Hvilke tekster former norske sosiologistudenters møte med den sosiologiske tradisjonen? Mer enn noe annet leser de Gunnar C. Aakvaags innføringsbok i moderne sosiologisk teori, den eneste pensumteksten som (nesten) alle norske sosiologistudenter må innom på veien mot sine bachelorgrader.
I prosjektet ‘Pensumtekster i norsk sosiologi’ har Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU systematisert alle pensumtekstene på de 120 kursene ved landets 13 sosiologiske studieprogrammer. I alt fant vi 2363 oppføringer i pensumlistene, men ettersom noen tekster går igjen på flere kurs, er det 1933 unike tekster som studentene på bachelor- og masterprogrammene presenteres for.
Blant disse er det én bok peker seg ut som et slags allmennsosiologisk standardverk på de norske lærestedene: Tromsø-professoren Gunnar C. Aakvaags Moderne sosiologisk teori fra 2008.
(foto: privat)
Alle de sosiologiske studieprogrammene har et eller to kurs der disiplinenes viktigste ‘klassiske’ og ‘moderne’ perspektiver presenteres, og som danner et slags teoretisk fundament for resten av studiet. På bachelorprogrammene er Aakvaags bok – helt eller delvis – obligatorisk lesning på disse kursene ved samtlige læresteder, med bergenserne som eneste unntak. Totalt dukker Aakvaag-boken opp på ni pensumlister, alltid som lesestoff på kurs som er obligatoriske for studentene. Det er oftere enn noen av de andre pensumtekstene.
Totalt dukker Aakvaag-boken opp på ni pensumlister, alltid som lesestoff på kurs som er obligatoriske for studentene. Det er oftere enn noen av de andre pensumtekstene.
Tromsø-professoren er også representert med åtte andre tekster på pensumlistene. Også det er flere enn de fleste andre pensumforfatterne.
Trolig er Aakvaags tekster de mest virkningsfulle – i betydningen hva som former faget – i dagens norske sosiologiske disiplin, gjennom hvordan hans fortolkninger av moderne sosiologisk teori i snart et tiår har lagt grunnlaget for den teoretiske ballasten som nye generasjoner sosiologer tar med seg fra studiene.
Lettfattet om tunge teorier
Også på kurset SOS1001 Samfunnsteori, innføringskurset på bachelorprogrammet i sosiologi ved NTNU, som undertegnende har hatt ansvaret for gjennom flere år, har Aakvaag-boken vært på pensumlistene de siste årene. Her er det likevel bare det første kapitlet i boken, som gir et metaperspektiv på sosiologisk teori, som er obligatorisk lesning. Den faglige vurderingen er at Aakvaags bok er velskrevet og god, men vi har likevel valgt Georg Ritzers (etter hvert med Jeff Stepnisky som medforfatter) langt grundigere og mer innholdsrike Sociological Theory som hovedpensum på bachelorprogrammets teorikurs, både til klassisk og moderne sosiologisk teori.
Prosjektet ‘Pensumtekster i norsk sosiologiutdanning’:
Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har samlet inn en systematisert oversikt over pensumlitteraturen på bachelor- og masterprogrammene i sosiologi ved norske universiteter. Datamaterialet omfatter pensumlitteraturen for de totalt 120 sosiologiemnene på de 13 sosiologi-studieprogrammene som ble tilbudt ved landets høyere utdanningsinstitusjoner høst- og vårsemesteret 2019.
Datamaterialet er lagt ut her i SPSS, Stata og Excel-versjoner. Samtlige pensumlister (vårsemesteret 2019) er samlet her. Det er også laget et dokumentasjonsnotat (Rye og Aarskog, 2020) som beskriver materialet (utvalg, variabler, kodebok, etc.). Datasettet er etablert av Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Alle interesserte er velkommen til å bruke materialet, enten for å se hva som er pensum på de forskjellige sosiologikursene eller for å gjøre egne analyser.
Men også hos oss er Aakvaag-boken i aktiv bruk blant studentene, både på bachelor- og masternivå, også når den ikke står på pensum. Selv anbefaler jeg gjerne boken som støtte-/sekundærlitteratur, og mange – spesielt engelskvegrere – finner behag i Aakvaags langt lettere fremstilling av kompliserte sosiologiske teorier. For mange fungerer Moderne sosiologisk teori som en oppvarming til Ritzer og Stepniskys mer krevende tekst, selv om det også er mange av våre studenter som aldri kommer seg videre fra Aakvaag-boken og til Ritzer og Stepnisky-teksten.
Lærebøker er ikke underlagt det samme systemet med fagfellevurderinger som andre ‘vitenskapelige’ fagbøker og tidsskriftsartikler, og de gir heller ikke uttelling i tellekantsystemet. Aakvaags innføringsbok er likevel et stykke sosiologisk arbeid som høster mange – så vel som sterke og til dels kontrasterende – kommentarer. Som nevnt liker studentene Aakvaags fremstillinger av teoretikerne, og det er også mange vitenskapelig ansatte som har stor sans for boken. At så mange fagansvarlige setter den opp på pensumlistene er det tydeligste beviset på nettopp det.
Som nevnt liker studentene Aakvaags fremstillinger av teoretikerne, og det er også mange vitenskapelig ansatte som har stor sans for boken.
Det finnes også mer kritiske kommentarer. ‘Avkoloniseringsdebatten’ har ennå ikke for fullt skyllet innover sosiologifaget, men når så skjer, kan Aakvaag-boken tjene som et interessant utgangspunkt. Forfatteren/boken gir et klassisk eksempel på hvite, europeiske menn som skriver om døde, hvite, europeiske menns verker.
