Frafall i høyere utdanning

Tidligere forskning har vist at sosial bakgrunn har stor betydning for hvordan det går med oss i utdanningssystemet. Det har betydning for karakterer i grunnskolen, valg av studieretning på videregående, sannsynlighet for frafall i videregående og rekruttering til høyre utdanning (Ekren 2014).

I min masteroppgave undersøker jeg i hvilken grad foreldrenes utdanningsnivå har betydning for sannsynligheten for frafall i høyere utdanning, samt hvilke faktorer som kan forklare en slik sammenheng.

Jeg valgte å skrive om dette fordi utdanningssystemet er en av de viktigste arenaene for reproduksjon av ulikhet i vårt samfunn, og dette er et tema jeg er veldig interessert i.

Videre fantes det relativt lite forskning på sammenhengen mellom sosial bakgrunn og frafall i høyere utdanning i Norge. Den forskningen som fantes brukte i all hovedsak registerdata for å undersøke problemstillingen, og hadde dermed begrensede muligheter til å si noe om årsaker til eventuelle sosiale forskjeller.

Det var disse årsakene jeg var spesielt nysgjerrig på. Hvis en student med lavt utdannede foreldre har større sannsynlighet for frafall enn medstudenten med høyt utdannede foreldre, hvorfor er det slik? Det hører også med til historien at jeg ble ansatt som forskningsassistent på et prosjekt om frafall fra NTNUs lektorutdanning. Dermed hadde jeg en unik mulighet til å skrive masteroppgaven med data jeg selv hadde samlet inn.

Hva er egentlig frafall?

Når jeg skulle ta fatt på disse spørsmålene innså jeg hvor viktig det var å ha en gjennomtenkt definisjon av frafall. Frafall er et komplisert begrep som ikke har én gitt definisjon. Majoriteten av studenter som slutter på et studieprogram bytter til et annet studieprogram. Et svært viktig skille er dermed det som går mellom overgang til andre studier eller læresteder, og frafall fra hele systemet for høyere utdanning. Tidligere forskning viser at de to ulike typene av frafall bør holdes adskilt, da det er ulike prosesser som fører frem til de ulike utfallene (Hovdhaugen 2009, Larsen m.fl. 2013, Mastekaasa og Hansen 2005).

I oppgaven skiller jeg derfor mellom to ulike typer frafall. Frafallet defineres som overgang til andre studieprogram dersom studenten har begynt på et annet studieprogram på en høgskole eller et universitet i løpet av to semester etter at han eller hun sluttet. Frafall defineres som frafall fra høyere utdanning (heretter kalt systemavgang) dersom studenten har avbrutt studieprogrammet vedkommende gikk på og ikke har begynt på et nytt studieprogram i løpet av to semester – altså at studenten har vært utenfor systemet for høyere utdanning i mer enn ett år.

Forskningsspørsmål

Min masteroppgave har først og fremst fokus på systemavgang. Det er tre hovedspørsmål jeg ønsker å svare på: (1) I hvilken grad studentenes sosiale bakgrunn har betydning for frafall fra høyere utdanning og hvilke mekanismer som kan bidra til å forklare sammenhengen mellom sosial bakgrunn og frafall, (2) om det er slik at det er ulike årsaker til frafall fra høyere utdanning og overgang til andre studieprogram, og om (3) det er slik at sosial bakgrunn har betydning for overgang til andre studier innenfor høyere utdanning, herunder overgang til høgskole- eller universitetsstudier.

Teoretisk perspektiv: Sosial reproduksjon eller rasjonelle valg?

Jeg benyttet meg av to teoretiske perspektiv for å bedre kunne belyse disse spørsmålene.

Veldig forenklet mener Pierre Bourdieu (1973) at utdanningssystemet reproduserer klasseforskjellene fordi det krever kulturell kapital, altså kjennskap til den dominerende kulturen i samfunnet. Personer fra lavere samfunnsklasser mangler kulturell kapital, og presterer derfor dårligere i utdanningssystemet. Prestasjonsforskjeller mellom studenter er i dette perspektivet en viktig forklaring på sosiale ulikheter i utdanningssystemet.

