Alderspensjonen er det vil skal leve av når vi blir gamle. De aller fleste kjenner noen som mottar pensjon, og de aller fleste regner med at vi skal inn under denne ordningen selv når den tid kommer. Men er det pensjonssystemet vi har nå, et godt system?
Det er et ganske komplisert system, det er det ingen tvil om, og mange opplever det som et problem i seg selv at helheten i systemet er så vanskelig å forstå. De fleste forstår imidlertid hovedreglene: man tjener opp pensjon for hvert år man er i jobb, den årlige pensjonen blir høyere jo senere man går av, og når levealderen øker må vi jobbe lenger og lenger. Slik har systemet vært siden pensjonsreformen i 2011. Forsvarerne av det nye systemet vil si at det er fleksibelt, bygger opp under arbeidslinja, og er godt tilpasset et samfunn med økende levealder. Kritikerne sier at pensjonssystemet skaper vinnere og tapere, og at taperne er de som har minst fra før: sliterne med lange yrkeskarrierer og krevende jobber. Har vi fått et pensjonssystem som tar fra de fattige og gir til de rike? Eller er problemet snarere at vi har fått et pensjonssystem som trekker oppmerksomheten mot ulikheter som har vært der hele tida, og som må løses på helt andre måter enn med ytterligere flikking på pensjonsrettighetene?
Skal sliterne jobbe til de stuper?
Mange som er unge nå, er bekymret for at de må jobbe urealistisk lenge for å oppnå en pensjon de kan leve av. I de nye reglene som ble vedtatt i mars 2024, vil alderen der man har ubetinget adgang til alderspensjon – 67 år i dag – øke med 2/3 år for hvert år levealderen øker. Regjeringen anslår at dette vil innebære omtrent ett år per ti-år, altså at den magiske alderen vil være 68 år for 1973-kullet, 69 år for 1983-kullet, osv. (Meld. St. 6 (2023-2014), s. 129). Dette er vel og bra i en del yrker, påpeker en del kritikere, men det er ikke alle yrker som er så lette å stå i til man er langt opp i 60-årene. Kritikerne er bekymret for dem som omtales som sliterne i arbeidslivet: de som har krevende jobber og er utslitte i 62-årsalderen. Det er lett nok å si at «vi» må jobbe lenger når man er professor og sitter på et kontor, sier kritikerne, men det ser annerledes ut når man jobber på fabrikkgulvet eller sitter på kne i en barnehage hele dagen.
At dette er en reell innvending, viser seg i praksisen i ulike yrker i dag. Blant arbeidstakere i yrker uten utdanningskrav er det bare 25 prosent som står i jobb til de er 67 år, og gjennomsnittlig avgangsalder er 63,1 (Hernæs et al., 2024). Folk i slike yrker lever i en annen verden enn akademikerne: for folk i akademiske yrker er gjennomsnittlig avgangsalder 66,1 år, og 46 prosent er i jobb fram til de er 67 år. Når arbeidstakere i akademiske yrker velger å gå av tidlig, er det gjerne fordi de ikke lenger synes jobben er interessant, eller de føler at de blir fratatt interessante oppgaver og satt på «tørkeloftet» (Midtsundstad, 2020). Folk i yrker med lavere kvalifikasjonskrav går av tidlig fordi de er slitne og ikke orker mer.
En annen grunnleggende urettferdighet knyttet til alderspensjon er at den forventede levealderen er svært forskjellig for forskjellige grupper. Ser vi på yrkesgrupper, ser vi for eksempel at mannlige leger, tannleger, psykologer og veterinærer har en forventet levealder på 84,8 år (Texmon, 2022).
Når NAV beregner hvor høy årlig pensjon hver enkelt skal ha, legger de imidlertid til grunn at alle lever like lenge. I praksis betyr dette at kjøkkenassistentene subsidierer pensjonene til legene og veterinærene.
I motsatt ende av skalaen finner vi mannlige kokker, kjøkkenassistenter og andre med servicearbeid i hotell- og restaurantbransjen, som har en forventet levealder på 79,1 år. Differensen mellom høyeste og laveste forventede levealder etter yrke for menn er dermed 5,64 år. For kvinner er den 6,14 år. Når NAV beregner hvor høy årlig pensjon hver enkelt skal ha, legger de imidlertid til grunn at alle lever like lenge. I praksis betyr dette at kjøkkenassistentene subsidierer pensjonene til legene og veterinærene. De pengene staten sparer på at kjøkkenassistentene dør tidlig – og dermed bare rekker å få en del av den pensjonen som er beregnet til dem – bruker den til å finansiere livslange utbetalinger til legene.
