Hva skal vi med klassikerne?

ILLUSTRASJON: Anja Eline Hynninen

Så vidt jeg har forstått, ventes det av klassikerforelesninger at de klassiske lærefedrene skal glorifiseres, og at det skal demonstreres at vi som driver på i dag har mye å lære av Marx, Weber, Durkheim, Simmel og Veblen. Men noen slik klassikerforelesning blir det ikke. Mitt hovedsynspunkt er at det brukes for mye tid, trykksverte og lærerenergi på klassikerne, og at svært mye av det begrepsapparatet som de etterlot seg, snarest mulig burde overlates til begrepsmuseet, til «musenes gnagende kritikk», som Marx uttrykte det. Men samtidig er mange av deres temaer, de spørsmål de stilte, mer aktuelle enn noensinne.

Det er vel antakelig ikke bare meg som har hatt litt dårlig faglig samvittighet for å ha vært langt mer interessert i klassikernes biografier, enn i deres tekster. For mange år siden leste jeg Isaiah Berlins Marxbiografi fra perm til perm, nesten uten å legge den bort for å få i meg mat og drikke, og siden har jeg vært som en hund etter alt biografisk stoff om Mesteren. Mens hans tekster, som er trykt i millionopplag, har jeg aldri klart å lese i sammenheng. Etter hvert har jeg forstått at dette ikke er noe å ha dårlig faglig samvittighet for. Jeg skal prøve å begrunne at det er en sunn og riktig reaksjon at vi sovner etter å ha lest 3 sider av Das Kapital, for ikke å snakke om Wirtschaft und Gesellschaft, og at vi som lærere må sjekke forskjellen mellom ”produktivkrefter” og ”produksjonsforhold” hver gang vi skal redegjøre for disse begrepene på grunnfag. Men det at tekstene godt kan stå og støve ned i bibliotekene, reduserer ikke klassikernes dimensjoner. De har ikke krav på noen særlig plass på pensumlistene, men de har en selvfølgelig dominerende posisjon i samfunnsvitenskapenes historie, noe jeg skal komme tilbake til.

Det er altså ikke noen grunn til ikonoklasme, til å ta de idealiserte bildene av klassikerne ned fra veggene i seminarrommene og legge dem i skuffen. Fysikerne akter og ærer Galilei og Newton, og Marx og Weber var giganter av samme størrelsesorden. Men den grunnfagsstudenten som ikke forsto mer av den fysiske verden enn Newton, ville stryke til eksamen. Og da tenker jeg ikke bare på deres store feiltakelser, som Galilei tidevannsteori og Linnés tankespinn, men også på det som er blitt stående, om enn overskredet av seinere generasjoner.

Det har nok vært en tendens, og kanskje særlig under «den store vekkelsen som rammet vårt land» på 1970-tallet, til å se på klassikerne slik kunstens folk ser på Michelangelo og Shakespeare. Kunstens største klassikere må betraktes som i praksis uoppnåelige idealer, som de beste i samtiden bare kan nærme seg, men knapt nok ha mulighet til å overskride.
(Artikkelen fortsetter under)

Med kunsten er det knapt nok mulig å assosiere noe kumulativt. Våre samtidige malere står ikke på skuldrene til Munch, slik at de kan nå større høyder. En behøver ikke å være kulturpopulist for å se det som meningsløst å betrakte samtidsmusikken som et framskritt i forhold til Bach og Mozart.

Jeg tror knapt nok nå at noen vil si at de strever etter å nå opp til klassikernes nivå i samfunnsvitenskapelig innsikt, men noen av oss husker slike trosbekjennelser fra 1970-tallet. Det var vel ikke bare meg som opplevde å få observasjoner fra 1960-tallet ”falsifisert” av Marx-disipler ved hjelp av hans generaliseringer over produktivkreftenes utvikling i VestEuropa hundre år før. De klassiske tekstene ble brukt som en ”facit”, som det vi kunne finne ut om samfunnet måtte sjekkes mot. Men en slik bruk er det vel i dag ikke nødvendig å argumentere mot.

