Digitalisering, økt ulikhet, antiliberale strømninger og populistiske partier er blant utviklingstrekkene som har satt demokratiets tilstand under debatt de senere årene. På den ene siden er det blitt vanlig å snakke om «demokratiets krise», som eksempelvis er tittelen på siste utgave av tidsskriftet AGORA. Samtidig viser omfattende studier, slik som Tilstandsanalyse av det norske demokratiet, oppsiktsvekkende høy grad av stabilitet på en rekke sentrale demokrati-dimensjoner.
Den mest omfattende analysen av makt- og demokratiforhold i Norge fikk vi imidlertid for 20 år siden, da den andre, og foreløpig siste makt- og demokratiutredningen leverte sin sluttrapport (NOU 2003:19). Konklusjonene var hardtslående: Folkestyret som regjeringsform var i forvitring snarere enn omforming. Den parlamentariske styringskjeden var svekket i alle ledd, og «tilleggsdemokratiet» i sivilsamfunnet var preget av individualisering og svekkede koblinger til formelle beslutningsfora. Sluttrapporten pekte på tre overordnede årsaker til denne «folkestyrets forvitring»: Rettsliggjøring, markedsretting, og globalisering.
Konklusjonene var hardtslående: Folkestyret som regjeringsform var i forvitring snarere enn omforming
I de to tiårene som har gått siden sluttrapporten, har hovedkonklusjonene blitt stående som referansepunkt for samtalen om utvikling av makt- og demokratiforhold i Norge. Mange av analysene har også satt varig preg på fagdebatten på sitt felt. Kalle Moene og Erling Barths pamflett «Likhet under press» er fremdeles sentral i diskusjonen om den norske modellens forutsetninger. Begreper som «likestillingens vikeplikt» har blitt akademisk standard-lingo. Eliteundersøkelsen har nylig kommet i oppdatert variant (Engelstad m. fl. 2022), og er stadig en viktig motsats for eliteforskere med andre, mer konfliktteoretiske utgangspunkt.
Med andre ord: 20 år etter fortsetter maktutredningen fra 2003 å gi, både kunnskap og debatt.
Nå slipper Norsk sosiologisk tidsskrift ut spesialnummer om makt- og demokrati, og arrangerer i sakens anledning debattmøte om status for folkestyret på Litteraturhuset i Oslo. To spørsmål har vært veiledende for redaksjonens arbeid med å rekruttere tekster til spesialnummeret av Norsk sosiologisk tidsskrift. For det første: Står hovedkonklusjonen om «folkestyrets forvitring og politikkens retrett» seg, 20 år etter sluttrapporten? Og for det andre: Hvordan påvirkes disse konklusjonene av framveksten av nye saksfelt og strukturelle forhold, som har gjort seg gjeldende etter at sluttrapporten ble lansert i 2003?
2003 – takk for sist
Tre av artiklene i temanummeret er gjensyn med sentrale temaer fra maktutredningen fra 2003; Betingelser for deltakelse sett fra velgerens perspektiv, organiserte interessers påvirkning gjennom den «korporative kanal», samt kjønnsmakt og likestilling.
Anders Todal Jenssen drøfter utviklingen av noen av utviklingstrekkene som var utslagsgivende for den overordnede konklusjonen i 2003. Markedsretting, teknokrati, og globaliseringsdrevet ulikhet «har akselerert og følgende av dem har blitt mer følbare og synlige», argumenterer Jenssen, som mener at dette har svekket betingelsene for politisk deltakelse ytterligere de siste 20 årene.
I artikkelen Mellom korporatisme og lobbyisme: Norske interesseorganisasjoners tilgang til politiske beslutningsprosesser» oppsummerer Elin Haugsgjerd Allern og kollegaer eksisterende empirisk forskning og analyserer nye, originale data om interessegruppers tilgang til politikk. Analysen viser at den institusjonaliserte kontakten mellom organiserte interesser, regjering og forvaltning er ytterligere svekket siden 2003, men at saksrettet lobbyisme er styrket.
Begrepene om likestillingens vikeplikt og likestillingsparadokset, ble i 2003 etablert som prismer for å forstå hvordan og hvorfor mannsdominans og kjønnsmakt ble opprettholdt i «verdens mest likestilte land». Cathrine Holst og Mari Teigen tar i sin artikkel opp igjen disse begrene til empirisk og konseptuell drøfting, og tilbyr en oppdatert analyse av kjønnsbaserte makt- og demokratiforhold, med særlig vekt på betydningen av EUs likestillingspolitikk.
Digitalisering, klima og økonomisk ulikhet
I tillegg består nummeret av tre artikler som belyser endringsprosesser som enten er nye eller har gjort seg sterkt gjeldende i perioden etter 2003, nemlig konsentrasjon av økonomisk kapital, klimaendringer, og digitalisering av offentligheten.
Marianne Nordli Hansen, ser i sin artikkel på utviklingen i ulikhet i formue i Norge. Utgangspunktet for Nordli Hansen er at formue kan være en betydelig kilde til makt gjennom økonomiske investeringer, men også gjennom påvirkning i politikk og samfunnsliv. Men de formuende blir ofte ikke fanget opp i tradisjonelle eliteundersøkelser. Nordli Hansen ser derfor på hvem de formuende er, i hvilken grad de er født eller blitt rike, og i hvilken grad det er overlapp mellom formelle toppledere og formuende.
I artikkelen «Klimapolitikk i oljestaten: Robust folkestyre eller sementerte næringsinteresser?» tar Bård Lahn utgangspunkt i det faktum at forvaltningen av norsk olje har endret seg lite på 20 år, på tross av at olje og klima har blitt en stadig viktigere politisk skillelinje. Hva forteller det oss om den demokratiske styringen av klimapolitikken og oljeressursene i Norge? spør Lahn. Med referanse til internasjonale miljøavtaler og klimasøksmålet i norsk høyesterett, argumenterer Lahn for at rettsliggjøring også har bidratt til en demokratiserende politisering av klimaspørsmålet, heller enn det motsatte.
De største politiske bevegelsene de siste årene som skolestreik for klimaet, #meetoo, #blacklivesmatter, @bunadsgeriljaen og @folkeaksjonen nei til bompenger, har enten spilt seg ut på sosiale mediaplattformer, eller brukt disse som kanaler for mobilisering. Hvordan disse endringene påvirker deltakelse i sivilsamfunnet, er tema for Kari Steen-Johnsen og Bernard Enjolras’ artikkel, som undersøker «den digitale offentligheten som demokratisk infrastruktur». Mens Jenssen argumenterer for at betingelsene for deltakelse er svekket siden forrige maktutredning, peker Steen-Johnsen og Enjorlas motsatt på digitaliseringens (re-)integrerende og inkluderende funksjoner.
Maktbegrepet og kritikken
«Hvordan makt defineres er i seg selv et maktspørsmål» skrev Gudmund Hernes i den nå klassiske og stadig kontroversielle teoriboka fra første utredning, Makt og avmakt.
Begge maktutredningene har avstedkommet debatt og kritikk. Kanskje kan man si at maktutredningene på en fortettet måte synliggjør konflikten i og om sosiologifaget som opposisjonsvitenskap og styringsvitenskap.
Kritikken mot det anvendte maktbegrepet i 2003 var i alle fall høyst til stede, og kom både innenfra og utenfra. Utenfra kom den både fra liberale internasjonalister og fra mer klasse- og praksisorienterte posisjoner. Thomas Hylland Eriksen mente utredningen var «begrenset av en nasjonalsinnet horisont» (Eriksen 2003). Lars Bugge og Geir Rønning presenterte en omfattende kritikk i Agora (nr. 3-4 2002), samt i Tidsskrift for samfunnsforskning og Prosa. Kritikkens kjerne var at utredningens analyse bare angikk den «gjennomsiktige» makten – den som lå åpent i dagen som formell beslutningsdyktighet eller som gjensidig erkjente forhold mellom to parter.
Kritikkens kjerne var at utredningens analyse bare angikk den «gjennomsiktige» makten – den som lå åpent i dagen som formell beslutningsdyktighet eller som gjensidig erkjente forhold mellom to parter
Kritikken innenfra tok form av to dissenser ført i pennen av to av ledergruppas fem medlemmer. Den første var fra Siri Meyer, som med utgangspunkt i et humanistisk og fenomenologisk perspektiv ikke ønsket å stille seg bak en tradisjonell samfunnsvitenskapelig «skrift» om makt, der formelle institusjoner og formålsrasjonelle aktører dannet utgangspunktet for analysen. Særuttalelsen fra utvalgsmedlem Hege Skjeie var en protest mot konklusjonen om at «rettighetsdemokrati» og internasjonal rettsliggjøring nødvendigvis setter begrensninger for det representative folkestyret. Rettighetspolitikk gir mulighet for kollektiv og individuell bemektigelse, argumenterte Skjeie.
Flere av disse kritiske posisjonene fra 2003 er reflektert i tekstene i nummeret av Norsk sosiologisk tidsskrift som kommer ut nå 20 år etter sluttrapporten. «Et element i Meyers kritikk er at forskningen om makt har vært for instrumentell og for tett knyttet til maktens tenkemåte, ikke menneskenes. En ambisjon for denne artikkelen er å hente fram samfunnsforskning som nettopp belyser folks distanserte forhold til det politiske» skriver Anders Todal Jenssen eksempelvis i sin tekst. Marianne Nordli Hansens kapitalorienterte inngang til makt, representerer et alternativ til posisjonsmetoden som ble brukt i maktutredningens egne elitestudier. Artiklene om likestilling og olje- og klimapolitikk setter på hver sin måte spørsmålstegn ved et sentralt premiss i maktutredningen – nemlig at «nasjonalstaten og dens politiske institusjoner er avgjørende forutsetninger for demokratiet som styreform» (Engelstad 2016, s. 105).
På tide med en tredje maktutredning?
Mange ser på den halvfiktive NRK-serien Makta om dagen, der gamle AP-kjemper portretteres som maktkåte «sosemiklar», for å låne en karakteristikk fra Bernt Hagtvet. Men det var den ifølge serien mest sosete av dem alle, Trygve Bratteli, som satte ned den første maktutredningen. Arbeidet pågikk i 10 år, innstillingen ble levert i 1982.
Maktutredning nummer to ble nedsatt av Bondevik og avspist med skrale 5 år, men var likevel det mest omfattende samfunnsvitenskapelige prosjektet i Norge noensinne.
Makt i Norge – er det på tide med en ny utredning? Spurte det norske vitenskapsakademi i 2022. Utgangspunktet for seminaret var at det var 50 år siden oppnevnelsen av Hernes’ sin første maktutredning, og 25 år siden oppnevnelsen av den forrige. Men bør den forrige også bli den siste?
«Den store fallgruven er at en maktutredning vil bli et slagfelt for identitetspolitisk aktivisme» innvendte Østerud i sitt innlegg på seminaret. Østerud mente en hvit mannlig professor som leder av en maktutredning i 2023 var umulig, og at representasjonskamper vil ta knekken på det faglige arbeidet.
Om denne vurderingen er presis eller bommer, er i seg selv et interessant spørsmål om makt- og demokratiforhold. Samtidig bør diskusjonen om behov for en ny maktutredning selvsagt føres på grunnlag av om maktforhold i samfunnet er betydelig endret etter forrige gang det ble foretatt en systematisk analyse.
Tekstene i Norsk sosiologisk tidsskrifts temanummer spiller opp noen få, men sentrale spørsmål i den anledning. Kompenserer nye digitale deltakelsesformer for svekkelsen av de klassiske folkebevegelsene? Taper kvinner for mye på frontfagsmodellen? Er politisk påvirkning blitt mindre tilgjengelig for personer og organisasjoner uten store økonomiske og kunnskapsmessige ressurser? Er de «politiske motivasjonsressursene» i befolkningen mer ulikt fordelt enn tidligere? Kan svekkelsen av nasjonalstaten bidra til et mer, snarere enn mindre demokrati?
I fjor bestemte det danske Folketinget at det er på tide med en ny maktutredning i Danmark. Er det på tide at Norge følge etter?
Referanser
(som ikke er lenket til i teksten)
Bugge, L. (2002). Den gjennomsiktige makten. Kritikk av Maktutredningens maktforståelse. Agora, 20(3-4), 20-50.
Engelstad, F. (2016). Makt og demokrati. To utkast til samfunnsforståelse. I I. Frønes og L. Kjølsrød (red.), Det norske samfunn. 7. utg., bd 2. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Engelstad, F., Gulbrandsen, T., Midtbøen, A., & Teigen, M. (2022). Eliter i endring: makt, demokrati, representasjon. Universitetsforlaget.
Eriksen, T. H. (2003). ’Maktutredningen: et bekymringens evangelium’. Samtiden, 4, 65-73.
Meyer, S. (2003). Imperiet kaller: et essay om maktens anatomi. Spartacus.
NOU (2003:19) Makt og demokrati. Sluttrapport fra makt- og demokratiutredningen
