Bringer sosiologien til folket

Jeg har båret på idéen om en ”sosiologisk poliklinikk” bortimot 10 års tid, men det var først sommeren 2014 at det fraflyttede frisørlokalet i Brattørgata 8 i Trondheim sentrum trigget en reell oppstart. Jeg syklet tilfeldigvis forbi adressen en fin sommerdag og så for meg at denne uberørte glassfasaden fra 1930-40-tallet kunne fronte et potent og synlig sted for et sosiologisk foretak.

I utgangspunktet hadde jeg ingen klare formeninger om spesifikt hva klinikken skulle kunne gjøre. Men ut fra opplevelsen av stadig hyppigere å møte en nysgjerrighet til sosiologien etter foredrag og andre bidrag på ymse ikke-akademiske arrangementer, så jeg for meg at klinikken kunne ta utgangspunkt i slik interesse for potensielle oppdrag. Nettopp dette var på mange måter en viktig motivasjon, å forsøke å utnytte ”behovet” jeg opplevde for sosiologiske perspektiver, til å utvikle en virksomhet som kunne svare på dette. Jeg har erkjent at mitt døgn bare hadde 24 timer, så håpet var å kunne bygge opp et team av folk som kunne gjøre ”sosiologisk arbeid” som ulike aktører ville være interessert i og villige til å betale for.

I tillegg ønsket jeg at klinikken skulle være et helt konkret grunnlag for å skape et tettere faglig sosiologisk arbeidsfellesskap, mellom studenter, ferdig utdannede og akademikere. Med en lett tilgjengelig fysisk arena skulle vi dessuten kunne arrangere ulike faglige happenings.

Oppstart på dugnad

Selve oppstarten gikk relativt raskt. Jeg tok kontakt med huseieren i Brattørgata og gjorde en avtale om leie av lokalet fra 1. juli 2014, med egne penger som eneste mulighet for å dekke husleien til å begynne med. Samme dato stiftet jeg Sosiologisk poliklinikk som et AS i Brønnøysundregisteret.

Selv om investeringen lå på mine skuldre, kunne jeg aldri ha gjort dette uten betydelig støtte fra et antall studenter og stipendiater. At stipendiatene Ida Marie Henriksen og Ingeborg Grønning, som jeg da jobbet tett sammen med, helhjertet støttet initiativet, både idémessig og praktisk, hadde stor betydning. Vi fikk raskt med en hel liten gjeng studenter/stipendiater/ferdig-sosiologer som samme sommer og utover høsten la ned adskillige dugnadstimer i Brattørgata.

Vi rev rester etter frisøren og sparklet og malte vegger og tak, bygde møterom og kjøkken, og noen slags sofaer i vinduspostene, samt installerte prosjektør og fikk koblet opp et trådløst nett. Lerret laget vi av en vegg vi rev. Et par husmorvinduer fra 1970-tallet som jeg hadde byttet ut hjemme fikk nytt liv som glassvegg mellom hovedrom og møterom i klinikken.

Gjenbruk var et viktig premiss, både av miljømessige og økonomiske hensyn. Vi skaffet enkle stoler og bord som var lette å stable unna, fikk opp noen hyller, og da vi kom til oktober 2014 tok lokalet form som et brukbart sted for å jobbe med fag heller enn med pensel og sag. Den offisielle åpningen hadde vi 12. november 2014.

Et mangfoldig oppstartsår

Vi var 7-8 stykker, den samme dugnadsgjengen, som sto bak Sosiologisk poliklinikk idet vi åpnet for et år siden. Noen fikk jobb utenbys og måtte gi seg, men vi tok også opp hele 9 nye ”nøkkelpersoner” på nyåret, og var oppe i 20 personer i vinter. Noen av disse har falt fra og vi har tatt opp 4 nye i høst. Status som nøkkelperson innebærer fri tilgang til lokalet (egen nøkkel – derfor ”nøkkelperson”), forventing om interesse for å bidra på aktiviteter/prosjekter og forpliktelse til å holde lokalet ved like. Vi er per dags dato 15 personer, fra bachelor til professornivå, som sørger for drift av klinikken.

