyr noe som helst for hva slags klasseposisjon folk oppnår.
Når RLH insisterer på vitenskapelig revolusjon, basert på en tvillingstudie med en ren dualistisk tilnærming til arv og miljø – som enten-eller – så fordummer de en viktig debatt.
Det finnes to måter å tolke RLHs tekst på. Som de sier selv, «logikken er egentlig ganske enkel»: Enten så tror de egentlig ikke på resultatene selv, men driver med en selskapslek hvor de forsøker å provosere forskere de mener befinner seg på det «teoretiske roteloftet». Alternativt, så tror de faktisk på resultatene, men utviser da ikke bare en særdeles svak forståelse av grunnleggende sosiale prosesser, men også av hva de kan slutte av metoden og designet som er benyttet.
Siden trioen både har sosiologiutdannelse og metodekompetanse, er det mye som taler for at det er den første tolkningen som er riktig her.
Ingen av oss er på noen måte eksperter på “sociogenomics”, men vi følger med interesse utviklingen på området. Det foregår en viktig diskusjon om hvordan fremskrittene innenfor den molekylærgenetiske forskningen kan bidra til bedre analytiske tilnærminger for å forstå hvordan arv og miljø – og framfor alt samspillet mellom de to – ligger bak de komplekse prosessene som fører til sosiale og individuelle utfall. Når RLH insisterer på vitenskapelig revolusjon, basert på en tvillingstudie med en ren dualistisk tilnærming til arv og miljø – som enten-eller – så fordummer de en viktig debatt.
Hvorfor tror de egentlig ikke på disse funnene selv?
I tillegg til at vi tror vi hadde fått det med oss dersom kongen hadde vært innom Harriet Holters hus på Blindern for å dele ut ordener og medaljer, så er det minst fire andre grunner til at RLH med stor sannsynlighet ikke tror på disse funnene selv:
1. En dualistisk tilnærming til arv og miljø – natur og kultur – er foreldet.
RLH mener kanskje at andre sosiologer fornekter genetikk, men her kjører de seg selv ned i den andre grøfta. Vi tror imidlertid at sosiologer, som rimelig nok oftest er opptatt av sosiale prosesser, forstår at genetikk, eller biologi i bredere forstand, spiller en rolle i mange situasjoner.
Også for et utfall som klasseposisjon, vil biologi kunne være viktig. Enkelte kan være født med et “genetisk potensial” for boklig lærdom eller andre spesifikke kognitive ferdigheter som blir verdsatt og belønnet i vår samfunnsmodell. I hvilken utstrekning dette potensialet blir realisert, vil imidlertid avhenge av blant annet oppvekstbetingelser og levekår, hvilke vennskap som formes, samt opplevelser av mestring på skolebenken og videre inn på arbeidsmarkedet. Det “genetiske potensialet” vil dermed fremmes i noen livsløp, og hemmes i andre (for eksempel eksponering for fattigdom og/eller omsorgssvikt).
Arv og miljø virker altså ofte sammen, gjennom myriader av komplekse interaksjons-mekanismer
Arv og miljø virker altså ofte sammen, gjennom myriader av komplekse interaksjons-mekanismer. Selv om de hevder noe annet i kronikken så tror vi at RLH deler denne oppfatningen. Ikke minst fordi det bare er tre år siden Lyngstad, senioren i denne trioen, selv mente at: «Et viktig forskningsfelt er gen-miljø-interaksjoner som analyserer hvordan betydningen av genetikk varierer på tvers av ulike sosiale miljøer, og hvordan sosiale effekter varierer i styrke for mennesker med ulike genetiske profiler». Vi kan ikke laste noen for å skifte mening når bevisene taler for det. Det er en akademisk dyd. Men hva er i så fall de endrede bevisene?
2. Fagpersoner (som attpåtil har hatt ansvar for den kvantitative metodeundervisningen ved landets største sosiologi-institutt) mener ikke i fullt alvor at tvilling-design er den beste metoden for å svare på slike spørsmål.
Hos RLH blir tvillingstudier presentert som en nærmest enestående måte å oppnå dyp innsikt i betydningen av genetikk vs. sosiale forhold. I realiteten er det en nesten banalt enkel utregningsmetode[1]. La oss ta et eksempel. Korrelasjonen for en gitt egenskap, (for eksempel det å ha kronikk-skriveferdigheter), er 0,66 for en-eggede tvillinger og 0,44 for to-eggede tvillinger. Forskjellen mellom disse korrelasjonene – 0,22 – ganges med 2, og vipps så har vi en heritabilitetskoeffisient på 44 (den magiske Aen i ACE-modellen). Det gir seg selv at skjevheter og målefeil som blåser opp likheten mellom en-eggede tvillinger, dermed kan få enormt store utslag.
En kanskje viktigere begrensning er at modellen ikke kan skille klart mellom påvirkning via biologiske/genetiske faktorer på den ene siden, og sosiale/miljømessige forhold på den andre. Tvert imot så sauser den dette sammen. At en-eggede tvillinger ender opp som likere enn to-eggede tvillinger på et utfall skyldes både biologiske prosesser, sosiale forhold, samt intrikate arv-miljø- samspill gjennom livsløpet. Men i ACE-modellen faller alt dette inn under “genetikk” (A). Med andre ord, tvilling-analysedesignet sier absolutt ingenting direkte om betydningen av genetikk, ingenting om betydningen av sosiale forhold, og aller minst noe som helst om hvilke forklaringsmekansimer som er involvert (altså, hva som faktisk skjer).
Disse komplekse arv-miljø samspillene som oppstår, vedvarer og endres gjennom livsløpet, er ekstremt vanskelig å fange opp i statistiske analyser
RLH er selvsagt klar over disse metodiske begrensingene, men også her har det kanskje skjedd en endring i oppfatning? I et debattinnlegg på Sosiolognytt (2010:2) skriver nemlig Lyngstad bl.a. at “heritabilitetskoeffisienten … er vanskelig å måle, kan lett misforstås, og krever strenge antagelser.” Hvorfor tvillingstudier – hvor nettopp heritabilitetskoeffisienten er kjernen – plutselig har blitt mye mer attraktivt som analysedesign for samfunnsforskning, fremstår som mystisk.
Disse komplekse arv-miljø samspillene som oppstår, vedvarer og endres gjennom livsløpet, er ekstremt vanskelig å fange opp i statistiske analyser. Selv de molekylærgenetiske studiene (såkalte “genome-wide association studies”, der man analyserer single nucleotide polymorphisms, forkortet til SNP) løser ikke disse metodiske grunnutfordringene, per dags dato. Med enda større og mer representative utvalg, der både genuttrykk og sosiale forhold måles longitudinelt, vil muligens interessante epigenetiske innsikter kunne avdekkes. Men dette er et langt lerret å bleke, og om vi skal tro en av nestorene på feltet, Eric Turkheimer, er biologiske forklaringsmekanismer det største kunnskapshullet.
3. Drevne kvantitative forskere diskuterer potensielle feilkilder i dataene de bruker.
De første temaene som gjennomgås i kvantitative metodekurs handler om feilkilder i datamaterialet, representativitet, og forholdet mellom utvalg og populasjon. Det nevnes ikke noe sted, verken i kronikken eller i den «publiserte» ikke-fagfellevurderte artikkelen, at disse tvilling-dataene er samlet inn ved hjelp av spørreskjema. Det kan jo gå litt fort iblant. Men at heller ikke representativitet blir drøftet noe sted fremstår som påfallende. Det kan være utfordringer knyttet til slike data, for eksempel muligheten for at tvilling-par med spesielle kjennetegn (for eksempel at de er over snittet opptatt av identiteten som tvilling), kan ha en særlig stor tilbøyelighet til å svare på undersøkelsen. Det er ikke usannsynlig at det finnes slike systematiske skjevheter. Mens omtrent 70 prosent av tvillinger i befolkningen tradisjonelt har vært to-eggede, og omtrent 30 prosent en-eggede, er fordelingen omtrent 50-50 i de analyserte tvilling-dataene (se tabell A1, online appendiks). Hvis RLH mener at dette ikke spiller noen rolle så er det rart å ikke argumentere for det.
4. Ivrige forkjempere for kvantitativ metode og mekanismeforklaringer ignorerer ikke validitet
Et annet grunnleggende begrep innenfor all undervisning om vitenskapelig metode er validitet, spørsmålet om det er samsvar mellom forskningsspørsmålene, dataene som benyttes og svarene som gis. Artikkelen til RLH rammes inn som en studie av det ur-sosiologiske temaet sosial mobilitet, altså overføring av fordeler eller ulemper fra en generasjon til den neste. Studien gjør imidlertid noe helt annet, nemlig å analysere forskjeller i utfall mellom en-eggede og to-eggede tvillinger. Foreldre-generasjonen er faktisk ikke med her i det hele tatt. Forskjeller mellom monozygote og dizygote tvillinger kan være interessante av flere grunner, men for en studie av intergenerasjonell overføring av klasseposisjon har de marginal interesse.
Det virker dessuten som om RLH blander sammen begrepene “heritability”, som altså er et veldig enkelt statistisk mål på forskjellen i hva slags variasjon det er mellom ulike tvillingpar, og “heredity”, som betyr i hvilken grad en egenskap arves biologisk fra foreldre til barn. Dette er helt elementær kunnskap, som vi må anta at RLH kjenner godt til. At de likevel presenterer resultater fra en studie av heritabilitet som om den kan si noe om biologisk arv, er for å si det forsiktig ikke akkurat i tråd med gjengs definisjoner av forskningsvaliditet.
Det virker dessuten som om RLH blander sammen begrepene “heritability”, som altså er et veldig enkelt statistisk mål på forskjellen i hva slags variasjon det er mellom ulike tvillingpar, og “heredity”, som betyr i hvilken grad en egenskap arves biologisk fra foreldre til barn
Oppsummert er det altså flere ting som tyder på at de egentlig ikke tror på disse funnene selv, og at de derfor driver med en eller annen form for selskapslek. At forskere som ellers har stått sterkt på barrikadene for at konkrete årsaksmekanismer skal erstatte teoretiske «svarte bokser», plutselig skal ta til takke med et enkelt korrelasjonsmål uten noen som helst innsikt i hva som faktisk skjer, gir rett og slett ikke mening.
Og her har vi ikke en gang gått inn på hva slags implikasjoner disse funnene ville hatt for hvordan alle foreldre skal forholde seg til barns oppvekst nå. Men hva om det er vi som tar feil her, og at RLH virkelig tror på disse funnene? Ta nå en liten pause fra å hjelpe barna med leksene, sparekontoene og å følge med på hva slags venner og nettverk barna inngår i, og la dette synke inn.
[1] Riktignok oppfunnet av statistikkens (og eugenikkens) gudfar, Francis Galton, men det har jo skjedd et par metodefremskritt de siste 150 årene.