Forventet levealder er urettferdig
Pensjonssystemet omfordeler altså fra dem som dør tidlig til dem som lever lenge. Dette er imidlertid ikke noe som er spesielt for det nye norske systemet – dette er det alderspensjon gjør. En arbeidstaker i 60-årene som dør før hun rekker å ta ut ei krone i alderspensjon, får ingenting igjen for innbetalingene sine til systemet. Pengene hun har betalt inn går til å sikre livslange pensjoner til pensjonister som lever til de er 90 eller 100 år. De som lever lenge, får millionbeløp, mens den som dør tidlig ikke får noe.
Man kan si at dette er urettferdig, men det er vanskelig å tenke seg at det skal være annerledes. Akkurat det samme skjedde i det norske systemet før pensjonsreformen. Også den gangen kunne man si at det var urettferdig at prester levde mye lengre enn kjøkkenassistenter, men det var ingen som kom på at dette skulle ha noe å si for pensjonen de ulike gruppene skulle få. I det nye pensjonssystemet knyttes nivået på pensjonen eksplisitt til forventet levealder, dermed har den sosiale ulikheten i levealder plutselig blitt et pensjonspolitisk spørsmål.
Forventet levealder varierer dessuten ikke bare med yrke, men også med kjønn. Forventet levealder for kvinner er 84,5 år, som er nesten like høyt som for menn i de «lengstlevende» yrkene (84,8 år). Kvinneyrkene med kortest forventet levealder, servicepersonell i hotell og restaurant, har omtrent samme forventede levealder som menn sett under ett (81,68 versus 81,53) (Texmon, 2011). Skulle vi gjort alvor av å si at grupper som lever lenger, må jobbe lenger, måtte kvinnelige renholdere stått ganske mye lenger i jobb enn mannlige kollegaer for å få samme pensjon. De færreste vil si at dette høres rimelig ut, også fordi kvinnene sannsynligvis er minst like slitne som mennene når de kommer opp i 60-årene.
Savner gammel tidligpensjon
Mange kritikere av det nye pensjonssystemet savner den gamle AFP-ordningen, som ga en ubetinget rett til å gå av når man fylte 62 år med samme pensjon som man ville fått om man sto til 67. Problemet med denne sjenerøse ordningen var at den bare omfattet deler av arbeidsstyrken – den var ment som et tilbud til sliterne, men i praksis dekket den ansatte i bedrifter med tariffavtale. Dette omfattet hele offentlig sektor, og mesteparten av industrien i privat sektor (Nergaard, 2009). Ansatte i privat tjenesteyting, derimot, var sjeldnere dekket av tariffavtaler og manglet dermed AFP. Dermed hadde man den ganske absurde situasjonen at «sliterordningen» AFP tillot offentlig ansatte universitetsprofessorer og prester å gå av som 62-åringer med svært sjenerøs pensjon, mens mange kjøkkenarbeidere og butikkansatte i privat sektor måtte jobbe til de var 67 år. Denne historien viser hvor vanskelig det er å identifisere «sliterne» og lage gode ordninger som treffer presist.
Urettferdigheten blir mer synlig
Kritikerne av det nye pensjonssystemet har gode og legitime poenger: noen yrker er unektelig tøffere å stå i enn andre etter at man har passert 60 år, og ulikhetene i levealder er urettferdige. Det er likevel viktig å påpeke at muligheten til å stå i jobb til pensjonsalder, og antall forventede leveår som pensjonist, var svært ulikt fordelt før pensjonsreformen også. Den store forskjellen er at når pensjonssystemet gjør avgangsalder og forventet levealder til sentrale parametere som avgjør hvor mye pensjon man får, øker bevisstheten om denne ulikheten. Den blir rett og slett mer synlig – og mer provoserende.
Den store forskjellen er at når pensjonssystemet gjør avgangsalder og forventet levealder til sentrale parametere som avgjør hvor mye pensjon man får, øker bevisstheten om denne ulikheten. Den blir rett og slett mer synlig – og mer provoserende.
