Den teoriløse sosiologien

Kronikk

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Intensjonen er nemlig ikke alltid å komme med disiplin-relevante forskningsspørsmål, men å komme med forskningsspørsmål som er av samfunnsmessig nytte (fra et velferdsstatlig perspektiv) og som forhåpentligvis bidrar til å løse konkrete sosiale problemer. At dette ikke alene vekker større furore, fatter jeg ikke. Man er så opptatt av at forskningen skal være dagsaktuell og kunne anvendes til noe positivt at utviklingen av sosiologi som vitenskapelig disiplin havner i bakleksa.

Kunnskap som indirekte kan bidra til å løse sosiale problemer er vel og bra, men kunnskap er kunnskap, selv om ingen sosiale problemer blir løst. Ikke for å glemme at det også gjerne er vanskelig å i dag konkret definere hva slags kunnskap som i fremtiden mulig kan bidra til å løse sosiale problemer – ja hva et sosialt problem i det hele tatt er. Det er kunnskapen i seg selv som bør ilegges et utilitaristisk preg, ikke kunnskapens samfunnsmessige anvendbarhet.

Det er kanskje først og fremst den norske sosiologen Vilhelm Aubert (1922-1988) som bør ha skylden for at den desidert største retningen innen norsk sosiologi i dag er problem-orientert empirisme. Aubert er kjent for å være opptatt av viktigheten av strenge predikasjoner, sanseerfaring og generell nærhet til samfunnet. Problemene til sosiologien skulle stamme fra utenfor selve forskningsmiljøet, mente han (Kalleberg, 2000). Se eksempelvis dette sitatet:

The aim is frequently to correct something that is unfortunate, dangerous, inefficient, unjust – or to support some existing condition which is threatened, such as stable democracy and rule of law (Aubert, 1985, s. 116, sitert i Kalleberg, 2000, s. 404-405).

Dette er sjokkerende nok i seg selv. Ingen ønsker seg en abstrakt sosiologi totalt løsrevet fra virkeligheten, men det er også viktig å huske på at samfunnet først og fremst skal være et objekt for undersøkelse og ikke motsatt. Samfunnet skal ikke ha innflytelse over sosiologien sine valg av metoder, teorier eller forskningsspørsmål. I det minste ikke på en åpenbar måte.

Når sosiologisk forskning nærmest utelukkende reduseres ned til å kun omfavne et sterkt begrenset historisk og geografisk område, såkalte bindestrekssosiologier, er det ikke veldig overraskende at man sitter igjen med både fragmentering og en mangel på total forståelse av hva det sosiale faktisk innebærer. Historisk kjennetegnes jo sosiologien av at den tar for seg hva som skjer på tvers av tid og rom, på tvers av institusjoner og på tvers av sektorer – at den nettopp ikke sier seg fornøyd med å kun undersøke enkeltinstitusjoner eller enkeltsektorer.

En lite produktiv definisjon

Når det kommer til hva teori er, finner man en nokså vanlig og «innarbeidet» definisjon hos Jeffrey Alexander. Alexander (1987, s. 2) definerer teori som en generalisering adskilt fra detaljer, altså som en abstraksjon adskilt fra en konkret case. Problemet med en slik definisjon (som alt for mange ser ut til å se bort fra) er at beskrivelser av en konkret case, for eksempel hva presidenten i Chrysler (bilselskapet) gjør, konsekvent ikke blir definert som teori. Det er kun når man ser på hva presidenter i bilselskaper gjør (i flertall) teori på magisk vis oppstår.

Så klart en beskrivelse av hva presidenten i Chrysler gjør er teori. Det er ikke mulig å hevde noe annet så lenge du ikke også tar til orde for at vi mennesker har en form for ikke-teoretisk «ren» tilgang til virkeligheten. Alexander sin definisjon legger begrensninger for teoriutvikling ved at han indirekte tar til orde for at man ikke skal kunne stille spørsmål omkring enkeltstående deler av virkeligheten – hva presidenten i Chrysler gjør bør med andre ord tas for gitt.

Rent teoretisk bør den enkeltstående casen være like interessant som de mange. Et lite avvik er i utgangspunktet nok til å motbevise en hel teori. Når den teoretiske forståelsen derimot nærmest utelukkende defineres ut fra numerisk hyppighet, og ikke også ut fra de kvalitative egenskapene ved de enkeltstående «delene», reduserer man det teoretiske ambisjonsnivået betraktelig. Resultatet er som oftest en utmagret teori skapt for å kunne muliggjøre en dekning av så mange som mulig. Små avvik blir sett på som uforståelig og avfeid som individuelle, eller enda verre, subjektive forskjeller.

