En sivilingeniør fra NTH som jobbet som systemutvikler i Teledirektoratet. Som hoppet av for å drive med sosiologi, litt av tilfeldigheter. Nå er Aksel Tjora blitt professor, en hyperproduktiv sådan – om vi skal tro flere av kollegene hans. Og som omtales som noe så sjelden som et forbilde på å involvere av studenter.
Selv velger han å trekke fram flere roller enn sosiologiprofessoratet når han skal omtale seg selv. Som «handyman», «firebarnspappa» og «sosial på grensen til det sykelige».
– Jeg er en som har kommet inn i sosiologien fra sidelinjen, med bakgrunn som sivilingeniør fra NTH med datateknikk og industriell økonomi. Så jeg er på en måte en litt hybrid variant av en sosiologiprofessor, forlarer han.
– Hvis du ikke hadde blitt sosiolog ville du ha blitt…?
– Det er et kjempegodt spørsmål. Jeg begynte jo i en helt annen retning. Da jeg var ferdig med videregående var jeg veldig interessert i data og matematikk, og veldig realist.
Jeg er på en måte en litt hybrid variant av en sosiologiprofessor.
Valgte bort matten
I løpet av tiden på Norges Tekniske Høgskole (NTH, nå NTNU) ble Tjora rett og slett litt lei maskiner og matematikk. Han dreide i en annen retning, mot samfunnsvitenskapene og sosiologien.
Likevel tror han det fort kunne endt annerledes.
– Hvis jeg hadde gått ut av NTH i en litt annen tid, som fire år før eller fire år senere, da det var en litt bedre konjunktur, hadde jeg sannsynligvis blitt dratt inn i en eller annen konsulentbransje. Eller en slags industrijobb.
– Så ytre påvirkninger har hatt mye å si?
Ja, jeg tror det. Jeg tror at noen av oss blir fort engasjert i en hvilken som helst jobb, bare man oppfatter at den har noen utviklingsmuligheter. Da kan med entusiasme og stå-på-vilje oppnå ganske mye uansett jobbtype.
Til studentene sine pleier han å formidle at det er litt tilfeldig hvor man havner:
– Det er en av de tingene jeg prøver å si til disse studentene mine, som er i ferd med å søke og finne seg jobb. Bare samme hva du driver med: Sats fullt og helt! Så blir det fort noe du kommer til å like.
Et av mine største sosiologirelaterte øyeblikk var i halvfylla ute på en pub i Trondheim.
Inspirasjon over øl
Studentene er viktige for ham. I professor-stillingen han har ved NTNU ligger det mye undervisning, så han bruker også mye tid på – og med – dem.
Dialog står sentralt når han skal undervise. Ofte dropper han powerpointen til fordel for mer muntlige, tidvis improviserte forelesninger.
– Studentene som dukker opp på mine forelesninger kommer forhåpentligvis til å oppleve er at jeg er veldig interessert i innspill, dialog og diskusjon i forelesninger. Det er det som kjennetegner undervisningen min.
Målet er å inspirere.
– Jeg prøver å få sosiologien til å bli en spennende ting både for meg selv og andre. Og det er mye som kan inspirere meg, både i undervisningen og forskningen min: En god forelesning, musikk, eller en god film. Eller små observasjoner og opplevelser i det daglige.
De små øyeblikkene kan oppstå overalt.
– Jeg tror at et av mine største sosiologirelaterte øyeblikk var i halvfylla ute på en pub i Trondheim for noen år tilbake. Jeg fikk en SMS fra en annen person, som satt på den samme puben, forteller Tjora.
Smsen som hadde tikket inn på puben var en melding som ikke kunne vært formidlet på det Tjora kaller «tradisjonelt vis». Den fikk han til å innse at at denne måten å kommunisere på skiller seg fra all annen kommunikasjon vi hittil har hatt.
– Den trigga meg til å lage et lite forskningsprosjekt som jeg skrev en artikkel ut ifra. Den artikkelen er én av dem jeg er best fornøyd med så langt!
Frigjorde dødtid
Siden har det blitt flere teknologisk inspirerte prosjekter. Internett-prosjektet hans Life Offline høstet blant annet mye oppmerksomhet i media. Han fikk 14 studenter med på prosjektet, som gikk ut på å leve uten internett i tre uker.
– Prosjektet var rett og slett en sånn vill innskytelse som jeg kom på. Det er vel litt på bakgrunn av min fascinasjon for etnometodologi, og det å utfordre sosiale normer for å forske på nettopp disse, sier Tjora når han skal forklare hvordan ideen oppsto.
Han hadde tidligere jobbet mye med forskning knyttet til teknologi og teknologibruk. Etterhvert oppsto ideen om å kombinere en tematikk som teknologibruk med en motodikk som etnometodologi.
– Utgangspunktet var at hvis vi kunne greie å få folk til å droppe internett i en periode, og følge dem opp ved å gjøre jevnlige intervjuer, da ville noe spennende skje.
– Hva skjedde? Endret de atferdsmønster?
– Ja, noen enkelte opplevde at de frigjorde ganske mye tid. Det var tid de ikke visste at de hadde, fordi de hadde tenkt at de ikke brukte så veldig mye tid på internett.
Prosjektet var rett og slett en sånn vill innskytelse som jeg kom på.
Alle som var med på prosjektet opplevde seg selv om vanlige internettbrukere. Underveis i prosjektet oppdaget de at de fylte mye dødtid ved å surfe eller å gå inn på Facebook.
– De oppfattet gjennom prosjektet hvor mye tid som egentlig gikk med på nettbruk i det daglige. Særlig var det en oppdagelse at de hadde fått ødelagt konsentrasjonen sin mye ved å være konstant på nettet. I løpet av prosjektet kom den tilbake, sier Tjora, og forteller at prosjektdeltakerne satte i gang å lese romaner, begynte å gå tur eller bli mer sosiale.
– Et av spørsmålene du ville finne svar på av om i dagens samfunn kan leve uten internett, kan man det?
– Jeg mener man kan det, men veldig mange av oss er i en jobbsammenheng der ulike typer av bruk av nettet er helt essensielt for å gjøre arbeidsoppgavene. I jobben ville mange av oss hatt problemer uten, men det kan nok hende at nettbruken kanskje har tatt av litt for mye for litt for mange av oss i det daglige.
– Hvordan ville du selv ha taklet tre uker uten internett?
– Akkurat nå ville jeg ha taklet det helt grusomt dårlig! Jeg har en idé om at jeg i løpet av det kommende året skal lage meg en sånn offline-periode, men innser jo hele tiden at jeg spiller ut litt mye ting hele tiden. Jeg møter meg selv i døra.
Originalversjonen av dette intervjuet sto først på trykk i Studentmagasinet Socius.
Dette er en bearbeidet versjon.
