Marginalisering eller forklaringskraft; kommentar til Slagstad dystopiske refleksjoner om sosiologifaget og «Det norske samfunn»

TEKST: Lise Kjølsrød og Ivar Frønes, redaktører av «Det norske samfunn»

Rune Slagstad har gitt seg selv et krevende oppdrag vi som redaktører har all grunn til å applaudere, å analysere bokverket Det norske samfunns ulike utgaver over dets femtiårige historie, samtidig som han forholder dette til norsk sosiologis utvikling. Den gang faggruppen var ytterst liten, fortalte verkets innholdsfortegnelse hvem de markante skikkelsene var og langt på vei hva de sto for. Nåværende redaktører har begge hatt gleden av å ha Natalie Rogoff Ramsøy og Wilhelm Aubert som lærere og kolleger, og vårt ønske er å føre arven videre med all mulig respekt. For oss er verkets grunnleggende oppgave å hjelpe leseren med å forstå samfunnsutviklingen; Det norske samfunn og dets ulike artikler må vurderes etter sin evne til å gjøre dette.

Dystopisk

Slagstads kritikk kan oppsummeres som at Det norske samfunn er for fragmentarisk, komposisjon og perspektiv er ufokusert, sentrale forfattere mangler, og viktige tema og perspektiv er forsvunnet både fra bokverket og sosiologien i sin alminnelighet. Som Slagstad er vi opptatt av sosiologiens framtid, men hvorvidt sosiologien blir marginalisert eller ei avgjøres av fagets evne til å forstå og forklare sosiale fenomener. Denne overbevisning var nettopp noe av det vi fikk med oss fra våre seniorer i faget. I dag er norske sosiologer representert med publikasjoner i velrenommerte tidsskrifter, skriver et betydelig antall bøker på ledende nasjonale og internasjonale forlag, og sosiologiske arbeider er ikke sjelden utgangspunktet i norske offentlig diskurser. Vi er enige med Slagstad i at Det norske samfunns utvikling speiler fagets utvikling, men vi kan ikke se at faggruppens virksomhet eller bokverket påkaller den dystopiske forfallsfortellingen vi skimter i Slagstads ordspill.

Komposisjon og helhet

Første publisert utgave fra 1968 inneholdt 12 kapitler, og dette ble utvidet i 1986 med nye temaer og perspektiver. Redaksjonen, under ledelse av Rogoff Ramsøy, ønsket da å la «problemstillingene bestemme perspektivet». At hennes tanke ikke lenger var å gi «et detaljert og objektivt bilde av Norges nåværende institusjonelle og strukturelle oppbygging» var klart påvirket av positivismestridens og den senere poststrukturalistiske avvisningen av ideen om objektive sannheter. 2016 utgaven søker, som Slagstad korrekt siterer, «å formidle aktuelle analyser av det norske samfunns virkemåter ved hjelp samfunnsvitenskapelige begreper og tenkesett».

Vårt perspektiv ligger med andre ord nær opp til Auberts vedvarende vekt på problemorientert empirisme, som også var sterkt formende for tidligere utgaver av verket. Dette utgangspunktet har gitt ny forståelse av vårt omskiftelige samfunn gjennom en lang rekke bidrag fra norsk samfunnsvitenskap, innenfor verkets rammer og utenfor.

Ny teknologi gir nye bruksmåter

Den syvende og foreløpig siste utgaven skiller seg fra de tidligere ved at den ikke er laget for en enkelt leser som leser boken fra begynnelse til slutt; kompendier og kopiering av enkeltartikler har lenge fortalt at læresteder og kursarrangører selv forvalter hvordan de vil bygge opp sitt pensum. I vår redaksjonelle forberedelse har forventet bruk av boken vært uhyre viktig. Den gang verket rommet få kapitler og det fantes lite annen sosiologisk litteratur om vårt land, leste mange alt. Slik er det ikke lenger. Selv Slagstad har åpenbart ikke vært gjennom mange av de drøyt 1100 sidene.

Det typiske ønsket er å kunne komponere et utvalg kapitler selv, og moderne elektronisk publisering kommer nå leserne i møte på helt nye måter. Man kan mislike utviklingen eller omfavne den. Å ikke ta teknologien i bruk er etter vårt skjønn «å gå med ryggen inn i fremtiden», som det heter.

Ingen usikker faglig identitet

Boken er ingen lærebok som rutinemessig skal oppdateres, men en autoritativ publikasjonskanal som forhåpentligvis griper samfunns-utviklingen gjennom analyser av ulike fenomener. Hele 42 kapitler er et fantastisk volum som gir betydelig plass til egen faggruppe, til bidrag fra andre faggrupper som vi kan la oss inspirere og utfordre av, og til en dypere forståelse av vårt land gjennom nordiske komparasjoner. Vi lever med ulike forskningsfronter som speiler et komplekst samfunn; Det norske samfunn kan betraktes som en formidler mellom disse forskings-frontene og det videre samfunnet.

Fra redaktørenes side er volumet og bredden en villet og ønsket utvikling av verket, og ingen ikke-planlagt famlende utglidning. Komposisjonens perspektiv og helhet har vært redaktørenes hovedoppgave, den speiler ingen usikker faglig identitet som Slagstad postulerer, men illustrerer samfunnsutviklingen gjennom en nødvendig bredde i perspektiv og tematikk. Og leserne får et bokverk som er innholdsrik nok til å gi interessante komposisjonsmuligheter.

