Flemmens utfordring: Klassesamfunnet

Store deler av den sosiologiske, og særlig den marxistisk inspirerte, samfunnsanalysen går ut på at moderne samfunn holdes sammen av makt og undertrykking. Dette er påstanden både i min anmeldelse av Dag Østerbergs siste bok, og i et senere innlegg som svarte på Dybendahls kritikk av anmeldelsen. Magne Flemmen følger opp, og hevder jeg gir et forenklet bilde av hva kapitalismekritiske sosiologer står for.

For å demonstrere hvor feil jeg tar, viser han til sofistikerte og komplekse sosiologiske analyser av klasseforskjeller. Min kritikk gjaldt imidlertid ikke klasseanalysen, men samfunnsanalysen. Flemmens egen teori om klassesamfunnet er akkurat så alminnelig som jeg påstår. Det skal jeg vise nedenfor, men la meg først rekapitulere hva debatten gjelder.

Det er sosiologiens berettigelse som vitenskapelig disiplin å levere analyser av det moderne samfunnet som helhet. Mens de andre samfunnsvitenskapelige disiplinene beskjeftiger seg med en del av samfunnet som økonomien, politikken, retten, etc., faller det på sosiologien å forklare hvordan det hele henger sammen. For å forstå hva det sosiologiske prosjektet går ut på, må vi skille mellom delanalyser, og analyser av samfunnet som helhet. Sistnevnte er sosiologiens særlige mandat.

Når det gjelder samfunnets differensiering i delsystemer hersker det stor grad av enighet blant sentrale sosiologer. Ulike teoretikere bruker ulike begreper som felt, diskurs og system for å betegne omtrent de samme saksområdene. En slik horisontal differensiering av samfunnet ligger også til grunn for organiseringen av Det norske samfunn. Den spesifikt sosiologiske utfordringen er å gripe sammenhengen mellom samfunnsdelene, og når det gjelder det moderne samfunnets vertikale integrasjon er det betydelig uenighet blant sosiologene.

Tre teorier om samfunnet

Vi kan, grovt sett, skille mellom tre teorier. Den første går ut på det moderne samfunnet ikke utgjør noen helhet, det finnes bare deler. Den andre går ut på at samfunnsmedlemmene regulerer samfunnsdelene, og dermed sine egne livsbetingelser, i fellesskap gjennom det demokratisk maktkretsløpet. Den tredje hevder at moderne samfunn holdes sammen av makt og undertrykking.

Den tyske sosiologen Niklas Luhmann er i dag den fremste eksponenten for den første teorien. Ifølge Luhmann er moderne samfunn ikke et hierarki, med det politiske systemet på toppen. I motsetning til førmoderne samfunn har det moderne intet sentrum. Hver samfunnsdel, eller funksjonssystem som er Luhmanns begrep, har sin egen mening og forholder seg til de andre systemene som deler av sin systemspesifikke omverden. Denne teorien kan muligens ha noe for seg på det globale planet, men den passer dårlig på det nasjonale. Det er opplagt mer sammenheng og politisk styring i den norske modellen, for eksempel, enn vi kan gjøre greie for med Luhmanns begrepsapparat.

Da står vi igjen med de to andre kandidatene. Teorien om det demokratiske maktkretsløpet er også det moderne samfunnets selvforståelse. Den forfektes i ulike varianter av mange sosiologer, som Hernes og Habermas, og gjerne med et nikk til den tredje og siste teorien om at moderne samfunn holdes sammen av makt og undertrykking. Svært mange sosiologer legger denne modellen til grunn for sine empiriske analyser.

Falsk bevissthet

Det er i og for seg et rimelig utgangpunkt. Problemet er at de ikke forholder seg vitenskapelig til teorien. Forutsetningen om maktfull integrasjon gjøres ikke nødvendigvis eksplisitt, selv om den ligger til grunn for, og gir mening til, den empiriske analysen. Fremfor alt er man ikke villig til å teste teorien empirisk. Magne Flemmens faglige posisjon har disse typiske svakhetene.

Det som gjør Flemmen spesiell, er at han skriver ned det mange andre bare tenker, blant annet i et tidligere innlegg her på sosiologen.no. Tittelen «Et nygammelt klassesamfunnet» taler for seg selv. Undertittelen banker inn poenget: «De færreste nordmenn tenker over at de lever i et klassesamfunn. Samtidig er klasseskillene skarpere enn på lenge.»

