Den sosiologiske offentlighet

Om repressive reaksjoner på propalestinske ytringer

Donatella della Porta har studert hvordan tyske myndigheter reagerer på politisk protest, og mener man står overfor et tilfelle av moralsk panikk i reaksjoner mot intellektuelles støtte til befolkningen på Gaza.
Foto: Streets of Berlin, hentet fra Openverse

Donatella della Porta er blant de fremste akademikerne innenfor feltet Social Movement Studies i vår tid. Hun leder The Centre on Social Movement Studies (COSMOS) ved Scuola Normale Superiore i Firenze, og hun har skrevet en lang rekke bøker og artikler om emnet, både rent teoretiske, men også en anselig mengde empiriske studier. Della Porta mener at studier av sosiale bevegelser kan tilby nyttige perspektiver ved å vektlegge relasjonelle dynamikker i kontroversiell politikk, der ulike aktører mobiliserer rundt konfliktspørsmål.

I år var vi så heldige å få innsikt i hennes analyser både gjennom Aubert-forelesningen om antivaksinasjonsbevegelsen og et seminarinnlegg på Institutt for samfunnsforskning dagen etter. På seminaret snakket hun om sin nylig utgitte 75-siders bok Moral Panic and Repression: the contentious politics of anti-Semitism in Germany (2024), om forfølgelsen av intellektuelle som har uttrykt støtte til palestinere. Jeg ble invitert til å kommentere hennes innlegg, og denne bloggposten bygger delvis på mine kommentarer fra seminaret.

Repressive tiltak mot intellektuelle

I boken dokumenterer della Porta omfattende repressive tiltak mot intellektuelle og kunstneres pro-palestinske ytringer. Mange av disse intellektuelle er selv jødiske, men har i Tyskland opplevd å bli definert som antisemitter ut fra en utvidet definisjon hvor kritikk av staten Israel anses som antisemittisk. Eksemplene inkluderer tilbaketrekking av det ærefulle Albertus Magnus-professoratet til sosiologen Nancy Fraser ved Universitetet i Köln i april 2024, kansellering av Hannah Arendt-prisens utdelingsseremoni til journalisten Masha Gessen i desember 2023, og tilbaketrekking av invitasjonen til den kamerunske politiske teoretikeren Achille Mbembe til Ruhr-Triennalen i mars 2020. Jeg oppfordrer leserne til å oppsøke boken for en grundig dokumentasjon. Her vil jeg heller trekke linjene til Tysklands reaksjon på radikale bevegelser i etterkrigstiden mer generelt, delvis med bakgrunn i della Portas tidligere bok Social Movements, Political Violence and the State (Cambridge University Press, 1995), der hun analyserer statens reaksjon på venstreorienterte militante bevegelser i Italia og Tyskland fra 70- til 90-tallet.

I begge bøkene analyserer della Porta altså tyske myndigheters reaksjon på politisk protest. Den første boken fokuserer på voldelige grupperinger på venstresiden for noen tiår siden, mens den nyeste analyserer reaksjoner mot intellektuelle og kunstnere i dagens samfunn. En fellesnevner er at de tar for seg den historisk-kulturelle konteksten som forklarer hvorfor tyske myndigheter velger en komparativt sett mer repressiv tilnærming enn det som er vanlig i andre vestlige land.

Når det gjelder repressive tiltak mot ikke-voldelige intellektuelle er ikke dette en ny praksis. I en artikkel fra 1976 diskuterer Hans Jochen Brauns og David Kramer hvordan politisk undertrykkelse av intellektuelle økte i Vest-Tyskland frem til begynnelsen av 1980-tallet. Uwe Wesel, tidligere visepresident ved det frie universitet i Vest-Berlin, sammenlignet dette med tidligere fascistiske aksjoner. Et eksempel er «Berufsverbot» (yrkesforbud), som ble sett som et tiltak mot lærere som ønsket radikale endringer i utdannings- og kulturlivet. Sosiologen Alfred Grosser kritiserte yrkesforbudet ved å understreke at den overdrevne vektleggingen av «stat» og «orden» begrenset fri politisk aktivitet og uavhengig tenkning (Brauns & Kramer 1976).

Katrine Fangen er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

I boken fra 1995 legger della Porta vekt på at Tyskland på den tiden var et relativt ungt demokrati med nazitiden friskt i minne. Mangel på erfaring med demokratiske tradisjoner medførte at det utviklet seg en oppfatning av at et demokrati måtte begrense politiske og sivile rettigheter for å overleve. Fraværet av en samlet demokratisk tradisjon påvirket hvordan elitene definerte faren ved protest. Weimar-republikken var kortvarig, og etter andre verdenskrig ble en ny grunnlov innført under beskyttelse av de allierte. Della Porta påpeker at denazifiseringen i Tyskland var mer omfattende enn lignende tiltak i Italia både på grunn av de langt mer dramatiske konsekvensene av det nazistiske styret i Tyskland, og som resultat av de krav de allierte styrkene stilte under Potsdam-konferansen i august 1945.

