Søk
Close this search box.

Den sosiologiske offentlighet

– Man må aldri undervurdere nasjonalister

Men det finnes en medisin mot populismen, mener populismeforsker og akademias "nye Habermas".

Onsdag 9. november, dagen etter presidentvalget i USA, holdt Litteraturhuset en post-valgvake med navnet  Dagen Derpå.

Da debatten ble planlagt for mange uker siden visste ikke Andreas Wiese (daglig leder på Litteraturhuset) at arrangementet, Dagen derpå, skulle ha et så treffende navn. Til de engelskspråklige forteller han at dagen derpå er et norsk utrykk for å være bakfull, og det er nok mange som føler seg litt ugne akkurat i dag. Heldigvis skal debattantene hjelpe oss til å forstå en sjokkerende valgseier. Litteraturhuset har invitert Jan-Werner Müller, Douglas Rossinow, Anders Ravik Jupskås, og Ingrid Brekke, hvor sistnevnte fungerer som ordstyrer.

Foto: Gage Skidmore (Flickr).

Müller er tilknyttet Princeton University hvor han underviser i politikk, og hans nyeste bok Hva er populisme? har nettopp kommet på norsk. Boken har betimelig nok USAs neste president på forsiden, da Müller mener Trump faller innenfor kategorien populist. Rossinow er førsteamanuensis i samtidshistorie ved Universitetet i Oslo, og har særlig fordypet seg i amerikansk historie. Jupskås er statsviter og forsker ved Senter for ekstremismeforskning på UiO, og hans forskningsfelt er blant annet populisme. Brekke er journalist og forfatter, og gav ut bok om Angela Merkel tidligere i år.

Brekke plasserer oss historisk med referanser til kjente (tyske) hendelser; Nazistene stormer München, Hitler blir arrestert, og skriver Mein Kampf i fengselet (1923), Krystallnatten (1938), og Berlinmurens fall (1989). Ved å trekke linjer til Tysklands historie, er det enkelt å se hvilken sammenligning det forventes at vi i publikum gjør.

– Man må aldri undervurdere nasjonalister

Deltagerne blir spurt om å kommentere valgresultatet, og Müller får ordet. Det første han understreker er at man aldri må undervurdere nasjonalister. Müller mener Trump klarte å oppnå den samme legitimiteten som Brexit-kampanjen fikk tidligere i år, ved å bruke nasjonalisme som argument. Er det noe populister er gode på er det ideologi, noe som illustreres med Trumps slagord; «Make America great again».

Rossinow, det amerikanske alibiet for kvelden, kaller Trump for et «political earthquake». Trump kom inn fra sidelinjen, som en nasjonalistisk rebell mot en internasjonal elite, og gikk helt til topps. Nasjonalisme og populisme går hånd i hånd, og både Müller og  Rossinow ser ut til å være bekymret over utviklingen. Jupskås mener det eneste lyspunktet er at forskere på populister har et case til å studere (!)

Trump kom inn fra sidelinjen, som en nasjonalistisk rebell mot en internasjonal elite, og gikk helt til topps

I Morgenbladet for noen uker siden kunne vi lese at Müller har blitt kategorisert som «den nye Habermas», i referanse til hans forsøk på å lage en overgripende teori om populisme (det har blitt hevdet at begrepet, og fenomenet, er for mangfoldig for et slikt prosjekt). Et typisk trekk ved populister er deres «anti establishment» holdning.

Müller mener riktignok at dette ikke er nok å kritisere eliten, eller «the establishment», for å kunne kalles populist. Han mener det finnes to fellestrekk ved alle populister; for det første konstruerer populister en symbolsk enhet de mener representerer «the real people», deretter deduseres stemmen til folket fra denne enheten. Populister mener altså at de representerer «what the real people want». De som eventuelt havner utenfor denne gruppen blir dermed ikke forstått som real people.

Trump er ikke spesiell

9. november, dagen etter han ble valgt, fikk vi se en annen Trump enn vi har sett under valgkampen, og med dette i mente spør Brekke om det er sannsynlig at Trump modererer seg nå som han kommer i posisjon. Müller er skeptisk. Han mener vi har nok eksempler på populister i posisjon (Polen, Ungarn) som ikke har endret politisk kurs. Det er typisk at populister i posisjon viderefører sine fanesaker og resultatet er ofte anti-pluralistisk. Vi har fått høre at det republikanske partiet kommer til å styre Trump og legge føringer for hans handlingsrom, men Rossinow er tvilende. Han påpeker at det ikke er noe spesifikt med Trump, men at det er det republikanske partiet som har muliggjort fenomenet Donald Trump.

Jupskås foreslår et skille mellom myk eller hard populisme, en distinksjon han mener avgjør hvor farlige populister er når de kommer i posisjon. Myke populister er ikke like radikale (les farlige) som de harde. Han mener Fremskrittspartiet er et typisk tilfelle av myk populismekontra hardere tilfeller slik som Front National i Frankrike. Selv om myke populister ikke er like farlige mener Brekke at de åpner opp for, og legitimerer, en språkbruk som kan eskalere på uventede måter. Müller er også usikker på om distinksjonen er nyttig , da han mener at myk populisme ikke er populisme i det hele tatt. Vi må ikke ha for mye inflasjon i begrepet, slik at det ikke mister sin verdi.

Det kan se ut til at 2017 kan bli populismens år, som markeres med Donald Trumps innsettelse som den 45 presidenten i USA.

Hannah Løke Kjos

Finnes det en «kur»?

Så langt er det et lite tegn til optimisme, og Brekke spør om det finnes noe medisin mot populismen? Ja, svarer Müller. Vi må ikke tro at situasjonen er uhelbredelig. Han mener vi altfor lett aksepterer populistenes narrativer, som for eksempel fortellingen om at arbeiderklassen hater immigranter, som var gjennomgående både under Brexit, og det amerikanske valget. Rossinow nevner at det er mye av den samme velgermassen som stemte frem Obama (den hvite arbeiderklassen), som nå stemte på Trump. Det gir dermed ikke mening å kalle disse for rasister. Vi må avvise virkelighetsforståelsene til populistene, og selv undersøke hvordan situasjonen ser ut.

Resultatet av valget i USA fungerer mest sannsynlig som en inspirasjon for de Europeiske populistene. Marine Le Pen, Nigel Farage, og Viktor Orbán er noen eksempler på europeiske politikere som støtter Trump. Til våren er det valg både i Frankrike og Nederland, hvor Marine Le Pen fra Front National og Geert Wilders fra Partij voor de Vrijheid er presidentkandidater. Begge disse kandidatene omtales ofte som høyrepopulister. Førstnevnte plasserer Müller i selskap med blant andre Trump og Berlusconi.

Det kan se ut til at 2017 kan bli populismens år, som markeres med Donald Trumps innsettelse som den 45 presidenten i USA.

Teksten er skrevet som et sammendrag fra arrangementet på Litteraturhuset.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk