Men(n!), hvor er kvinnene, samtiden og mangfoldet?

ILLUSTRASJON: Anja Eline Hynninen

Faget Sosiologiens klassikere og det moderne samfunn (SOS1003S) er et av de første fagene man tar i en sosiologibachelor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo. Her skal man i følge emnebeskrivelsen blant annet utvikle forståelse for sosiologiens grunnlag og tenkemåte, forstå de tidlige sosiologenes syn på det moderne samfunnet, og redegjøre for hvordan moderne sosiologer har videreført deres tradisjoner. I tillegg skal det stimuleres til en sosiologisk fagidentitet og studentene skal kunne problematisere og kritisere fagkunnskap på en selvstendig måte.

I løpet av de to første semestrene på Blindern har jeg vært opptatt av å prøve å sette meg inn i sosiologifaget og når jeg forteller andre hva jeg studerer blir jeg ofte møtt med spørsmålet «hva er sosiologi?» I begynnelsen svarte jeg at det dreier seg om forholdet mellom individ og samfunn, og hvordan de påvirker hverandre. Etterhvert som jeg har satt mer mer inn i faget har det plutselig også blitt vanskelig å komme med så enkle fremstillinger om hva sosiologi er.

Ved siden av det omfattende mengden studiearbeid har jeg fått med meg bruddstykker av en pågående debatt om sosiologiens forhold til biologien der noen mener at sosiologien bør inspireres mer av biologiske forklaringer. Gunnar Aakvaag har vært en framtredende person i debatten og mener at vi må se til biologien for å finne forklaringer på det såkalte likestillingsparadokset. Mitt inntrykk er at han har en sentral plass i sosiologimiljøet på Blindern og har stor innflytelse på innholdet i den sosiologiske debatten.

Utover dette har jeg i løpet av mitt første år som sosiologistudent ikke fått noe inntrykk av hva som skjer internasjonalt i fagfeltet og hvilke temaer som er aktuelle sett i et globalt perspektiv.

Som student har jeg vært fullt opptatt med å avkode sosiologifaget og gjennomføre et hektisk undervisningsopplegg, og det har vært liten tid til kritikk eller faglig engasjement. Jeg opplever heller ikke at så mange av mine medstudenter har vært særlig kritisk opptatte. Det er mest fokus på å komme seg igjennom studiehverdagen, lese strategisk til eksamen, kombinere lesingen med jobb og gjøre studentforeningsarbeid fordi «det ser bra ut på cv´n». Som ny student er det nok lett å bare akseptere den nye verdenen man blir presentert for, uten å stille spørsmål ved strukturen og innholdet. Det er vanskelig å kritisere noe før man helt vet hva det hele dreier seg om, og tidspresset skaper en overlevelsesmentalitet hvor man har ikke tid til så mye annet.

Emnebeskrivelsen for SOS1003S løfter fram at studentene skal lære seg å «problematisere og kritisere fagkunnskap på selvstendig vis», men oppmuntres studentene nok til å være kritiske? Det virker på meg som at fokuset heller ligger på at studentene skal utvikle en effektiv og strukturert lesemetode, reprodusere pensum og klare seg bra på eksamen.

Før jeg begynte på Blindern hadde jeg bestemt meg for å bare fokusere på å ha det gøy, gjøre det jeg syntes var interessant og spennende, ikke legge vekt på eksamen og hva som var forventet av meg. Men miljøet former. Stress, forventninger og eksamensfokus preger hverdagen, og dette hindre fort et rikt, kritisk og engasjert miljø, spesielt hvis det ikke legges opp til et fokus på dette gjennom studiet.

I løpet av dette semesteret har jeg likevel rukket å gjøre meg opp noen tanker rundt hva vi lærer av pensumet i SOS1003S. For det første; kan SOS1003S egentlig regnes som en innføring i generell sosiologisk teori? Eller bør det heller kalles vestlig sosiologi? For hvilken sosiologisk historie og kontekst blir egentlig beskrevet av klassikerne og nyklassikerne? Det later til å være en historie skrevet av vestlige, hvite, privilegerte menn, de fleste fra Tyskland eller England, og noen fra USA og Frankrike. De representerer altså en bestemt posisjon, et bestemt kjønn og kulturell tilhørighet. Hvor er mangfoldet i det? Hva gjør egentlig dette med den sosiologiske virkelighetsoppfatningen? Wikipedias liste over sosiologer viser at det finnes et arsenal av sosiologer fra andre deler av verden; fra Asia, Australia, Sør-Amerika, Afrika og Øst-Europa. Hvorfor representeres ikke en slik kulturell bredde i en generell innføring i sosiologi?

For at SOS1003 skal fungere som en generell innføring i sosiologi burde det gis plass til flere ulike stemmer, og dermed kunne man unngå et etnosentrisk perspektiv og gi en mer helhetlig og global historisk representasjon. Dette kunne bidra til en rikere forståelse av forholdet mellom individ og samfunn på et globalt plan. Hadde et slikt perspektiv blitt representert for studenter ville man fått tilgang til et mer komplekst og nyansert bilde av sosiologi som fag.

