Delingsøkonomiens sosiologi

En paneldiskusjon om delingsøkonomi var blant headlinerne da den femte sosiologifestivalen ble avholdt på Ladejarlen i Trondheim den 5 oktober. Seansen ble innledet av Sigurd M. Nordli Oppegaard, masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo og skribent for sosiologen.no.

Oppegaard startet med å fastslå at delingsøkonomien ikke er sosiologisk interessant fordi den nødvendigvis representerer noe radikalt nytt, men fordi den favner over en rekke etablerte sosiologiske temaer og problemstillinger.

Les Oppegaards tidligere tekster for sosiologen.no om delingsøkonomi: Delingsøkonomiens informasjonsparadoks og Den såkalte delingsøkonomien

Delingsøkonomiens to kjennetegn

Ifølge Oppegaard har delingsøkonomien to kjennetegn. Det første er at økonomiske transaksjoner foregår gjennom en digital plattform hvor bedrifter selger varer og tjenester de selv ikke eier. Uber ansetter ingen sjåfører, Airbnb eier ingen leiligheter, og på denne måten omgås den arbeidsgiver/arbeidstaker-relasjonen som tradisjonelt ligger til grunn for arbeidsmarkedet.

Delingsøkonomiens andre kjennetegn er hvordan disse transaksjonene organiseres. I appene ligger en rekke mekanismer for å matche tilbud og etterspørsel, mekanismer som baseres på produksjonen av kunnskap i form av vurderinger, anmeldelser, historikk, og så videre.

Denne kunnskapsproduksjonen har som mål å skape en følelse av trygghet for brukerne, i form av en digitalisert tillit som er essensiell for at delingsøkonomien skal fungere.

Vaskehjelp, Grabster og gründeren som sosial entreprenør

Etter innledningen var det duket for presentasjoner av to delingsøkonomibedrifter: Tonje Vanebo presenterte Vaskehjelp, som legger til rette for å kjøpe renholdstjenester direkte av vaskehjelper. Magnus Tovsen Solheim presenterte deretter Grabster, et slags “Uber for mat” hvor man kan kjøpe mat rett fra privatpersoner og hobbykokker.

Det som gjør appene utpreget delingsøkonomiske er at de for det første legger til rette for transaksjoner mellom enkeltpersoner, og at de for det andre gjør dette ved å samle informasjon fra en rekke ulike kilder.

Appen Vaskehjelp fungerer ikke bare som en ren kontaktflate mellom kjøper og selger, men skal også hjelpe med å etablere organisasjonsnummer til vaskehjelpen, sikre at lønnen ikke går under tariff, oversette meldinger via Google Translate (ikke overraskende er mange vaskehjelper som bruker appen fremmedspråklige), og forsikre hele handelen gjennom If.

Et interessant trekk ved presentasjonene er at begge gründerne trakk fram at appene deres kunne bidra til løsningen av sosiale problemer. Ved å etablere et billig lavterskelstilbud ønsket Tonje Vanebo fra Vaskehjelp å stikke hull på det omfattende svarte renholdsmarkedet, mens Grabster-grundër Magnus Tovsen Solheim fra Grabster mente appen kunne fremme integrering ved å etablere kontakt mellom mennesker og matkulturer fra ulike land.

Innlederne føyer seg her inn i en tradisjon for å framstille delingsøkonomi som en positiv, «grønn» og progressiv kraft i samfunnet.

I en rapport om delingsøkonomi siterer De Facto og Manifest et internt strategidokument fra den liberale svenske tankesmien Timbro, hvor de skriver at delingsøkonomien «rett anvendt» kan vise at markedsøkonomien er antielitistisk, basert på menneskelig samhandling, og bidrar til å gjøre samfunnet mer kostnadseffektivt og miljøvennlig.

Delingsøkonomien blir her et eksempel på markedets evne til å løse sosiale problemer, ved hjelp av innovativ gründervirksomhet og sosialt entreprenørskap på grasrotnivå.

Forskjellen på deling og kobling

I paneldebatten ble denne framstillingen sterkt problematisert. Først ut var arbeidslivshistoriker Idar Helle, som la fram en rapport om delingsøkonomi nylig skrevet for De Facto og Manifest Analyse.

Ifølge Helle er begrepet «delingsøkonomi» misvisende, da det som foregår i appene ikke egentlig er deling av goder for gjensidig utbytte, men kjøp og salg av produkter for profitt.

I stedet bør tjenester som Uber, Vaskehjelp og Grabster beskrives som koblingsøkonomiske, fordi de baserer seg på en kommersiell formidling av utleie og løsarbeid.