Det er utrolig mye som skiller sosiologien fra fysikken, men jeg håper at det ikke er særlig mye uenighet om at begge er kumulative. Det må med nødvendighet bety at en jevnt god sosiologistudent ved eksamen må overskride den forståelsen av sosialt liv som klassikerne, gigantiske genier som Marx og Weber, hadde.

I motsetning til for 25 år siden må vi vel i dag kunne være enige om at sosiologien er, eller må være, en kumulativ vitenskap. Det må være vårt felles utgangspunkt. Men hva innebærer det, når all fenomenkunnskap om samfunnsmessige forhold er ustabil? Dette faget kan jo aldri bli slik som den gammeldagse geografien eller zoologien, som gikk ut på å eliminere «kvite flekker» på kartet eller beskrive stadig flere edderkopper og billearter. Den slags kumulativitet er jo uoppnåelig for et fag hvis teorier kan bli ugyldige ved å bli forstått og inkorporert i vår allmennkunnskap.

Siden jeg stadig har opplevd at kolleger er blitt provosert av påstanden om at samfunnsvitenskap må være kumulativ – noe som klart nok reduserer klassikernes relevans for vårt arbeid nå, er det altså nødvendig å presisere at kumulativitet for oss må være noe helt annet enn for eksempel for biologer. Bakteriologen kan sette seg som mål å akkumulere mest mulig kunnskap om streptokokkene, fordi hans eller hennes kunnskap er langt mer stabil eller kontekstuavhengig enn den historiske eller idiografiske kunnskap vi kan etablere om det samfunnet som vi lever og virker i. Naturligvis samler vi også opp viten om fenomener som fiskevær, pakistanske innvandrere eller arbeidsmiljøet i oljeindustrien, men bl.a. fordi våre bidrag potensielt kan brukes av dem vi studerer, og denne nye erkjennelsen påvirke deres handlinger, blir denne kunnskapen i prinsippet ustabil. Det vi kan etablere er ferdigheter, altså evne til å finne ut, forklare nye og unike konstellasjoner av sosiale fenomen. Metaforen ”eliminere kvite flekker på kartet” passer dårlig på samfunnsforskning, fordi kvite flekker stadig dukker opp på områder som alt er studert. Den innsiktsfulle, godt dokumenterte analysen av eksotiske småsamfunn i Sørøst-Asia som antropologen tok doktorgrad på for 40 år siden, kan være ugyldig nå, pga. politikk, krig, mobilitet eller markedsendringer. Det bildet du har av et norsk fiskevær på 1960-tallet kan være en hindring om du skal prøve å finne ut hva som foregår der nå. Men de ferdigheter som du og dine kolleger i mellomtida har akkumulert, innebærer en videreutvikling av disiplinen. – Men også om det er i denne betydning at samfunnsvitenskapen er kumulativ, er det klart at klassikerne ikke kan være til større nytte for oss enn det Galilei og Newton er det for fysikerne i nabobygget. Sosiologien kan bare bli kumulativ i den forstand at sosiologer blir stadig bedre til å finne ut, slik håndverkere blir stadig bedre til å bygge hus.

Av påstanden om at Marx’ og Webers forståelse av samfunn burde overskrides av enhver oppvakt grunnfagstudent, avleder jeg også at om de ikke gjør det, må det være noe alvorlig galt med oss som skriver lærebøker, underviser dem og lar dem stå til eksamen. Vi som i dag er med på å forvalte de samfunnsvitenskapelige disiplinene, har ikke vært i stand til å utnytte og sammenfatte det kumulative potensialet som ligger i den mangfoldige litteraturen som er produsert etter at klassikerne la ned pennen. Uten at jeg kan begrunne det akkurat nå, kan dette delvis skyldes at vi ikke har vært i stand til å flytte klassikerne fra pensumlistene til historiebøkene

Det betyr ikke bare at de klassiske tekstene ikke bare er irrelevante for den som vil bli en god sosiolog. De kan også virke uheldig fordi de blir stående i veien for utviklinga av disiplinen. For dersom samfunnsfagene ble drevet som de skulle, burde det som har varig verdi av klassikernes arbeid vært like integrert i fagene som Pytagoras læresetning og Newtons gravitasjonsteorier er det i matematikk og fysikk, mens alt det uholdbare like rutinemessig var kassert, slik alt det Linné fant på utenom sitt klassifikasjonssystem har sin plass på historiens skraphaug.

