Drømmen om et samlet folk

I et liberalt demokrati består politiske prosesser primært i å håndtere verdi- og interessemotsetninger, og i å etablere kompromisser alle, eller i hvert fall flest mulig, kan leve med. Ikke minst består demokrati i å akseptere at både verdi- og interessemotsetninger finnes. Alle liberale demokratier består av et mangfold av verdier som unndrar seg ethvert forsøk på å samle alle i ett verdimessig fellesskap. Muligens med unntak av fellesskapet det liberale demokratiet selv representerer.

Bare unntaksvis fører politiske prosesser og diskusjoner til at den ene parten skifter syn i møte med mer overbevisende motargumenter eller lange historiske konjunkturer.

Men det har forekommet, og er ledd i en utvikling hvor tunge trender peker i én retning. Høyresiden aksepterte gradvis allmenn stemmerett rundt forrige århundreskifte, og venstresiden gjorde ikke noe forsøk på å reversere Willoch-regjeringens liberalisering av åpningstider i butikkene tidlig i 1980-årene. Av og til taper man debattene, og slår seg til ro med det. Motparten hadde bedre argumenter, eller i det minste tunge historiske trender på sin side.

Kort sagt: Poenget i et demokrati er ikke å samle folket om ett synspunkt, men å akseptere prosedyrene beslutningene fattes etter, gitt et uunngåelig meningsmangfold.

Liberale demokratier har, for eksempel i form av en konstitusjon, etablert sperrer mot at styrende organer misbruker sin posisjon til å utøve utilbørlig makt. Dette skal gjøre det vanskelig for kortvarige flertallskonstellasjoner å overkjøre mindretallet og vedta radikale endringer.

Det aksepteres altså at ulike grupper har ulike verdier og interesser, og politiske prosesser består først og fremst i å håndtere disse på en måte som gir et styringsdyktig flertall, uten at mindretallets rettigheter krenkes eller ignoreres

Moralsk appell

Radikale bevegelser har ofte større politiske ambisjoner enn som så. «Et samlet folk kan aldri beseires», het (i oversettelse) et musikkstykke som ble framført av den chilenske folkemusikkgruppa Quilapayún etter Pinochets kupp i 1973, da gruppa var tvunget i eksil.

Det er naturligvis både nærliggende og fristende å slutte opp om en slik moralsk appell, ikke minst på bakgrunn av de dystre omstendighetene sangen ble skrevet under. Men som politisk prosjekt er det dypt problematisk. Den passer bedre på musikk- og teaterscenene enn i politiske beslutningsprosesser. Vi bør alltid være på vakt når politikere eller demagoger uttaler seg på vegne av «folket», «arbeiderne» eller andre grovt definerte grupper.

Den som drømmer om å samle folk om storslagne politiske prosjekter, undervurderer betydningen av opposisjon og at folk faktisk har ulike verdier og interesser. Motstand og kritikk nlir oversett eller undertrykkes, fordi den står i veien for ambisjonen om å samle folket rundt et felles prosjekt. Det er derfor utviklingen i land som Ungarn, Polen og Tyrkia er dypt problematisk. De kan i beste fall samle et flertall bak sin nasjonalistiske politikk, men samtidig ekskluderer de svært store grupper fra å tilhøre et politisk fellesskap overhodet.

USAs president, som jeg velger å avstå fra å nevne ved navn, er en representant for samme illiberale ideologi. Som respons på demonstrasjonene i en rekke byer etter valget i november uttrykte han først (på Twitter) at de var urettferdige, et snodig synspunkt i et demokratisk samfunn. Senere uttrykte han seg mer konstruktivt og optimistisk. De «små gruppene» av demonstranter viste jo engasjement for landet sitt. «We will all come together and be proud!», skrev han.

Det beste for nasjonen

Målet er altså å forene motstridende interesser i en overordnet ambisjon: å samle folket til det beste for nasjonen. Siden sjansen for å lykkes med dette er relativt liten, blir resultatet imidlertid det motsatte: Er du ikke med oss, er du mot oss.

Dette er bakgrunnen for at utspillene om å «ta vare på norske verdier», som forleden forente Ola Borten Moe og kulturminister Linda Helleland, er problematisk. Jeg mener selvsagt ikke at de forfekter en identitet og et prosjekt som er like fordummende som Trumps, men de forsøker å definere sosial integrasjon ved hjelp av verdier og praksiser som nok inkluderer enkelte, men som ekskluderer like mange. Jeg har aldri gått i bunad, og kommer ikke til å gjøre det. Jeg er ikke kristen, selv om jeg kan gå i kirken både ved konfirmasjoner, bryllup og begravelser.

Mye av det de forsøker å definere som norsk er først og fremst europeisk, og det man kanskje kan argumentere for at er særegent norsk, som for eksempel sosialdemokratiske verdier om minst mulig ulikhet, legger de lite vekt på.

Rammer for felleskapet

Å samle seg om et felles prosjekt innebærer nesten alltid å etablere rammer for fellesskapet som inkluderer noen og ekskluderer andre. Det er ofte selve forutsetningen for tette fellesskap. Hvem som inkluderes og som dermed kan bli stolte, varierer. Det samme gjelder hvem som ekskluderes. Det kan være seksuelle eller etniske minoriteter, det kan være opposisjonelle medier, eller det kan være ulike «eliter», et begrep som er så misbrukt at det er i ferd med å miste alt reelt innhold i politisk debatt.

Når jeg i noen grad har en identitet som norsk, er det ikke fordi jeg deler Borten Moes og Hellelands verdier, men fordi jeg er født her, og fordi jeg deltar i et meningsmangfold som utelukker å reservere «norskhet» for slike restriktive kriterier. Mer spesifikk ser jeg ingen grunn til å være.

Mindre demokratiske regimer har lang erfaring i å retusjere bort opposisjon, enten rent fysisk eller ved å late som den ikke finnes. En opposisjonell i et demokrati trenger ikke slutte opp om regjeringens politiske kurs, slik Trump tydeligvis drømmer om. Men han må – dersom han støtter opp om demokratiet – slutte opp under de prosedyrene beslutningene er fattet på grunnlag av.

Dette innebærer å akseptere prosedyrenes selvsagte restriksjoner på vilkårlig maktbruk.