Mangfoldig ensretting?

Tekst: Stine H. Bang Svendsen, førsteamanuensis ved NTNU

Protestpuben stilte spørsmålet «Framtidas universitet: For hvite menn som pusher femti?». Debatten fulgte to spor. Det ene var hvordan en kan sørge for at kvinner og minoritetsgrupper får mulighet til å hevde seg i konkurransen om stillinger i akademia. Det andre handlet om hvordan universitetets kunnskapsproduksjon kan bli mer mangfoldig, og dermed romme flere sosiale gruppers kunnskaper. Kan dagens mangfoldsagenda i akademia karakteriseres som mangfoldig ensretting?

Hindre for akademisk karriere

Hvordan skape mangfold i akademia? Protestpuben startet med en Kahoot, der salen fikk sagt klart fra om at det viktigste hinderet for å gjøre karriere i akademia er manglende faste stillinger og usikre ansettelsesforhold. Jeg stemte selv for dette alternativet, og mitt resonnement går som følger: Utstrakt bruk av midlertidighet selekterer dem som enten er sikre på at de vil vinne fram i konkurransen, eller har råd til å risikere å ikke ha jobb. Klassebakgrunn har betydning i en slik konkurransesituasjon, og det har også kjønn, kulturell bakgrunn og oppholdsstatus. Både evnen til å tenke på seg selv som en potensielt fremragende forsker, og sannsynligheten for at andre gjenkjenner ens potensiale, er preget av eksisterende maktforhold mellom grupper i samfunnet. Dette er kjent stoff.

Protestpubens Kahoot-makere og salens stemmer la opp til en kontroversiell løsning: Hvis løsningen er flere faste stillinger, kan det også formuleres som at løsningen er mindre konkurranse. I dette standpunktet ligger det et grunnleggende spørsmål om hva slags kunnskap og virksomhet som er til gagn for samfunnet. Dette var et tema som Rebecca Lund, Postdoktor ved Aarhus Universitet, tematiserte i sin innledning.

Alternativer til status quo

Lund innledet til debatten med en uttalt ambisjon om å bidra til «reelle alternativer til status quo i akademia». Spørsmålet om kjønnsbalanse i akademia må forstås i lys av de politiske strukturer og tendensene som universitetet er en del av, påpekte hun: «Hvis man vil sikre diversitet blant ansatte så må vi også diversifisere hvordan universitetet drives. Den politiske utviklingen går i retning av standardisering, noe som motvirker ulike måter å gjøre akademisk karriere på.»

Det er ikke så enkelt som at standardisering av meritteringssystemer gjennom tellekanter og rangering av tidsskrifter etter impact-factor er til hinder for mangfold i akademia, ifølge Lund. Det er heller sånn at standardiseringen virker homogeniserende på den kunnskapen som blir meritterende. Lund påpekte at ”et problem er at publisering i bestemte tidsskrifter fremmer bestemte former for viten. Du kan få din publikasjon med alternativ viten gjennom apparatet, men da må du også rettferdiggjøre din viten innenfor en viss rasjonalitet.” Altså er det  ”ensretting av viten, ikke bare mennesker, som er et problem, ifølge Lund.

Lund karakteriserte standardiseringen i det nyliberale universitetet som et ”epistemisk problem”. Denne problembeskrivelsen medfører at vi ikke bare stiller spørsmålet om hvem som lettest kan tilpasse seg standardene, i følge Lund, men også hvilke interesser standardene tjener. Vi må også spørre hva som teller som godt arbeid, og hva som teller som meritterende arbeid, understrekte hun. Standardene som akademikere måles etter «blir framstilt som nøytrale», sa Lund, men i realiteten blir de «produsert i en spesifikk kontekst med spesifikke hensikter.»