Skadevirkningene av at våre klassikere oppfattes som Michelangelo eller Shakespeare heller enn som Newton, er av forskjellig slag. Det er her ikke nødvendig å angripe den groveste misbruken av dem, selv om den må ha gjort mye skade. Som student satt jeg en lang dag sommeren 1955 på en buss sammen med en sympatisk russisk student, som fortalte meg om eiendomsforhold, proletarisering og storgodsdannelse i Norge. Det han bygde på var det bildet som Marx hadde tegnet av jordbruket under kapitalismen, slik det var gjengitt i denne studentens lærebøker. Når jeg prøvde meg med noen empirisk baserte motforestillinger, var det for han innlysende at jeg ikke hadde nådd fram til den evig-gyldige innsikten som Mesteren hadde formulert 100 år før.

Vi behøver kanskje ikke å gå tilbake til Sovjet i 1955 for å finne eksempler på slike klassikermisbruk. Kollega Tormod Lunde refererte for ikke lenge siden i en grunnfagsforelesning til Simmels sammenlikning av tyske byborgere og landsbyfolk for hundre år siden. Der kom som vi husker bøndene dårlig ut.

Det fikk førstesideoppslag i Dagbladet, som nærmest slo fast at bygdevarianten av menneskearten sui generis var dummere enn byvarianten, for det hadde den udødelige klassikeren Simmel funnet ut, en gang for alle. Vi får vel anta at det bare er media som i dag kan misbruke klassikere på denne måten, f.eks. som retorisk ammunisjon i en diskusjon om fordelingen av offentlige midler mellom sentrum og periferi.

Så primitiv som Sovjet-marxismen er sjølsagt ikke klassikerdyrkelsen i dagens norske samfunnsvitenskap. Det er vel ingen etter 1989 som lar Marx spille den samme rollen som Aristoteles og Ptolemeus spilte på Galileis tid, da Paven satte inkvisisjonen til å slå ned på alle som sådde tvil om det autoriserte verdensbildet. Våre klassikere har vært utsatt for akademisk kritikk og negative vurderinger fra første dag, og for eksempel Jon Elster lar det ikke være mye igjen av Marx’ lærebygning. At klassikernes empiriske bidrag, som konkrete beskrivelser og analyser, er så tidsbestemte at de bare har interesse som historiske kilder, er så selvinnlysende at det ikke behøver å nevnes.

(Her må jeg få lov til å skyte inn en parentes om bruken av klassikernes navn som emblem, eller middel til sjølpresentasjon. Når jeg for eksempel kan si at jeg bygger på Weber i min metodologiske tilnærming, betyr det ikke annet enn at jeg har funnet det mest fruktbart å bygge på den metodologiske individualismen som svært mange har bidratt til å utvikle etter at Weber forlot verden – og ofte uten å ha lest særlig mye av hans tekster. Det fantes ”weberianere” hundrevis av år før han ble født, som Machiavelli. Slik sett er ”webersk” ikke noe annet enn et honnørord, slik ”marxistisk” kan være det. Navnet på klassikeren blir altså det semiotikerne kaller metonym, slik flagget er det for alt norsk, eller lilla skjerf var det for 68-generasjonen. Folk som hører at jeg er ”weberianer”, regner da også med at jeg oppfatter samfunnet som et tilfeldig sammenrasket aggregat av konsekvenser av individuelle opportunistiske handlinger. – Det kan være gode grunner til å slutte å bruke navn til slike formål.)

Men det er nok mange sosiologilærere som har sagt om klassikerne at riktig nok er ikke samfunnet nå slik de beskrev det for 100 eller 150 år siden, og noen tok alvorlig feil i sine prediksjoner for samfunnsutviklinga, men den verktøykassen som de overlot til oss er av varig verdi. Det er altså klassikernes begrepsredskaper som gjør dem fortjent til å henge på veggen på instituttrommene.