Den eneste kvinnen som trekkes spesielt frem i gjennomgangen av moderne sosiologisk teori er Dorothy E. Smith. På et seminar om sosiologisk teoriundervisning ved norske læresteder i januar i år uttrykte Aakvaag for øvrig tvil om Smiths prosjekt egentlig kvalifiserer til innlemmelse i galleriet over etterkrigstidens viktigste sosiologiske teoribyggere. Andre finner at Smiths bidrag undervurderes, noe som de mener reflekteres i en til dels selektiv – eller også bent frem mangelfull – gjengivelse av hennes teorier i boken.
Det er også få spor av ikke-europeiske sosiologiske perspektiver i boken. Også her er forklaringen Aakvaags eksplisitte faglige ståsted heller enn forglemmelse. Senest i Morgenbladet tidligere i år har han mer allment argumentert mot avkolonisering og standpunktteori. Jeg vil tro det er svært lenge til kritisk raseteori finner veien til reviderte versjoner Moderne sosiologisk teori.
Det har også vært merknader til Aakvaags fremstilling av andre perspektiver. I en bokmelding i Tidsskrift for samfunnsforskning (3/2008) kommenterte Hjelseth blant annet manglende nyanser i kapitlet om rasjonelle valg, blant annet at Elster tillegges for stor betydning. Men som Hjelseth understreker, dette er en lærebok for studenter på lavere grad: ‘Man skal gi en ikke altfor kompleks versjon av sentrale sosiologiske teorier, som forutsetter noe, men ikke mye, forhåndskunnskap. Ut fra dette tror jeg Aakvaag i hovedsak har lykkes godt’, var Hjelseths oppsummering.
Jeg vil tro det er svært lenge til kritisk raseteori finner veien til reviderte versjoner av Moderne sosiologisk teori
Flere alternativer
Andre mener bokens format i liten grad gir mer enn overflatisk oversikt, og at studentene ikke får dypere kjennskap til teoretikerne og deres teorier. Som kjent er det en hårfin balanse mellom ‘forenkling’ og ‘fordumming’. Det er ellers verdt å merke seg observasjonen til den amerikanske sosiologen Michael Burawoy, som deltok på det nevnte seminaret om sosiologisk teoriundervisning i Trondheim tidligere i år. Hans inntrykk var at våre studenter i liten grad leser originale tekster, men heller innføringsbøker som gir annenhånds presentasjoner av teoretikerne og deres teorier. Ikke Marx sine tekster, men heller tekster om Marx. Få norske studenter kjenner Webers verker, men de fleste har lest Aakvaags fremstilling av hans teorier.
Det finnes alternativer til Aakvaag sin bok. I Bergen er det Appleruth og Edles’ innføringsbok Classical and Contemporary sociological theory: Text and readings som er hovedveien til sosiologisk teori. Utdrag fra denne innføringsboken, som også inneholder lengre utdrag fra originale klassikertekster, brukes også i Agder, Sogndal og Bodø.
Andre innføringsverker i sosiologisk teorisom dukker opp på pensumlistene er Lindbekks Samfunnsteori: Fra Marx til Giddens, Collins’ Four sociological traditions og Hugh m.fl.’s Understanding Classical Sociology–Marx, Weber, Durkheim. Forlagene har også et rikt utvalg av andre alternativer; innføringsbøker leses av mange og kan være god butikk. Det er interessant at ingen i senere tid har forsøkt å skape et norsk-språklig alternativ til Aakvaag-boken.
Spredt omkring på pensumlistene er det også mange originale klassikertekster, om ikke annet utdrag fra dem. Inntrykket er likevel at undervisningen legger større vekt på å gi studentene oversikt over det teoretiske landskapet, fremfor å velge ut enkelte verker som studeres mer inngående.
Ryktene forteller ellers at Aakvaag arbeider med en parallell innføringsbok om de ‘klassiske’ sosiologiske teoretikerne. Det meste ligger til rette for at også den finner veien til norske sosiologistudenters pensumlister. Det kan med andre ord se ut til at Tromsø-professorens innvirkning på faget styrkes ytterligere, inntil videre uten særlig konkurranse fra alternative innføringer i fagets teoretiske arv.
Det er interessant at ingen i senere tid har forsøkt å skape et norsk-språklig alternativ til Aakvaag-boken.
Gjengangere
Det er også andre gjengangerne som er godt representert på de norske pensumlistene. Den danske sosiologen Esping-Andersens arbeid om ‘The Three Worlds of Welfare Capitalism’ er registrert på seks pensumlister, men ofte på ikke-obligatoriske spesialiseringskurs, slik at mange studenter aldri møter hans teorier. På like mange lister finner man Birkelund og Petersens kapittel om ‘Det norske likestillingsparadokset’ og Brochmanns kapittel ‘Innvandring til Skandinavia. Velferdsstater i pluralismens tid’, begge hentet fra Det norske samfunn – for øvrig en annen gjenganger på pensumlistene, om enn sjelden som helhetlig verk. Det siste arbeidet med seks noteringer er Durkheims Selvmordet.
Det er også mange andre lærebokfattere og -tekster som dukker opp på flere av pensumlistene omkring på studieprogrammene i landet. Generelt er det et sterkt gjengangerpreg over hvilke perspektiver og teorier som presenteres for studentene. Faglærernes autonomi er sterk, også i valg av pensum, og man kunne kanskje forvente større regionale forskjeller. Det virker likevel som det er en sterk uformell konsensus om hva som er ‘god’, ‘viktig’ og ‘relevant’ sosiologi, og som det kanskje kan være vanskelig å utfordre?
