«Hyttesaken» og pandemihåndteringens grenser

Kronikk

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når verden oppleves som utrygg, søker mange mot hytta. For de med hytter i Sverige ble det full stopp på grensa.

Etter et opprop signert av over 5.000 personer ble staten i desember 2020 saksøkt av seks nordmenn med hytter i Sverige. De ville ha unntak fra karanteneplikt ved retur til Norge, og mente at de klarte å reise til og fra hytta uten å komme i kontakt med smittede.

Oslo tingrett var enige med hytteeierne. I dom i februar 2021 skrev tingretten at ‘hyttekulturen står generelt sterkt i Norge, og for mange representerer hytta et fast punkt i livet’, slik at ‘mange i Norge søker til hytta når verden for øvrig oppleves som utrygg’. Men staten fikk medhold i lagmannsretten et halvt år senere, fordi ‘unntak for noen grupper kan oppleves som urimelig for andre grupper’. Alle skal gjennom pandemien på så like premisser som mulig. Hytteeierne samlet inn 1,2 millioner kroner og anket til Høyesterett.

Selv om Høyesterett formelt sett bare skal vurdere karanteneregler for nordmenn på svenskegrensa, reflekterer saken i realiteten en historisk rettslig mobilisering og også en langt bredere politisk misnøye. Saken forteller noe viktig om fordommenes og privilegienes grenser, om samfunnsmessige motsetninger, og om rettighetsbeskyttelse i pandemisk kontekst.

Det er klart at staten hadde betydelig mindre kunnskap om både covid-19 og smittehåndtering da grensene ble stengt første gang. Men underveis som man har fått bedre kunnskap har staten hatt flere anledninger til å endre grensereglene, da særlig etter at hytteeierne fikk medhold i tingretten. Andre grupper har også tidvis fått karantenefritak. At grensene ikke ble åpnet for hytteeiere før nylig har derimot ikke hindret dem fra å ta plass både i rettssystemet, i det offentlige ordskiftet eller i samfunnet for øvrig. Men det er vanskelig for hytteeiere å tas på alvor når samtidig har blitt omtalt som privilegerte, sytete, egoister, idioter og rasshøl. I hyttesaken er det de ressurssterke som har havnet utenfor fellesskapet.

Rettighetsbeskyttelse i en utrygg verden

Det er spesielt vanskelig å sympatisere med hytteeiernes sak når andre grupper, som helsefagarbeidere og koronasyke, i langt større grad har opplevd de mer alvorlige sidene av pandemien. Det kan helt enkelt virke frekt av hytteeierne å klage når man tar andre sine påkjenninger i betraktning. Noen vil mene at dette er unødig bruk av rettssystemets ressurser, og at det er typisk at det er ressurssterke mennesker som får sakene sine hørt.

Men hytteeierne løfter frem flere konfliktmomenter i vår lovgivning som også påvirker andre enn dem selv. Hvordan kan man beskytte eksisterende rettigheter samtidig som man innfører unntakslover? Hvem sine rettigheter må vike for at andre skal beskyttes? På hvilke grunnlag skal det bestemmes? Når, av hvem, og hvor lenge?

Hvis staten får medhold i Høyesterett, betyr det at vi borgere har færre rettigheter, og rettigheter med et annet innhold, enn vi trodde vi hadde før pandemien. Vi er ikke vant til den type territoriell kontroll som staten har utvist siden da. Denne saken viser at statens kontroll kan trenge helt inn i våre private hus og hytter. I denne virkeligheten sympatiserer man med hytteeierne fordi de viser oss at selv ikke en egen eiendom er et garantert oppholdssted “når verden for øvrig oppleves som utrygg”. Utfallet vil ha helt konkrete følger for hvilke rettigheter som beskyttes og hvilke som krenkes ved neste krise.

Hytta som symbolsak

Under pandemien har hyttesaken vekket engasjement i flere omganger. Siden den opprinnelige underskriftskampanjen har privatpersoner donert 1,2 millioner kroner for å dekke hytteeiernes omkostninger i Høyesterett. Både folk uten hytter og nordmenn med hytter i andre land har vært blant bidragsyterne.

Hyttesaken kan slik leses som en del av en økende frustrasjon mot statens bruk av regler og sanksjoner, som vi har sett utvikle seg de siste to årene. For eksempel er måter å slippe karantene på eller måter å krysse grensa på uten å oppdages diskutert i åpne og lukkede forum på nett.

Når en slik sak klatrer videre gjennom domstolssystemet signaliserer domstolene at det er juridisk usikkerhet rundt statens pandemihåndtering, og at det er nyttig og viktig med en avklaring. Da legitimeres også engasjementet. At noe går helt til Høyesterett har en klar symboleffekt, og slik blir hyttesaken symbolsak for en langt bredere uenighet rundt reglene og restriksjonene vi har levd med de siste to årene.

Motsetningene som skriver pandemihistorie

Hyttesaken viser ikke bare at retten til eiendom har blitt grunnlag for konflikt i pandemiens tid. Den er også en del av kampen om hvordan virkeligheten skal beskrives og hvordan pandemihistorien skal skrives. Saken peker på flere virkelighetsbeskrivelser som vanskelig vil kunne eksistere parallelt, men som akkurat nå – mens vi venter på dommen – er like gjeldende. Høyesterett skal sette strek under en av disse virkelighetsbeskrivelsene, og en slags strek over de andre.

At det er rom og anledning for å domstolsprøve inngripende kriselovgivning, er viktig både for rettsstaten og for å få forståelse av pandemi- og krisehåndtering. Å gjennomgå tidligere praksis gir innsikt i hvilke beslutninger som ble tatt, hva hensikten var, og hvilken effekt det hadde.

De seks hytteeierne føler seg nok ikke særlig privilegerte etter to års mobilitetsbegrensning. For dem handler det nå først og fremst om å hindre fremtidige hytteforbud på tvers av nordiske landegrenser. For alle andre handler hyttesaken om å slå fast hva slags makt staten faktisk har. Den belyser også hvordan vi har forholdt oss til hverandre og hvordan vi fordeler skyld i krisetid. En rettsliggjøring av svenskegrensa gir med andre ord innsikt også inn i helt andre typer grenser.

En endelig dom foreligger i løpet av de neste ukene.