Flemmen vet tydeligvis noe som vi andre ikke vet. Teorien om det demokratiske kretsløpet er falsk bevissthet som dekker over de faktiske forholdene, nemlig at Norge egentlig er et klassesamfunn, og i større grad nå enn tidligere. Sterke påstander, som Flemmen kanskje burde gi empirisk belegg for? Men det skjer ikke, ikke i innlegget, og så vidt jeg kan forstå heller ikke i de mer vitenskapelige tekstene hans.

Kanskje jeg har misforstått? Begrepet klassesamfunn refererer ikke til teori om helhet og sammenheng, men til analyser av sosiale forskjeller mellom grupper eller klasser i samfunnet, med hensyn til økonomiske og andre variabler. For slike klasseanalyser gjør Flemmen krav på høy faglig standard og metodisk selvsikkerhet. Det kravet skal jeg ikke bestride. Men det er lett å konstruere sosiale grupper. Noen ser på «Skal vi danse», andre går i operaen. Det viktige spørsmålet er hva forskjellen betyr. For eksempel at den første gruppen betaler for operabillettene til den andre gruppen over skatteseddelen. Klasseanalyse blir samfunnsanalyse i den grad den viser at en gruppe tar noe fra – og begrenser mulighetene for – andre grupper i samfunnet. Med andre ord at klasseskiller «bestemmer mulighetsrommet», i Flemmens formulering.

Utbytting i Norge i dag

Den marxistiske klasseanalysen handler nettopp om dette: utbytting. Arbeiderklassen har produsert det hele, og burde derfor bestemme over anvendelsen av samfunnsproduktet. Flemmen knytter an til den marxistiske kritikken av økonomisk kapital som den grunnleggende ulikhetsskapende mekanismen også i det norske samfunnet. Da legger han kanskje for mye vekt på ett av samfunnets delsystemer.

For å være fullverdig deltaker i det norske samfunnet må individene inkluderes i mange delsystemer. Dersom tilgangen til disse systemene reguleres av markedet, altså at man må kjøpe seg tilgang, og individets muligheter bestemmes av om inntekten kommer fra lønnsarbeid eller kapital, er en slik vektlegging berettiget. Men det norske samfunnet har utviklet et omfattende system av institusjoner som regulerer delsystemene, og dette er kollektive goder. Vi har individuelle rettigheter til utdanning, til medisinsk behandling, til religionsutøvelse, til kunstopplevelser, osv. Dermed reguleres den samfunnsmessige integrasjon av samfunnsdelene, og individenes deltakelse på de ulike feltene, av det politiske systemet som beveger seg inn mot samfunnets sentrum.

Pierre Bourdieu har tatt høyde for denne utviklingen og justert den marxistiske teorien om klassesamfunnet. Kampen om ressursene, og reglene som regulerer kampen om feltspesifikk kapital, foregår på det politiske feltet. Derfor må aktørene på de ulike feltene forsøke å konvertere sin økonomiske og kulturelle kapital til politisk kapital. Flemmen er inne på noe av det samme og hevder flere kapitalgrupperinger er med på å forme det norske samfunnet. Dette er en effektiv, intuitiv og interessant teori. Men har den empirisk belegg?

I Bourdieus omfattende vitenskapelige produksjon finnes det, slik jeg forstår det, faktisk bare én empirisk analyse av kretsløpet kapital – makt – kapital. I The social structures of the economy (2005) er det denne mekanismen som skal forklare dereguleringen av det franske boligmarkedet, og som vel er et eksempel på det Flemmen kaller «klassepolitikk ovenfra». Enhver kan selv sjekke om korrespondanseanalysen egentlig leverer de nødvendige data for Bourdieus slutning at New Public Management (NPM) slår gjennom i fransk boligpolitikk fordi en gruppe byråkrater har mer kapital enn konkurrentene. Det er i alle fall slik at Bourdieu helt lar være å kommentere den samfunnsmessige konteksten, nemlig at den sosiale boligpolitikken hadde spilt falitt. Den virket ekskluderende og ikke inkluderende. I lys av de eksisterende manglene kunne deregulering og slagordet om «å eie sitt eget hjem» få politisk tilslutning. NPM hadde et alternativ. Bourdieu har bare kritikk av kapitalen, og av NPM som et eksempel på amerikansk imperialisme.