Også denne formidlingen var Helle kritisk til. Ifølge Helle legger delingsøkonomien opp til en organisering av arbeidskraft og produksjon som vil ha en produktivitetsdempende effekt. Delingsøkonomien representerer ingen progressiv kraft, men en tilbakegang til måten arbeidslivet var organisert på for flere hundre år siden.

Her legges alt ansvaret på en enkeltperson, som må gå og vente på oppdrag uten sikkerhet om fast ansettelse, stabil inntekt og pensjons- og trygderettigheter. Samtidig tjener firmaene grovt på å omgå ansvar og økonomiske forpliktelser til arbeidstakerne.

Helle konkluderte med at delingsøkonomien både er uforenelig med den norske modellen, og ønsket om en velfungerende økonomi over tid.

Delingsøkonomi som trussel mot den norske modellen

Bente Rasmussen, professor i sosiologi ved NTNU, videreførte den kritiske tonen ved å trekke tråder til den økende bruken av bemanningsbyråer og innleid arbeidskraft i arbeidslivet. I likhet med delingsøkonomibedriftene er bemanningsbyråene nettverksorganisasjoner, hvor ansvaret for ansatte og produkter pulveriseres underveis i rekken av videreformidlinger og transaksjoner.

I likhet med Helle trakk Rasmussen fram at delingsøkonomibedriftene tjener godt på å unngå tradisjonelle arbeidsgiverforpliktelser om stabil ansettelse og muligheter for videre kvalifisering.

Slik baseres systemet på kortsiktige økonomiske interesser og flyktige forbindelser, på en måte som kan undergrave den gjensidige tilliten som ligger til grunn for den norske velferdsstaten.

Utredningsleder Øyvind Rongevær ved LO var også kritisk til hvilken effekt delingsøkonomien ville ha på den norske modellen. Rongevær beskrev modellen som bestående av tre komponenter: Et regulert næringsliv med tydelige rammebetingelser for kommersiell virksomhet, en godt utbygd velferdsstat, og et organisert arbeidsliv.

Tidligere i år bidro Rongevær til landsorganisasjonens høringsuttalelse til en delingsøkonomi-NOU, en uttalelse som blant annet konkluderte med at delingsøkonomien kan undergrave det etablerte og regulerte arbeidslivet. I høringsuttalelsen trekkes det fram at delingsøkonomien i mange tilfeller innebærer at arbeidsoppgaver flyttes fra faste ansatte til enkeltindivider kategorisert som selvstendig næringsdrivende.

LO etterspør derfor en rettslig grensedragning av arbeidstakerbegrepet, som tar utgangspunkt i de faktiske arbeidsoppgavene, og ikke den teknologiske plattformen arbeidet formidles gjennom.

Begrepenes betydning

Denne oppfordringen om å tydeliggjøre arbeidstakerbegrepet peker på et interessant aspekt ved debatten, nemlig hvordan den ofte bunner i motstridende definisjoner av begreper. Helles ønske om å erstatte delingsøkonomibegrepet med det mindre positivt ladede «koblingsøkonomi», Rongeværs definisjon av «den norske modellen», og Rasmussens sidestilling av delingsøkonomien med bemanningsbyråer under samlebetegnelsen «nettverksorganisasjoner» minner mye om det teoretiske definisjonsarbeidet som foregår i sosiologiske journaler.

Forskjellen er at utfallet av disse konseptuelle diskusjonene kan få langt større politiske, juridiske og økonomiske konsekvenser enn det som er vanlig for sosiologiske begrepsdiskusjoner.

Paneldiskusjonen gjenspeilte også en tradisjon i norsk velferds- og arbeidslivsforskning for å problematisere nye utviklinger og tendenser som potensielle trusler for den norske modellen.

Den norske modellen anses her som en stabil, men historisk betinget konstruksjon, som må beskyttes fra utviklinger og teknologier som kommer fra utsiden.

Velferds- og arbeidslivsforskningen får her en eim av noe systembevarende, i skarp kontrast til teknologi- og framskrittsoptimismen som preger delingsøkonomiens ivrigste forkjempere.

Begge delingsøkonomi-gründerne valgte å forlate lokalene da paneldeltagerne holdt sine åpningsinnlegg, og det var derfor ikke mulig å få en debatt mellom disse to posisjonene.

Et par dager etter sosiologifestivalen kom det en nyhet mange nok vil se på som en seier. Uber legger ned driften i Norge, etter at Samferdselsdepartementet gjentatte ganger har utsatt beslutningen om å endre løyvesystemet for persontransport.

Samtidig vil regjeringspartiene gå inn for en oppmykning av løyveordningen, mens Eftas overvåkning ESA mener det gjeldende norske regelverket er til hinder for fri konkurransevirksomhet.

Mye tyder altså på at delingsøkonomien har kommet for å bli, både som samfunnsfenomen og sosiologisk tema.