Jeg var på mitt første vinterseminar i 1998. Etter det har jeg, med ett unntak, gjort dette forunderlige seminaret til en årlig begivenhet. Det er blitt et fast punkt i tilværelsen, like kjærkomment som julaften og den engelske ligaåpningen.
Folk hadde bedre tid før, sies det. Fram til omtrent årtusenskiftet pleide derfor seminaret å starte allerede på torsdag. Det var en god del slakk i programmet. I hovedsak besto det av plenumsforedrag, formidlet overfor et interessert, om enn ofte noe slitent, publikum. Folks litt matte tilstedeværelse kunne skyldes både lange skiturer og sene kvelder, og ikke minst kombinasjonen av slike aktiviteter.
Det var ikke tilfeldig at programmet bød på rause tidslommer.
Kronikkforfatter, Arve Hjelseth, Førsteamanuensis ved NTNU. (Foto: NTNU)
Vinterseminaret var og er et faglig treffpunkt, et sted for faglig utveksling og nettverksbygging, men også for friluftsliv og annen moro (eller, som enkelte vil formulere det: Friluftsliv på den ene siden og moro på den andre siden). De uformelle samtalene er like viktige som strukturert faglig input. For tjue år siden hendte det fortsatt at vinen dukket opp på enkelte bord allerede til lunsj.
Vi lever i en travel tid. Refleksjon og fordypning erstattes av hektisk telefon- og e-postaktivitet. Den hurtige tiden erstatter den langsomme, skrev Thomas Hylland Eriksen i boka Øyeblikkets tyranni, som kom i 2001. Konferanser burde ha flere pauser, mente han, for ofte er pausesamtalene de mest fruktbare. Vinterseminaret i sin daværende form tilfredsstilte dette kravet. I den perioden var jeg også på et par nasjonale konferanser i statsvitenskap. Der var pausene færre enn på vinterseminaret, og ikke minst satt langt færre i baren når vi passerte midnatt.
Men også sosiologene ble innhentet av tiden. I årene etter 2000 skrumpet deltakelsen gradvis inn. Arbeidsgivere ble vel mer tilbakeholdne med å betale for nokså uforpliktende konferanser, hvor utbyttet kunne framstå som temmelig diffust. Det er ikke sikkert de lot seg overbevise av forsikringer om at pausesamtalene var spesielt givende.
For rundt 15 år siden var seminarets død derfor en reell trussel. Ett år var vi bare rundt 70 deltakere. Men så klarte noen lyse hoder i foreningen å få gjort det til en mer ordinær konferanse, med arbeidsgrupper og paperpresentasjoner. Vi klarte en periode også å lure ut litt penger fra Forskningsrådet. Det hjalp, selv om rådet senere, i god internasjonaliseringsånd, har funnet ut at nasjonale konferanser burde tilhøre fortiden og dermed trukket sin støtte. De siste årene har antall deltakere likevel eksplodert, faktisk så mye at en del av hotellene vi ofte brukte for ti år siden, i dag er altfor små til å huse oss.
Men selv om seminaret nå ligner mer på en ordinær konferanse, består sjelen og ritualene. Det er kort sagt litt lystigere enn på de fleste andre konferanser. Fortsatt kan folk bli sittende i smågrupper i lobbyen over kaffekoppen lenger enn de hadde tenkt, og gå glipp av en seanse de ellers hadde intensjoner om å høre på. Fortsatt finnes det folk som lar seminaret være påskuddet de trenger for å gå mest mulig på ski. Fortsatt kan man treffe forhutlede festrøykere utenfor inngangen under eller etter lørdagens festmiddag. De står der i sin fineste stas, enten det er 15 minusgrader eller snøstorm. Dette vet jeg, for det har hendt at jeg er blitt lurt med ut selv.
Fortsatt lever de aparte ritualene under den samme festmiddagen, og fortsatt er det like vanskelig å rekke generalforsamlingen på søndag formiddag. Fortsatt kan man treffe på tidligere hedersprisvinner Engelstad, verdig og ettertenksomt skridende gjennom lokalet med mild autoritet. Fortsatt kan man år om annet også treffe seminarlegenden Hompland, et oppkomme av historier fra vinterseminarets spede barndom. Seminaret befinner seg nok nærmere forskningsfronten enn før, men superveteranene bidrar, bare i kraft av sin blotte tilstedeværelse, til følelsen av kontinuitet og tradisjon.
Hva er det å si ellers? Vinterseminaret har foranlediget ekteskap, og trolig også skilsmisser, skjønt kildene tier om det siste. Det kan være stedet for å samtale med faglige storheter, men også for å forsove seg fra seansen man hadde gledet seg mest til. Det er festtaler og andre taler. Det er improviserte nachspiel og samtaler om skismurning. Og ikke minst er det sluttregningen fra bar og restaurant søndag formiddag.
Seminaret befinner seg nok nærmere forskningsfronten enn før, men superveteranene bidrar, bare i kraft av sin blotte tilstedeværelse, til følelsen av kontinuitet og tradisjon.
Ett av de store spørsmålene er hvor seminaret skal arrangeres. Langs aksen Bergen-Oslo eller Trondheim-Oslo? Så diskuteres maten. Fordeler og ulemper ved buffeter, for eksempel. Om det skal være, eller bør være, bordplassering på festmiddagen er et evig tilbakevendende spørsmål, som stadig er like uavklart. Så diskuteres det om vitsen til Brox egentlig er morsom (svaret er nei, men hei! Ritualer, tradisjon og alt det der).
Et annet tema er om det finnes områder i baren hvor man kan komme litt unna det østeuropeiske bandet som spiller til dans. Det går hardnakkede rykter om at noen i foreningen en gang for lenge siden betalte bandet for ikke å spille. Men vit også dette: Det finnes sosiologer som danser. Og så samtaler og danser folk seg inn i de små timer, og det sentrale spørsmålet blir etter hvert hvor det er nachspiel. Blir du invitert på nachspiel, er du for alvor innviet i seminarets tradisjoner, og du vil sannsynligvis ønske å komme tilbake.