Det er mulig å argumentere for at pensjonsalderen burde vært forskjellig avhengig av forventet levealder i yrket, hvor lenge man har stått i jobb, eller hvor krevende jobben er. Det vil imidlertid bli ganske kompliserte diskusjoner om hvordan disse tre faktorene skal veies mot hverandre. Det finnes mange yrker, for eksempel innen samferdsel eller varehandel, som ikke er spesielt fysisk krevende, men der det er vanlig å starte i ung alder og forventet levealder er lavere enn gjennomsnittet. Og hva med folk som skifter jobb i godt voksen alder, videreutdanner seg, eller jobber i nisjer der arbeidsforholdene enten er vesentlig tøffere eller vesentlig lettere enn det som er typisk i yrket? Hvordan skal et slikt pensjonssystem tilpasses den teknologiske utviklingen som hele tida endrer arbeidsmåtene i ulike yrker? Hvis vi skal gå i denne retningen, vil de vanskelige spørsmålene stå i kø.
Pensjonsforliket fra mars 2024 inneholder et plaster på såret til dem som virkelig ønsker å gå av: de som tar ut pensjon og samtidig går helt ut av arbeidslivet ved den tidligste mulige alderen, skal få et «slitertillegg» på 0,25 G – for tida ca. 30 000 kroner. Lovgiverne sier med dette at det omtrent er umulig å identifisere «sliterne» ut fra type jobb eller hvor lenge de har jobbet, men hvis noen vil gå av med en såpass lav pensjon som det de får når de går så tidlig – da tror vi dem på at de virkelig ikke orker å jobbe lenger. En slik «selvseleksjon» til statusen som en sliter er kanskje den eneste mulige veien å gå.
En annen lovende vei framover vil kanskje være å ta tak i ulikhetene direkte. Ulikheten i utbetalt pensjon er tross alt bare en videreføring av ulikheten som skapes i arbeidslivet. Hvorfor er levealderen så ulik for folk i ulike yrker, egentlig? Denne skjevheten er ikke skapt av pensjonssystemet. Finnes det tiltak innen folkehelse eller arbeidshelse som kan bidra til å få opp forventet levealder for kjøkkenassistenter og butikkmedarbeidere? Tilsvarende – det er litt passivt å bare slå fast at noen yrker er så krevende, mentalt eller fysisk, at de ikke er til å holde ut med over tid. Skal vi ikke heller prøve å gjøre noe med arbeidsforholdene eller måten arbeidet er organisert på, slik at flere kan og vil stå så lenge som pensjonssystemet vil legge opp til i framtida?
En trøst som ikke er til trøst
Grunntanken i det nye pensjonssystemet er at når vi lever lenger, må vi også jobbe lenger. Framskrivinger legger til grunn at levealderen skal øke ganske betydelig i framtida, og aldersgrensene i pensjonssystemet kommer til å følge utviklingen i levealder. Men, det er jo ikke sikkert at levealderen faktisk øker så mye som Statistisk sentralbyrå anslår. De siste par årene har forventet levealder ved fødsel faktisk gått litt ned i Norge. Statistikerne tror dette skyldes koronapandemien, men sikre kan vi ikke være. I USA har levealderen falt i flere år på rad. Hvis levealderen i Norge faller over tid, vil alderen der det er mulig å ta ut pensjon også bli lavere. Dette er ikke noe vi skal ønske oss, men det er en påminning om at logikken i pensjonssystemet virker begge veier: hvis vi ikke lever lenger, skal vi heller ikke jobbe lenger.
Referanser
Hernæs, E., Hernæs, Ø. & Røed, K. (2024). Hvem er «sliterne» i arbeidslivet? Søkelys på arbeidslivet, 41(1), 1-19. https://doi.org/10.18261/spa.41.1.4
Midtsundstad, T. (2020). Traff vi blink? Refleksjoner rundt pensjonsreformen, økt yrkesdeltakelse og seniorpolitikk. Nordisk välfärdsforskning | Nordic Welfare Research, 5(2), 140-145. https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2020-02-07
Meld. St. 6. (2023-2024), Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 15. desember 2023
Nergaard, K. (2009). Hvem har ikke AFP? En analyse med basis i registerbaserte data. Fafo, notat 2009:20.
Texmon, I. (2022). Dødelighet etter yrke. Utvikling etter 2000. Statistisk sentralbyrå, rapporter 2022/24.