Denne forståelsen er det all grunn til å sette spørsmålstegn med. Jeg skal prøve å belegge en påstand om at selv om de begrepene som for eksempel Marx, Weber og Tönnies improviserte på et tidlig stadium i samfunnsvitenskapelig utvikling representerte et stort sprang framover i vår evne til å finne ut, så kan de samme begrepene i dag være en klamp om foten. Mange klassiske begreper representerer en tvangstrøye, og en hindring for innsikt, nettopp i den grad at vi faktisk bruker dem.

Et godt eksempel er nettopp Tönnies’ begrepspar Gemeinschaft-Gesellschaft. I 1887 var denne dikotomien et nyttig begrepsredskap, egnet til å gripe den drastiske endring som industriveksten innebar for Vest-Europas bondesamfunn. Men om en tar det i bruk for å analysere forholdet mellom bygd og by i Norge ved tusenårsskiftet, ledes en i helt gale retninger, f.eks. til den forestillingen at forholdet mellom folk i spredtbygde områder er fundamentalt forskjellig fra sosiale relasjoner i villastrøk og drabantbyer. Erling Fossen, som bygger sin tvilsomme samfunnsmodell på at bygdefolk er forskjellig fra byfolk i hodet, må oppfattes som et eksempel på hvor langt ut i ørkenen klassikernes foreldete begrepsredskaper kan føre oss.

Et annet og velkjent eksempel er Marx arbeidsverdibegrep, som spilte en viktig rolle i hans analyse av kapitalismen, som hjalp ham til å finne ut hvordan det økonomiske liv fungerte i Vest-Europa midt på 1800-tallet. Om vi har aldri så mye respekt for Mesterens nybrottsarbeid, lar vi som prøver å forstå den globale, nasjonale eller lokale kapitalismen ved årtusenskiftet, arbeidsverdibegrepet ligge i museet for avdøde geniers redskaper, sammen med Galileis og Newtons instrumenter. Det brukes også altfor mye god energi på å redde slike begreper ved å flikke på dem.

Det samme gjelder langt på vei også gamle Karls klassebegrep, utviklet som det er for å forklare det som foregikk i et tidlig stadium av den britiske industrialismen. Det å eie produksjonsmidler hadde en helt annen og entydig betydning da, enn det nå har for oss, som må håndtere slike fenomen som det Galbraith kaller «teknostrukturen», og den formen for «eierskap» som aksjefond representerer. Å drasse på de klassiske begrepene i år 2015 må være omtrent som å drasse på 1950-tallets datamaskiner i den bærbare PC’ens tid. – Det er nok noen som av ideologiske grunner vil redusere betydningen av eierskap for utviklinga av klassesamfunnet, men det finnes også gode faglige grunner til å utforme helt nye begreper for analysen av de ulikheter som nå utvikler seg i samfunnet.

Det kan høres noe paradoksalt ut når jeg vil påstå at jo større genier klassikerne var, jo mer nødvendig er det å forkaste de begrepene de brukte. Det skal jeg prøve å begrunne ved å se kritisk på en ofte gjentatt vurdering av et viktig bidrag av Karl Marx. Mange rosende omtaler av Mesteren suppleres ofte med en henvisning til at han ”tok feil” på et avgjørende punkt: De viste seg å være gale, hans prognoser for hvordan kapitalismen og forholdet mellom samfunnsklassene ville utvikle seg. Dette brukes altså som et moment som reduserer geniets dimensjoner.

Men denne vurderingen holder ikke om vi er enige om at alle teorier om samfunnet har betinget gyldighet, og at særlig de beste teoriene har et potensial for å tape sin gyldighet ved å bli formulert og formidlet. Det beste eksemplet er vel nettopp Marx teori, bygd på solid empirisk materiale, om at motsetningene i kapitalismen ville gjøre de fattige stadig fattigere, noe som ville føre til revolusjon og eventuelt sosialisme. Etter oppgjøret om ”positivismen” burde kanskje ingen sosiologer eller andre seriøse samfunnsvitenskapsfolk gå rundt og snakke om at Marx ”tok feil” på dette punktet, selv om jeg for få år siden har hørt konservative idehistorikere ordlegge seg slik. De beste sosiologiske utsagn om fremtida kan jo nettopp være de som ikke slår til, om dette skyldes at mange nok aktører baserer sine handlinger på slik samfunnsvitenskapelig kunnskap. Marx’ spådommer om utviklinga av den europeiske industrikapitalismen er vel det beste eksemplet.