I året som har gått har vi hatt en rekke forskjellige aktiviteter. På tampen av 2014 evaluerte vi Trondheim kommunes kulturfond. Tidlig i 2015 gjorde vi en kartlegging og analyse av møteplasser i ”bycampus” i Trondheim. I 2015 har vi også bidratt med transportundersøkelser ved Trondheims barneskoler. Vi hadde for øvrig en liten tjuvstart av poliklinikken høsten 2013 med en brukerevaluering av møbelserien «Piece of Cake» til bruk på torvet i Trondheim.

Alle disse oppdragene har vært på bestilling fra ulike enheter i Trondheim kommune. Vi har også samarbeidet med arkitektkontorene Agraff og Svein Skibnes om byutvikling (henholdsvis revitalisering av Ravnkloa allmenning og planlegging av Cecilienborg boområde) samt ledet workshop ved Nordic City Network seminar i Trondheim. I sommer installerte vi oss med en forskningscampingvogn på Pstereo-festivalen for en brukerundersøkelse av festivalopplevelser.

Av eksternt finansierte prosjekter var ikke minst kulturfondevalueringen en «tour-de-force» i intens, kollektiv og systematisk kvalitativ forskning. Dagen etter vi fikk evalueringsoppdraget, satte fire sosiologer i gang med intervjuguider og rekruttering av deltakere til intervjuer. Tretti dybdeintervjuer ble gjennomført i løpet av en drøy uke. Transkripsjon foregitt parallelt. Vi satte oss sammen for å starte kodingsarbeidet, ved bruk av HyperRESEARCH på storskjerm, hvorpå den videre kodingen ble delt mellom deltakerne i gruppa. Analysen deretter med kategorisering og presentasjon i rapportform ble effektivt gjennomført mellom de fire unge forskerne, som koordinerte seg selv, mens jeg satte delrapporter sammen, redigerte og finskrev den endelige rapporten. Dette evalueringsprosjektet ble på en måte en tidlig bekreftelse på at Sosiologisk poliklinikk var liv laga som effektivt forskningsteam. For egen del var dugnadsentusiasmen for dette relativt streite prosjektet nærmest en form for åpenbaring av den kollektive styrken som bor i poliklinikken.

Mens disse prosjektene har gitt oss nødvendige inntekter for å dekke poliklinikkens driftsutgifter, har de også manifestert en form for operativ sosiologi, som utgangspunkt for klinikkens relasjon til omverdenen. Siden mange av klinikkens medlemmer er mastergradsstudenter, blir det å oppleve sosiologien som et funksjonelt sett av metoder og analytiske tilnærminger en vel så viktig side ved disse prosjektene.

Å oppleve sosiologisk arbeid i et tett arbeidsfellesskap genererer en helt annen horisont for disiplinens rolle, både internt og eksternt. Spontane diskusjoner om teoretikere og metodiske spissfindigheter, iblandet mye og variert sosiologisk erfaring, skaper trygghet og senkede skuldre også når man skal formidle sosiologisk forskning eksternt. Kanskje viktigst av alt er likevel poliklinikken som et fagfellesskap som både er humørfylt og effektivt. Vi har det rett og slett veldig moro sammen.

Sosiologisk poliklinikk er også en åpen arena, for debatt, boklansering, quiz, seminar og lignende. Poliklinikken har blitt et populært sted som ramme for kunnskapsformidling midt i byen på gateplan. I arbeidet for en bedre og mer allment tilgjengelig kunnskapsby bidrar poliklinikken betydelig. Og nettopp i Trondheim er det viktig at sosiologien gjør seg synlig, når den lokale idéen om en kunnskapsby ellers preges mye av teknologirettet forskning og innovasjon.

