Under Sosiologiforeningens vinterseminar, som ble avholdt 3-5. februar, ble det delt ut priser til beste norske/nordiske og ikke-nordiske tidsskriftartikkel. Juryen besto av Knud Knudsen (UiS), Anne Lise Ellingsæter (UiO) og Pål Repstad (UiA).
“Individualiserte livsløp? Et sekvensanalytisk blikk på samlivene til norske men og kvinner født 1972-1966” , publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 2/2016, er skrevet av Rannveig Kaldager Hart og Torkild Hovde Lyngstad, henholdsvis postdoktor og professor, begge ved Universitetet i Oslo. Artikkelen får prisen for beste tidsskriftartikkel på norsk/skandinavisk. Begrunnelsen fra juryen:
«Artikkelen tar utgangspunkt i erkjente innsikter om endringer i samlivsmønstrene i Norge: flere bor sammen uten å være gift, skilsmisseratene har gått opp, og mange inngår nye samliv etter samlivsbrudd. En konsekvens er dette er at antallet samlivspartnere over livsløpet har økt. Spørsmålet forfatterne stiller er i hvilken grad disse endringene kan sies å være et utrykk for pågående individualiseringsprosesser i samfunnet. Individualiseringsteorier presenteres her gjennom de mest kjente bøkene til Anthony Giddens og Ulrich Beck/Elisabeth Beck-Gernsheim. Inspirert av internasjonale kolleger som har utviklet empirisk målbare dimensjoner ved individualisering, undersøker Hart og Lyngstad norske samlivsmønstre gjennom begrepene differensiering og destandarisering. Differensiering forekommer når individer opplever mer variasjon i samlivsstatus over livsløpet, mens destandardisering betegner at variasjonen mellom individers samlivshistorier øker. Data om samlivshistorier er hentet fra spørreundersøkelsen LOGG, og artikkelen undersøker samlivsmønstre for kvinner og menn fra de er 18 år til de er 40 år, blant personer som er født over et langt tidsspenn, fra 1927 til 1966.
Dataene analyseres ved hjelp av sekvens- og klusteranalyse. Sekvensanalyse er en metode som gjør det mulig å analysere en serie av tilstander under ett, og er ifølge forfatterne blitt ganske vanlig innen studier av livsløp og familie, også når det gjelder destandardisering av livsløp. Resultatene viser at endringer i samlivsmønstrene er i tråd med individualiseringsteorienes forventninger: Differensiering har økt i utbredelse ved at samlivshistorier som består av mange tilstander er vanligere blant de yngste fødselskullene. Det er også tegn til destandardisering, ved at individene i de yngste kohortene fordeler seg på flere ulike typer samlivshistorier. Kort sagt: Samtidig med markerte tegn på endring, er det også klare tegn til kontinuitet. Også i de yngste kohortene er majoriteten av samlivshistorier kjennetegnet av lange samliv.
Det finnes allerede en del norske studier av endringer i samlivsmønstre. Det som etter komiteens mening gjør at denne artikkelen skiller seg positivt ut, er artikkelens analytiske hovedgrep
Individualiseringsteoriene til Giddens og Beck/Beck-Gernsheim er ofte blitt kritisert for å være eksempler på såkalt grand theory som ikke lar seg teste empirisk. Forfatterne er seg bevisste på at noen av antagelsene, som endringenes årsaker og sosiale mening, ikke så lett lar seg teste med kvantitative metoder. Men samtidig er denne artikkelen et godt eksempel på at «stor teori» også kan gi opphav til fruktbare empiriske spørsmål. Det finnes allerede en del norske studier av endringer i samlivsmønstre. Det som etter komiteens mening gjør at denne artikkelen skiller seg positivt ut, er artikkelens analytiske hovedgrep.