Teoretisering handler altså ikke kun om numerisk hyppighet, men også om dens kvalitative innhold – altså selve tolkningen og/ eller persepsjonen av det empiriske objektet. Den opprinnelige misnøyen mot «stor» teori var først og fremst rettet mot dens rigide egenrådige form og mangel på presisjon. Løsningen på dette er imidlertid ikke å slutte med teoriutvikling, men å finne bedre teoretiske løsninger.

Teori eller empiri?

Det er hovedsakelig utvikling av ny teori som fører faget sosiologi fremover. Slik jeg ser det er teori viktigere enn empiri i den forstand at teoretiske forståelser, uansett hvor uriktige de er, alltid vil tilby menneskeheten mer enn en fasit som ingen forstår. Dette betegner en realitet som vitenskapen aldri vil komme unna, uansett hvor mye den forsøker. Jo lavere abstraksjonsnivå man befinner seg på, jo mindre er det også mulig å forstå. Det kan godt være den teoretiske forståelsen man disponerer er totalt feil, men det representerer i det minste en forståelse, eller verdensanskuelse om du vil, og ikke et teoretisk tomrom.

Man kan gjerne, som empirikere ofte gjør, hevde at teori er meningsløs uten en fot i virkeligheten. Problemet er bare at, jo det har en mening i den forstand at det representerer en de facto forståelse. Du kan si det er så meningsløst du bare vil, men det hjelper ikke når folk tror på det.¹ Det er også, blant annet derfor, teoriutvikling er så utrolig viktig. Man bør nemlig ikke si seg fornøyd med den teoretiske forståelsen man til enhver tid besitter.

Som Archer (1995, s. 30) blant annet har påpekt er det empiristiske synet på at kunnskap utelukkende oppnås gjennom sanseerfaringer beviselig feil. Mennesker som reflekterende vesener er ikke empirikere, snarere tvert imot, noe som innebærer at empirisme heller ikke er den tilstrekkelige måten å forstå mennesker på. Vi er nemlig langt mer enn enkle produkter av andre sine sanser.

Når sosiologien blir såpass empirisk ensrettet som den er i dag reduserer man aksjonsradiusen hvor det er mulig å stille kritiske og interessante spørsmål. Resultatet er som oftest en grå, kjedelig og forutsigbar vitenskapelig disiplin. Jeg er på ingen måte den første som sier det. Dette er ikke et problem som oppstod i går. Når skal det skje noe?

Mangel på teoriutvikling er dog ikke bare et norsk fenomen, men også et internasjonalt problem. Dagens generasjon sosiologer befinner seg i en svært annerledes verden enn sine forgjengere. Ideene bak det vi kaller moderne sosiologisk teori i dag, som eksempelvis fransk strukturalisme og post-strukturalisme som Bourdieu og Foucault, er over 50 år gamle (Lizardo, 2020). Moderne sosiologisk teori er knapt noe som eksisterer i det hele tatt.

Masterstudenter vil også i mange tilfeller bli frarådet å skrive rene teoretiske masteroppgaver i sosiologi – ofte også med ganske god grunn. Dette fordi man, dersom man er uheldig og blir tildelt “feil” sensor, kan risikere en svært svak karakter utelukkende fordi man har skrevet en ren teoretisk oppgave. Ikke for å glemme hvilken ulempe man setter seg selv i på arbeidsmarkedet når graden er fullført og oppgaven er levert. Det er jo ikke slik at det akkurat flommer over av vitenskapelige posisjoner for teori interesserte sosiologer. Selv høyt anselige vitenskapelige institutter har i dag problemer med å se verdien i teoretisk kompetanse.

Sosiologi i praksis

Det skal sies at den gjengse empiriker på ingen måte opererer uten teoretiske begreper og/ eller kategorier i utforskningen av den empiriske verden. Utfordringen er likevel at man ofte må ta disse begrepene og/ eller kategoriene for gitt for at empirisk forskning i det hele tatt skal være mulig. Man kan nemlig ikke problematisere alt. En teoretiker derimot har ikke de samme begrensningene.

Men empiri kan jo brukes til å falsifisere teoretiske antagelser? Ja, absolutt! Problemet er bare at man svært sjeldent erstatter det teoretiske tomrommet som naturlig nok må oppstå i kjølvannet av enhver falsifisering. Intensjonen er jo som oftest ikke å konstruere en ny og forbedret helhetlig teoretisk forståelse, men å identifisere hull ved den bestående forståelsen.