En sårbar virksomhet

Men opprettelsen og driften av Sosiologisk poliklinikk har på ingen måte vært en dans på roser. Hele foretaket står og henger på manges kontinuerlige innsats, for å ta ansvar for ulike prosjekter og arrangementer, for å holde orden i (og fortsatt oppgradere) lokalene våre, og ikke minst for å være til stede og skape den sosiale pulsen som må kjennetegne klinikken om den skal ha en misjon. Om ingen holder litt utkikk etter mulige oppdrag og legger ned tid i å utarbeide tilbud går vi konk. Om ingen tar på seg administrativt-økonomisk ansvar får vi kemneren på nakken. Om ingen benytter det fysiske arbeidsfellesskapet er vi sosialt døde. Om ingen kan stå i baren når vi har symposium bryter det utadvendte opplegget sammen. Når dette ikke skjer, er det nettopp takket være en gjeng ansvarsfulle folk med pågangsmot og trøkk, og som ser at en disiplin som ellers ser ut til å tråkke i gamle gjørmete spor, kan gjøres potent og virksomt innenfor nye rammer. Poliklinikken er helt avhengig av sosiologisk dugnadsånd.

I min tid som redaktør for Sosiologisk tidsskrift undret jeg meg i 2012 på om sosiologien ”kunne reddes fra å forvitre i en jevnt flytende bekk av intetsigende svada, forkledd som akademisk produksjon». Situasjonen er på sett og vis stadig verre, hvor trøkket på ”produksjon” av studie- og publikasjonspoeng bare blir mer eksplisitt i alle fall i UH-sektoren. Vekten på overflate (poengproduksjon) er i ferd med å overdøve betydningen av innhold (kunnskap, nye idéer og relevans). Med denne utviklingen mener jeg man må løfte blikket fra maskineriet og holde fast ved sosiologien som en kritisk og samfunnsrelevant disiplin, som kan stå trygt på egne ben.

Foretaket Sosiologisk poliklinikk er grunnleggende sosiologisk, og har som mål å bruke sosiologiske teorier og metoder som utgangspunkt for sitt arbeid, samt å utvikle kunnskap og metoder for at disiplinen skal være virksom, internt og i møte med andre fagområder. For eksempel jobber vi med utvikling av ”passiarteorier” for en mer anvendelig interaksjonistisk urbansosiologi og raffinering av kvalitativ stegvis-deduktiv induktiv analyse for større metodisk og analytisk stringens. Målet er nettopp å styre unna produksjon av svada og tanketomme tellekanter ved å holde fast ved det sosiologiske utgangspunktet, men styrke begrepsapparatet ved utfordringer i møte med andre disipliner og relevante samfunnsmessige problemstillinger.

Mot en mer sentral sosiologi

Idéen om en mer utadvendt sosiologi er nettopp motivert ut fra et følt behov for å bevege seg utenfor komfortsonen, for å styrke sosiologien. Jeg har lenge jobbet i såkalte tverrfaglige forskningsprosjekter blant annet med kolleger fra andre disipliner ved NTNU, men opplever ofte at sosiologien i slike sammenhenger blir metodiske og teoretiske verktøy for prosjektene som sådan, med begrensede sosiologiske vekstmuligheter. Selv om sosiologer har blitt tatt godt i mot av de andre disiplinene, sitter jeg ofte med en følelse av å komme på besøk med ”medbrakt” til felles benyttelse, men hvor muligheten for en ”doggy bag” med hjem, som faktisk har et bidrag til sosiologien som vitenskapelig disiplin, er liten.

I Sosiologisk poliklinikk er det nettopp de andre som kommer på besøk til sosiologien, også i ren fysisk forstand. Ved plassering i Midtbyen i Trondheim, setter vi sosiologien i sentrum både som fag og ved konkret tilgjengelighet. Og dette er noe folk har benyttet seg av. Representanter fra både privat næringsliv, det offentlige og ikke minst andre deler av akademiet, kommer innom fordi de har en formening om at vi kan tilføre deres virksomhet noe. Jeg har opplevd langt flere slike visitter i løpet av poliklinikkens første år enn i de 17 årene jeg har hatt min stilling på NTNU/Dragvoll. Selv om mange av møtene ikke fører til videre samarbeid, innebærer de ofte en umiddelbar formidling gjennom en slags sosiologisk drop-in time, hvor våre gjester forlater poliklinikken med nye refleksjoner om egen virksomhet. Eller bare nye innsikter mer generelt. Det har også en verdi.