Til forskjell fra metoder som gjerne undersøker enkelthendelser, kan denne tilnærmingen gi grunnlag for en mer helhetlig beskrivelse av livsløpene. I tillegg til å belyse forskningsspørsmålene, er det også et eksplisitt mål for forfatterne å presentere sekvens- og klusteranalyse for norske sosiologer. Det har de gjort på en forbilledlig måte, med en artikkel som representerer et solid bidrag om viktige samfunnsendringer.»
PRISVINNERE 2016: Rannveig Kaldager Hart & Torkild Lyngstad og Are Skeie Hermansen.
«Moving Up or Falling Behind? Intergenerational Socioeconomic Transmission among Children of Immigrants in Norway» er skrevet av Are Skeie Hermansen og publisert i European sociological review nr. 32, 2016. Artikkelen fikk prisen for beste ikke-skandinaviske tidsskriftartikkel. Hermansen er postdoktor ved Universitetet i Oslo. Begrunnelsen fra juryen:
«Ved bruk av registerdata studerer Skeie Hermansen hvor mye og hvordan annen generasjons innvandrere atskiller seg fra første generasjon når det gjelder oppnådd utdanning og inntekt som voksne. Foreldrenes utgangspunkt er for så vidt velkjent, ved at innvandrerne gjennomgående ligger i nederste del av skalaen. Det som er mindre utforsket tidligere, er hvordan det går med neste generasjon. Skeie Hermansen konkluderer med at det skjer betydelig framgang for annengenerasjonen, ved at avstanden mellom innfødte norske og innvandrere er klart mindre for avkommet enn for foreldregenerasjonen. Dette gjelder både for oppnådd utdanning og for inntekt. Forbedringen er sterkest for de etniske minoritetene der foreldrene hadde lavest utdanning og inntekt.
Økningen i oppadgående mobilitet på disse feltene er nokså lik for innfødte norske og innvandrere, og en del barn av ikke-europeiske innvandrere oppnår faktisk høyere utdanning og inntekt enn innfødte norske, for ellers like bakgrunnsressurser, herunder boområde. Det man ser på når det gjelder boområde er grad av segregering. Boområde betyr for øvrig klart mindre enn sosio-økonomiske kjennetegn ved foreldrene for hvordan det går med barna.
Resultatene tyder samlet sett på at barn av innvandrere snarere er «moving up» enn «falling behind», selv om det er nyanser i bildet når en ser på hvor innvandrerne kommer fra. Den empiriske studiens resultater synes å styrke det en kan kalle den optimistiske siden i fagdebatten om hvordan det går med annen generasjons innvandrere, en diskusjon Skeie Hermansen gir en oversikt over.
Innsikten som formidles har relevans for politikk og samfunnsdebatt på et felt der meningene ofte er sterkere enn kunnskapsgrunnlaget tilsier
Norsk sosiologi anno 2016 kunne by på mange solide kvantitative analyser av sosial ulikhet og sosiale problemer, både i norskspråklige og engelskspråklige artikler. Flere av dem benytter seg av registerdata der det er mulig å følge populasjoner over tid. Artiklene føyer seg fint inn i den norske tradisjonen med problemorientert empirisme. Når juryen framhever Are Skeie Hermansens artikkel, er det mange grunner til det. Hovedambisjonen med bidraget er ikke å være teoretisk nyskapende. Heller omhandler artikkelen et faglig interessant og samfunnsmessig viktig tema, og gir ny kunnskap om annen generasjons innvandrere.
Innsikten som formidles har relevans for politikk og samfunnsdebatt på et felt der meningene ofte er sterkere enn kunnskapsgrunnlaget tilsier. Studien anvender avanserte metoder på en stødig og transparent måte. Både indikatorer og analyser er presentert slik at det mulig for leseren å følge hva forskeren gjør. Resultatene framstår som betydningsfulle, og forskeren redegjør for mulige begrensninger i studien og peker på veier å gå for videre forskning. Stilen er klar og konsis engelsk sakprosa. Det er summen av disse gode kvalitetene som ligger til grunn for juryens konklusjon.»
