Klassikerne som ritual

ILLUSTRASJON: Anja Eline Hynninen

Hva skal vi med sosiologiklassikerne i grunnutdanningen?

Ingenting, ifølge Ottar Brox, de bør snarest mulig sendes på museum. Jeg er uenig med Brox, og vil her kort kritisere det han sier, for så å vie oppmerksomheten til det han ikke sier. Hovedpoenget er at Brox har glemt å tenke sosiologisk når han har besvart spørsmålet. Basert på Durkheims ritualsosiologi vil jeg hevde at klassikerne spiller en sentral rolle i konstitueringen av disiplinen som et internasjonalt fagfellesskap. Valget av Durkheims perspektiv kan begrunnes på tre måter, som alle understreker mitt argument: Det er et perspektiv sosiologer flest kjenner, som er fruktbart, og som Brox har glemt i sin utlegning.

Først kritiserer jeg argumentene for å fjerne klassikerne (her trekker jeg særlig på innsikter fra Ragnvald Kalleberg), så presenterer jeg et argument for å beholde dem. Det følgende er derfor ment som én grunn til å beholde klassikere på pensum, blant flere, som bør innlemmes i diskusjonen.

Om hva Brox sier

Brox mener klassikerne bør fjernes fra pensum i grunnutdanningen. Fordi vår tid er en annen, fordi vi vet bedre nå, og fordi faghistorie ikke hører hjemme på pensum i grunnutdanningen i sosiologi. Klassikerne «har ikke krav på noen særlig plass på pensumlistene, men de har en selvfølgelig dominerende posisjon i samfunnsvitenskapenes historie (…)». Grunnutdanningen skal være ahistorisk, eller historisk uinteressert, og heller fokuserer på det siste og beste innen sosiologisk forskning. Vi kan ikke lære ‘det sosiologiske håndverket’ ved å lese klassikerne, skriver Brox. Grunnstudenter i sosiologi bør da også forholde seg til klassikerne på samme måte som grunnstudenter i fysikk; som viktige historiske skikkelser med uviktige bidrag for samtiden. Brox anerkjenner viktige forskjeller mellom hvordan henholdsvis samfunnsborgere og bowlingkuler forholder seg til forskeres kunnskap om dem, men dette har ingen innvirkning på klassikernes uvesentlige rolle i pensum.

I motsetning til Brox mener jeg at faghistorie hører hjemme på pensum i grunnutdanningen, og at det er gode grunner til at grunnstudenter i sosiologi og fysikk bør ha et ulikt forhold til sine klassikere. Fordi sosiologer står et sted imellom natur- og litteraturviterne, bør vi hverken forkaste eller forherlige klassikerne, men lese dem kritisk. For sosiologer kan det å lese (fag-)historie motvirke hva Ragnvald Kalleberg kaller kronosentrisme, eller samtidsprovinsialisme, som gjør oss fantasiløse og selvgode. For eksempel ved at vi tror ny sosiologisk forskning er bedre fordi den er ny. Selv om det er sant at vi bygger videre på våre nå- og fortidige kollegers arbeider, følger det naturligvis ikke av dette at det siste påbygg er det beste. Brox virker også å mene at grunnutdanningen er en forskerutdanning, et håndverk som skal mestres. Det er ikke gitt. Grunnutdanningen er den sosiologer har til felles uavhengig av om de gjør forsker av seg. Som ledd i grunn(ut)dannelsen av sosiologer dreier det seg ikke bare om å mestre håndverket, men også om å kjenne til tenkemåtene, og disses historier og utvikling.

Altså mener Brox klassikerne bør ut, fordi de er utdaterte og fordi vi forherliger dem. Jeg mener klassikerne bør bli, fordi jeg mener faghistorie er en viktig del av grunnutdanningen, og fordi vi ikke trenger å forherlige tekstene vi leser.

