Tekst: Jan-Paul Brekke, Marianne Røed og Pål Schøne
I 2015 kom det 31000 asylsøkere til Norge. Nå kommer det nesten ingen. Hvor mye betyr asylpolitikk for antall asylsøkere og hvor de drar? Hva skjer med tilstrømningen til land som gjør politikken mer restriktiv og hvordan påvirker innstramningen strømmen av asylsøkere til andre mottakerland?
Er det færre som søker asyl fra krig og forfølgelse når asylpolitikken blir strengere? I dagens situasjon har gjeninnføringen av nasjonale grenser og avtalen med Tyrkia, åpenbart gjort at det kommer færre asylsøkere til Europa, men hvordan virker politikken under mer «normale» forhold?
I en nylig avsluttet kvantitativ analyse svarer vi på disse spørsmålene ved å studere asylpolitikken og antall asylsøkere som ankommer til ni europeiske land; Belgia, Nederland, Tyskland, Storbritannia, Sverige, Sveits, Østerrike, Danmark og Norge, fra 1985 til 2010. Vi analyserer sammenhengen mellom årlige endringer i politikk og ankomster til disse ni landene, som mottok omtrent 90 prosent av alle asylsøknader til europeiske land i denne perioden. I analysen tar vi hensyn til at asylstrømmene også påvirkes av den humanitære og økonomiske utviklingen i hjemlandene og av den økonomiske situasjonen i mottagerlandene.
Forskningen
Hvem: Brekke, J.P., M. Røed, P. Schøne (2016)
Hva: Reduction or Deflection? The Effect of Asylum Policy on Interconnected Asylum Flows
Hvor: Migration Studies (kommer).
Med asylpolitikk mener vi lover, regler og praksiser som påvirker selve muligheten til å søke om asyl, for å få godkjent en søknad, samt søkernes velferd og rettigheter. Informasjonen vi har hentet inn fra offisielle rapporter, vitenskapelige artikler, lovtekster og nasjonale eksperter viser at asylpolitikken har blitt betydelig strengere. Denne trenden har gjort seg gjeldende i alle de ni mottakerlandene, men i ulik grad og i forskjellige tidsrom. Tyskland startet med innstramninger allerede tidlig på 1980-tallet, mens Storbritannia ikke kom i gang før i begynnelsen av det neste tiåret. Danmark begynte å stramme kraftig inn fra begynnelsen 1990-tallet. Innstramningene i Norge kom først ordentlig i gang rundt årtusenskiftet.
Foto: Artikkelforfatterne (ISF)
I våre analyser finner vi også en klar positiv sammenheng mellom forverringer av den humanitære og økonomiske situasjonen i de enkelte hjemlandene og antall asylsøkere som reiser ut. Asylstrømmenes retning varierer sterkt med hvor søkerne kommer fra; hvert avsenderland har en liten gruppe av mottagerland som får en klar majoritet av asylsøkerne (mottakerklynge). Somalierne drar for eksempel i stor grad til Storbritannia, Norge og Nederland for å fremme sine søknader. Tyrkere drar først og fremst til Sverige, Tyskland og Sveits.
Hvilke svar finner vi på våre innledende spørsmål? Når et land, for eksempel Storbritannia, gjør asylpolitikken mer restriktiv kommer det færre asylsøkere dit. Samtidig øker tilstrømningen til andre land, men først og fremst til de landene som befinner seg i mottagerklyngene til de asylsøkerne som utsettes for innstramningene. Somaliere som ellers ville dratt til Storbritannia vil i større grad søke om asyl i Norge og Nederland. Innstramningen vil også redusere den totale utstrømningen av asylsøkere – til hele OECD – men først og fremst fra de avsenderlandene der søkerne «vanligvis» drar til det landet som gjør asylpolitikken mer restriktiv. Så hvis Storbritannia strammer inn vil relativt flere somaliere søke om asyl i Norge. Samtidig vil færre somaliere søke om asyl, totalt sett. Det vi ikke vet er hva som skjer med de som ikke søker asyl i et OECD-land når asylpolitikken i «deres mottagerklynge» blir strengere. Blir de værende i hjemlandet, eller forlater de det uten å bli registrert som asylsøkere. Blir de i så fall flyktninger i nærområdet eller illegale innvandrere i Europa?
Redaksjonell bemerkning: Innlegget stod opprinnelig på trykk i Dagens næringsliv 5. november, og er gjengitt her med tillatelse fra forfatterne og avisen.