Raymond Boudon (1974) og John H. Goldthorpe (2000) representerer et annet perspektiv. For det første anser de (i motsetning til Bourdieu) aktøren som rasjonell, i den forstand at han eller hun vurderer kostnader og belønninger opp mot hverandre i en valgsituasjon. For det andre mener de at prestasjonsforskjeller ikke er den viktigste forklaringen på sosiale ulikheter, men ulike ambisjoner. Et viktig poeng i teorien er at ambisjoner er relative, og at personer fra alle samfunnsklasser ønsker å opprettholde eller forbedre sin sosiale posisjon. Alle ønsker å unngå nedadgående sosial mobilitet.

Kort om data og metode

Datamaterialet består av registerdata fra Felles Studentsystem (FS), koblet sammen med data fra en spørreundersøkelse jeg selv var med på å utforme. Dataene inneholder opplysninger om studenter som har fått opptak til et studieprogram på NTNU i perioden 2004 til 2014. En fordel med å benytte data fra en spørreundersøkelse, er som nevnt at man har mulighet til å undersøke årsakene til frafall mer grundig. Ulempen er at man har færre observasjoner tilgjengelig for analyse, samt at ulike grupper har ulik tilbøyelighet til å svare på denne typen spørreundersøkelser. Man må for eksempel regne med at studenter som har sluttet vil være mindre tilbøyelig til å svare, noe som  også er tilfellet i denne oppgaven.

Kompleks frafallsproblematikk

Analysen viser at sosial bakgrunn – målt etter foreldrenes utdanningsnivå – har betydning for sannsynligheten for systemavgang. Det er studenter som har foreldre uten høyere utdanning som skiller seg ut med høyere sannsynlighet for systemavgang. Spesielt utsatt er studenter som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanning. Om foreldrene har bachelor, master eller doktorgrad har derimot ingenting å si. Men hvorfor er det slik?

Frafallsproblematikken er kompleks, og det er ikke én årsak til at studenter forlater høyere utdanning. Det er heller ikke bare én årsak til at studenter med lav sosial bakgrunn er overrepresentert blant de som slutter. Resultatene fra denne studien tyder på at studentenes akademiske forutsetninger er en viktig forklaring. Studenter med lavt utdannede foreldre har dårligere karakterer fra videregående skole enn studenter med høyt utdannede foreldre. Om man kontrollerer for dette, blir sammenhengen mellom sosial bakgrunn og systemavgang mindre.

Funnene gir mening innenfor et reproduksjonsperspektiv, da Bourdieu (1973) vektlegger at studenter med lav sosial bakgrunn presterer dårligere og derfor har vanskeligere for å lykkes i utdanningssystemet. Hvorvidt prestasjonsforskjellene i stor grad skyldes kulturell kapital er, som vi skal se nedenfor, et annet spørsmål.

Funnet strider også med Boudons (1974) påstand om at prestasjonsforskjeller ikke er den viktigste forklaringen på sosial ulikhet i den øvre delen av utdanningssystemet. Det er mulig at Boudons påstand var mer gyldig på 1970-tallet, da studentene var en mindre og mer homogen gruppe.

Siden den tid har det skjedd store endringer. Som Mastekaasa og Hansen (2005) påpeker har universiteter og høgskoler endret karakter fra elite- til masseinstitusjoner. Dette kan ha medført at det er større variasjoner blant studentene i karakterer, fordi seleksjonen av studenter ikke lenger er like sterk.

At karakterer er viktig, betyr likevel ikke at ambisjoner ikke er det. Det er interessant at det først og fremst er studentene med foreldre uten høyere utdanning som har høyere sannsynlighet for å forlate høyere utdanning, mens forskjellene ikke er spesielt store mellom de andre gruppene.

Om man følger Boudon (1974) og Goldthorpes (2000) argumentasjon, kan en del av forklaringen være at studentene med foreldre uten høyere utdanning ikke er like motiverte for å unngå frafall, fordi de ikke risikerer nedadgående sosial mobilitet dersom de ikke fullfører. Studentene som har foreldre med høyere utdanning er derimot avhengige av å fullføre fordi de vil ende opp med lavere utdanning enn sine foreldre dersom de ikke gjør det – uavhengig av hvor lang høyere utdanning foreldrene har.