Nettopp plasseringen i sentrum av byen, åpenheten til personer og miljøer av ulike slag, og en vilje til å delta i ulike initiativer har brakt Sosiologisk poliklinikk inn i varmen blant andre ”kreative urbane fellesskap”, blant annet i den nordiske gjennomgangen til Nordic City Network. I Trondheim er poliklinikken nå posisjonert som et av mange urbane etableringer i grenselandet mellom kunnskap, kultur og næring. At sosiologien (eller samfunnsvitenskapen) er representert i dette voksende nettverket av hovedsakelig teknologi/design-rettede miljøer kan være vesentlig for å utvikle disiplinens status.

Det gir også en mer generell synlighet i bybildet til et fag som av ”folk flest” oppfattes som i beste fall udefinert og i verste fall livsfjernt og traurig. Hvor stor rolle en slik synlighet skal spille i et ”sosiologisk miljø” kan diskuteres, men for utviklingen av poliklinikken og for kampen for å utvikle et mer potent NTNU/campus, mener jeg synlige utadvendte miljøer kan bidra både til disiplinene og bymiljøet. Dermed bringes liv og lære sammen ved etableringen av Sosiologisk poliklinikk som et fysisk sted og forskning innenfor urbansosiologi med sammenhenger mellom sted og sosialt liv som tema.

Sosiologisk poliklinikk som kollektiv organisme

Det er i dag ett år siden den offisielle åpningen av Sosiologisk poliklinikk. Og tenke seg den gang hvor vi skulle være i dag kunne ikke blitt annet enn spekulasjoner. Men vi har hatt en spennende utvikling i perioden, takket være en imponerende dugnadsånd fra en rekke personer nevnt nedenfor. Vi er i dag 15 aktive nøkkelpersoner som drifter og holder liv i klinikken. Initiativet har fått mye positiv oppmerksomhet, både i mediene og mer generelt blant folk i og utenfor akademiske kretser. Det kom ikke som noen overraskelse at oppstarten av et slikt foretak ville være økonomisk utfordrende, men vi ser for oss en noe jevnere prosjekttilgang i 2016 siden vi kontinuerlig etablerer oss tydeligere som en potensiell bidragsyter til ulike oppdrag.

Sosiologisk poliklinikk er ikke et prosjekt, men et organisk sammensatt foretak, som vil kunne endre sin profil og aktivitet kontinuerlig. En stabiliserende faktor er den tilknytning mange av nøkkelpersonene har til NTNU. Et dynamisk element er arbeidet med å gjøre sosiologien relevant i en rekke ulike sammenhenger, og en gjeng nøkkelpersoner som endres over tid og som har med seg sine interesser inn. Så på samme måte som for ett år siden, står vi i dag speidende utover et egentlig ukjent landskap av potensielle sosiologiske prosjekter og initiativer. Og strengt tatt er det ingen som vet hva vi driver med om ett år. Men at vi bedriver spennende sosiologi og utvikler disiplinen og det faglige arbeidsfellesskapet er sikkert. Og mer enn det kan man kanskje ikke kreve?

Tusen takk for innsatsen så langt, Alex Thanem, Anders Kvanli, Anna Josefine Kvaløsæter, Anne Hirrich, Aurora Terjesdatter Sørsveen, Eli Smeplass, Frank Hauboff Hansen, Fredrik Weisethaunet, Gaute Skrove, Ida Marie Henriksen, Inga Sæther, Ingeborg Grønning, Ingrid Walstad Larsen, Ingvild Firman Fjellså, Kjetil Sandbæk, Lisbeth Elvira Levang, Maren Marie Heramb, Marianne Skaar, Marius Aspnes Knudtsen, Nina Aas Røkkum, Runar Jenssen, Therese Høstad, Thomas Ueland Torp og Tor Anders Bye.