Jeg holder fast på at kritikk forutsetter alternativer. Det betyr ikke at sosiologer skal lage politiske oppskrifter for hva som skal komme i stedet. Begrunnelsen er epistemologisk. En post-positivistisk erkjennelsesteori går ut fra at observasjoner er distinksjoner. Forskere kan bare se faktiske samfunnsforhold og gjøre empiriske undersøkelser ved hjelp av begreper. Når Flemmen kritiserer ulikhet forutsetter han et begrep om likhet. Spørsmålet er hvor likt skal det være. Er forventningen statistisk likhet, altså helt likt, eller mer sosiologisk? I det siste tilfellet må man ha en teori om ulikhets- og likhetsskapende mekanismer, og egentlig en teori om samfunnet som helhet. Og vil man kritisere samfunnet må man utvikle teori og begreper for andre måter å organisere et samfunn på.

Makt og undertrykking som vår tids kjennetegn?

Min kritikk av teorien om at det moderne holdes sammen av makt og undertrykking går ut på at den er utydelig om begge deler. De som forfekter teorien viser ikke empirisk hvordan makta rår, og de forutsetter maktfrie former for sosiale organisering som de heller ikke redegjør nærmere for. Muligens tar jeg feil i dette. Da kan Flemmen hjelpe meg til klarhet. Det eneste som kreves er at han kommer med én empirisk undersøkelse som gir belegg for hypotesen at det norske samfunnet er et klassesamfunn. Han vil selvsagt ta høyde for tidligere bestrebelser i samme retning, og at den siste maktutredningen viste at selv om hvert felt har sin elite, fant man ikke belegg for at de samarbeider mot «folket».

Med et slikt prosjekt ville han gjøre norsk sosiologi en stor tjeneste. Hvis vi tar Det norske samfunn som representativ, driver norsk sosiologi og samfunnsvitenskap med delanalyser. Setter man disse sammen i ett verk får man et slags utsyn over hele det norske samfunnet, men sammenstillingen aktualiserer spørsmålet om (manglende) sammenheng. Når det gjelder det norske samfunnet som helhet, veksler verket, og de to redaktørene, mellom den luhmannske posisjonen – det norske samfunnet består utelukkende av sine deler – og teorien om maktfull integrasjon, slik Rune Slagstad viser i sin anmeldelse. I motsetning til Slagstad, tror jeg ikke denne vaklingen er et personlig trekk ved redaktørene, men en egenskap ved sosiologen.

Nå leser vi i Kjølsrød og Frønes’ svar til Slagstad at klasseperspektivet falt ut ved en misforståelse, og at redaktørene åpner for å inkludere klasseanalysen i neste utgave. Ett kapittel om klasseforskjeller på linje med kapitler om samferdsel og sjømat? Eller en teori om klassesamfunnet, altså en analyse som viser hvordan overklassens makt former samfunnets ulike deler og individenes muligheter til livsutfoldelse. Det er Flemmens utfordring. Et stort prosjekt han må få noen år på å realisere, men han bør vel enten belegge eller forkaste hypotesen om klassesamfunnet?

Bourdieuianer eller Luhmannianer? 

Et siste poeng. Flemmen karakteriserer meg som Luhmannianer. Men det er ikke slik at jeg er for Luhmann, og derfor mot marxismen, Østerberg og Bourdieu. I en kompleks faglig omverden er det selvsagt fristende å forenkle verden ved å gå «all in» for ett stort navn eller perspektiv. Så fint om vi kan skylde alle det moderne samfunnets problemer på kapitalen. Jeg forsøker i alle fall å knytte min faglige identitet til den sosiologiske ambisjon om å analysere samfunnet som helhet. Da har alle disse og mange andre noe å bidra med, men de har også begrensninger. Jeg tror også at det er en felles begrensning. Teorier om samfunnsmessig integrasjon forutsetter kollektive aktører og handlinger, men sosiologien har problemer med å begrepsfeste de rasjonelle aspektene ved kollektiv handling. Hvis jeg har en egen faglige interesse er det særlig for denne restkategorien.