Å vise samfunnsforskingens styrke

Norsk samfunnsforsknings styrke har vært, og er, evnen til å bryte ut av de institusjonelt og tradisjonelt gitte rammer for analyse – eksemplarisk illustrert ved kjønnsforskning – og forankre framvoksende fenomener i samfunnsutviklingen. Styrken i sosiologiens forklaringer er nettopp kjennetegnet ved å se forbindelser mellom nivåer; kriminologi beveget forståelsen av kriminalitet fra individers skaller til samfunnsmessige forhold, analyser av helse forankres i sosiale forhold. På mange punkter speiler 2016 utgaven samfunnets tiltakende differensiering; der første utgave hadde en artikkel om næringsliv og næringsstruktur, har siste utgave artikler om arbeidsliv, økonomi og oljeutvikling og innovasjon.

Slagstad ironiserer over at «fiske» kommer som et kapitel om «sjømat» og er åpenbart ikke kjent med at fiskeriproduksjon og fiskeripolitikk ikke lenger handler bare om tradisjonelt fiske. På lignende vis dukker landbruk opp som bioøkonomi og matsikkerhet i et internasjonalt perspektiv. Ved den oppbyggingen boken har, med analyser av en serie samfunnsmessige felt i en felles ramme, vil de enkelte feltenes særegne dynamikk også kunne strekke seg ut over Norges grenser.

Ulike prioriteringer

I et velorganisert lunsjmøte ved Institutt for samfunnsforskning, hvor også Slagstad var til stede, nevnte vi at ikke absolutt alt klaffer i en redaksjonell prosess. Vi opplevde bortfall av et par kapitler, blant annet et om sosial klasse, på grunn av en misforståelse fra redaktørenes siden. Likevel bør det nevnes at klasse, mobilitet og sosial ulikhet er gjennomgående temaer. Statlig og privat eierskap, som nevnes av Slagstad, kunne muligens fortjent et eget kapittel, men også det er berørt i flere sammenhenger. Kapitler om sport og profesjoner etterlyses, hvor Slagstad selv har publisert interessante arbeider, men disse sto ikke på vår «kortliste» fordi begge emner berøres i andre kapitler.

Vi deler nok heller ikke hans vurdering av TVs sportssendinger som en spydspiss blant de postmoderne kulturuttrykk. Artikkelen om medieutvikling forteller dessuten at «lineær TV» ikke spiller den samme rolle som i en nær fortid, spesielt ikke for yngre generasjoner. Slike forslag til flere kapitler illustrerer et press om utvidelse som vi hele tiden opplever. Unødvendig å si, det vil alltid være ulike prioriteringer, og nye redaktører av verket vil komme til å treffe andre avgjørelser enn vi har gjort.

Sosiologiens, samfunnets og DNS utvikling

Det er ofte uklart om Slagstad skriver om sosiologiens utvikling eller om bokverkets. For eksempel hevder han, begrunnet med fraværet av visse referanser, at Mjøsets kapittel illustrerer «norsk sosiologis generelle forskansning i senere år mot historiefaget og dets samtidsbeskrivelser». Og, sier han: «Profesjonene forsvant deretter stort sett ut av Det norske samfunn– som av norsk sosiologi for øvrig».

Som sagt, boken gir ikke en beskrivelse av Norges institusjonelle oppbygging eller av sosiologiens fordypningsområder over 50 år, men av utviklingstrekk på utvalgte og etter vårt skjønn viktige samfunnsområder i dag. Vi har for eksempel prioritert kapitler om utviklingen i fysisk og psykisk helse framfor utviklingen i helseinstitusjonene, selv om disse også er berørt. Enkelte bidrag vokser ut av spesielle muligheter; Engelstad ble bedt om å skrive om utviklingen i forståelsen av makt og maktstrukturer i vårt land, fordi han har unik kunnskap om dette gjennom sin deltakelse i den ene av de to omfattende maktutredningene som er gjennomført, overveiende basert på samfunnsvitenskapelige bidrag.

Redaktørene er opptatt av samfunnets historiske utvikling mer enn den personorienterte akademiske historien; derfor ser vi ingen grunn til å skulle begrunne Terje Tvedt artikkel om bistandsstormakten, eller for den saks skyld Harpvikens geopolitiske perspektiv, i forhold til Galtungs tidlige arbeider. At begrepet kapitalisme i liten grad anvendes er en interessant påpekning, men forklaringen kan være enkel; det er flere tiår siden det fantes ikke-kapitalistiske land, og forskere studerer nå for eksempel ulikhet ved hjelp av begreper med større differensierende kraft.

Skal forklare sin tid

De grunnleggende institusjoners oppbygging og utvikling er i dag beskrevet i rekke bøker som særlig tar sikter på studenter og elever. Verket Det norske samfunn retter lyset mot hva vi kan betegne som dagens forskjellsskapende dynamikker, blant annet knyttet til migrasjon og demografi, flyttebevegelser, forholdet til Europa, Norge som bistandsstormakt, genetikk, arbeidslivets utvikling og den nordiske modellen, bioøkomi, klimapolitikk, dynamikken i trygde- og arbeidsmarkedene og i velferd og velferdsprofesjonene, innovasjonskraft og en rekke andre grunnleggende områder i norsk utvikling. Ulike temaer eller områder er gitt til de enkelte forfattere med frihet til å utvikle sin analyse. Redaktørene er ansvarlig for komposisjonen; og for å sette sammen en serie kvalitativt gode arbeider av sentrale forskere på de ulike felt.

Ikke noe annet land har en liknende kanal mellom forskningsfronten, studenter og det allmenne publikum som Det norske samfunn. 2016 utgaven skiller seg ikke fra verkets utgangspunkt; det grunnleggende er at det skal forklare sin tid.