Det kan ikke være vanskelig å bli enige om at nettopp hans samfunnsvitenskapelige arbeid var en viktig årsak til at utviklingen har gått i helt andre retninger. Marx’ klasseteorier var en viktig impuls til fagorganisering, og de inspirerte vel også til de teoriene om lønnstakernes forbruksvekst som stimulansfaktor i økonomien, som for eksempel Henry Ford ble så fasinert av. Sosialdemokratiske partier ble grunnlagt på marxistiske ideer, og vokste ved hjelp av en marxistisk retorikk. Det førte igjen til allmen stemmerett, velferdsstat og en serie andre forhold som altså Marx var med og skapte ved hjelp av sine teorier, men som han umulig kunne ha forutsett. Den ikke-positivistiske samfunnsteorien er jo utviklet av folk som kom etter Marx, og som kunne anlegge et meta-perspektiv på hans innsats. Til dels var anti-marxister, som Karl Popper, eller ikke marxister, i det hele tatt.

Men det er ingen grunn til å tro at Marx forsto hva slags prosesser han deltok i, og bidro til, fullt ut i sin levetid. Der er umulig å forstå ham på annen måte enn at han trodde at han hadde formulert en «objektiv lov» om utviklingen av kapitalismen, mens vi nå oppfatter det som prinsipielt umulig å lage slike lover . Det er alle dem som har stått på skuldrene til Mesteren, enten de har villet være ved det eller ikke, som har «flyttet forskningsfronten», som det heter, fram mot den forståelsen som vi har av sosiale prosesser i år 2002. Fagfolk av langt mindre dimensjoner enn Marx, som Thomas, Berger & Luckmann og Giddens må naturligvis være viktigere for oss i dag, fordi deres lærebygninger har tatt opp i seg det viktigste og mest varige av klassikernes bidrag, men utviklet det videre.

Det paradoksale er at det for oss ubrukelige arbeidsverdibegrepet spilte en viktig rolle i utviklinga av den vesteuropeiske arbeiderbevegelsen. For den første generasjon av industriarbeidere var det umiddelbart innlysende at kapitalisten stakk av med en god del av den merverdien som de produserte, og at dette kunne de gjøre noe med gjennom fagorganisering og politisk arbeid. Slik forhindret de, ved hjelp av Mesterens redskaper, at hans prediksjoner for det kapitalistiske industrisamfunnet slo til.

Men den historiske rollen som begrepene til Marx og andre klassikere har spilt, kan altså ikke redde disse begrepene fra å havne på museet, sammen med ”Spinning Jenny” og Galilei stjernekikkert. Vi kan ikke lære det sosiologiske håndverket gjennom et studium av de klassiske tekstene. Men det er andre og viktigere ting vi burde lære av dem: C. Wright Mills kritiserer sine samtidige amerikanske sosiologer gjennom å framheve klassikernes prosjekter. Det de var ute etter, var å forstå eller forklare ”specific social historical stuctures”, særlig Weber var det, men naturligvis også Marx. Det de hadde å hjelpe seg med, var improviserte, heimelaga ad hoc-begreper, som vi ikke kan bruke – like lite som dagens fysikere kan bruke Galileos instrumenter.

Men de stilte store og vanskelige spørsmål, uten å hemmes av at det kanskje ikke fantes ferdig utviklede måter å finne svar på. De gikk ikke av veien for å spørre om hvordan forholdet mellom samfunnsklassene utviklet seg, og hvor vi ville havne om de observerte prosessene fortsatte. De lot ikke operasjonaliseringsmulighetene bestemme problemstillingene, slik vi lett fungerer, ikke bare som lærere, men også som forskere og forskningsledere.