Mangel på erfaring med demokratiske tradisjoner medførte at det utviklet seg en oppfatning av at et demokrati måtte begrense politiske og sivile rettigheter for å overleve.

Lovgivning mot nazistiske organisasjoner og ytringer

I 2001 var jeg medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg som sammenlignet lovgivningen mot rasistiske og nazistiske organisasjoner i Norge, Sverige og Tyskland. Bestemmelsene mot nazistiske ytringer, partier og organisasjoner er en integrert del av den tyske grunnloven og ordinær lovgivning. Denne lovgivningen kan sees som direkte ettervirkning av oppgjøret etter krigen og reflekteres i grunnlovens artikkel 139. Ifølge tysk straffelov § 130 er det forbudt å offentlig eller i forsamlinger støtte, benekte eller bagatellisere Holocaust og andre forbrytelser begått under nasjonalsosialismen (Røhnebæk mfl. 2001).

Vår rapport konkluderte med at den tyske forfatningen bygger på prinsippet om «wehrhafte Demokratie», som betyr at demokratiet skal beskytte seg aktivt mot antidemokratiske organisasjoner ved hjelp av tidlige inngripende tiltak som forbud og kriminalisering. På grunn av sine historiske erfaringer har Tyskland valgt en mer intens forbudslinje sammenlignet med mange andre vestlige land. Dette aktive forsvaret mot antidemokratiske organisasjoner har også ført til at venstreorienterte grupper samt organisasjoner drevet av utenlandske borgere har blitt forbudt.

Hvordan skal man definere antisemittisme?

Holocaust-fornektelse er av gode grunner forbudt. Men hva så med ulike antisemittiske ytringer – hvor skal grensen gå, hvilken definisjon av antisemittisme skal man ta utgangspunkt i? Sosiologen Robert Fine (2009) skiller mellom to ytterpunkter i oppfattelse av antisemittisme: den alarmistiske og den fornektende. Alarmistene ser antisemittisme som et uforanderlig element i europeisk historie, mens fornekterne betviler enhver påstand om at antisemittisme fortsatt forekommer. Representanter for disse to ytterpunktene er grunnleggende uenige i vurderingen av den israelskpalestinske konflikten og hvordan kritikk av den israelske regjeringen skal oppfattes. Alarmistene oppfatter vanligvis kritikk av israelsk politikk mot palestinere som antisemittisk, mens fornekterne argumenterer med at enhver kritikk av israelsk politikk kan rettferdiggjøres. Som sosiologen Ruth Wodak (2015) påpeker i sin bok The Politics of Fear gir dette skillet intet rom for nyanser i måter å oppfatte denne komplekse konflikten på. Hun understreker at kritikk av israelsk politikk kan framføres på en antisemittisk måte, men kritikken kan også fremsettes på en måte som ikke er antisemittisk. Videre er hun opptatt av at det er feilaktig å påstå at alle israelere innehar de samme meningene eller støtter den samme politikken. Med andre ord må kritikk av israelsk politikk være nyansert slik at det ikke framstår som om alle israelere er enig i den, noe som åpenbart ikke er tilfelle.

Della Porta (2024) diskuterer hvordan en utvidet definisjon av antisemittisme og oppfatningen av Holocaust som en unik hendelse bidrar til å legitimere repressive tiltak mot intellektuelle ytringer som på ingen måte er nazistiske eller oppfordrer til vold. Denne såkalte IHRA-definisjonen av antisemittisme tar utgangspunkt i hat mot jøder, men inkluderer en eksemplifisering (min oversettelse):

Manifestasjoner kan omfatte målretting av staten Israel, tenkt som en jødisk kollektivitet. Imidlertid kan kritikk av Israel lik den som rettes mot noe annet land ikke betraktes som antisemittisk. Antisemittisme anklager ofte jøder for å ha konspirert for å skade menneskeheten, og den brukes ofte til å klandre jøder for «hvorfor ting går galt». Det kommer til uttrykk i tale, skrift, visuelle former og handling, og bruker skumle stereotypier og negative karaktertrekk.

I likhet med flere andre akademikere som della Porta viser til, kritiserer hun at tyske myndigheter har sett bort fra setningen der det presiseres at Israel-kritikk lik den som rettes mot andre land, ikke faller inn under antisemittismebegrepet.