En såkalt abduktiv tilnærming (med fokus på produktive anomalier), slik den skisseres hos Vassenden (2018), kan sees på som en delvis løsning. Dette fordi fokuset eksplisitt er på den teoretiske erkjennelsen. Det er også en slik tilnærming jeg selv mener man bør ta i bruk når det kommer til ren teoriutvikling. Dette fordi man aktivt søker å forbedre og erstatte de bestående teoretiske antagelsene man til enhver tid besitter, i motsetning til å kun falsifisere dem. Som Swedberg (2016) sier; «før teori kommer teoretisering».

Jeg mener sosiologien bør legge til rette for at man skal kunne stille interessante, intrikate og dristige spørsmål ved det mest sosialt grunnleggende. Dagens paradigme hindrer dette i stor grad. Målet er jo ny erkjennelse – ny viten. Mange vil kanskje si det er mot vitenskapens etos, men jeg er nok ikke den først som har tatt meg selv i å si «dette visste jeg fra før» etter å ha lest empirisk forskning.

Det er således langt på overtid at vi snakker om verdien av vitenskap, dens grad av originalitet og nyskapenhet. Vi publiserer som aldri før, men får vi bedre kvalitet av det? De økende kravene til publisering og sitering er empirismens beste håndlanger. Teoretikere trenger nemlig tid – mye tid. Orginalitet belønnes, etter min mening, ikke i tilstrekkelig grad. Dagens tellekantsystem og finansieringsordninger med fokus på oppdragsforskning og ekstern finansiering favoriserer ikke bare empirisk forskning over teoriutvikling, men også produksjon over kvalitet. Ny viten er noe som må skapes, ikke noe man kan planlegge for så å bare gjøre – dette gjelder like mye empirisk forskning som teoriutvikling. For at dette skal være mulig trenger man tid, kreativitet og ikke minst forskningsfrihet.

At det i det hele tatt i Norge i 2022 er behov for å understreke viktigheten av teori i en vitenskapelig disiplin som sosiologi i en kronikk som dette er trist og burde ikke være nødvendig. Jeg mener på ingen måte at vi bør slutte med empirisk forskning, men at teori og teoriutvikling bør være en særs viktig del av enhver vitenskapelig disiplin som ønsker å bli tatt seriøst. Sosiologer bør ikke reduserer til enkle samfunnsforskere – vi er mye mer enn det.

Takk til Sivert Skålvoll Urstad og Gunnar Helle for kommentarer til kronikken.

¹ Dette må imidlertid ikke sees på som et argument mot empirisk etterprøving, men heller som et argument for teoriutvikling.

Referanser

1. Aakvaag, G. C. (2008). Moderne Sosiologisk Teori. Abstrakt forlag.
2. Aakvaag, G. C. (2010). Den samtidsdiagnostiske sosiologiens forjettelse. Sosiologi i dag, 40(3), 92-118. Hentet fra http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/898/892
3. Alexander, J. C. (1987). Twenty Lectures – Sociological Theory Since World War II. Columbia University Press.
4. Archer, M. S. (1995). Realist Social Theory: The Morphogenetic Approach. Cambridge University Press.
5. Forskningsrådet. (2010). Sociological Research in Norway: An Evaluation. Hentet fra https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/1253965057242.pdf
6. Forskningsrådet. (2018). Evaluation of the Social Sciences in Norway: Report from Panel 4 – Sociology. Hentet fra https://www.forskningsradet.no/en/about-the-research-council/publications/2018/evaluation-of-the-social-sciences-in-norway-sameval—panel-4/
7. Hagen, R., & Gudmundsen, A. (2011). Selvreferanse og refleksjon: Forholdet mellom Teori og Empiri i Forskningsprosessen. Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(4), 459-489. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-291X-2011-04-02
8. Kalleberg, R. (2000). ‘The Most Important Task of Sociology is to Strengthen and Defend Rationality in Public Discourse’: On the Sociology of Vilhelm Aubert. Acta Sociologica, 43(4), 399-411. https://doi.org/10.1177%2F000169930004300412
9. Lizardo, O. (2020). The End of Theorists: The Relevance, Opportunities, and Pitfalls of Theorizing in Sociology Today. SocArXiv. https://doi.org/10.31235/osf.io/3ws5f
10. Swedberg, R. (2012). Theorizing in Sociology and Social Science: Turning to the Context of Discovery. Theory and Society, 41(1), 1-40. Hentet fra https://www.jstor.org/stable/41349133 
11. Swedberg, R. (2016). Before Theory Comes Theorizing or How to Make Social Science More Interesting. Br J Sociol, 67(1), 5-22. https://doi.org/10.1111/1468-4446.12184
12. Vassenden, A. (2018). Produktive Anomalier: Teoriutvikling i Empirisk sosiologi. Norsk Sosiologisk Tidsskrift, 2(2), 145-163. http://dx.doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2018-02-03