Frihet i sosiale felleskap

Sigurd Hverven er stipendiat i filosofi ved NTNU, og har sammen med Oscar Dybedahl, Ola Innset og Mímir Kristjánsson redigert antologien Ingen mennesker er født frie. Boka samler bidrag fra en ny generasjon samfunnsdebattanter, som på ulike måter kritiserer det de anser som tidens dominerende tankeretning, nemlig liberalismen.

Diskusjoner mellom høyre- og venstresiden har ofte handlet om hvilke typer frihet man ønsker å fremme. Hvervens bidrag til boka er en analyse av ulike filosofiske frihetsforståelser, med særlig fokus på den tyske idealismens forståelse av frihet som noe som blir til i sosiale felleskap og institusjoner.

I intervjuet forteller han om bakgrunnen for antologien, forskjellen mellom et negativt og et positivt frihetsbegrep, og hvordan Hegel kan brukes for å kritisere målstyring i offentlig sektor.

En kritikk av liberalismen fra et venstreståsted

– Tidligere i år ga du og Oscar Dybedahl, Ola Innset og Mimír Kristánsson ut «Ingen mennesker er født frie», en antologi med tekster som på ulike måter kritiserer liberalismen fra et venstreståsted. Kan du si litt om bakgrunnen for boka? 

– Bakgrunnen var at vi fire redaktørene – Oscar Dybedahl, Ola Innset, Mímir Kristjánsson og meg – i en tid hadde diskutert disse temaene i ulike sammenhenger, og arbeidet oss fram til at det kunne være interessant å lage en bok om liberalisme og liberalismekritikk.

– Motivasjonen vår var et inntrykk av at liberalismen i større grad enn tidligere oppfattes som et selvsagt gode man burde hegne om. Vi ønsker ikke å si at det ikke finnes noen gode sider ved liberalismen, men vi vil utfordre den dominerende posisjonen liberalismen har fått ved å påpeke trekk vi mener er kritikkverdige.

Vi er særlig kritiske til den type liberalisme som har vært rådende siden åttitallet, og som gjerne kalles nyliberalisme, men generelt mener vi liberalismen har for stor tro på markeder og har en tendens til å produsere for store sosiale og økonomiske forskjeller mellom befolkningsgrupper, forteller filosofen.

– Hvis man ser bort fra forordet er det din tekst som åpner boka, og tittelen til antologien er også hentet derfra. Hva var tanken bak å plassere bidraget ditt først?

– Tanken i boka er at vi går fra overordnede filosofiske og historiske artikler og mot mer avgrensede temaer. Først kommer min artikkel, som er rent filosofisk, så Oscars Dybedahls artikkel, som er en blanding av filosofi og historie. Deretter følger teksten til Ola Innset, som er historiker.

Mot slutten av boka blir temaene mer spesifikke, hvor blant annet Mímir Kristjánsson skriver om effektiv altruisme, Ellen Engelstad om meritokrati og Ragnhild Freng Dale om miljøpolitikk. Det handler ikke om at min tekst er viktigere enn de andre, men om å få til en slags bevegelse som begynner ovenfra og beveger seg nedover, poengterer Hverven.

Det negative frihetsbegrepet

– I teksten din kritiserer du det du betegner som et negativt frihetsbegrep. Kan du si litt om dette frihetsbegrepet, og din kritikk av det?

– Først må jeg si at jeg ikke tenker at teksten primært er en kritikk av det negative frihetsbegrepet som filosofisk posisjon, fordi svært få politiske filosofer i dag vil forsvare et rent negativt frihetsbegrep. Med negativ frihet forstår man vanligvis frihet som et fravær av ytre hindringer. Med ytre hindringer mener man ikke de som finnes i naturen, men de som stammer fra handlingene til andre mennesker, forteller filosofen.

I artikkelen tar jeg tak i formuleringen «alle mennesker er født frie», som man finner i første artikkel av menneskerettighetserklæringen. Jeg påpeker at denne setningen i dag, kanskje i motsetning til da den ble først formulert, også forstås deskriptivt. Tanken blir da at mennesket er født med en opprinnelig frihet, og at det andre mennesker kan gjøre er å ta fra deg denne friheten. Frihet blir dermed ikke noe som kan skapes eller utvikles over tid, noe som for meg blir en ganske abstrakt og ensidig måte å forstå ordet på.