Noen vil kanskje hevde at de vestlige klassikerne har blitt så store og fortsatt er det fordi de kom med de beste teoriene, og at dette er en slags naturlig og evulusjonær prosess i den sosiologiske utviklingen. Men grunnen til at disse teoretikerne har blitt så store er også at de som vestlige menn hadde priviligerte posisjoner. Siden har sosiologifaget gitt dem plass, igjen og igjen. På samme måte som at noen sosiologer mener samfunnets institusjoner reproduseres gjennom at individer reproduserer innholdet i den, blir også betydningen av de sosiologiske klassikerne opprettholdt gjennom stadig reproduksjon. Men lærer vi egentlig noe nytt ved å hele tiden referere til Marx Durkheim og Weber? Hvorfor ikke utvikle forståelsen av den sosiologiske historien og finne nye klassikere på tvers av kjønn og kulturer.

Og hvor er kvinnene? Et kjapt søk på internett viser at det finnes nok av kvinnelige sosiologer der ute. Selv om kvinnelige teoretikere gjennom historien ikke har fått plass og blitt kreditert på lik linje med menn så betyr ikke dette at vi kan fortsette å overse deres bidrag. Den ene kvinnelige teoretikeren Dorothy Smith som var representert i en av pensumbøkene i SOS1003 ble ikke engang nevnt i undervisning eller i forelesninger. Dorothy Smith representerer en kritisk stemme til den etablerte sosiologien og mener i linje med standpunktteorien at alle beskrivelser av samfunnet tar utgangspunkt i en bestemt kontekst.  Det «generelle» er oftest er et mannlig perspektiv. Jeg mener Smith burde fått større plass i emnet for å utvikle studentenes kritiske sans til sosiologiens fundament og tradisjon.

Et beslektet fenomen er at kvinners teoretiske bidrag ofte blir kategorisert som feministisk teori eller kjønnsteori, og sjelden som generell eller allmenn teori. Etter sigende er kvinnelige sosiologer ikke med på pensumet i SOS1003 fordi de ikke skriver helhetlige samfunnsdiagnoser, men mest såkalt «bindestrekssosiologi». Men de store samfunnsdiagnosene framtrer ofte som veldig abstrakte og virkelighetsfjerne. Hva skal vi med samfunnsdiagnosene hvis de ikke representerer virkeligheten på en adekvat måte? Eventuelt kan teoriene bidra til å skape en falsk og stereotypisk virkelighetsoppfatning.

Jeg synes ikke heller at det vi har fått lese av klassikerne og nyklassikerne kan sies å representere et helthetlig perspektiv på samfunnet og menneskelige erfaringer. Dette såkalte helhetlige synet på samfunnet fremstår egentlig som vestlige, hvite menns perspektiver og burde kanskje slik sett kategoriseres som en egen form for bindestrekssosiologi. Teoriene inkluderer ikke erfaringer og stemmer fra andre kjønn, klasser, etnisiteter og kulturer enn deres egne. Mitt inntrykk er at kvinnerepresentasjonen i pensum også speiler kvinnerepresentasjonen i sosiologimiljøet generelt, nesten alle seminarledere på SOS1003S er menn, og i den sosiologiske debatten virker kvinnene også underrepresentert. Dette til tross for at det er en overvekt av kvinnelige sosiologistudenter.

Hva med samtiden i SOS1003? Gjennom mitt første år på sosiologi kunne jeg ha ønsket en sterkere tilknytning til aktuelle sosiologiske temaer. Vi har jo vært innom noe av dette, men

for å fremme en aktiv og engasjert studentrolle kunne vi i tillegg til å lese om gamle samfunnsdiagnoser kanskje utviklet egne? Og i stedet for å bare se på 1800-tallets samfunnsproblemer kunne vi reflektert over våre? Det er interessant og viktig å lese historie, og særlig hvis man kan utvikle en mer mangfoldig representasjon, men sosiologien er ikke et historiefag. I tillegg til å trekke inn flere kvinner og ikke-vestlig teori bør kanskje pensum i SOS1003S knyttes enda mer opp mot hvilken relevans den har for samtiden og utfordringene vi står ovenfor idag. Fagidentiteten som studenten skal stimuleres til bør være en fagidentitet som er dynamisk og foranderlig i takt med ny kunnskap og teori, og studenter bør være aktive og få plass i denne utformingen.

Lese flere innlegg i klassikerserien? Se her!

Johan Fredrik Rye – «Hvordan gjøre klassikerne relevante?»

Erik Børve Rasmussen –«Klassikerne som ritual»

Magne Flemmen – «For en fortsatt dialog med klassisk sosiologi»

Torbjørn Kalberg – «Max Weber – klassikar med redsle for aust»

Inger Furseth – «Sosiologiens klassikere – et emne i endring»

Atle Møen – George Herbert Mead  og «den naturalistiske vendinga»