Weber og Marx oppfattet det som den sentrale samfunnsvitenskapelig utfordring å forklare de historiske prosessene som de sto midt oppe i, de prosessene som har skapt det vi kaller det moderne samfunn. Vi kan i etterpåklokskap kritisere både deres begreper og deres spesifikke forklaringer, men viktigere enn det er det sjølsagt å definere prosesser som vi, ved tusenårsskiftet deltar i, og som har like stor endringsvirkning som framveksten av industrikapitalismen og framveksten av moderne byråkratier bygd på ”institusjonalisert rasjonalitet”.

Lever vi på dette området opp til de klassiske forbildene? Hvor mange av foreningens hundrevis av medlemmer, som alle sammen har måttet pugge klassikertekster til eksamen, arbeider med de grunnleggende endringsprosesser som Vest-Europas velferdsdemokratier gjennomgår – i full bredde? Naturligvis er det mange av oss som arbeider maurflittig med konsekvenser av de endringene som avvikling av den sosialdemokratiske orden innebærer – som nyfattigdom og demografiske endringer. Men ville f.eks. Marx og Veblen ha nøyd seg med å arbeide med de humanitære sidene ved innvandringsspørsmålet, og ignorert den rolle som innvandring spiller for utviklinga av nye klasseforskjeller?

Nå kunne en selvfølgelig si at det å løfte arven etter genier som Weber og Veblen ikke er for hvem som helst. De fleste av oss har vel ikke kapasitet til noe større enn å vurdere levekårene for ugifte fedre eller moralisere over myndighetenes gjerrighet. Og det må sjølsagt også gjøres. Det er god bruk for sosiologer i praktiske formål i velferdsstaten. Alle kan ikke sette seg som mål å skrive Das Kapital, Wireschaft und Gesellschaft eller The Theory of the Leisure Class for det 21. århundre. Men selv om sosiologien neppe tiltrekker seg de studentene som har de beste forutsetningene for nyskapende intellektuelt arbeid, treffer en forbausende ofte på rekrutter med potensiale for store ting. Men dessverre er det disse som lettest havner i relativt lukrativt byråkratistyrt arbeid. Det er ikke bare de ”anvendte” instituttene som arbeider under betingelser som gjør det lite sannsynlig at vi skal kunne leve opp til de utfordringene som klassikerne representerer. Forskningsministre fra alle partier har også eliminert faren for at vi skulle arbeide med det vi kan kalle klassiske problemstillinger – gjennom kravet om at universitetsinstituttene skal genererer så mye midler i markedet at vi umulig kan vente oss noe nytt og originalt derfra. Det er vanskelig å komme bort fra at sosiologien i Norge i dag er organisert slik at disiplinen er dømt til trivialisering, enten vi nå forklarer dette som målbevisst planlegging fra makthavernes side, eller vi ser på det som en aggregert konsekvens av vår egen, utøvernes, opportunisme.

Et studium av klassikernes biografier fører en lett i retning av at det bare er forskere i outsideposisjon som en kan regne med som fornyere av samfunnsvitenskapen. Torstein Veblen er f.eks. i vitenskapshistorien karakterisert som en ”marginal man” oppvokst som han var i en heim i Midt-Vesten der det ikke ble snakket engelsk, og som aldri lærte å oppføre seg som en konvensjonell amerikansk akademiker. For ikke å snakke om Marx: Isaiah Berlin forteller at han en gang i økonomisk fortvilelse forlot sitt bord i British Museums bibliotek for å søke en bokholderbjobb i et jernbaneselskap, ”men hans fillete klær og truende utseende var ikke særlig egnet til å gjøre et godt inntrykk”.