Om hva Brox ikke sier

Klassikerne, og konstituering av sosiologi som internasjonal disiplin

Vi kan diskutere i hvilken mening klassikerne spiller en rolle som forbilder eller kunnskapskilder. Men de fyller en annen rolle, som også må med i diskusjonen. Det henger sammen med hva jeg holder for å være en grunninnsikt i sosiologien, nemlig at alle sosiale grupper må ha noe til felles for å konstitueres som gruppe. Dette er kjernen i Émile Durkheims ritualsosiologi, og kan overføres til det pågående ordskiftet: For å kunne være en vitenskapelig disiplin, altså for at sosiologer skal kunne inngå i et faglig fellesskap, må de også ha noe til felles. Noe som samtidig gjør sosiologer like hverandre og forskjellig fra andre (f.eks. antropologer og statsvitere). Hva kan dette noe bestå i?

Jo, det kan for eksempel bestå i et knippe historisk banebrytende samfunnsvitenskapelige arbeider (les: klassikerne), som de fleste akademikere som kaller seg sosiologer er blitt kjent med gjennom grunnutdanningen. Historisk sett har klassikerne også fylt denne rollen, bl.a. ved at senere banebrytende arbeider har forholdt seg til dette fellesfaglige fundamentet, gjennom kritikk og konstruktiv dialog. Tenk f.eks. på Talcott Parsons The Social System, Jürgen Habermas The Theory of Communicative Action, eller Ann Swidlers Talk of Love, som alle går i dialog med klassikerne i utviklingen av sine arbeider.

Ingen annen vitenskapelig disiplin har større behov for fellesfaglige ritualer enn sosiologien. Vi tilhører en radikalt oppsplittet faggren, med høy og tiltagende arbeidsdeling og spesialisering. Med fare for å overdramatisere: Det står om sosiologiens eksistensgrunnlag, om vilkårene for en fellesfaglig identitet og en fellesdisiplin overhodet. Tapet av fellesskap og mening kan lede til faganomi, altså grenseløse sosiologer som kan ta seg til alt og dermed ikke gjør noen ting, eller deprimerte sosiologer som desperat søker etter mening. I verste fall får vi akademiske selvmord. Spøk til side, Brox overser fullstendig klassikernes rolle som fellesfaglig fundament, for sosiologien som internasjonal disiplin. Og jeg tror det henger sammen med at han har glemt sin Durkheim (som bare nevnes ved etternavn innledningsvis i Brox innlegg).

Dette betyr ikke at klassikerne skal helliges. Poenget er ikke totemet, men at stammen konstitueres i ringen rundt. Det følger også av det foregående at klassikernes betydning ikke først og fremst er koblet til det substansielle innholdet, men til de sosiale prosesser klassikerne inngår i. Derfor kan man selvsagt også i prinsippet bytte ut klassikerne med bedre alternativer. Men vi må ha noen felles ritualer, i form av noen felles kilder (konstitusjonelle fagtekster), en faglig kjerne som gjør oss til sosiologer.

Dette betyr heller ikke at sosiologer bare skal lese klassikerne. Vi må ikke henfalle til ren nidkjær eksegese, slik middelalderens klosterliv besto i vedvarende ukritisk og ufruktbar omgang med bibeltekstene, ventende i tussmørke på Guds dom og etterlivet. Klassikerne har en viktig men begrenset rolle å spille i grunnutdanningen. Vi trenger også andre bidrag, oppdaterte og tilpasset vår tids viktigste spørsmål. Men behovet for det ene utelukker ikke behovet for det andre; behovet for frukt og grønt utelukker ikke behovet for korn og kjøtt.

Norsk sosiologisk kanon, og koblingen mellom vitenskap og samfunn

Og apropos et variert kosthold; hva med rollen norsk sosiologisk kanon spiller i grunnutdanningen? På samme måte som vi gjør oss til del av den internasjonale sosiologien ved å lese klassikerne (så fremt de andre gjør det samme), mener jeg vi gjør oss til en nasjonal fagforgreining ved å lese norsk kanon. Igjen, ikke bare, men også norsk kanon. Og her er Ottar Brox «Avvisning av storsamfunnet som økonomisk tilpasningsform» eksemplarisk. Vi lærer riktignok ikke så mye om dagens kystsamfunn, men til gjengjeld får vi en imponerende demonstrasjon av kraften i et forstående sosiologisk perspektiv anvendt på norske utkantstrøk.

Jeg mener denne diskusjonen (om klassikerne og kanons rolle i grunnutdanningen) overordnet handler om universitetenes rolle overfor storsamfunnet, om koblingen mellom vitenskap og demokrati. Vitenskapenes normativt foreskrevne autonomi må ikke forveksles med ansvarsfrihet. De av oss som forsker gjør dette i hovedsak på skattebetalernes regning. Vi bør derfor være relevante, ikke bare i snevre ekspertjournaler, men også for den brede norske offentlighet. Norsk sosiologi bør (stadig) være en både nasjonalt og internasjonalt relevant disiplin, og norske sosiologer bør (stadig) delta i lek- og fagoffentligheter, som kunnskapsformidlere og offentlige intellektuelle, som eksperter i råd og utvalg, osv. For å klare dette må sosiologien (fortsatt) forankres i både sin internasjonale og sin nasjonale historie og kontekst, bl.a. ved å holde klassikere som Durkheim, Marx og Weber, og forbilledlige norske empiriske undersøkelser, på pensum i grunnutdanningen.

Om klassikernes rolle i grunnutdanningen

Brox trekker frem et møte på bussen i 1955 med en medstudent som hadde lest Marx slik en fanatisk kristen ville lest det gamle testamentet. Poenget er å illustrere faren ved å glorifisere klassikerne. Anekdoten har et viktig poeng, men ikke det Brox tenker på. Den viser ikke problemet med å ha Marx på pensum, men snarere til det allmenne behovet for å lære å tenke kritisk og selvstendig (en kjerneinnsikt fra Immanuel Kant, og et viktig mål med grunnutdanningen i sosiologi). Jeg støtter med andre ord helhjertet Brox kritikk av glorifiseringen av klassikerne; sosiologien trenger ingen gylden kalv. Men som nevnt: Å lese klassikerne betyr selvsagt ikke at de må glorifiseres.

Selv om innholdet i klassikere (og norsk kanon) også er viktig, har jeg fokusert på tekstenes rolle i konstitueringen av båndene imellom vordende fagfolk, og imellom fag og samfunn. Behovet for fellesfaglige ritualer er – om noe – sterkere enn før. Vi har jo sett det, som tegn i masseuniversitetets tid, ved at nettopp grunnfagsstudentene ikke har noen formening om hva sosiologi er, og heller ikke hva det burde være. Kanskje er (de utilsiktede) konsekvensene av Brox ønskedrøm alt i ferd med å realiseres?

Kanskje. Men det trenger ikke bli slik, om bare sosiologene selv makter å se den sosiologiske betydningen av et fagfellesskap. Vi trenger klassikere for å konsolideres som internasjonal disiplin, vi trenger norsk kanon for å hegne om koplingen mellom vitenskap og samfunn, og vi trenger oppdaterte empiriske og teoretiske arbeider for å holdes relevante for samtiden. Altså foreskriver jeg her en konservativ og smått kjedelig middelvei, slik Ole Brumm ville gjort det: Ja takk, begge deler. Det er ikke en brannfakkel, men så kan slike ofte være mer til distraksjon enn nytte.

Lese flere innlegg i klassikerserien? Se her!

Johan Fredrik Rye – «Hvordan gjøre klassikerne relevante?»

Magne Flemmen – «For en fortsatt dialog med klassisk sosiologi»

Torbjørn Kalberg – «Max Weber – klassikar med redsle for aust»

Inger Furseth – «Sosiologiens klassikere – et emne i endring»

Atle Møen – George Herbert Mead  og «den naturalistiske vendinga»