Betydningen av kulturell kapital

Karakterer er heller ikke den eneste mekanismen som kan forklare de sosiale forskjellene.

Studenter med lavt utdannede foreldre skiller seg ut på flere måter enn ved dårligere karakterer. De er eldre når de begynner å studere, de opplever i mindre grad å passe inn i det sosiale miljøet på NTNU og de er mindre engasjert i aktiviteter utenfor studiene. De har også et mer negativt eller anstrengt forhold til studielån, noe som kan tyde på at de anser kostnaden ved utdanningen som høyere. Analysen tyder på at alle disse faktorene kan være en del av forklaringen på hvorfor disse studentene har høyere sannsynlighet for systemavgang.

Som nevnt ovenfor mener Bourdieu (1973) at utdanningssystemet reproduserer klasseforskjellene ved at det krever kulturell kapital for å lykkes i det.

Kulturell kapital, her målt som deltakelse i høykulturelle aktiviteter, har likevel ingen signifikant betydning for verken videregåendekarakterer eller systemavgang. Det er derimot sterk samvariasjon mellom foreldres utdanningsnivå og kulturell kapital. Basert på analysene kan man altså konkludere med at det er tydelige kulturelle forskjeller mellom studenter med ulik bakgrunn, men at disse forskjellene ikke er relevante for å forklare hvorfor de har ulik suksess i utdanningssystemet.

Dette resultatet kan ha en rekke ulike årsaker. Kort oppsummert kan det skyldes både operasjonaliseringen av begrepet, at betydningen av deltakelse i høykultur er forskjellig i ulike land (Frankrike og Norge) eller rett og slett at Bourdieu overdriver betydningen av kulturell kapital for å forklare sosial reproduksjon i utdanningssystemet.

Viktig å skille mellom ulike typer frafall

Et viktig funn er at overgang og systemavgang er to forskjellige ting. Dette kan kanskje virke innlysende, men (for) mange analyser av frafall i høyere utdanning har unnlatt å skille mellom disse to frafallstypene. Overordnet sett kan vi si at systemavgang i større grad skyldes faktorer som ligger forut for tiden på universitetet, mens disse faktorene ikke er like viktig for å forklare overgang.

Ikke bare er det ulike årsaker til de ulike typene frafall, de har også ulike konsekvenser. 41,5% av studentene i kategorien systemavgang mente at det var svært eller litt negativt at de sluttet på studieprogrammet de gikk på.

Til sammenligning var det kun 12,5 % av studentene i kategorien overgang som svarte det samme. Jeg mener dette er et poeng det er viktig å understreke: Systemavgang er trolig langt mer alvorlig i sine konsekvenser enn hva overgang til et annet studieprogram er.

Sosial bakgrunn har ikke bare betydning for systemavgang, men også for om studentene bytter høgskole eller universitet når de velger seg et nytt studieprogram.

Studenter som har foreldre med grunnskole/ videregående skole, og studenter som har foreldre med kort høyere utdanning, har høyere sannsynlighet for å bytte til et høgskolestudium enn studenter som har foreldre med lang høyere utdanning og forskerutdanning. Analysene viste også at studentene på de lengste og kanskje mest prestisjefylte studiene har lavest sannsynlighet for å velge høgskole.

Statushierarkiet i høyere utdanning

Resultatene tyder på at det eksisterer et statushierarki – ikke bare mellom høgskole og universitet, men mellom ulike typer studieprogram innad på universitetet. Studentene med høy sosial bakgrunn og studentene på de mer prestisjefylte studiene velger å forbli på universitetet hvis de bytter studieprogram, mens studenter med lavere sosial bakgrunn på mindre prestisjefylte studier i større grad velger høgskole.

Det må bemerkes at selv om universitetet tradisjonelt sett har blitt ansett som mer prestisjefylt enn høgskolen er det flere større endringer på gang her. I denne sammenhengen må det sies at spørreundersøkelsen ble gjennomført før fusjoneringen av NTNU og høgskolen i Trondheim, Gjøvik og Ålesund. Dersom denne spørreundersøkelsen hadde blitt gjennomført en stund etter fusjonen ville en del av studentene som svarte at de har byttet til høgskole ha svart at de byttet til et annet studieprogram på NTNU.