Om vi nå konsentrerer oss om Marx, burde det være lett å se at hans geniale innsats hadde hans absolutte outsider-posisjon som en viktig forutsetning. Han hadde aldri noen stilling, ingen prosjektkontrakter og høyst uregelmessige inntekter. Det er umulig å tenke seg at hans livsverk kunne ha framstått dersom han skulle ha generert lønn og overhead i markedet, dvs. tilpasset seg etterspørselen etter samfunnsvitenskap. Andre, som Simmel og Tönnies var til en viss grad økonomisk uavhengige. Vi må i alle fall slå fast at vi neppe greier å løfte arven etter klassikerne om vi ikke er i stand til å gi universitetslærerne incentiver og muligheter til å gå løs på de store samfunnsspørsmål, en autonomi som Dag Østerberg bare har kunnet skaffe seg ved å slutte i sitt professorat. – En annen mulighet er å gjenopprette Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning, dvs. avskaffe den korporative kontrollen som utøves gjennom NFR’s programutvalg og styringsgrupper.

De fleste av dem vi kaller ”klassikere” hadde det til felles at de ikke var koblet til inntektssystemer som kanaliserte deres interesser og arbeidsinnsats i spesielle retninger, eller bort fra problemstillinger som deres eget intellektuelle arbeid genererte. De var ikke alle outsidere, slik som Marx og Veblen, men de var uavhengige av myndigheter, forskningsråd eller andre byråkratier med makt til å styre deres arbeid.

Et annet trekk som klassikerne hadde til felles, var deres eklektiske holdninger til disiplinene, i den grad disse var avgrenset mot slutten av det 19. århundre. De var som skjæra, stjal alt som de fant å kunne bruke. Det er vanskelig å avgjøre om Marx, Weber eller Veblen skal klassifiseres som sosiologer, økonomer eller statsvitere. I dag er det farlig for en samfunnsforsker, opptatt av sin karriere og faglige posisjon, å søke – som klassikerne etter forklaringsmuligheter der de måtte finnes. Grensene må for en hver pris opprettholdes, og det er nok enda en god grunn til at vi ikke er i stand til å takle de reelle problemene som folk strir med i vårt samfunn, for de kan sjelden analyseres eller løses innafor arbitrært definerte disipliner. Verken Marx, Weber eller Veblen var plaget av kartesiansk angst – altså redsel for ikke å være ”vitenskapelig” nok.

Etter ”den store vekkelsen som rammet vår land” på 1970-tallet er det også blitt litt risikabelt å forankre og begrunne sitt faglige arbeid med politisk engasjement, eller konkrete ønskemål for samfunnsutvikling. Av klassikerne var det på ingen måte bare Marx som åpent og eksplisitt redegjorde for de visjoner for framtida som motiverte hans arbeid. Veblen la ikke skjul på sin visjon: At ingeniørene, dyktige håndverkere og andre fagfolk skulle overta den makta som pengefolk hadde i USA. Heller teknokrati enn plutokrati. Også Tönnies motiverte sitt faglige arbeid med et ønske om å utvikle ”a socialist order that would have the attributes of Gemeinschaft and that would be based upon rationed ethics”, – for å sitere en av hans biografer.

Det er ikke mange av oss som ikke vil begynne å stamme og flakke med blikket om vi blir stilt direkte spørsmål om hva slags retning vi gjerne ville at vårt samfunn skulle utvikle seg i. Er ikke det et forfallstegn? selv Weber, som skilte så sterkt mellom ”sak” og ”vurdering”, tok for gitt at samfunnsvitere valgte sine spørsmål, men nota bene ikke sine svar, ut fra sine politiske preferanser. Hvis jeg skulle generalisere litt for sterkt, for det gjelder ikke en del mindretall av forskjellige avskygninger, kunne jeg si det slik: Det samfunnsengasjementet som satte sitt sterke preg på den første generasjon av norske sosiologer, er erstattet av en moralistisk konformisme som ikke ser ut til å generere interessante problemstillinger, men heller hindre at de blir tatt opp. Norsk sosiologi trenger litt av den råskapen som drev klassikerne som Marx og Veblen. Det kan vi kanskje diskutere ved en annen anledning.

Men nettopp derfor var det svært gledelig å høre på Richard Sennet på den siste europeiske sosiolog konferansen i Helsinki. Ut fra sitt arbeid med prosesser i det moderne, globaliserte bedriftslivet trakk han en klar konklusjon – som kunne ha vært formulert av Tönnies: Vi må tørke støvet av de gamle samvirkeidealene, som et konkret virkemiddel mot den fremmedgjøring og avmakt som kjennetegner så vel den postindustrielle arbeiderklassen som den voksende underklassen i det som tidligere er blitt kalt velferdsstater – inkl. USA.