Hovedproblemet er at med dette som rammeverk, kan forskeren ledes til å kun lete etter eksempler som bekrefter hypotesen. (...) I så fall kunne della Porta også viet noe oppmerksomhet mot andre som motsatte seg de negative reaksjonene, for slike eksempler finnes garantert.

Foto: Streets of Berlin, hentet fra Openverse

I tillegg til diskusjonen rundt hvorvidt Israel-kritikk skal kunne kalles antisemittisk, er en annen kontrovers hvorvidt Holocaust skal ses som en unik historisk hendelse, eller om det er legitimt å trekke paralleller til kolonialisme, slaveri og anti-svart rasisme, eller til andre folkemord i nyere tid, slik noen av de intellektuelle della Porta nevner i sin bok har gjort. Denne diskusjonen tilsvarer uenigheten som preget den vesttyske historikerstriden (Historiker-streit) på 1980-tallet der blant annet Holocaust sin singularitet ble diskutert. Historikerstriden er kompleks og innbefatter en rekke ulike synspunkter og aktører. Men et poeng som ble framholdt av blant andre Jürgen Habermas var at ved å sammenligne Holocaust med andre folkemord, ble Holocaust trivialisert. Ifølge Habermas kunne ikke Holocaust som var utført av en moderne vestlig stat sammenlignes med folkemord som var utført i den tredje verden.

Moralsk panikk

Della Porta ser tyske myndigheters reaksjoner mot intellektuelles pro-palestinske ytringer som en moralsk panikk drevet av byråkratisering av politikken mot antisemittisme og en utvidet antisemittismedefinisjon som nevnt over. Det innebærer at «moralske entreprenører» stempler de aktuelle aktørene som «folkedjevler». Med byråkratisering sikter hun til opprettelsen av antisemittismekommisærer som har til oppgave å koordinere tiltak mot antisemittisme. Della Porta viser til Marta Gessen i kritikken av disse kommissærene som har et uklart og vidt mandat, som ikke er klart avgrenset fra de ansvarsområdene som politi og rettsvesen har. Et eksempel er definisjonen av BDS-bevegelsen (Boycott, Investment and Sanctions), som ble grunnlagt i Palestina i 2005, og er en ikke-voldelig protest mot israelsk okkupasjon av Vestbredden og Golanhøyden og kjemper for at palestinere skal få samme rettigheter som israelske jøder. Det å definere denne bevegelsen som antisemittisk har ikke fått medhold i rettsapparatet, men likevel har den tyske regjeringen gitt sin godkjennelse til at det ikke kan gis økonomisk støtte til organisasjoner som støtter BDS.

En bekreftelsestendens?

Det store faren ved en slik repressiv linje som Tyskland har lagt seg på er fraværet av en åpen og saklig debatt, noe som kan bidra til radikalisering av bevegelser, slik vi så på 70- og 80-tallet, heller enn det motsatte. Et sterkt internasjonalt samarbeid om en fredelig løsning på Gaza og i Israel blir også vanskelig når en så viktig internasjonal aktør som Tyskland ikke vil slippe til viktige intellektuelle, kritiske stemmer i debatten.

Selv om det er urovekkende hvor sterke negative reaksjoner de anerkjente intellektuelle og kunstnerne er blitt møtt med, og som til dels har store konsekvenser for dem (som for eksempel Peter Schäfer som måtte fratre sin stilling), er det likevel noen problemer med en slik moralsk panikk-analyse som della Porta foretar. Hovedproblemet er at med dette som rammeverk, kan forskeren ledes til å kun lete etter eksempler som bekrefter hypotesen. Et alternativ ville være å følge Howard Beckers anmodning om å lete etter negative eksempler, som viser nyanser eller motstrider hypotesen. I så fall kunne della Porta også viet noe oppmerksomhet mot andre som motsatte seg de negative reaksjonene, for slike eksempler finnes garantert. Hensikten med dette ville ikke være å se bort fra alvoret i at ytringsfriheten begrenses på den måten della Porta dokumenterer, men det ville gitt en bredere kontekst å forstå ut fra, som også får frem motkrefter til den repressive politikken. Dessuten vil det være veldig interessant å se hvordan de av sakene som skal prøves for retten faller ut. Forhåpentlig vil rettssystemet kunne gi en korreks til de reaksjonene som ikke har hjemmel i lovgivningen, selv ikke den tyske, som i komparativ sammenheng er relativt streng. Della Porta bekreftet at hun ville følge disse rettssakene og beskrive utfallet av dem i sin kommende bok om temaet.

Del på Twitter
Del på Facebook
Del på LinkedIn
Del på E-post
Print

Søk