«Ironigenerasjonen» slår tilbake

Som frafallen ironisk postmodernist var det med høy grad av gjenkjennelse og spontane tilløp til humring jeg leste Frithjof Eide Fjeldstads (FEFs) dekonstruksjon av mitt overordnede sosiologisk-intellektuelle prosjekt, og ikke minst min kritikk av Generasjon Lydig, publisert både i Socius 1/2015 og på Sosiologen.no. Her får man – sikkert fortjent – smake sin egen poststrukturalistiske medisin. Betyr dette at Generasjon Lydig endelig har våknet?

FEF leser min kritikk av Generasjon Lydig (generasjonen født ca. 1980-2000) i lys av mitt mer overordnede sosiologisk-intellektuelle prosjekt (stikkord: samtidsdiagnoser, positiv sosiologi, frihet og naturalistisk vending) – og finner lite annet enn paradokser og inkonsistenser, «aporier» som vi likte å kalle dem på øvre Blindern på 1990-tallet.

LES MER: «Studentene må ta det første steget»

I mine postmodernistiske glansdager ville jeg sikkert umiddelbart «gått meta» og, utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn, postmodernistens foretrukne intellektuelle våpen, raljert over FEFs egne inkonsistenser og paralogier (for å bruke Lyotards begrep), samt angrepet kravet til konsistens som ligger under FEFs kritikk. Men siden jeg er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet, vil jeg heller forsøke å forholde meg direkte og saklig til FEFs kritikk.

I det følgende vil jeg i god Habermasiansk ånd se FEFs kritikk som en anledning til intellektuell læring via utveksling av argumenter – samt en anledning til å fortsette å kritisere ungdommen.

Først: En klargjøring

La meg begynne med en klargjøring FEF ønsker fra min side: Etterlyser jeg i min kritikk av Generasjon Lydig en samfunnskritisk eller en fagkritisk generasjon? Svaret er: en samfunnskritisk generasjon.

Kritikken min gjelder med andre ord ikke bare sosiologistudentene – men en hel generasjon ungdommer. Intet mindre. Jeg etterlyser et kritisk generasjonsprosjekt – et kollektivt ungdomsopprør – hos en generasjon som per i dag kun har ett kollektivt kjennetegn: at de er superstreite – røyker mindre, drikker mindre, tar mer utdanning, trener mer, debuterer senere seksuelt, bruker mer tid på lekser, tilbringer mer tid med foreldrene sine, osv.

Men samfunnskritikk og fagkritikk forutsetter hverandre. Ser vi på de tre forutgående etterkrigsgenerasjonene, som alle må sies å ha hatt et generasjonsprosjekt – Gerhardsengenerasjonen, 68’erne og ironigenerasjonen – var de preget av et nært samspill mellom allment generasjonsprosjekt og akademisk fagkritikk. Gerhardsengenerasjonens forsøk på å bygge velferdssamfunnet var basert på positivisme. 68’ernes autoritetskritikk ville vært utenkelig uten marxisme og positivismekritikk. Mens ironigenerasjonens angrep på «store fortellinger» var forankret i fransk postmodernisme. Kort sagt, uten fagkritikk intet kritisk samfunnsprosjekt.

LES MER: «Gunnar Aakvaag kjenner ikke igjen studentenes engasjement»

Dermed rammer min overordnede bekymring over den manglende samfunnskritikken også mangelen på fagkritikk. I vårt fag kommer det til uttrykk gjennom at FEF og hans  kumpaner er den første etterkrigsgenerasjonen sosiologer som ikke bedriver fagkritikk med utgangspunkt i et faglig generasjonsprosjekt.

For første gang har vi fått en generasjon unge norske sosiologer som bare gjør som foreleserne og veilederne – deres faglige mammaer og pappaer – forteller dem.  Slik bidrar de verken til utvikling av norsk sosiologi eller til å gi en ungdomsgenerasjon på jakt etter et prosjekt de intellektuelle våpen de trenger. Skjerp dere!

En: Betydningen av to tanker i hodet samtidig

Jeg har særlig fire innvendinger til FEFs artikkel. Først av alt: FEF angriper meg for å være inkonsistent når jeg krever at ungdommen må være kritisk, mens jeg selv derimot forfekter en «positiv» sosiologi. Her må jeg ifølge FEF bestemme meg: Vil jeg ha kritikk eller positivitet?

Til det må jeg få svare: Er det for mye å be om at FEF kan ha to tanker i hodet samtidig? Jeg håper ikke det. Det må gå an å be ungdommen være kritisk samtidig som man ønsker at noen flere sosiologer er opptatt av hva som fungerer i det norske samfunnet (som tross alt er mye) – uten å bli arrestert for inkonsistens.

Og det er faktisk en tett forbindelse mellom positiv sosiologi og kritikken av Generasjon Lydig. Fra et positivt sosiologisk perspektiv må vi nemlig spørre: Hva skal samfunnet med ungdom? Svaret er: særlig to ting.