– I teksten siterer jeg filosof Lars Fredrik Svendsen fra Civita, som sier at den negative friheten har blitt for dominerende, og at vi i for stor grad tenker på andre mennesker som hinder for vår mulighet til å leve på den måten vi vil.

Det negative frihetsbegrepet har på en eller annen måte blitt internalisert, og derfor er det interessant å studere andre og mer relasjonelle måter å forstå frihet på. Relasjonelle frihetsforståelser kan man sikkert finne mange steder, men jeg har altså da funnet det i den tyske idealismen og hos Hegel, poengterer Hverven.

– Du skriver at den tyske idealismen skiller seg ut ved at den ikke tar utgangspunkt i det individuelle subjektet, men i sosiale relasjoner. Hva er de filosofiske implikasjoner av dette?

– Det er et stort spørsmål. Hegel er på mange nivåer kritiker av atomistiske måter å tenke på. Det gjelder ikke bare samfunnstenkning, men også måten man forstår naturen. For eksempel er han kritisk til Isaac Newtons atomisme. Han er også en kritiker av kontraktteori, hvor man ser for seg at samfunnet er et resultat av en overenskomst mellom frie og fornuftige individer som eksisterer forut for samfunnet. I kontraktteorien blir staten derfor gjerne et instrument for å realisere ulike mål som individene har før de trer inn i felleskapet. Hos Hegel er det derimot i felleskapet målene og individenes rasjonalitet skapes.

– I den liberale tradisjonen er det vanlig å si at min frihet begynner der hvor din slutter. Dermed tenker man på frihet som et nullsumspill, hvor jeg bare kan få mer frihet dersom din begrenses. En måte å tenke på som i større grad legger vekt på det som foregår mellom mennesker, ville vært å si at min frihet forutsetter din.

– Det er blant annet dette som ligger i begrepet om anerkjennelse. For at min selvstendighet, myndighet og autonomi som menneske skal bli anerkjent, må det være av et menneske som har friheten til å anerkjenne meg. Dermed blir ikke friheten noe man fødes med, men noe man oppnår i interaksjon med andre. Dette foregår på ulike nivåer, for eksempel i familien eller i faglige felleskap, med staten som en slags øverste ramme.

Frihet og sosiale institusjoner

– For Hegel er det et viktig poeng at frihet kan oppstå i sosiale institusjoner og i staten. Kan du si litt mer om rollen til institusjoner hos Hegel?

– Fagforeninger kan være et eksempel på dette. Fra et kontraktperspektiv kan man forklare fagforeninger med at de som deltar i dem gjør det fordi de har interesse av ordnede arbeidsforhold og gode lønnsrammer, og at de danner en forening fordi det tjener deres partikulære interesser. For Hegel vil ikke dette være et uttømmende for hva et faglig felleskap er.

For Hegel er det avgjørende for menneskers identitet å være en del av et felleskap sammen med andre som jobber med det samme som dem selv, og hvor de kan motta en anerkjennelse for arbeidet de gjør fra sine likemenn og -kvinner.

Fagforeninger blir dermed et eksempel på et felleskap hvor mennesker i samspill med hverandre kan utvikle noe større og noe mer enn det som kan utledes fra de partikulære målene til hvert enkelt individ. Innenfor et slikt fellesskap kan de oppnå en frihet som er dypere og mer substansiell enn en frihetsform som bare handler om at ingen skal stå i veien for det du har lyst til å gjøre, forteller han.

– På et mer overordnet nivå er det også viktig at mennesker mottar en anerkjennelse fra storsamfunnet og staten, og at yrket de gjør blir ansett som viktig. Denne innsikten kan være en god motsats til New Public Management og målstyringen i offentlig sektor, hvor den faglige dyktigheten til mennesker systematisk betviles ovenfra, og man må jobbe etter mål satt av personer lenger oppe i hierarkiet framfor å forholde seg til andre på en mer horisontal måte. Her kan Hegel tilby en analyse av hvorfor et slikt målstyringsregime vil være skadelig for menneskers frihet, avslutter Hverven.

Et utdrag av Hvervens kapittel kan leses hos Manifest Tidsskrift.