I skyggen av Ironigenerasjonen

I et innlegg publisert på Sosiologen.no og Morgenbladets nettsider vil Anja Sletteland slå et slag for Generasjon Lydig (som hun tilhører) og mot meg og Ironigenerasjonen. Hun egger altså til generasjonsstrid – og det skal hun få.

Kjernen i hennes innlegg er, kort fortalt, at Ironigenerasjonen drev med tomme og uforpliktende «identitetsprosjekter» inne i sin lille beskyttede ironiske boble, fjernt fra den store verdens problemer, mens Generasjon Lydig modig og besluttsomt konfronterer vår tids utfordringer med alle tilgjengelige intellektuelle og politiske midler. Gitt denne beskrivelsen, hvem kan vel være for Ironigenerasjonen og mot Generasjon Lydig?

Vel, jeg kan. Det er på tide at noen står opp for Ironigenerasjonen, som tross sine postmoderne utskeielser har gitt viktige bidrag til samfunnsutviklingen, samt kritiserer Generasjon Lydig, som hittil ikke har bidratt med mye.

Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken. Og bestride dem er nøyaktig hva jeg akter å gjøre.

La meg begynne med karakteristikken av Ironigenerasjonen. Sletteland gjentar de vanlige anklagene: tøysing og tulling og virkelighetsangst. Greit nok. Men det er mer å si om oss. Ungdom formes av og reagerer på de samfunnsproblemene de møter på vei inn i samfunnet. Og Ironigenerasjonens problem var 68’erne.

Sitt antiautoritære utgangspunkt til tross, vi i Ironigenerasjonen opplevde 68’erne som en generasjon som hadde sporet av. Kanskje så mange som 10 000 av de mest oppegående av dem var innom AKP(ml), et politisk parti som gjennom væpnet revolusjon ville gjøre Norge til en Leninistisk ettpartistat. Og murens og Sovjetkommunismens kollaps ved inngangen til 1990-tallet ble for mange av oss den endelige bekreftelsen på at 68’ernes store ideologiske fortelling, Marxismen, hadde spilt fallitt. Ikke rart vi ble skeptiske til deres kollektive prosjekter og kjente behovet for å tøyse og tulle litt – inkludert å dekonstruere 68’ernes ideer.

LES MER:  «Generasjon lydig er en gjeng streite 50-åringer»

Vår tøysing og tulling var et brudd med de «store» kollektive frigjøringsprosjektene til 68’erne, men den bidro til å styrke den «lille» hverdagsfriheten. Og slik hverdagstoleranse mener jeg er kjernen i Ironigenerasjonens prosjekt: Vi er kulturelle, seksuelle, etniske, gastronomiske, religiøse og livsstilsmessige altetere, som gjensidig forventer av hverandre at alle får «gjøre sin egen greie». Dette går Sletteland hus forbi. Ja, hennes beskrivelse av oss som «smaksfascistiske flokkdyr», er kanskje den minst treffende beskrivelsen av Ironigenerasjonen jeg noensinne har hørt. Vi er tvert om en generasjon steile smakspluralistiske individualister.

Sletteland hevder videre at Ironigenerasjonen i min definisjon er en «ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern». Det er feil. Til å være en så ukoordinert generasjon, lyktes vi overraskende godt med å spre vårt budskap. Dette skyldes at vår ironiske lære ble spredt gjennom så mange kanaler, som litteratur (Erlend Loe), musikk (grønsj), aviser (Morgenbladet og Natt & Dag) og akademisk litteratur (fransk postmodernisme). Og ikke minst ble Ironigenerasjonens evangelium spredt av vår egen populærkulturelle tv-predikant, Harald Eia, Ironigenerasjonens Hans Nielsen Hauge.

Det er derfor ingen grunn til å akseptere Slettelands desavuering av Ironigenerasjonens «identitetsprosjekter». Også vi bygget landet. Gerhardsengenerasjonen ga oss velferdsstaten, og 68’erne antiautoritære institusjoner. Men Ironigenerasjonen har gitt oss hverdagstoleranse. Det norske folk – og Sletteland – har mer å takke Ironigenerasjonen for enn det er klar over.

LES MER: «Det er studentene som må ta det første steget»

Hva så med Slettelands forsvar for Generasjon Lydig? Jeg blir igjen slått av hvor uselvstendig og utydelig denne generasjonen er når jeg leser det.

For hva er egentlig Generasjon Lydigs «greie» ifølge Sletteland? Det er ikke lett å bli klok på. Hun ramser opp en rekke viktige politiske utfordringer, som fattigdom, klima og Midtøsten. Deretter hevder hun at hennes generasjons kamp «handler om retten til å si noe sant», altså plukke de beste intellektuelle redskapene der de måtte være, uten å bry seg om gamle konfliktlinjer. Og det er det. Tror virkelig Sletteland at noe så vagt kan utgjøre kjernen i et generasjonsprosjekt?

Sletteland klarer derfor ikke å overbevise meg om at hennes generasjon har et prosjekt. Hun hevder Generasjon Lydig «spotter» hverandre i forskjellige sammenhenger. Mulig det, men etter å ha lett lenge, må jeg innrømme at det eneste stedet jeg klarer å «spotte» dem, som generasjon, er i statistikken, hvor de skiller seg ut ved å være superstreite: røyke mindre, drikke mindre, trene mer, bruke mer tid hjemme med foreldrene sine, osv.

Min utfordring står derfor fortsatt ubesvart: Hva er Generasjon Lydigs prosjekt? Skal de «ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten», som Sletteland hevder, må de ha noe konkret, nytt og inspirerende å komme med. Og det har de ikke.

På ett punkt er Sletteland dog konkret. Hun hevder at hennes generasjon satte «politikken tilbake på dagsorden». Men det er en tilsnikelse. For hun sikter til antiglobaliseringsbevegelsen: protestene i Seattle, Göteborg og Genova, Globaliseringskonferansen, og Attac. Og dette var Ironigenerasjonens prosjekt. Ved inngangen til 2000-tallet var vi nemlig i ferd med å våkne av vår politiske dvale. 9/11 og «krigen mot terror» satte imidlertid en effektiv stopper for antiglobaliseringsbevegelsen.

Sletteland henter altså lydig sin politiske vekkelse – samt hverdagsfriheten og humoren sin – fra Ironigenerasjonen. Samtidig hevder hun at Generasjon Lydigs prosjekt er å «aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag». Hørte jeg ironisk!?!

Det er på tide at Generasjon Lydig kommer seg ut av skyggen til Ironigenerasjonen. Men etter å ha lest Slettelands innlegg, er det fortsatt like uklart for meg hvordan de har tenkt til å gjøre det. Og det er synd. For som hun helt riktig peker på, vi står som samfunn overfor store utfordringer. Og da trenger vi en ungdomsgenerasjon som kollektivt dytter samfunnet i ny retning. Det har vi for første gang i etterkrigstiden ikke.

Teksten har tidligere blitt trykket i Morgenbladet (17. juni), og er gjengitt med tillatelse.