For det første skal ungdommen lage leven og støy og røske opp i det bestående. Den skal hindre at vi ender opp som en gjeng rike, velfødde, selvfornøyde og kjedelige konformister her i Norge.

Her gjør Generasjon Lydig definitivt ikke jobben sin. Overalt hvor den ferdes – både innenfor og utenfor akademia – blir det stille og kjedelig. Generasjon Lydig oppfører seg som en gjeng satte 50-åringer selv om de færreste av dem har rukket å bli 30 ennå. Jeg tør ikke tenke på hvor streit og skikkelig både det norske samfunnet og norsk sosiologi blir om 20-30 år, når Generasjon Lydig overtar styringen.

For det andre skal ungdommen bringe nye impulser med seg inn i samfunnet og slik bidra til å videreutvikle det. Ved ikke å være kritisk, slik Gerhardsengenerasjonen, 68’erne og ironigenerasjonen var, ender Generasjon Lydig dermed noe paradoksalt opp som den minst konstruktive ungdomsgenerasjonen vi har hatt i etterkrigs-Norge.

To: Ikke klanderverdig å skifte mening

Deretter kritiserer FEF også mitt inkonsistente forhold til ironigenerasjonen og fransk postmodernisme. På den ene siden drev jeg selv som ung med dekonstruksjon av alt mellom himmel og jord. Samtidig har jeg i ettertid tatt sterk avstand til postmodernismen. Jeg vingler altså voldsomt.

Her erklærer jeg meg skyldig – hvis det å forandre mening er noe å klandre folk for. Jeg innrømmer gladelig at dekonstruksjon – å spore opp inkonsistenser i tekster og intellektuelle og politiske systemer for slik å få dem til å skyte seg selv i foten – var svært gøy. Den  første teksten jeg skrev som fersk grunnfagsstudent i sosiologi på midten av 1990-tallet, var en dekonstruksjon av Ottar Helleviks Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap, basert på en blanding av Foucault-inspirert diskursanalyse og Paul Feuerabends vitenskapsteoretiske anarkisme («anything goes!»). Den andre var en dekonstruksjon av Emile Durkheims bok Selvmordet og dens syn på moderne samfunn som en siviliserende kraft, basert på Zygmunt Baumans Moderniteten og Holocaust og Emmanuel Levinas’ antisosiologiske nærhetsetikk. Og jeg nøt det!

LES MER: «Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid»

I ettertid her jeg imidlertid innsett at postmodernisme var et intellektuelt blindspor. I hvert fall for meg. Delvis kommer man til et punkt hvor man blir lei av bare å bryte ned (dekonstruere) og aldri bygge opp (rekonstruere). Videre er postmodernismens viktigste bidrag, den kritisk-anarkistiske impulsen, inneholdt i all velfungerende vitenskap – jfr. Mertons norm om organisert skepsis. Og endelig utartet mye postmodernisme til irrasjonalisme, relativisme, opplysningsskepsis og vitenskapsfiendtlighet.

For meg ble derfor den konstruktive og optimistiske opplysningsrasjonalismen til Habermas veien ut av postmodernismen. Og jeg har aldri angret. Habermas reddet meg intellektuelt.

Jeg mener det er en real sak at jeg som ung postmodernist tok feil – og tok konsekvensen av det gjennom å reposisjonere meg intellektuelt. Jeg håper også Generasjon Lydig kan lære av ironigenerasjonens feil når det gjaldt postmodernisme (som bør unngås eller kun konsumeres i små doser), akkurat som vi i ironigenerasjonen lærte av 68’ernes feil (slik mange av dem selv også har gjort) når det gjaldt deres voldsomme forelskelse i store intellektuelle systemer utviklet av folk med navn som begynner på M: Marx, Mao og Marcuse. Det er gjennom prøving og feiling intellektuell læring foregår, så i motsetning til FEF ser jeg ikke hva som er problemet her.

Tre: Tidligere generasjoner visste hva de gjorde

Men FEF har mer på lager. Ifølge ham er «Gerhardsengenerasjonen», «68’erne» og «ironigenerasjonen» bare merkelapper jeg har klistret på kohorter i ettertid. Generasjonene det gjelder hadde ingen opplevelse av å ta del i et felles generasjonsprosjekt da de var unge. I så fall er det også altfor tidlig å kritisere Generasjon Lydig for å mangle et samfunnskritisk og fagkritisk prosjekt. Hva dette er, vil vi første se i ettertid. I tillegg kritiserer FEF meg for å overdrive betydningen av bidragene til de tre forutgående generasjonene.

Til det er det å si at selvfølgelig er generasjonsbegreper forenklende merkelapper. Men de trenger ikke være helt misvisende av den grunn. Alle de tre forutgående generasjonene hadde nemlig en klar forståelse av å ta del i et kollektivt prosjekt mens de var midt oppi det. De hadde langt på vei en felles forståelse av samfunnets problemer, en ide om hvordan de ville forandre samfunnet, en felles fiende, et intellektuelt system, talspersoner, felles arenaer og gjennomslag i populærkulturen. Medlemmer av Gerhardsengenerasjonen hadde  for eksempel en klar opplevelse av å ta del i et samfunnsbyggende prosjekt som var et svar på år med arbeidsledighet, klassekonflikt og tysk okkupasjon. FEF tar derfor feil når han hevder at kollektive generasjonsprosjekter bare er noe jeg tilskriver generasjoner i ettertid. De var langt på vei artikulert av dem det gjelder mens det gjaldt.