Åpenbar ironi

Debatten som fulgte Lunds innledning ble ledet av kjønnsforsker Siri Øyslebø Sørensen. I panelet satt Prorektor ved NTNU Kari Melby, Lars Johan Materstvedt som er professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap på NTNU og Jonas Debesay, førsteamanuensis ved Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Sørensen spurte panelet innledningsvis hva som skulle til for å gjøre karriere i akademia, og på dette området var panelet temmelig samstemte: det handler om å prioritere meritterende arbeid. Materstvedt oppsummerte det sånn: «Du må fokusere; lære mest mulig om minst mulig, og ha noen få velvalgte samarbeidspartnere, kast smarttelefonen, si nei til alle kommisjoner, ekstra sensur, fagfellevurderinger, debattmøter på kveldstid og lignende». Ironien er åpenbar: Universitetet fungerer overhodet ikke om alle oppfører seg på denne måten.

Likevel  kan en lykkes med å balansere forskjellige hensyn om en er i et godt og oppbyggende fagmiljø, og har gode samarbeidspartnere og mentorer, mente paneldeltakerne. Slike forhold kan bidra til at den enkelte som mangler drahjelp fra klasse- kultur- og kjønnsprivilegier lykkes i akademia. En rekke initiativer har blitt igangsatt i sektoren de siste årene, spesielt for å sikre at færre kvinner faller fra i løpet mot toppstilling i akademia. Disse initiativene har i mange år vært individrettede, slik som mentorordninger og stipend til kvinner som ønsker å kvalifisere seg til professorstilling.

I senere år har også innsats blitt rettet inn mot de enkelte fagmiljøene. Bakgrunnen for dette er at kunnskap om at manglende likestilling har sammenheng med kulturen i fagmiljøene har fått betydning for tiltakene beslutningstakere har finansiert.. Prorektor Melby fortalte at NTNU har gjennomført en rekke slike tiltak for å øke kvinneandelen i toppstillinger.

Etnisk og kulturell diskriminering

Det var bred enighet i panelet om at tiltak som motvirker diskriminering og forfordeling av grupper positive og nødvendige. Jonas Debesay påpekte at det er 25 prosent innvandrere i akademia, og 50 prosent på postdoktornivå, men understreket at «det er verdt å merke seg at dette stort sett er snakk om hvite menn».

Etnisk og kulturell diskriminering, og marginalisering, er imidlertid fortsatt et problem for mange. Debesay sa at «de som blir ekskludert fra videre karrieremuligheter er etterkommere av innvandrere, og de som har kommet til Norge i voksen eller ung voksen alder.» Problemene de beskriver er at de «i liten grad blir inkludert i uformelle fora, invitert med i prosjekter og i sosialt samvær utenom jobb osv.» Denne gruppa opplever også at lederne ikke forstår dem, sa Debesay: “Lederne sier at de ikke diskriminerer, men det viser bare hvor lite bevisst de er på de uformelle strukturene som ligger der”.

Denne siste holdningen ble for øvrig også demonstrert av Materstvedt, som proklamerte at kjønn, rase eller etnisitet ikke hadde noen betydning overhodet i hans øyne. Han ble imidlertid raskt korrigert av de andre paneldeltagerne, som understreket at han uttalte seg mot bedre vitende.

Sørensen og deltagere i salen utfordret paneldeltagerne til å kommentere på en rekke strukturelle forhold som fører til homogenisering av rekruttering. Et av disse var krav om erfaring fra institusjoner i utlandet.  Her gikk ikke diskusjonen for eller mot internasjonalisering, men om hva slags internasjonalt samarbeid og erfaring som skal være meritterende. Er det sånn at internasjonalisering egentlig betyr postdoktorstipend i USA eller England? Hvilke språk og regioner er det som fremheves som verdifulle i ”internasjonalisering”?

Forståelsen av internasjonalisering blir i dette perspektivet avgjørende for hvorvidt internasjonalisering fungerer homogeniserende, diversifiserende , eller bidrar til å opprettholde status quo.

Diskusjonen om internasjonalisering i panelet illustrerte hvordan konkurranse som verdi, og da spesielt internasjonal konkurranse, er helt sentralt for å forstå den universitetspolitiske utviklingen. Prorektor Melby understrekte at forskere har valgt et ”svært kompetitivt yrke”. Dermed er spillereglene i konkurransen også svært avgjørende for hvem som får muligheten til å lykkes. Konkurransesituasjonen gjør at det er standardene som forskere måles etter som i størst grad påvirker hvem som lykkes og ikke.