Nå må jeg passe på å presisere at jeg ikke venter eller forlanger at alle norske sosiologer skal motivere sitt faglige arbeid på samme måten som Tönnies eller denne foreleseren eller Sennet. Mye godt arbeid gjøres av folk med svært forskjellige politiske holdninger. Av Max Weber kan vi kanskje lære at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom samfunnsmessig og vitenskapelig interesse. For en venstreorientert samfunnsforsker er det mye å reagere negativt på i Webers skrifter, han kunne godt – med begreper som er mye brukt av medlemmer av vår forening – karakteriseres som både rasist, på grunn av hans forakt for slaviske folk, og som tysk nasjonalist av en type som slo ut i full blomst et tiår etter hans død. Det forhindrer ikke at det er atskillig mer av varig interesse – også for den som er sterkt engasjert i arbeiderklassens vilkår – i hans historiske sosiologi enn i Marx’ utopiske ønsketenkning, som han utmynta i den for lengst diskrediterte teorien om de historiske fasene som avløste hverandre.

En siste viktig lærdom som vi kunne ha godt av å plukke opp fra klassikerne, gjelder den viktige formidlingsoppgaven. Men her er jeg ikke sikker på om det jeg skal si gjelder andre av de her nevnte klassikerne enn Karl Marx, men vi kan kanskje også ta med vår egen Eilert Sundt.

Jeg har lagt vekt på at Marx’ teorier om den ”nødvendige” utarming av industriarbeiderklassen, med en sosialistisk revolusjon som ”nødvendig konsekvens”, var en viktig faktor i den historiske utvikling fram mot det vestlige velferdsdemokratiet. Men legg merke til at Marx’ sosiologi bare kunne få denne konsekvensen om teorien ble effektivt formidlet, altså samtaleemne blant folk flest – og naturligvis særlig i ledersjiktet i fagforeninger og arbeiderpartier. Marx nøyde seg ikke med å rapportere sine funn til departementet, og gjøre sitt arbeid tilgjengelig i instituttpublikasjoner i små opplag. Han skrev ”Manifestet” og påtok seg tillitsverv i Internasjonalen. Han handlet i samsvar med Giddens’ budskap i dennes første bøker: Ditt arbeid får ingen samfunnsmessige konsekvenser dersom du bare formidler det du finner ut til makteliten! Bare dersom du kan nå fram til de arenaer der folk flest utformer sine erkjennelser om det samfunnet de er medlemmer av, kan ditt arbeid få betydning! – Men Marx slapp altså å leve i et samfunn der sosiologen må konkurrere med Big Brother og VG for å få ørenslyd. Likevel skulle lærdommen være entydig og klar. Den sosiologiske jobben er ikke gjort før budskapet har nådd fram til offentligheten. Men her må vi bare slå fast at det aktuelle incentivsystemet i denne disiplinen ikke stimulerer oss til å bidra til noe annet enn underholdningsindustrien. Enkelte partier var jo i en tidligere fase interessert i samfunnsforskernes bidrag til programarbeidet, men det er lenge, lenge, lenge siden det.

Om dere som hører på, prøver å se min forelesning i sammenheng med Dag Østerberg, skulle det være lett å se både sammenfall og enigheter. Vi er vel begge enige om at klassikernes prosjekter og problemstillinger burde hatt en langt viktigere plass på forskernes og instituttenes, for ikke å snakke om forskningsrådenes prioritetslister enn de har i dag. Men vi er nok reelt uenige om hvor brukbare de klassiske begrepene er i arbeidet med å utvikle anvendelige forståelser av det samfunnet som vi lever i, og bidrar til vedlikehold eller endring av

Teksten er en forelesning som professor Ottar Brox holdt på Vinterseminaret i 2002, et seminar som arrangeres årlig av Norsk Sosiologforening. Gjengitt med tillatelse av forfatteren.