Det er derfor ren ønsketenkning fra FEFs side å tro at vi om et par tiår endelig vil skjønne «greia» til Generasjon Lydig. Skjønner de den ikke selv nå, kommer ingen andre til å skjønne den siden. Man kan ikke ha et kollektivt generasjonsprosjekt uten å vite om det. Sorry.

Fire: Feil om innflytelse

FEF tar også feil når han hevder at ikke de tre tidligere generasjonene har formet det norske samfunnet. Den som lurer på om Gerhardsengenerasjonen bygget velferdssamfunnet, kan jo bare sammenligne offentlig forbruk og omfanget av velferdsordninger før og etter andre verdenskrig – begge deler har økt kraftig. At 68’erne bygget ned autoritære institusjoner, får FEF bekreftet hver gang han som studentrepresentant møter i Programrådet eller Instituttstyret på Blindern. Og at ironigenerasjonen har bygget ut hverdagstoleransen, kan alle akademikere forvisse seg om hver gang de leser en Jo Nesbø-krim uten å få dårlig kulturell samvittighet, eller når de skammer seg over å komme med en homofob eller fremmedfiendtlig kommentar.

Det kan jammen ikke være lett for FEF å være talerør for den skikkeligste ungdomsgenerasjonen i etterkrigstiden. FEF prøver halvhjertet å ta meg på at jeg overser at hans generasjon har et prosjekt, men må raskt kapitulere. Han ender i stedet opp med å (bort)forklare mangelen på et generasjonsprosjekt. Min erfaring etter å ha diskutert ganske intenst i halvannet år med oppegående representanter for Generasjon Lydig, som det er mange av, er at dette er ganske typisk. Vi diskuterer ikke hva deres prosjekt er, men hvorfor de ikke har et.

LES MER: «Gunnar Aakvaag har helt rett»

FEF bringer i den sammenhengen opp mange av «the usual suspects», uten at det hjelper ham så mye. For at så mange unge i dag studerer, skulle jo bare tilsi at rekrutteringsbasen for et ungdomsopprør øker. At det er mye mas om gjennomstrømming og strømlinjeforming, er det opp til Generasjon Lydig å reagere på, slik engasjert og systemkritisk ungdom alltid har gjort tidligere. Og at verden oppleves som mer kompleks, skyldes i hvert fall delvis at Generasjon Lydig ikke har utviklet et intellektuelt system de kan bruke til å redusere kompleksitet med.

Kort sagt, dette holder ikke. Det er bedre om Generasjon Lydig står opp og sier det som det er: De er for streite og for lite fagkritiske til å protestere og provosere.

Selvutslettende profeti?

Kommer Generasjon Lydig til å våkne? Hva blir i så fall deres prosjekt? Fortsatt har Generasjon Lydig fem til ti år på seg før den er ute av ung voksen-fasen og løpet er kjørt. Da venter ungepass, barnehager, parmiddager, boliglån og arbeidslivet – altså sosiale betingelser som ikke akkurat roper på subversivitet.

Jeg har prøvd meg på det før, så i denne sammenheng skal jeg ikke fortelle Generasjon Lydig hva deres eventuelle prosjekt skal være – selv om de sikkert setter pris på det, lydige som de er. La meg nøye meg med å si at de er den generasjonen som må berge den friheten tidligere generasjoner har skaffet dem trygt gjennom det 21. århundret – i møte med global oppvarming, velferdsstatens utfordringer (eldrebølge, slutten på oljeøkonomien og innvandring) og en økonomisk elite som er i ferd med å dra fra oss andre.

LES MER: «Vi kan også lage store fortellinger om samfunnet»

Faglig tror jeg også de ville hatt mye å tjene på å gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt, gjerne i kombinasjon med positiv sosiologi, frihetssosiologi og samtidsdiagnoser. Postkolonial teori (kunnskapssosiologisk fundamentalkritikk av sosiologien for eurosentrisme), som FEF er opptatt av, tror jeg ikke er veien å gå, selv om jeg ikke plasserer den «i søppelkassen for utrangert tankegods», slik FEF hevder, men derimot på listen over anbefalt tilleggslitteratur på innføringsemnet i sosiologisk teori jeg har vært ansvarlig for på Blindern.

Så hva kommer til å skje? Hvis jeg har rett, ingenting. Min spådom er at om ti år er Generasjon Lydig friksjonsløst sugd opp i voksenlivet – og glemt. Uten å ha satt spor etter seg verken i samfunnet eller sosiologien.

Men kanskje er jeg for pessimistisk? Kanskje er min beskrivelse av Generasjon Lydig en selvutslettende profeti? Det er opp til generasjonen selv å avgjøre. Og FEF skal ha for at han prøver.