Til denne diskusjonen påpekte Bente Rasmussen at omleggingen av tellekantsystemet som innføres i 2017, der mange medforfattere belønnes, er problematisk sett fra et samfunnsvitenskapelig ståsted.

Alternativer til den universitetspolitiske utviklingen

Det er én ting å kritisere standardene som akademikere måles etter for å opprettholde eksisterende maktforhold, og for å ekspandere bedriftsøkonomiens kunnskapsregime til universitetet. En annen, og mer krevende øvelse, er å skape alternativer til denne politiske utviklingen. Rebecca Lund påpekte på et tidspunkt at «Vi posisjonerer den nyliberale utviklingen som vi ser som uunngåelig – men det er den jo åpenbart ikke. Det eksisterer en rekke alternativer der ute. Men det er klart man må sette seg inn i disse for å realisere dem.»

Kari Melby responderte på Lund sitt poeng med å si seg enig i at «Kvalitetskriterier er ikke hogget i stein – vi må hele tiden utvikle dem. Vi må komme opp med noe bedre når de ikke fungerer». Ut i fra Lund sin analyse kan det tenkes at det ikke holder å komme opp med bedre standarder, men at innsatsen bør legges i å utvikle flere standarder.

Melby poengterte at NTNU også har anerkjent dette behovet med utviklingen av et dosentløp som innebærer kvalifisering basert på pedagogisk utviklingsarbeid, i tillegg til det såkalte professorløpet.

Denne diskusjonen fremhever imidlertid en annen utfordring: hvordan kan en skape rom for ulike akademiske karriereløp og ulike former for kunnskapsproduksjon, uten at man samtidig skaper et hierarki mellom disse? Både Lund og stemmer fra salen uttrykte bekymring for at dosent- og professorstigen vil danne grunnlag for A- og B-lag blant de ansatte på universitetet. I denne diskusjonen kom betydningen av konkurranse som premiss for personalpolitikken i akademia fram med all tydelighet. I konkurranse må noen vinne og noen tape. Om en vil unngå A- og B-lag blant de ansatte på universitetet kreves det at systemet baserer seg på andre prinsipper enn konkurranse. Dette er imidlertid en tanke som fordrer at den nyliberale ideologien som har blitt naturalisert som fornuft i dagens politiske klima utfordres på helt grunnleggende måter.

Slike alternative prinsipper for rekruttering, samt måter å gi rom for alternativ kunnskapsproduksjon på, ble i alt for liten grad tema for diskusjonen i panelet. Dette skyldes blant annet at temaet mangfold i akademia allerede er etablert i en diskurs som søker etter måter å øke mangfoldet innenfor den gjeldende politikken, heller enn å skape alternativer til dagens politikk. Likevel skal Protestpuben, Sørensen og Rebecca Lund ha honnør for å sette spørsmålene om hvilke alternativ som må skapes på dagsorden. Slike innspill bidrar med sårt tiltrengt utvikling av diskusjonen om inkludering og mangfold i akademia.

ProtestPub er en serie åpne debattmøter med utspring fra New University Norway og Sosiologisk Poliklinikk, initiert av en gruppe stipendiater og studenter i kjølevannet av fusjonen ved NTNU.

Her diskuterer ulike paneler forskjellige tema knyttet til universitetets rolle i samfunnet, og hvordan man ønsker at fremtidens universitet skal være. Målet er å ta universitetsdebatten tilbake til grasrota.

Tidligere arrangement har blant annet handlet om hvordan fremtidens universitet skal organiseres: «Hva skal universitetet være: Vaktbikkje, skole eller fabrikk?»

Og om hvordan akademisk mobilitet påvirker muligheten for forskerkarrierer: “Hjemløse akademikere?” Om akademisk mobilitet og produksjon av kunnskap på tvers av grenser.