Er frafall fra NTNU et problem?

Hvor problematisk er det egentlig at studentene slutter på et studieprogram før de har fullført graden? Svaret på dette spørsmålet vil avhenge av hvem du spør, og hva slags type frafall det er snakk om.

Dersom man spør studenten som sluttet på statsvitenskap fordi han heller ville bli psykolog, vil han nok svare at dette ikke var problematisk i det hele tatt. Dersom man spør studenten som sluttet på statsvitenskap fordi studiet ble for tøft og ensomt, vil studenten antagelig ha opplevd dette som mer problematisk.

Mange av de som slutter gjør det fordi de ønsker å studere noe annet. Dette er kanskje et problem for instituttet eller NTNU, men ikke nødvendigvis for studenten det gjelder. Vi har sett at overgang til andre studieprogram oppleves som noe positivt for de aller fleste studentene. Systemavgang derimot, oppleves av flere som negativt.

Funnene i min masteroppgave tyder på at universitetet ikke er for alle – i den forstand at ikke alle har de akademiske forutsetningene som trengs og at ikke alle opplever å passe inn.  Noen velger derfor å forlate høyere utdanning eller å begynne på en høgskole istedenfor. Som vi har sett, er studenter med lav sosial bakgrunn overrepresentert blant disse studentene.

Et vanskelig og kanskje kontroversielt spørsmål i denne sammenhengen er om man bør sette inn tiltak for å hindre denne typen frafall.

Jeg mener det er svært vanskelig for NTNU å gjøre noe med frafall som skyldes for dårlige akademiske forutsetninger. Dette bør heller ikke være et mål.

Å redusere frafall ved å stenge dørene med økte inntakskrav er svært problematisk, og kan føre til at man mister mange flinke studenter. Det er viktig med mangfold i studentmassen, og ikke alle studenter må ha toppkarakterer fra videregående for å lykkes på universitetet. Mange finner kanskje sin spesialitet i høyere utdanning, og presterer langt bedre enn de har gjort tidligere.

Jeg mener derimot at det er større muligheter for å redusere frafall som skyldes for dårlig sosial integrasjon. Det vil alltid finnes studenter som ikke trives sosialt, men å kontinuerlig jobbe for å skape et bedre studiemiljø bør være et mål.

Sannsynligheten for å lykkes på universitetet er avhengig av studentens sosiale bakgrunn. Det er først og fremst faktorer som ligger forut for tiden på universitetet (karakterer fra videregående og alder) som kan forklare dette. Det er derfor vanskelig for NTNU å jobbe for å redusere disse forskjellene, og dette bør kanskje heller ikke være universitetets oppgave. Dersom man ønsker å jobbe for å redusere de sosiale ulikhetene må innsatsen settes inn langt tidligere i studentens liv.

Referanser

Boudon, Raymond (1974). Education, Opportunity and Social Inequality. New York: John Wiley & Sons.

Bourdieu, Pierre (1973). «Cultural Reproduction and Social Reproduction». I Richard Brown (red.). Knowledge, Education and Cultural Change. Papers in the Sociology of Education. s. 71-112. London: Tavistock.

Ekren, Rachel (2014). «Sosial reproduksjon av utdanning?». Samfunnsspeilet, Nr. 5.

Goldthorpe, John H. (2000). On Sociology. Numers Narratives, and the Integration of Research and Theory. New York: Oxford University Press.

Hovdhaugen, Elisabeth (2009). «Transfer and Dropout: Different Forms of Student Departure in Norway». Studies in Higher Education. 34(1), s. 1-17.

Larsen, Malene R., Hanna B. Sommersel og Michael S. Larsen (2013). Evidence on Dropout Phenomena at Universities. København: Danish Clearinghouse for Educational Research.

Mastekaasa, Arne og Marianne N. Hansen (2005). «Frafall i høyere utdanning: Hvilken betydning har sosial bakgrunn?». Utdanning 2005. Statistisk sentralbyrå.